Meningen med livet (?)

[Mathias]

Jeg fant, for meg, meningen md livet for snart tre år siden. Da ble sønnen min født... :D

Følelsene jeg har for ham er dobbelt av den sterkeste kjærlighet jeg har hatt til noen jente/kvinne. Dypere, varmere, ømmere....

Vanskelig å beskrive, men det er bare utrolig sterkt å ha ham!

Han er krevende som få, ikke noe stille og rolig barn heller, men snill og bare helt utrolig... min...mening med livet.... :D

Det som imidlertid slår meg, er at jeg ikke kan se for meg å leve uten ham, og det er litt skremmende...

:D

[Gjest Lottemor]

Det er som jeg har sakt etter jeg fikk min lille tulle for snart to år siden....

jeg har ikke vist hva det var å elske noen før jeg ble mor,først da viste jeg hva kjærlighet var......

Hver natt etter hun ble født har jeg lusket meg inn på romme hennes for å bare se på henne og stryke hene over pannen.....og gråter ikke for at jeg er tirst ,men for at jeg elsker henne så høyt at det gjør vondt...... :D

Ja hun er livet mitt og no har jeg vært så heldig og truffet en mann som jeg føler nesten like sterkt for som min datter...sitter ofte oppe om natten og gråter for jeg er så glad i han og når han holder rundt meg så renner tårene for jeg har det så godt og jeg er så heldig som har disse to spessielle menneskene i mitt liv og jeg får lov å elske dem.....

Verdagen er den beste delen av livet og jeg har fått den ære og dele den med de to menneskene jeg elsker høyere enn livet......for uten dem er ikke livet vært å leve......

[Mathias]

Ja, deter sterke følelser....

Det jeg lurer litt på er om dette er bra... Er det bra for meg og for ham? Blir det for mye?

Jeg mener, jeg ser ikke for meg noe liv uten ham, han er kjernen, gleden og meningen....

Det er et utrolig ansvar å ha barn. En skal ikke påføre dem for mange ting de vil slite med videre (tenker på selvtillit, selvbilde, sjenerthet, forhold til jenter osv...), ikke føre videre ting jeg vet jeg har reagert på fra mine foreldre, gi dem muligheter, gi dem tilbud, men ikke binde dem for mye til seg (gi dem selvstendighet og tilhørighet)... En skal klare å føle sterkere for dem enn de i perioder vil føle for deg...Det er et stort, stort ansvar å ha barn ja! Og så skal en vel selv også løsrive seg fra sine barn en gang, litt iallefall...?

Vet ikke om jeg får fram det jeg tenker på, er vel bare så sterkt at jeg blir litt skræmt til tider...

[Gjest Lottemor]

Jeg forstår hva du mener og jeg ser tilbake på min oppvekst og krangler jeg hadde med mamma når det gjelder dette med å være glad i hverandre.....

Meg om min mor har alltid fortalt hverandre at vi er glad i hverandre og min mor har i alle år sakt at hun er mer glad i meg enn jeg er i henne og jeg har ikke trodd henne....

Det er sant,hun er mer glad i meg enn jeg er i henne det forsto jeg når jeg fikk min datter....

Og no hver dag så blir min lille jente mer og mer selv stendig og klarer seg mer og mer uten meg.....

Og jeg sitter igjenn med delte følelser,jeg er redd for dendagen hvor hun ikke trenger meg meg og stolt for hun klarer selv....

Tror ikke det er u-sunt å ha en så sterk kjærlighet til sine barn,tror heller det er bra for barnet og føle og vite at pappa og mamma er der uansett hva som skjer og de føler seg elsket.....

Og de vil ha sore muligheter for å få trygghet og bygge opp selvtilit til å bli selvstendige sterke mennesker......

Og vi må bare være glad for at vi får dele den tiden vi har med dem og prøve å ikke la vår egoisme på virke deres valg og muligheter i livet....vi må ofre våre følelser for at de skal ha det bra og jeg tror og mener at når barna våre er blitt så stor at de klarer seg selv så er vi lykkelig når barna er lykkelig og uansett så vil vi elske dem like høyt og gjerne høyere selv om de har sitt eget liv.....

Jeg er livredd for at min datter skal bli like selvstendeig som meg,for da flytter hun vekk fra meg tidelig og gjør allt selv og trenger ikke hjelp fra meg.....

Sånn som der er no klarer jeg nesten ikke være vekke fra henne i noen timer og jeg skal gjøre allt med henne vil ikke dele henne med noen......

