Storm i vannglass, eller i gråsonen til utroskap? Bli eller gå?

[Sassenach]

Jeg sitter i en kinkig situasjon og føler meg rådvill her jeg sitter. Det hele er en fryktelig komplisert historie - og jeg vet ikke om det er jeg som er en dramaqueen utav dimensjoner som lar fortiden ødelegge noe potensielt vakkert, eller om forholdet er havarert og bør avsluttes.

Jeg har iallfall ikke hørt om noen som har opplevd lignende og har ingen venninner som riktig forstår, så jeg henvender meg nå til det dønn ærlige KG-panelet for råd. Beklager på forhånd at dette blir veldig langt.

For ni måneders tid siden møtte jeg mannen jeg for første gang på en årrekke kan/kunne se en fremtid med. Vi er så kompatible at det er skremmende: kjemien og lidenskapen er uslåelig, vi ser for oss samme ønsker for fremtiden, har samsvarende verdier i livet og like syn på saker som for meg er viktige. ALT stemte. Omstendighetene var dessverre ikke optimale da han på dette tidspunktet bare var hjemom for jula under ett års studieopphold i utlandet. Etter en uke sammen hvor vi bare ble mer og mer klar over hvor godt vi klaffer, var han nødt til å vende snuta tilbake til studiestedet. Vi ble enige om dette var noe spesielt og noe som kunne satses på, men at vi skulle gjøre hva vi ville på hver vår kant så lenge han var borte. Han var veldig klar på at hans årelange drøm hadde vært å leve som singel i *byen* - en drøm jeg ikke ønsket å stå i veien for. Jeg kunne ikke legge bånd på ham og vil han skal få alt han ønsker seg i livet. Det hadde tross alt bare gått én uke og vi var på ingen måte forpliktet. Jeg så således for meg at vi ikke ville ha noe mer med hverandre å gjøre før han kom hjem igjen for godt, og forhåpentligvis gjenoppta der vi avsluttet hvis det fortsatt passet seg.

Slik gikk det derimot ikke. På hans stadige initiativ holdt vi kontakten løpende og ble bedre og bedre kjent. Døgnrytmen min ble mer eller mindre endevendt for å holde tritt med tidsforskjellen, og vi snakket sammen til enhvert passende og ledige øyeblikk. Vi var begge temmelig oppslukte av hverandre, verdsatte hverandres "selskap" og jeg føler det ikke var noen tvil om at vi utviklet følelser oss imellom. Når han et par-tre uker etter avreise inviterte meg på besøk var jeg ikke vond å be, billettene ble bestilt og jeg skulle komme etter en måneds tid. Gjennom denne ventetiden holdt vi kontakten som normalt. Til tross for det bestemte besøket var vi fortsatt enige om at vi ikke var forpliktet til hverandre, og at det som skjedde på hver vår kant var noe vi fikk ta opp og håndtere med hans retur til Norge.

For å si det slik: Besøket gikk over all forventning, og vi forelsket oss for alvor. Det som egentlig bare skulle være en weekend, ble vi enige om å forlenge til en uke ettersom vi hadde det så fint sammen. Helt avslutningsvis under oppholdet kom det dessverre ved et uhell frem han faktisk hadde vært til køys med andre i ukene før jeg kom, noe jeg tatt forholdene i betraktning viste toleranse for. Jeg skjulte derimot ikke hvor mye dette såret meg og at jeg for fremtiden så at han gjorde mot meg slik han ønsket jeg skulle gjør overfor ham. Jeg ba han ikke direkte om å slutte, men sa at det alltid vil være hans valg hva han vil gjøre - så får det være opp til meg å avgjøre hva jeg kan leve med. Når jeg skulle dra gråt vi sammen over hvor tungt det var å skulle være borte fra hverandre, og vi var samstemte om at det kom til å bli oss når tiden med avstand var forbi.

Like etter han kom hjem til Norge igjen ble vi offisielt kjærester, og han har siden dette aldri levnet noe tvil om at jeg er den eneste éne for han. Han elsker meg på godt og vondt, og ønsker ingen annen enn meg. I starten forsøkte jeg etter beste evne å fortrenge jentene jeg visste han hadde vært borti, men til slutt kunne vi ikke stikke dette under stol lenger og måtte pirke der det gjorde vondest. Han var dønn ærlig med meg og fortalte om alt, needless to say så ble jeg knust. Jeg hadde hele tiden trodd og håpet på at alt ville ordne seg bare han kom hjem og ble min, men slik gikk det selvfølgelig ikke. Jeg vet dette var naivt, for omfanget viser seg å være mer enn jeg kan takle.

For å oppsummere :

1. At han hooka opp med ei han datet en siste gang kan jeg akseptere som en tabbe.
2. To fuckfriends og en random one night stand kan jeg akseptere som enda et par tabber.

Alt dette skjedde før min visitt.

Men... At han hadde sex med ei anna før jeg knapt hadde satt føttene på norsk jord igjen etter besøket, og attpåtil snakket med meg helt normalt før laknene knapt kan ha vært kjølt ned etter sengekosen og samme dag erklære at han er forelska i meg for første gang - hvordan kan jeg leve med noe så respektløst? Noe så slemt og nedverdigende?

