Har jeg angst?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har angst. Det er en lang historie, men etter mye grubling over hva som er galt med meg tror jeg angst kan være svaret. Eller sosial angst. Jeg kan ikke mye om dette men her er hvordan jeg føler meg:

Jeg har mye indre uro. Bekymrer meg og føler meg dårlig uten å vite konkret hvorfor. Sliter med å sove. Føler meg mindreverdig og unngår sosiale situasjoner. For å være helt ærlig er jeg kun komfortabel med sosiale situasjoner hvor alkohol er involvert, alkohol roer meg ned og får meg til å føle meg bedre. Gruer meg til sosiale situasjoner, er redd for å si noe dumt eller pinlig stillhet. Som oftest går det veldig bra, jeg utsetter meg for sosiale situasjoner (har sosial jobb og er student), men føler meg ikke bedre likevel.

Må holde meg opptatt med pc, spilling for eksempel, hvis jeg ikke er opptatt kommer det tanker og jeg blir urolig og får vondt i magen. Føler stort ubehag for situasjoner som forelesninger og kollokviegrupper, så unngår dette ofte. Leser mye hjemme alene. Er overhode kke redd for folkemengder, kinosaler eller busser som jeg har lest er typisk for angst. Klarer meg ofte fint på jobb også for da tar jeg på en profesjonell maske, men det kan være vanskelig med relasjon til kollegaer. Overanalyserer alt andre sier og får det for meg at andre synes jeg er teit eller rar. Jeg har venner, ikke så mange nå lenger men noen gode, og jeg har dame. Så jeg er ikke helt håpløs.

Jeg har alltid følt meg litt annerledes, eller siden jeg var rundt 14 år. Har tenkt at jeg bare er sjenert og innadvendt, men det siste året har det blitt verre og jeg har mistet kontakt med venner på grunn av dette. Føler meg også mye lei meg og dårlig. Har aldri hatt et panikkanfall forresten.

Akkurat nå sitter jeg våken fordi jeg har mye uro i kroppen. Har vondt i magen og vil ikke legge meg alene i sengen i stillheten.

Beklager langt innlegg. Kan dette være angst? Eller noe annet?

Anonymous poster hash: 1062a...ba4

[AnonymBruker]

Glemte noe. Jeg er heller ikke redd for å dø, redd for sykdommer, at noen jeg er glad i skal skade seg eller noe sånn. Dette har jeg lest er typisk for angst. Jeg bekymrer meg ikke så mye for ting tror jeg. Men jeg føler meg dårlig for mye. Jeg føler ting er min feil eller kan tilskrives meg, mitt ansvar. At jeg har mange dårlige og håpløse kvaliteter. Når noen påpeker noe dårlig med meg er det som et slag i magen, for jeg har allerede tenkt det hundre ganger før. Har også dager der jeg ikke orker å prate med noen, vil bare ligge hjemme og gjemme meg for omverden.

Anonymous poster hash: 1062a...ba4

[AnonymBruker]

Ja jeg tror kanskje du har litt angst, at du ønsker å unngå situasjoner og holde deg hjemme virker på meg som klassiske tegn, men jeg er ingen fagperson. Kanskje du trenger å jobbe litt med selvbildet ditt ?

Anonymous poster hash: bcaf7...c42

[AnonymBruker]

Når du sier du har mye uro i kroppen, har vondt i magen og sliter med å sovne, er det fordi du vet du kommer til å omgås med mennesker dagen etterpå, eller noe sånt?

Anonymous poster hash: 20281...bd1

[AnonymBruker]

Det er som å lese om meg selv, jeg har skjønt at det er angst.

Har også den at når jeg ikke gjør noe, så kommer tankene. Hvorfor sa jeg det jeg gjorde til hun i klassen i går? Jeg skulle ha snakket med hun jeg satt ved siden av, det ble så pinlig stillhet. Hva mente han i klassen om det han sa idag? Var helt sikkert negativt! Vedder på at folk syns jeg er stygg og rar. Jeg tør ikke snakke om positive ting ved meg selv til andre, det er å skryte.

Jeg vet at man bare må si til tankene at de skal dra rett til helvete. Jeg VET at det bare er dumt, men de tar på en måte over likevel.

