Til deg som har barn

[AnonymBruker]

Hvis du kunne valgt, paa nytt, ville du ha valgt aa faa barn? Naa som du vet hvordan det er, hvor tungt det er og hvor mye du maa ofre.

Jeg spörr ikke om du angrer, fordi jeg antar at de fleste som har barn ikke angrer paa barna. Jeg bare lurer hva du ville ha valgt dersom du kunne valgt paa nytt, (ikke tenk paa barna du har naa).

Hvorfor og hvorfor ikke?

Jeg trenger ärlig tilbake meldinger, da jeg naa staar foran valget om aa faa barn eller ikke.

Paa forhaan takk!

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

[niniel]

Jeg var veldig usikker og faktisk redd ift hele prosjektet barn før vi satte i gang. Nå når jeg venter nr tre er jeg ikke i tvil om at jeg ville ha gjort alle tre om igjen om jeg har valget! Ja det kan være slitsomt i støytan, men ikke på langt nær så slitsomt som jeg trodde. Aller mest er det utrolig koselig!

[Gjest Vevila]

Jeg ville absolutt valgt det på nytt! For meg var livet platt og meningsløst uten, og jeg vil gjerne ha flere.

[Gjest gurimalla]

Ja, jeg hadde fått barn. Det er det mest givende jeg har vært med på 😀

[Pysa]

Ja. Det var et biologisk behov, en slags sult. Jeg elsker dem og trenger dem. Men jeg gleder meg også til å få tid til meg selv, når de blir større.

[Jade]

Jeg hadde valgt barna mine - igjen og igjen :-) Uansett hvor sliten jeg er, så gir de meg så utrolig mye!

[AnonymBruker]

Jeg hadde valgt barna mine - igjen og igjen :-) Uansett hvor sliten jeg er, så gir de meg så utrolig mye!

koselig Men hvis du ikke kunne ha faatt de barna du har naa, ville du da ogsaa haa valgt aa faa barn?

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

[Gjest AllisHagtorn]

Ja, jeg ville fått barn omigjen. Det er ikke fordi alt var så koselig eller føltes ekstremt meningsfylt i absolutt alle situasjoner -men det forventet jeg heller ikke.

Jeg tror du må tenke litt over forventninger - og dess mer realistiske de er, dess større er sannsynligheten for at du vil takle det helt fint og være tilfreds med avgjørelsen.

Jeg/vi ønsket egentlig to barn, men foreløpig er det en avgjørelse jeg har på "vent". Akkurat nå føler meg meg for sliten til at jeg klarer planlegge en til - jeg trenger komme ovenpå igjen før en slik avgjørelse tas. Barn krever noe av en døgnet rundt, og man må kunne ha kapasitet på alle måter til å følge dem opp. Ikke alle planlegger etter det - men jeg gjør det fordi jeg ønsker kunne gi 100% for det/de barna jeg har. Og det gjelder ikke bare i babytiden, men etterhvert som de trenger oppfølging med skole/fritidsaktiviteter, i tenårene osv - og at dette lar seg kombinere med jobb/det livet man ønsker ha.

Endret 10. september 2014 av AllisHagtorn

[Jade]

koselig Men hvis du ikke kunne ha faatt de barna du har naa, ville du da ogsaa haa valgt aa faa barn?

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

Ja, jeg hadde jo fått andre barn, men da hadde jeg jo ikke visst om de jeg har nå :-)

[LilleBallerina]

Jeg ville absolutt valgt å få barn!

[Gjest Olivia Benson]

Jeg ville valgt å få barn igjen, angrer ikke et sekund. Men jeg er glad vi ventet såpass lenge som vi gjorde, både med tanke på alder, hvor vi er i livet og hvor lenge vi har vært sammen.

Endret 10. september 2014 av Olivia_B

[Eliza Doalot]

Ja, jeg ville klart valgt å få barn igjen.

Jeg synes hverken det har vært særlig tungt eller at jeg har ofret særlig mye, så det er et enkelt valg.

[AnonymBruker]

Jeg ville valgt å få barn igjen, angrer ikke et sekund. Men jeg er glad vi ventet såpass lenge som vi gjorde, både med tanke på alder, hvor vi er i livet og hvor lenge vi har vært sammen.

Hvor lenge ventet dere? og hvor gammel var du/dere?

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

[Gjest Olivia Benson]

Hvor lenge ventet dere? og hvor gammel var du/dere?

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

Vi var over 30 begge to og hadde vært sammen i 8 år

[AnonymBruker]

Vi var over 30 begge to og hadde vært sammen i 8 år

Takk for svar Vi har vært sammen i snart 6 år, han er 32 og jeg er 25, og vurderer å prøve neste år. Jeg har veldig lyst på barn, men samtidig synes jeg det er så utrolig skummelt og en så stor avgjørelse at jeg vil være helt sikker..