Jeg vil faktisk kategorisere dette som - i det minste i grenseland til - utroskap. Vi var kanskje ikke kjærester, men vi hadde et kjærlighetsforhold og et bånd mellom oss som han brøt. Han latterliggjorde mine følelser, tråkket på selvtilliten min og handlet ekstremt egoistisk. Han hadde valget og valgte meg bort, og ikke på ETT tidspunkt under prosessen i å plukke opp ei tilfeldig dame, kysse henne, ta henne med hjem, kle av henne eller (beklager fransken) penetrere den fordømte fitta slo det han hvor feil det var. Først i etterkant tenkte han "åh, dette var dumt, jeg vil jo ha ****". Likevel stod han lenge ved at dette var noe han hadde hatt rett til å gjøre, først etter å ha sett hvor mye det gjør meg vondt har han unnskyldt og vist at han angrer seg. Han sier jeg har all grunn til å gå, men at han inderlig ønsker jeg kan tilgi/forsone meg med det.

En kan jo spørre seg hvorfor jeg har fortsatt dette forholdet og ikke bare gikk på flekken. Det tok en (litt for lang) tid før det demret for meg hvor råttent gjort jeg syns dette egentlig er. Det er idag tre måneder siden jeg fikk vite alt han hadde foretatt seg mens jeg var inni bildet, og jeg har siden da gått igjennom hele følelsesspekteret. Innledningvis var jeg helt utrøstelig og klandret meg selv(typ: hvorfor er ikke bare meg nok?). Deretter var jeg fly forbanna og har ved flere anledninger vært på nippet til å gå ifra ham. Det skal sies han har vært relativt tålmodig med meg gjennom dette, og tatt "slagene" som de kom.

Nå har jeg kommet dit hvor jeg ikke lenger vet, og det jeg trenger å vite - som jeg åpnet med - er om det er jeg som skaper storm i vannglass og bør ta meg sammen, eller om det er på tide jeg innser at dette ikke er liv laga? Forholdet vårt preges veldig av at jeg er sensitiv for emnet, og det skal innmari lite til før jeg bryter sammen på et eller annet vis. Jeg føler meg svak og redusert til det uigjenkjennelige, men har fortsatt tro på at vi kan få en fin fremtid sammen såfremt jeg klarer å tilg. Jeg tenker det det er veldig leit om en slik hendelse skal få dominere min/vår lykke. For, hvis jeg ekskluderer dette, gjør han meg faktisk utrolig lykkelig og har alt jeg ønsker i en mann.

Så, kjære dere som gadd å lese denne novellen, hva mener dere?

Endret 18. september 2014 av minimika

[AnonymBruker]

Å shit.. så sinnsykt vanskelig! Her var det ikke lett å gi svar... Hadde det kun vært før du besøkte ham, så OK. Men, når han gjør det når du er på vei tilbake til norge, fy faen:S

aner ikke jeg, stakkars deg..

Anonymous poster hash: 8aefe...7ab

[Ulla Ullsokk]

Å, dette hadde jeg nok ikke taklet særlig bra!

Det var en merkelig oppførsel! Kynisk og ganske hjernedødt.

Jeg hadde ikke bundet meg seriøst til denne fyren.

Det er rett og slett ekkelt at han hadde seg rett etter at du dro. Æsj!

Endret 17. september 2014 av Ulla Ullsokk

[AnonymBruker]

Så kort oppsummert: Han pulte rundt før dere ble sammen, når dere hadde avtalt at dere IKKE var eksklusive?

Jeg syns du overdriver, dere hadde faktisk en enighet om at dere ikke var et kjærestepar på det tidspunktet. Ja, det var shitty gjort av han med hun siste, kan kalle det svært lite gjennomtenkt tilogmed, men etter hva jeg forstår var dere ikke kjærester da heller. Dere hadde veldig også da sagt at dere fortsatt IKKE var eksklusive

Men, det er du som skal leve med han, og det er du som evt må finne ut om dette var et avtalebrudd dere imellom. Hvis du ikke klarer å oppføre deg vanlig og tilgi han for "utroskapen" så er ikke forholdet liv laga.

Anonymous poster hash: 64698...f16

[Ulla Ullsokk]

Man kan kanskje ikke si at det var utroskap, men jeg hadde vel ikke akkurat følt meg spesielt utvalgt og respektert. Og jeg er ikke så prippen, altså.

Bare at han ØNSKET å ligge med noen andre når dere var nyforelska. Veldig rart.

Endret 17. september 2014 av Ulla Ullsokk

[søtpai]

Vet ikke helt om jeg har noen råd. Hadde ikke likt den siste biten, hvis det hadde skjedd meg!

Men, har han gjort noe annet etter at dere ble sammen? Eller har han vært trofast?

Hvis han har vært trofast, og tålmodig som du sier - så virker det jo som at han har lyst til å ha et forhold til bare deg. Da syns jeg du burde beholde han, så lenge du greier å komme over det "sidespranget".

[Sassenach]

Så kort oppsummert: Han pulte rundt før dere ble sammen, når dere hadde avtalt at dere IKKE var eksklusive?

