Karriere og sjenerthet

[Gjest Blæh]

Føler meg som den største selvmotsigelse; har en bacehlorgrad innen film- og medievitenskap, skal studere videre innenfor samme område, er høylydt blant venner, men er samtidig den mest sjenerte i verden...

På mine tre år ved universitetet er jeg blitt kjent med hele 3 stk...og de kjenner jeg ikke en gang...snakker bare litt med dem på skolen. Har noen få faste venner og en samboer som er de eneste jeg sosialiserer meg med. Har (plutselig..hmm..) valgt en karrierevei der man må være på "hugget" og være sosial...jeg er ingen av delene. Når jeg treffer nye mennesker er jeg veldig reservert og virker kanskje litt overlegen. Problemet er at jeg ikke tør ta kontakt med folk når det dreier seg om å bli kjent med dem. Jeg er god på å ringe og snakke med folk om når bussen går etc, men så snart jeg må ha et fremlegg for klassen, snakke i grupper eller rett og slett ta kontakt på det personlige plan så låser alt seg. Før rødmet jeg av slike episoder, men nå har det forverret seg til at jeg får panikkangst, tror jeg skal besvime og blir så tørr i munnen at alt blir bare bomull. Dette er blitt et så stort problem at jeg ikke tar fag der jeg må ha muntlige innlegg som obligatorisk aktivitet...

Har noen gode råd for hvordan jeg skal løse dette?

Får skikkelig panikk nå når jeg snart må ut i arbeidslivet å søke jobb...tør jo ingenting jo! Æsj...dette går i perioder; noen ganger er jeg ovenpå og snakker med alt og alle, men som oftest (i det siste) isolerer jeg meg heller enn å snakke til noen. Er nesten redd for andre mennesker.

I tillegg til at jeg ikke har klart å skaffe meg noen venner i studietiden, så har jeg heller ikke klart å engasjere meg i noe. Er både student-tv/radio/avis/fotoklubb her jeg går på skole - og jeg kunne innerst inne tenkt meg å vært med på ALT..men den gang ei..Føler meg litt trist til sinns siden studentlivet snart er over. Tiden har gått så alt for fort, og jeg har "bare" tatt noen usle vekttall med gjennomsnittlige karakterer..

Håper noen kan gi meg råd for hvordan jeg skal tenke/gå fram for å gjøre denne siste innspurten minneverdig! Har jo hatt det fint som student - for all del -men det er ganske trist å hele tiden sitt alene på foreslesning å se på at alle andre snakker om festen de var på i helga elle hva de skal gjøre den ettermiddagen.

Noen andre som er/har vært slik og som kan fortelle meg litt om hvordan dere har det nå i arbeidslivet?

[Gjest Poirot]

Ville bare si at jeg vet sosionomtjenesten på Uio har kurs for slike som har angst for å prate i forsamlinger osv. Kansekj det finnes noe liknende der du studerer?

[Gjest Anonymous]

Hvis du føler at dette studiet ikke passer for din personlighet så kanskje det kan hjelpe å bytte til noe annet som interesserer deg mer? Du er vel ikke låst til å ta en mastergrad i film og medievitenskap selvom det er det du har bachelor-graden din i? Hvis du må gjøre det så kan du kanskje velge å spesialisere deg innenfor et felt som ikke er så utadrettet? Det er ikke noe galt i å være litt innadvendt. Stod noe interessant om det i Aftenposten for ikke så lenge siden, om hvilke personlighetstyper som passet til ulike jobber.

Har selv en mild form av problemene du beskriver. Første jobben jeg hadde etter endt utdanning var i en veldig "hipp og kul" bedrift der de fleste ansatte var under eller rundt 30. Mye festing og sosiale ting ble arrangert for de ansatte. Jeg led meg gjennom, og det var slett ikke bra for selvtilliten. Husker jeg prøvde å stikke meg bort på julebordet for å lese en bok for jeg syntes det var så fælt. Etter et års tid fant jeg meg en annen jobb (er der fortsatt etter 6 år) hvor jeg stortrives! Her er kollegene i forskjellig alder og de er typiske "fagfolk" på sine felt selvom det ikke er en forskningsinstitusjon jeg jobber i. Ingen forventer at jeg skal være sånn eller sånn, ha de eller de klærne, den eller den humoren eller liknende. Respekt får jeg for den jobben jeg gjør. Det er faktisk slik nå at jeg gleder meg til vi skal ha sommeravslutning eller julebord og slikt for jeg vet det blir hyggelig for alle!

Vel, hva jeg prøver å si. Det finnes forskjellige miljøer. Du kan sikkert finne et som passer bra for deg der du kan føle deg trygg. Gjelder bare å lete litt og ta hensyn til sin egen personlighet når man velger jobb.

Ønsker deg alt mulig godt! Fokuser på at du har samboer og noen gode venner. Fokuser på det du synes er interessant i studiet ditt. Prøv å finne noe mer å gjøre som du trives med.

[nyibyen]

Hei!

Jeg har (hatt) det litt som deg. Er sjenert når det er mange folk jeg ikke kjenner, eller i store folkemengder. Når jeg er ute med EN venninne har jeg ikke noe problem med å snakke. Men er vi en gjeng på ca 4-5 så trekker jeg meg tilbake og bare lytter til de andre, og hvis jeg skal til å si noe så tenker jeg at det er ikke så viktig at de vet dette, og jeg tier istedet. Det er så mye styr med å snakke i forsamlinger (om det nå er foran 4 venner eller 500 tilhørere)

Men det som har reddet meg og ga meg en FANTASTISK studietid, er dette:

1 - ikke alle ER sosiale, det er mange som ikke har så stort behov for å hevde seg blant andre.

2 - på fester er alkohol en fin venn som gjør det lettere å være utadvent (men selvfølgelig med måte )

3 - kamerater er ofte lettere å få enn venninner. Jeg har mange "gutteinteresser" og flere kamerater enn venninner. De er lettere å forholde seg til, som regel. enn jenter. Iallefall hvis du ikke er så veldig interessert i å prate om barnestell og vaskemiddel og mascara.

Jeg er musikkinteressert og ble kjent med folk på den måten at jeg gikk med t-skjorte med et band jeg likte, og så tok folk som også likte bandet kontakt med meg. Røykepausene, utenfor universitetsinngangen! Selv om jeg ikke røyker fast har jeg møtt de fleste kameratene mine der. Dette var mine tips iallefall

[Gjest TomKrus]

Røykepausene, utenfor universitetsinngangen! Selv om jeg ikke røyker fast har jeg møtt de fleste kameratene mine der. Dette var mine tips iallefall

Hehe En kamerat anbefalte en ny student å begynne å røyke. Lettere å bli kjent med folk da, og det er faktisk noe i det (det var iallfall). Så og si alle de beste vennene mine fra studietida ble jeg kjent med over askebegeret Og det skjedde fort!

[Pbrina]

Du kan prøve tankefeltsterapi! Moren min ble kurert for sin fobi for å snakke i forsamlinger (da var det snakk om forsamlinger på hele 5 mennesker...), hun har alltid vært sjenert i hele sitt liv, men nå gleder hun seg til en gang å holde tale i bryllupet mitt