Og deter blitt et problem no når jeg har vært sammen med min samboer i litt over et år og han føler at jeg holder han borte fra min lille solstråle som er blitt hans lille solstråle også......

Så jeg må dempe meg og få vekk den usunne eierfølelsen som jeg har utviklet ovenfor min datter.......

Får hun er ikke min å eie jeg er heldig som får være med henne mens hun vokser opp og blir stor

[Gjest Anonymous]

ÅHHHHHH; nå gleder jeg meg enda mer til tulla mi kommer om en mnd!!!!! :D

[Thea]

Min mening med livet er å få barn.Typen sier det er skremmende og nesten litt teit,men nå er han heller ikke pappa og vet ikke hvordan den følelsen er

Jeg har følt det som "min" oppgave i livet og få barn jeg kan elske og gi de det trenger.Og helt ærlig så tror jeg at jeg kommer til å bli en kjempe god mamma.

Jeg er såååå glad i barn og har alltid vært det helt siden jeg trilla mitt nyfødte søskenbarn for 12 år siden og "lekte" hun var min

I 16-17 år`s alderen ble lysta ennda litt større men med vil/vil ikke? følelser.Selvfølgelig var jo fornufta større og godt var det Nå som 21 åring er lengselen faktisk utrolig vondt,siden jeg er sikker på at dette er det jeg vil.Alle de usikre tankene om det å få barn er borte for jeg er villig og ikke minst klar til å ta på meg ansvaret som mamma både på godt og vondt.

Men uten at ting ligger til rette for det,kjærsten ikke vil begynne å legge ting til rette for det og ikke har den samme troen på meg som jeg selv har sier det seg selv at barn ikke blir å finne i magen min på en stund.Og DET er værst av alt

Til slutt kommer tanker som hva om jeg ikke kan få barn??

Etter en meget smertefull sommer i fjor med masse underlivsmerter og sykehus innleggelser er tvilen større enn noen gang.Og den eneste trøsten gynekologen hadde var det finner du ikke ut før du prøver var jo veldig beroligende.

Åååååhhhhhhhh,takk til Lasse som lagde tråden så jeg fikk dette ut.Det gjorde godt.Skal gi deg tlf.nr til min kjære så dere kan god-snakke litt sammen

Kos dere med de barna dere har,dere har opplevd det man sier er det største man kan oppleve i livet og dere er priviligert.

Og til Lasse................ingen kjærlighet til et menneske kan bli for stort

Klem fra

[Mathias]

Takk Thea

Du har i deg det som trengs til å gi mye kjærlighet, det er sikkert. Det som vel også burde være på plass, for barnets skyld, er stabilitet, trygg økonomi etc... Husk det...

Klem tilbake! :D

[Charmina]

Hei

Ja - det å få barn er noe helt underlig!

Den kjærligheten jeg har til den lille gutten min på 4 år overstiger alt annet her i livet. Det er fantastisk!

Men det er også tøft - tøft fordi det har gjort meg så sårbar. Før var jeg aldri særlig bekymret,og var heller aldri redd for å dø. Nå er jeg livredd for alt mulig,redd for at det skal skje noe som gjør at jeg ikke får oppleve å se gullet mitt bli voksen.Er redd for alt som kan skje med han.Redd for at noen vil være stygge med han osv osv.

Men heldigvis er gleden 1000 ganger større enn bekymringene.

Klemmer fra

Charmina

[Thea]

Ja, selvfølgelig skal ting ligge til rett for det Lasse.Så desperat er jeg ikke at jeg legger meg på rygg uansett :D

Poenget mitt er at skal man ha barn må man også legge til rette for det.

Man må jobbe hardt for å komme dit,både forholdsmessig og økonomisk osv.Men denne "jobbinga" bør man jo være to om siden man skal ha et barn sammen.

Jeg føler meg litt ensom i den "jobbinga" der.Siden det er jeg som sitter med det store ønsket om familieforøkelse.

Når det er sagt så har jeg jo forståelse for min kjæres synspunkter også,skulle da bare mangle

Og siden han ikke føler så sterkt for dette som meg er det vanskelig å sette seg inn i min situasjon.

Han sier også som deg (og meg) at ting først må ligge til rette for det.Problemet mitt er at han er så lite villig til å komme dit.

Jeg får smøre meg med tålmodighet og bevise at jeg er egnet til oppgaven.For når alt kommer til alt er hovedsaken at jeg vet jeg klarer det :D

[Mathias]

Deter en modningssak, ja - men det er ikke alttiden er klar over et en er moden nok

hehehe

Jeg ble far uten at det var VELDIG planlagt. Var ikke katastrofe heller, bare ikke noe vi PRØVDE på...