Jeg syns du overdriver, dere hadde faktisk en enighet om at dere ikke var et kjærestepar på det tidspunktet. Ja, det var shitty gjort av han med hun siste, kan kalle det svært lite gjennomtenkt tilogmed, men etter hva jeg forstår var dere ikke kjærester da heller. Dere hadde veldig også da sagt at dere fortsatt IKKE var eksklusive

Men, det er du som skal leve med han, og det er du som evt må finne ut om dette var et avtalebrudd dere imellom. Hvis du ikke klarer å oppføre deg vanlig og tilgi han for "utroskapen" så er ikke forholdet liv laga.

Anonymous poster hash: 64698...f16

Som jeg skrev i HI kan jeg akseptere episodene i forkant av besøket mitt, jeg er inneforstått med at vi ikke var tilstrekkelig involvert til at dette er noe jeg kan klandre han for.

Altså... jeg ser poenget ditt, men må det virkelig være en merkelapp på at noen er kjærester for at en skal utvise lojalitet og moral? Jeg er fullstendig klar over at vi på papiret ikke var eksklusive selv etter reisen, men jeg mener at hvis du er ordentlig følelsesmessig investert i et menneske så gjør du ikke noe så lite gjennomtenkt. Det burde ikke vært mulig å være så hensynsløs.

TS.

edit: skriveleif

Endret 17. september 2014 av minimika

[ViljaH]

Det høres ut som forholdet er sjeldent verdifult. Jeg synes du skal sette fokus på at dere hadde ikke avtalt å være eksklusive, heller tvert imot, du sa han fikk leve singellivet i storbyen. Så da setter du strek over det, og teller at forholdet startet den dagen dere ble sammen.

[Sassenach]

Vet ikke helt om jeg har noen råd. Hadde ikke likt den siste biten, hvis det hadde skjedd meg!

Men, har han gjort noe annet etter at dere ble sammen? Eller har han vært trofast?

Hvis han har vært trofast, og tålmodig som du sier - så virker det jo som at han har lyst til å ha et forhold til bare deg. Da syns jeg du burde beholde han, så lenge du greier å komme over det "sidespranget".

Nei, det er dessverre den siste biten som biter verst. Hadde nå ikke fortsatt i forholdet med mindre jeg ønsket å tilgi, men det viser seg å være vanskeligere enn først antatt.

Etter denne siste eskapaden har han holdt seg på matta, skjønte at han ikke kunne fortsette slik om han skulle være med meg og så heller ikke verdien av det lenger. Jeg er angivelig den første som gjør at han ikke lenger har behov eller ønske om å ligge med andre, noe som er svært betryggende. Jeg betviler ikke denne delen. Men hvordan kan jeg ha tillit til at han ikke sårer meg slik igjen? At han ikke kan gjøre noe tilsvarende råttent? Det er kanskje en irrasjonell tanke og jeg sliter med å komme med eksempler på hva dette skulle vært, men å vite at han så til de grader er i stand utelukke meg fra vurderinger og handlinger på det viset er nesten det som skremmer meg mest.

Jeg er veldig glad for at han har vært tålmodig med meg gjennom dette, men jeg merker han begynner å bli sliten og lei. Redd jeg blir nødt til å ta et endelig valg snart, tilgi eller gå.

TS.

Endret 17. september 2014 av minimika

[LexSuperior]

Huff så vanskelig!

Det er du som kjenner dere best og vet hva du er villig til å tolerere.

På generell basis kan jeg si at jeg personlig aldri har hatt behov for å merkelappe eksklusivitet så i teorien hadde jeg ikke godtatt den siste episoden. Hva jeg hadde gjort i praksis med masse følelser.. Det kan jeg ikke svare på for jeg har aldri vært i den situasjonen selv.

[Gjest Blomsterert]

Hm. Denne var lei. Skjønner at du ble fryktelig såret.

Men. Jeg ville faktisk prøvd å tilgi det.

Grunnen til det er at han er helt ærlig. Han forstår at det såret deg,og han takler reaksjonen(e)dine.

DET er gode og viktige egenskaper i et forhold. Og det er det dere er nå,-i et forhold.

Dere var jo ikke det da han tullet med den siste jenta,så han var ikke utro.

Selv om han,av hensyn til dere,burde latt være.

Men som sagt: Han har vist mot og vært dønn ærlig i ettertid.

Du får avgjøre hva du vektlegger mest.

[LilleSnupp]

Hva tror du?

Kan du komme over det?

I så fall bli og kjemp for forholdet.

Kan du ikke komme over det?

Gå!

Det går ant å komme seg over utroskap.

[AnonymBruker]

Vanskelig. På den ene siden er det jo svært positivt at han er ærlig. På den andre siden høres det ikke ut som han har samme innstilling til sex&følelser som deg.

Jeg synes det høres ut som han skiller på disse, at han var forelsket i deg da det skjedde, men at sex er noe separat. Det kan ha vært en trøst for at du dro, og sånn sett ikke noe følelsesmessig svik, men likevel vanskelig å akseptere for deg som er annerledes sammenskrudd. Spørsmålet er om dere klarer å tilpasse dere hverandre og om du klarer å stole på ham i fremtiden?