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

[AnonymBruker]

Ja, jeg ville fått barn omigjen. Det er ikke fordi alt var så koselig eller føltes ekstremt meningsfylt i absolutt alle situasjoner -men det forventet jeg heller ikke.

Jeg tror du må tenke litt over forventninger - og dess mer realistiske de er, dess større er sannsynligheten for at du vil takle det helt fint og være tilfreds med avgjørelsen.

Jeg/vi ønsket egentlig to barn, men foreløpig er det en avgjørelse jeg har på "vent". Akkurat nå føler meg meg for sliten til at jeg klarer planlegge en til - jeg trenger komme ovenpå igjen før en slik avgjørelse tas. Barn krever noe av en døgnet rundt, og man må kunne ha kapasitet på alle måter til å følge dem opp. Ikke alle planlegger etter det - men jeg gjør det fordi jeg ønsker kunne gi 100% for det/de barna jeg har. Og det gjelder ikke bare i babytiden, men etterhvert som de trenger oppfølging med skole/fritidsaktiviteter, i tenårene osv - og at dette lar seg kombinere med jobb/det livet man ønsker ha.

Jeg er helt enig Det er så viktig å kunne stille opp for barna sine, det er vel det som gjør det hele så skummelt.

Anonymous poster hash: 0fc49...4f5

[AnonymBruker]

Jeg er relativt fersk som mor (barnet er snart ett år), og det eneste jeg angrer på til nå er at vi ikke gjorde dette før. Jeg håper at vi om ikke lenge begynner å prøve på nr 2 (det blir også siste)

Mannen og jeg har vært sammen i 15 år og er i midten av 30-årene. Vi har lenge hatt alt på stell med hus, bil, jobb, god økonomi osv. Alt har sånn sett ligget til rette for barn lenge. De fleste rundt oss har barn, mange av dem skolebarn. Vi har likevel drøyet. Fordi vi ikke ville bli bundet. Vi ville være fri til å reise, gå på konserter og kino, være spontane og rett og slett være fri til å pusle på med hobbyer osv. Vi har alltid vært enig om at vi ønsket barn en gang i fremtiden, men vi savnet det aldri. Og sånn har årene bare flydd. Hadde det ikke vært for at vi begynner å bli godt voksne så hadde vi trolig ventet enda en stund.

Nå som barnet er her innser jeg hvor utrolig mye rikere livet mitt er nå. Jeg hadde ikke trodd at et smil fra min datter skulle gjøre meg så tvers gjennom lykkelig som jeg blir - hver gang hun smiler og tullet til meg - mange ganger om dagen.

Vi hadde noen tøffe første måneder, men det føles så fjernt og lengre siden. Jeg skjønner jo at det vil komme mange tøffe perioder fremover også, men jeg kan ikke forstå annet enn at det positive overskygger det negative og slitsomme. Å være mor gjør meg lykkelig og glad, og jeg har også sett nye sider ved min mann som gjør at jeg elsker han enda mer enn før.

Jeg skal ikke nekte for at jeg innimellom savner friheten til å gjøre det jeg vil, og ikke planlegge alt rundt min datter. Men, alt vi gleder oss til å gjøre og oppleve sammen med henne veier opp for det vi går glipp av pga henne. Det er jo heller ikke som jeg selv slutter å eksistere pga st jeg er blitt mor. God dialog mellom mannen og meg, samt prioriteringer, gjør at vi begge fortsatt får med oss en del av det vi har lyst til.

Anonymous poster hash: f5a10...9ad

[kisskissbangbang]

Å få barn er det beste jeg har gjort. Så ja, absolutt.

[Gjest Nesevisa]

Uten tvil.

Det er tidvis ekstremt krevende, slitsomt og frustrerende, men jeg har aldri vært i tvil om at det var riktig valg likevel.

Når det er sagt, er jeg glad vi ventet til vi var "klare" og hadde kapasitet til å være de foreldrene vi ønsker å være. Nå tenker jeg først og fremst mentalt, selv om det også var greit å ha det materielle på plass.

[AnonymBruker]

Jeg ville også definitivt ha valgt å få barn dersom jeg skulle ha valgt på nytt. Men, som flere her nevner, er jeg også glad for at vi ventet en stund med å få barn. Vi var begge i begynnelsen av 30-årene og hadde vært sammen i 7 år da vi fikk førstemann.

Hovedgrunnen til at jeg ville ha valgt å få barn dersom jeg kunne ha valgt på nytt, er at livet mitt er så enormt mye rikere nå enn hva det var før vi fikk barn. Dette er jo verdens største klisjé, men for meg stemmer deg virkelig. Jeg syntes i grunnen at vi hadde en rikt og fint liv også før vi fikk barn, og følte meg veldig lykkelig. Men likevel opplevde jeg at jeg fikk ytterligere en dimensjon i livet mitt ved å få barn, og denne ville jeg aldri ha vært foruten.

Anonymous poster hash: e4e96...b12