Men når det først skjedde, så ble det jo bra...

Så en OK instilling kan fort bli en hurra instilling... :D

Smør det med tålmodighet, så er han snart der tenker jeg!

[Nelle]

Med fare for å bli oppfattet som en skikkelig bitch ute av stand til å elske:

Jeg synes det er skremmende når voksne mennesker uttaler at barna deres er selve meningen med livet.

Skikkelig skremmende!!

Jeg har i utgangspunktet ikke særlig godt forhold til (enkelte utøvere) av religion, men synes Jesus har et og annet glimrende utsagn, og jeg siterer:

Du skal elske din neste som deg selv.

Har noen noengang tenkt over hva han EGENTLIG mente med dette utsagnet?

Om man ikke elsker seg selv høyest -hvordan kan man da elske et annet menneske? Og hvor mange av oss er det som egentlig kjenner at vi virkelig elsker oss selv? På mange måter undres jeg litt om dette egentlig var et ironisk utsagn fra Jesus' side...

Desverre har altfor mange voksne mennesker en tendens til å "leve og ånde" for barna sine. En tendens til å "leve livet FOR barna sine" -

(jeg sier ikke nødvendigvis at dette gjelder dere som har skrevet i denne tråden)

Men man kan ikke levet et annet menneskes liv. Man må først og fremst leve sitt eget.

Jeg har funnet ut det følgende: Jeg tar først og fremst hensyn til meg selv. Jeg sørger først og fremst for at jeg selv er lykkelig, og at jeg har det virkelig godt med meg selv. Jeg sørger først og fremst for å elske meg selv.

For da har jeg så ufattelig mye mer å gi andre. Så utrolig mye mer overskudd -til å dele både kjærlighet, omsorg, oppmerksomhet -til å finne på morsomme ting. Til å være en god venninne, en god kollega osv. Og også til å være en god mor, når den tid kommer.

Og til de av dere som måtte bli provosert -

spar meg for kommentarer som antyder at jeg ikke har rett til å uttale meg fordi jeg ikke selv er mor! Jeg har vært menneske tilstrekkelig lenge til å vite hva kjærlighet dreier seg om selv om jeg ikke har barn -ok?

Klem,

Nelle

[Gjest Anonymous]

Hei Nelle....

det er som om jeg hører meg selv før jeg fikk min datter.....

selvfølgelig viste jeg hva kjærlighet var og ja jeg var egoistisk og tenkte alltid på meg selv først....

Så kom det lille nurke mitt og jeg elsker henne høyere enn livet ........ jeg ofrer allt for henne.....hvist hun har det bra så har jeg det bra.......

Tror ikke det at du kan si at du vet hva fars/morskjærlighet er før du har blitt mor,for kjærlighet til ditt barn....er en u-beskrivelig god følelse og den går dypere enn noen annen følelse.......

Du får lagre det du skrev hær inne og ta det frem etter du har fått barn hvist du har det samme synet på kjærlighet da som no...da er du ennten veldig heldig no eller så er du ikke så heldig at du opplever den dype kjærligheten......

klem fra

[Mathias]

Hei Nelle!! :D

Det er IKKE for å være overbærende, men det ER faktisk ting en ikke har sjans til å sette seg inn i før en opplever det....

Har kompiser med barn, men var ikke klar for det som skulle skje ... emosjonelle ting kan en ikke virkelig sette seg inn i før en er der selv....

Jeg har forøvrig et liv i tilegg tilå ha barn, venner, meg selv og alt.... Men kjernen er gutten min... :D

Ingen tap vil være i nærheten av et tap av ham!!!

Klem L!

[Gjest Solskinn]

Nå vet jo ikke jeg alt Nelle tenkte, men her er i alle fall noen av mine tolkninger:

Jeg tror det finnes de som går så opp i foreldrerollen at de glemmer alle de rollene de hadde för de ble foreldre, som venn, kollega, etc.

Selv om kjärligheten til barnet overgår alt annet er jeg overbevist om at man gjör seg selv en björnetjeneste ved å slutte å väre den man tidligere var (ikke at jeg på noen måte tror at dere gjöre det...), for å kunne leve opp til frasen "gjöre det beste for barnet" må man jo også gjöre det som er best for en selv, da tror jeg man fungerer bedre som forelder også.

Lasse skrev

Det jeg lurer litt på er om dette er bra... Er det bra for meg og for ham? Blir det for mye?  