Anonymous poster hash: 65e37...987

[AnonymBruker]

Nå er jeg av typen som mener at man ikke skal henge seg opp i slike ting all den tid man avtalte å være fri og frank. Men det jeg leser her er at du var ekstremt investert i dette forholdet fra første stund, og at han ga deg inntrykk av å være det samme. Når du DA finner ut at du ikke var så spesiell likevel, da ryster det ved fundamentet av forholdet (som jo var at dere hadde en så utrolig sterk tilknytning fra start, og var på nøyaktig samme side). For jeg tror virkelig ikke at en person som er kjempeforelsket og ser for seg en fremtid med noen har så veldig lyst til å ligge med 3-4 andre jenter på tilfeldige tidspunkt.

Mente han det han sa om å være forelsket, og følte han virkelig en så sterkt tilknytning til deg? Jeg ville følt meg lurt, uansett om jeg kanskje lurte meg selv. Tror ikke jeg kunne fortsatt, og mtp. hvor rystende du opplevde det har du kanskje best av å gå videre?

Anonymous poster hash: dd250...0fb

[søtpai]

Nei, det er dessverre den siste biten som biter verst. Hadde nå ikke fortsatt i forholdet med mindre jeg ønsket å tilgi, men det viser seg å være vanskeligere enn først antatt.

Etter denne siste eskapaden har han holdt seg på matta, skjønte at han ikke kunne fortsette slik om han skulle være med meg og så heller ikke verdien av det lenger. Jeg er angivelig den første som gjør at han ikke lenger har behov eller ønske om å ligge med andre, noe som er svært betryggende. Jeg betviler ikke denne delen. Men hvordan kan jeg ha tillit til at han ikke sårer meg slik igjen? At han ikke kan gjøre noe tilsvarende råttent? Det er kanskje en irrasjonell tanke og jeg sliter med å komme med eksempler på hva dette skulle vært, men å vite at han så til de grader er i stand utelukke meg fra vurderinger og handlinger på det viset er nesten det som skremmer meg mest.

Jeg er veldig glad for at han har vært tålmodig med meg gjennom dette, men jeg merker han begynner å bli sliten og lei. Redd jeg blir nødt til å ta et endelig valg snart, tilgi eller gå.

TS.

Skjønner veldig godt at du tenker at han kan finne på å gjøre noe så råttent mot deg igjen!

Hvis jeg var deg, så ville jeg kanskje ha snakket med han? Fortelle han hvordan du føler, og kanskje inngå et kompromiss slik at det blir lettere for deg å tilgi?

Er litt vanskelig, for noen er det kjempe lett og tilgi, men for oss andre er det vanskelig.

[Sassenach]

Hm. Denne var lei. Skjønner at du ble fryktelig såret.

Men. Jeg ville faktisk prøvd å tilgi det.

Grunnen til det er at han er helt ærlig. Han forstår at det såret deg,og han takler reaksjonen(e)dine.

DET er gode og viktige egenskaper i et forhold. Og det er det dere er nå,-i et forhold.

Dere var jo ikke det da han tullet med den siste jenta,så han var ikke utro.

Selv om han,av hensyn til dere,burde latt være.

Men som sagt: Han har vist mot og vært dønn ærlig i ettertid.

Du får avgjøre hva du vektlegger mest.

Jeg setter utrolig pris på ærligheten hans og vet av erfaring at det er sjelden vare. Forsøker etter beste evne å vektlegge de gode sidene ved han og forholdet vårt, men merker at disse overskygges veldig av denne tankeløse hendelsen. Det er ikke pent og jeg føler meg tildels nokså ufin for det, men jeg er dessverre bitter og bærer nag. Såret over at han kunne spille et slikt sjansespill med oss og fremtiden vår - og ikke minst at han har utsatt meg for noe så sårt og satt oss i en slik situasjon. Jeg syns jeg fortjente bedre, og i en drømmeverden skulle jeg ikke stått overfor denne avgjørelsen.

Jeg tenker han er verdt å kjempe for, jeg finner ingen lik han rundt neste hjørne og det er ikke slik at jeg forsøker å gjøre gull utav gråstein. Jeg bare står litt fast i denne smørja og vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre/over det.

Hva tror du?

Kan du komme over det?

I så fall bli og kjemp for forholdet.

Kan du ikke komme over det?

Gå!

Det går ant å komme seg over utroskap.

Helt ærlig så vet jeg ikke helt om jeg kan det, men jeg ønsker å forsøke. Blir bare litt rådvill og motløs til tider, enda jeg er innstilt på å tilgi fremfor å pakke kofferten. Det er bare så tungt. Jeg vil, jeg vil, men får ikke til!

Alle råd og vise ord om veien mot tilgivelse mottas med stor takk.

Vanskelig. På den ene siden er det jo svært positivt at han er ærlig. På den andre siden høres det ikke ut som han har samme innstilling til sex&følelser som deg.

Jeg synes det høres ut som han skiller på disse, at han var forelsket i deg da det skjedde, men at sex er noe separat. Det kan ha vært en trøst for at du dro, og sånn sett ikke noe følelsesmessig svik, men likevel vanskelig å akseptere for deg som er annerledes sammenskrudd. Spørsmålet er om dere klarer å tilpasse dere hverandre og om du klarer å stole på ham i fremtiden?