Det går til vanlig greit med meg, men jeg er ofte dødssliten etter skole, spesielt nå som jeg har begynt på ny skole (studerer) og må forholde meg til helt nye mennesker.

Men jeg var verre før, og da turte jeg ingenting. Jeg turte ikke spørre folk om klokka, kan du vise meg veien? typiske sånne ting. Turte ikke å hente pakke på posten og sånt.

Men jeg bare gjorde det. Tvang meg selv rett og slett.

Jeg må fremdeles tvinge meg, men nå er det mer på det sosiale.

Omtrent hver dag minner jeg meg på at det negative bare er i mitt hode. Men det er jo slitsomt bare det og, å måtte ha sånn mantra for seg selv hver dag... syns jeg. For man må liksom bruke tid på å "krangle" med seg selv. Jeg må minne meg selv på at "pinlige stillheter" ikke alltid er min feil. Det er den andre personen sitt ansvar å snakke også. Også må jeg minne meg på at noen ønsker bare ikke snakke hele tiden, som på skolen, hvis sidemannen er stille hele timen men ellers prater med meg i friminuttet og er blid og grei mot meg da, så har det ingenting med MEG å gjøre.

En må bare lære seg noen sånne "teknikker", så går det litt bedre!

Anonymous poster hash: dd3f2...c33

[AnonymBruker]

Når du sier du har mye uro i kroppen, har vondt i magen og sliter med å sovne, er det fordi du vet du kommer til å omgås med mennesker dagen etterpå, eller noe sånt?

Anonymous poster hash: 20281...bd1

Nei. Det er mer negative tanker om meg selv. Eller mindreverdighets tanker om at jeg gjør det dårlig på jobben, dårlige situasjoner jeg har vært i, pinlige tilfeller jeg har vært i, ting jeg sliter med. Så jeg holder disse negative tankene borte ved å holde meg opptatt med spilling eller surfe på nettet eller se film helt til jeg er veldig trøtt og sovner fort.

Skal også sies at jeg har hatt tegn til depresjon for en stund siden, men føler meg bedre nå. Likevel er det noe som ikke stemmer og jeg føler meg ikke fornøyd med livet og hverdagen. Aller mest føler jeg meg ikke fornøyd med meg selv.

Anonymous poster hash: 1062a...ba4

[AnonymBruker]

Det høres ut som angst. Jeg kjenner meg igjen. Har generalisert angstlidelse og litt sosial fobi. Man må ikke nødvendigvis være redd for å gå i butikken eller på bussen for å ha angst, for det er mange ulike former for angst. For eks går folkemengder fint for min del, men grupper med førre personer, der alle ser alle, kan bli mer krevende. Man kan også ha den indre uroen fdu beskriver, det går mer i retning av generalisert angst. Noen ganger springer angsten ut fra andre psykiske lidelser, som for eks depresjon eller personlighetsforstyrrelse.

Det beste er jo å oppsøke en psykolog om du føler deg så plaget som du beskriver. Det er strategier for å prøve å håndtere det.

Anonymous poster hash: 9ad80...816

[Cerasus]

Angst for folkemengder og det å gå ute på åpne plasser, omtales som agorafobi.

Angst for å vurderes av andre/ikke leve opp til forventninger, omtales som sosial angst.

Fellesnevneren er gjerne at man gjerne trekker seg tilbake til stedet som føles trygt - hjemmet.

Jeg tror det er mulig du har vansker med sistnevnte. Det er ikke uvanlig, og det kan behandles! :-) Du kan jo søke opp "sosial angst" på nett for å lese mer presise eksempler, og se om du kjenner deg igjen. Vil i så fall anbefale at du ber fastlegen din om å henvise deg til en psykolog. :-)

[AnonymBruker]

Høres ut som en sosial angst - og du gjør jo det aller beste med det som er å utsette seg hyppig for de situasjonene du synes er ubehagelige.

Det er beste medisin og forebygger for at det blir verre

Jeg har det på samme måte, men ifht andre ting. Samme uro- og forsøker behandling med eksponeringsterapi for å se om det kanskje kan bli bedre om ikke totalt borte.

Anonymous poster hash: b369d...e29