Jeg mener, jeg ser ikke for meg noe liv uten ham, han er kjernen, gleden og meningen....  

I mine öyne handler kjärlighet også om å slippe barna sine fri når de vokser opp.

Nyt hvert öyeblikk, jeg gleder meg til det blir min tur (om det blir det)

[Mathias]

Der er vi inne på noe igjen solskinn! :D

Når han blir litt større skal han jo være mer utemed lekekompiser, er nesten så jeg gruer litt til det... Må jo være hjemme jeg, kan jo ikke dra noe sted bare fordi han er ute en tur...

Ballansen der er jo viktig, ikke kvele dem, med SINE EGNE følelser, la dem føle mindre enn en selv etc....

[Gjest Solskinn]

Jeg syns Lottemor hadde ett utrolig bra poeng med at hun forstod at moren hadde rett i at hun var med glad i henne enn hun var i moren först etter at hun hadde fått barn. Da er balansen bra. Kveler man barna, blir kjärligheten en byrde!!

[Litago]

Hmmm.... En tråd til ettertanke...

Leser svarene deres og blir overrasket (positivt) over hvor sterke ord dere bruker om kjærligheten dere føler ovenfor barna deres. Og at dere definerer dem som selve meningen med livet. Sterkt!

Det utrolig fint å lese innleggene. Men også litt sårt.

Jeg er en av dem som ikke får oppleve dette. Jeg kan nemlig ikke få barn. Jeg er veldig glad i barn, men har aldri savnet egne barn. Kanskje fordi jeg visste jeg ikke kunne få?

Har alltid vært "tøff i trynet" når det gjelder dette, men innrømmer at jeg når jeg leste disse innleggene så misunner jeg dere.

Tenk å få oppleve en slik ubetinget kjærlighet!

Dette er ikke et syte-innlegg over stakkars meg. Jeg har et fantastisk godt og fullverdig liv med masse kjærlighet og spennende opplevelser.

Ville bare dele med dere at innleggene deres rørte noe ved meg....

[@lfa]

Lillegutten min, som vokser og blir stor, raskere enn hva som burde vært lov, er også en stor del av livet mitt.

Det å bli mamma, var stort. Det er ikke til å legge skjul på... Sånn er det nok for de fleste normale mennesker....

Selvfølgelig kan man ikke leve et annet menneskes liv. Men det er fantastisk å kunne leve sitt eget liv samtidig som man ser at en liten del av deg også vokser opp. At han kanskje har de samme likhetstrekkene som deg, noe av den samme personligheten.... Å vite at dette lille mennesket, er noe du har vært med å skape...

Men det er også andre ting som gir livet en mening...

Samboeren min som jeg verdsetter så utrolig høyt og er glad i....

Vi krangler, koser oss, elsker, ler sammen, lever et liv sammen....

Barna til samboeren min....

Utrolig fascinerende å gå inn i en rolle som jeg aldri har vært i før... Skremmende, spennende... Man er i en situasjon der man ikke har noe som helst kontroll....

Men når barna tar i mot deg med åpne armer, respekterer deg, liker deg.... Wow... det er en herlig følelse.

Vennene mine....

Mennesker som man har vokst opp sammen med, gjort masse rare påfunn sammen med....

Mennesker man har møtt senere i livet, som man rett og slett blir glad i... fordi de er den de er...

Å plukke ut en ting som gir livet mening, blir håpløst for min del...

Alt har en sammenheng...

Et liv med sønnen min uten noen andre lyspunkt, hadde neppe gjort meg særlig lykkelig... Uansett hvor mye han betyr for meg...

Jeg liker de små hverdagslige tingene, jeg....

Å se sønnen min utvikle seg, lære noe nytt, gjøre noe nytt....

Å kose meg sammen med samboeren min... Finne på noe gøy alle sammen kan være med på... Ha en time helt alene en gang i blant og bare slappe av uten noe mas, stress og styr....

Men jeg er 100% enig med alle som sier at de ville gjort hva som helst for ungene sine...

Jeg er såå stolt av gutten min. Uansett hvor trassig han kan være, hvor mye han kan rote, hvor mye han kan mase... Han er bare helt skjønn...

[Gjest Anonymous]

For å "måle" hvor mye noe betyr for en, kan en prøve å "ta det bort".

Hva hadde du følt om samboeren ikke var der en dag? HVa med barnet ditt?

Jeg hadde hatt det desidert tyngst dersom barnet mitt ble borte...

Og det skjer hver dag...

Hvordan klarer folk å leve videre?...

Nei, det må være tøft!