Anonymous poster hash: 65e37...987

Vi har/hadde en annen grunninnstilling til sex og følelser, ja. For å si det slik: for meg er sex en form for kjærlighetserklæring, mens han klarer å redusere det til et meningsløst utløp for kåtskap. Jeg ønsker ikke å dømme han for dette eller være overbærende, men jeg er likefremt ikke i stand til å rasjonalisere handlingene hans til noe forståelig. At noen kan separere sex og følelser er OK og akseptabelt i seg selv, men jeg klarer ikke forstå hvor i alle dager jeg ble av i hodet og hjertet hans når han gjennomførte gitte hyrdestund.

Jeg stoler på at han aldri vil bedra meg eller gjøre noe helt identisk igjen. På den annen side syns jeg det er et tillitsbrudd at ikke bare klarer, men også har degradert min tilstedeværelse i livet hans og separert meg ut fra handlingene slik han gjorde.

TS.

Endret 17. september 2014 av minimika

[Sapientia]

Hvordan jeg ville reagert er neppe av noe relevans i din situasjon. Så det er vel egentlig bare et spørsmål om hvorvidt du kan komme over dette tillitsbruddet?

Er forholdet verd nok for deg til at du kan leve med at dette tillitsbruddet eventuelt vil dukke opp i hodet ditt fra tid til annen?

Føler du at du kan ha full tillit til ham nå og i fremtiden?
Vil han ha forståelse for og utvise tålmodighet mens du bearbeider det hele?

Ser du for deg en langsiktig fremtid sammen med ham?

Om det var utroskap? vel kanskje ikke siden dere virker til å ha definert dere selv som ikke eksklusive, men helt klart et tillitsbrudd i dine øyne.

[Sassenach]

Hvordan jeg ville reagert er neppe av noe relevans i din situasjon. Så det er vel egentlig bare et spørsmål om hvorvidt du kan komme over dette tillitsbruddet?

Er forholdet verd nok for deg til at du kan leve med at dette tillitsbruddet eventuelt vil dukke opp i hodet ditt fra tid til annen?

Føler du at du kan ha full tillit til ham nå og i fremtiden?

Vil han ha forståelse for og utvise tålmodighet mens du bearbeider det hele?

Ser du for deg en langsiktig fremtid sammen med ham?

Om det var utroskap? vel kanskje ikke siden dere virker til å ha definert dere selv som ikke eksklusive, men helt klart et tillitsbrudd i dine øyne.

Huff, der stilte du mange vanskelige spørsmål... Samtlige har jeg allerede spurt meg selv en rekke ganger, og ikke alle klarer jeg å komme med noe vettugt svar til.

Jeg vet ikke om jeg klarer å komme meg over det, men jeg ønsker å forsøke. Vil ikke å gi han mer pes for dette og jeg føler meg som en dårlig kjæreste som burde akseptert han med de "feilene" han kommer med. Jeg ser han har og tar det tungt, og meg selv står det overhodet ikke bedre til med. Vi er begge slitne og ønsker å gå videre, det bare det at jeg står fast og ikke vet hvordan jeg skal ta meg herfra. Jeg klarer ikke prosessere det ut av systemet eller bearbeide sorgen bort. Jeg vet ikke hvor mye lenger han klarer å være tålmodig med meg(jeg er egentlig overrasket over at han fortsatt er her), og han sier jeg snart må avgjøre om jeg vil tilgi eller gå før vi ikke har noe mer igjen av forholdet å redde.

Trolig vil jeg føle meg tilsvarende, om ikke mer, ansvarlig for bruddet hvis jeg går. Føler det blir jeg som fratar oss muligheten for en fin fremtid hvis jeg ikke klarer å tilgi/forsone meg med det, og jeg tror ikke jeg kan leve godt med å ikke gi det et forsøk. Det er brutalt nok, i mine øyne, en slags tap-tap situasjon: Enten mister jeg han og alt vi kan få som par, eller så må jeg innstille meg på å, i verste fall, bære dette med meg resten av livet vårt sammen. Antakeligvis vil det som gjør vondt avta i styrke og hyppighet, men det finnes ingen garanti for at det vil forsvinne helt. Så, hva gjør mest vondt? Pest eller kolera? Jeg vet ikke. Drømmescenario er jo selvfølgelig at jeg klarer å tilgi og at jeg ikke lar skuffelsen ta overtaket på meg, men jeg føler jeg ikke kan ta høyde at dette venter med det første.

Nei, usj, nå ser jeg at dette bare ble mye rot.

Uansett! Jeg stoler på at han aldri vil bedra meg eller være utro i fremtiden. Jeg stoler ikke på at ikke vil forvolde meg en liknende smerte igjen - uten at jeg klarer å konkretisere nøyaktig hva dette skulle vært. Jeg føler ikke trygghet til å skulle gjøre meg fullstendig sårbar overfor han.

Angående fremtid: her kan jeg se for meg hus, giftemål, barn, bil og hele pakka. Forholdet vårt er kanskje relativt ferskt, men kjærligheten er sterk og at vi gjennomgår alt dette fører oss på sett og vis nærmere hverandre. Hvis jeg utelukker dette tillitsbruddet ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal klare det.

TS.

Endret 17. september 2014 av minimika

[AnonymBruker]

Jeg sitter i en kinkig situasjon og føler meg rådvill her jeg sitter. Det hele er en fryktelig komplisert historie - og jeg vet ikke om det er jeg som er en dramaqueen utav dimensjoner som lar fortiden ødelegge noe potensielt vakkert, eller om forholdet er havarert og bør avsluttes.

Jeg har iallfall ikke hørt om noen som har opplevd lignende og har ingen venninner som riktig forstår, så jeg henvender meg nå til det dønn ærlige KG-panelet for råd. Beklager på forhånd at dette blir veldig langt.

For ni måneders tid siden møtte jeg mannen jeg for første gang på en årrekke kan/kunne se en fremtid med. Vi er så kompatible at det er skremmende: kjemien og lidenskapen er uslåelig, vi ser for oss samme ønsker for fremtiden, har samsvarende verdier i livet og like syn på saker som for meg er viktige. ALT stemte. Omstendighetene var dessverre ikke optimale da han på dette tidspunktet bare var hjemom for jula under ett års studieopphold i utlandet. Etter en uke sammen hvor vi bare ble mer og mer klar over hvor godt vi klaffer, var han nødt til å vende snuta tilbake til studiestedet. Vi ble enige om dette var noe spesielt og noe som kunne satses på, men at vi skulle gjøre hva vi ville på hver vår kant så lenge han var borte. Han var veldig klar på at hans årelange drøm hadde vært å leve som singel i *byen* - en drøm jeg ikke ønsket å stå i veien for. Jeg kunne ikke legge bånd på ham og vil han skal få alt han ønsker seg i livet. Det hadde tross alt bare gått én uke og vi var på ingen måte forpliktet. Jeg så således for meg at vi ikke ville ha noe mer med hverandre å gjøre før han kom hjem igjen for godt, og forhåpentligvis gjenoppta der vi avsluttet hvis det fortsatt passet seg.

Slik gikk det derimot ikke. På hans stadige initiativ holdt vi kontakten løpende og ble bedre og bedre kjent. Døgnrytmen min ble mer eller mindre endevendt for å holde tritt med tidsforskjellen(6 timer), og vi snakket sammen til enhvert passende og ledige øyeblikk. Vi var begge temmelig oppslukte av hverandre, verdsatte hverandres "selskap" og jeg føler det ikke var noen tvil om at vi utviklet følelser oss imellom. Når han et par-tre uker etter avreise inviterte meg på besøk var jeg ikke vond å be, billettene ble bestilt og jeg skulle komme etter en måneds tid. Gjennom denne ventetiden holdt vi kontakten som normalt. Til tross for det bestemte besøket var vi fortsatt enige om at vi ikke var forpliktet til hverandre, og at det som skjedde på hver vår kant var noe vi fikk ta opp og håndtere med hans retur til Norge.

For å si det slik: Besøket gikk over all forventning, og vi forelsket oss for alvor. Det som egentlig bare skulle være en weekend, ble vi enige om å forlenge til en uke ettersom vi hadde det så fint sammen. Helt avslutningsvis under oppholdet kom det dessverre ved et uhell frem han faktisk hadde vært til køys med andre i ukene før jeg kom, noe jeg tatt forholdene i betraktning viste toleranse for. Jeg skjulte derimot ikke hvor mye dette såret meg og at jeg for fremtiden så at han gjorde mot meg slik han ønsket jeg skulle gjør overfor ham. Jeg ba han ikke direkte om å slutte, men sa at det alltid vil være hans valg hva han vil gjøre - så får det være opp til meg å avgjøre hva jeg kan leve med. Når jeg skulle dra gråt vi sammen over hvor tungt det var å skulle være borte fra hverandre, og vi var samstemte om at det kom til å bli oss når tiden med avstand var forbi.

Like etter han kom hjem til Norge igjen ble vi offisielt kjærester, og han har siden dette aldri levnet noe tvil om at jeg er den eneste éne for han. Han elsker meg på godt og vondt, og ønsker ingen annen enn meg. I starten forsøkte jeg etter beste evne å fortrenge jentene jeg visste han hadde vært borti, men til slutt kunne vi ikke stikke dette under stol lenger og måtte pirke der det gjorde vondest. Han var dønn ærlig med meg og fortalte om alt, needless to say så ble jeg knust. Jeg hadde hele tiden trodd og håpet på at alt ville ordne seg bare han kom hjem og ble min, men slik gikk det selvfølgelig ikke. Jeg vet dette var naivt, for omfanget viser seg å være mer enn jeg kan takle.

For å oppsummere :

• At han hooka opp med ei han datet en siste gang kan jeg akseptere som en tabbe.
• To fuckfriends og en random one night stand kan jeg akseptere som enda et par tabber.

Alt dette skjedde før min visitt.

Men... At han hadde sex med ei anna før jeg knapt hadde satt føttene på norsk jord igjen etter besøket, og attpåtil snakket med meg helt normalt før laknene knapt kan ha vært kjølt ned etter sengekosen og samme dag erklære at han er forelska i meg for første gang - hvordan kan jeg leve med noe så respektløst? Noe så slemt og nedverdigende?

Jeg vil faktisk kategorisere dette som - i det minste i grenseland til - utroskap. Vi var kanskje ikke kjærester, men vi hadde et kjærlighetsforhold og et bånd mellom oss som han brøt. Han latterliggjorde mine følelser, tråkket på selvtilliten min og handlet ekstremt egoistisk. Han hadde valget og valgte meg bort, og ikke på ETT tidspunkt under prosessen i å plukke opp ei tilfeldig dame, kysse henne, ta henne med hjem, kle av henne eller (beklager fransken) penetrere den fordømte fitta slo det han hvor feil det var. Først i etterkant tenkte han "åh, dette var dumt, jeg vil jo ha ****". Likevel stod han lenge ved at dette var noe han hadde hatt rett til å gjøre, først etter å ha sett hvor mye det gjør meg vondt har han unnskyldt og vist at han angrer seg. Han sier jeg har all grunn til å gå, men at han inderlig ønsker jeg kan tilgi/forsone meg med det.

En kan jo spørre seg hvorfor jeg har fortsatt dette forholdet og ikke bare gikk på flekken. Det tok en (litt for lang) tid før det demret for meg hvor råttent gjort jeg syns dette egentlig er. Det er idag tre måneder siden jeg fikk vite alt han hadde foretatt seg mens jeg var inni bildet, og jeg har siden da gått igjennom hele følelsesspekteret. Innledningvis var jeg helt utrøstelig og klandret meg selv(typ: hvorfor er ikke bare meg nok?). Deretter var jeg fly forbanna og har ved flere anledninger vært på nippet til å gå ifra ham. Det skal sies han har vært relativt tålmodig med meg gjennom dette, og tatt "slagene" som de kom.

Nå har jeg kommet dit hvor jeg ikke lenger vet, og det jeg trenger å vite - som jeg åpnet med - er om det er jeg som skaper storm i vannglass og bør ta meg sammen, eller om det er på tide jeg innser at dette ikke er liv laga? Forholdet vårt preges veldig av at jeg er sensitiv for emnet, og det skal innmari lite til før jeg bryter sammen på et eller annet vis. Jeg føler meg svak og redusert til det uigjenkjennelige, men har fortsatt tro på at vi kan få en fin fremtid sammen såfremt jeg klarer å tilg. Jeg tenker det det er veldig leit om en slik hendelse skal få dominere min/vår lykke. For, hvis jeg ekskluderer dette, gjør han meg faktisk utrolig lykkelig og har alt jeg ønsker i en mann.

Så, kjære dere som gadd å lese denne novellen, hva mener dere?

Anonymous poster hash: 0c5fe...fc3

[AnonymBruker]

Jeg sitter i en kinkig situasjon og føler meg rådvill her jeg sitter. Det hele er en fryktelig komplisert historie - og jeg vet ikke om det er jeg som er en dramaqueen utav dimensjoner som lar fortiden ødelegge noe potensielt vakkert, eller om forholdet er havarert og bør avsluttes.

Jeg har iallfall ikke hørt om noen som har opplevd lignende og har ingen venninner som riktig forstår, så jeg henvender meg nå til det dønn ærlige KG-panelet for råd. Beklager på forhånd at dette blir veldig langt.

For ni måneders tid siden møtte jeg mannen jeg for første gang på en årrekke kan/kunne se en fremtid med. Vi er så kompatible at det er skremmende: kjemien og lidenskapen er uslåelig, vi ser for oss samme ønsker for fremtiden, har samsvarende verdier i livet og like syn på saker som for meg er viktige. ALT stemte. Omstendighetene var dessverre ikke optimale da han på dette tidspunktet bare var hjemom for jula under ett års studieopphold i utlandet. Etter en uke sammen hvor vi bare ble mer og mer klar over hvor godt vi klaffer, var han nødt til å vende snuta tilbake til studiestedet. Vi ble enige om dette var noe spesielt og noe som kunne satses på, men at vi skulle gjøre hva vi ville på hver vår kant så lenge han var borte. Han var veldig klar på at hans årelange drøm hadde vært å leve som singel i *byen* - en drøm jeg ikke ønsket å stå i veien for. Jeg kunne ikke legge bånd på ham og vil han skal få alt han ønsker seg i livet. Det hadde tross alt bare gått én uke og vi var på ingen måte forpliktet. Jeg så således for meg at vi ikke ville ha noe mer med hverandre å gjøre før han kom hjem igjen for godt, og forhåpentligvis gjenoppta der vi avsluttet hvis det fortsatt passet seg.

Slik gikk det derimot ikke. På hans stadige initiativ holdt vi kontakten løpende og ble bedre og bedre kjent. Døgnrytmen min ble mer eller mindre endevendt for å holde tritt med tidsforskjellen(6 timer), og vi snakket sammen til enhvert passende og ledige øyeblikk. Vi var begge temmelig oppslukte av hverandre, verdsatte hverandres "selskap" og jeg føler det ikke var noen tvil om at vi utviklet følelser oss imellom. Når han et par-tre uker etter avreise inviterte meg på besøk var jeg ikke vond å be, billettene ble bestilt og jeg skulle komme etter en måneds tid. Gjennom denne ventetiden holdt vi kontakten som normalt. Til tross for det bestemte besøket var vi fortsatt enige om at vi ikke var forpliktet til hverandre, og at det som skjedde på hver vår kant var noe vi fikk ta opp og håndtere med hans retur til Norge.

For å si det slik: Besøket gikk over all forventning, og vi forelsket oss for alvor. Det som egentlig bare skulle være en weekend, ble vi enige om å forlenge til en uke ettersom vi hadde det så fint sammen. Helt avslutningsvis under oppholdet kom det dessverre ved et uhell frem han faktisk hadde vært til køys med andre i ukene før jeg kom, noe jeg tatt forholdene i betraktning viste toleranse for. Jeg skjulte derimot ikke hvor mye dette såret meg og at jeg for fremtiden så at han gjorde mot meg slik han ønsket jeg skulle gjør overfor ham. Jeg ba han ikke direkte om å slutte, men sa at det alltid vil være hans valg hva han vil gjøre - så får det være opp til meg å avgjøre hva jeg kan leve med. Når jeg skulle dra gråt vi sammen over hvor tungt det var å skulle være borte fra hverandre, og vi var samstemte om at det kom til å bli oss når tiden med avstand var forbi.

Like etter han kom hjem til Norge igjen ble vi offisielt kjærester, og han har siden dette aldri levnet noe tvil om at jeg er den eneste éne for han. Han elsker meg på godt og vondt, og ønsker ingen annen enn meg. I starten forsøkte jeg etter beste evne å fortrenge jentene jeg visste han hadde vært borti, men til slutt kunne vi ikke stikke dette under stol lenger og måtte pirke der det gjorde vondest. Han var dønn ærlig med meg og fortalte om alt, needless to say så ble jeg knust. Jeg hadde hele tiden trodd og håpet på at alt ville ordne seg bare han kom hjem og ble min, men slik gikk det selvfølgelig ikke. Jeg vet dette var naivt, for omfanget viser seg å være mer enn jeg kan takle.

For å oppsummere :

• At han hooka opp med ei han datet en siste gang kan jeg akseptere som en tabbe.
• To fuckfriends og en random one night stand kan jeg akseptere som enda et par tabber.

Alt dette skjedde før min visitt.

Men... At han hadde sex med ei anna før jeg knapt hadde satt føttene på norsk jord igjen etter besøket, og attpåtil snakket med meg helt normalt før laknene knapt kan ha vært kjølt ned etter sengekosen og samme dag erklære at han er forelska i meg for første gang - hvordan kan jeg leve med noe så respektløst? Noe så slemt og nedverdigende?

Jeg vil faktisk kategorisere dette som - i det minste i grenseland til - utroskap. Vi var kanskje ikke kjærester, men vi hadde et kjærlighetsforhold og et bånd mellom oss som han brøt. Han latterliggjorde mine følelser, tråkket på selvtilliten min og handlet ekstremt egoistisk. Han hadde valget og valgte meg bort, og ikke på ETT tidspunkt under prosessen i å plukke opp ei tilfeldig dame, kysse henne, ta henne med hjem, kle av henne eller (beklager fransken) penetrere den fordømte fitta slo det han hvor feil det var. Først i etterkant tenkte han "åh, dette var dumt, jeg vil jo ha ****". Likevel stod han lenge ved at dette var noe han hadde hatt rett til å gjøre, først etter å ha sett hvor mye det gjør meg vondt har han unnskyldt og vist at han angrer seg. Han sier jeg har all grunn til å gå, men at han inderlig ønsker jeg kan tilgi/forsone meg med det.

En kan jo spørre seg hvorfor jeg har fortsatt dette forholdet og ikke bare gikk på flekken. Det tok en (litt for lang) tid før det demret for meg hvor råttent gjort jeg syns dette egentlig er. Det er idag tre måneder siden jeg fikk vite alt han hadde foretatt seg mens jeg var inni bildet, og jeg har siden da gått igjennom hele følelsesspekteret. Innledningvis var jeg helt utrøstelig og klandret meg selv(typ: hvorfor er ikke bare meg nok?). Deretter var jeg fly forbanna og har ved flere anledninger vært på nippet til å gå ifra ham. Det skal sies han har vært relativt tålmodig med meg gjennom dette, og tatt "slagene" som de kom.

Nå har jeg kommet dit hvor jeg ikke lenger vet, og det jeg trenger å vite - som jeg åpnet med - er om det er jeg som skaper storm i vannglass og bør ta meg sammen, eller om det er på tide jeg innser at dette ikke er liv laga? Forholdet vårt preges veldig av at jeg er sensitiv for emnet, og det skal innmari lite til før jeg bryter sammen på et eller annet vis. Jeg føler meg svak og redusert til det uigjenkjennelige, men har fortsatt tro på at vi kan få en fin fremtid sammen såfremt jeg klarer å tilg. Jeg tenker det det er veldig leit om en slik hendelse skal få dominere min/vår lykke. For, hvis jeg ekskluderer dette, gjør han meg faktisk utrolig lykkelig og har alt jeg ønsker i en mann.

Så, kjære dere som gadd å lese denne novellen, hva mener dere?

Finn en annen! Jeg hadde aldri knullet en annen når jeg hadde følelser for en dame! Er respektløst å knulle en annen rett etter at "dama" hadde reist hjem! Mvh Per

Anonymous poster hash: 0c5fe...fc3