Mor som er hypokonder?

[AnonymBruker]

Moren min har alltid vært veldig redd for sykdom og haster av sted til legevakten eller fastlegen så fort hun merker at noe er anderledes (slapp, vondt i halsen, litt feber osv.) Men det siste året (halvannet år) har det virkelig tatt av. Hver gang jeg møter henne er det sykdomsnakk og klaging over at hun er sååå syk. Hun har vært sykemeldt det siste året. Symptomene hennes er veldig diffuse og for meg høres det mer ut som angst. Plutselig høy puls, hjertebank, sure oppstøt, luft i magen, litt høyt BT og ødem i trakea (føler det er tett). Sistenevnte sannsynligvis som følge av allergi. Hun har vært til utallige undersøkelser (gastroskopi, MR, ekg, blodprøver ++, og betalt flere av disse av egen lomme) og konsultasjoner. Enda har ikke noen leger funnet noe annet enn D-vitaminmangel (hvilket hun tror gir en rekke symptomer) og muligens allergi. Jeg prøver å ta henne seriøst, men klarer ikke riktig det når hun uttrykker at hun er såå syk når hun kun har luft (press) i magen og høy puls. Noen som har vært i samme situasjon? Vet ikke riktig hva jeg skal gjøre eller si lenger...

Anonymous poster hash: ee649...b37

[AnonymBruker]

?

Anonymous poster hash: ee649...b37

[Gjest paramount]

Min dypeste medfølelse....Har slekt som er på akkurat samme måten...Der gjorde jeg kort prosess og sa at med mindre det var svært alvorlig og hun kunne dokumentere det fra legen så gadd jeg ikke høre på det...Da ble det stille etterhvert

[AnonymBruker]

Har en i nær familie som er omtrent slik. Men hun drar aldri til legen...hun bruker Internett for å få diagnoser. I noen uker har hun svulst i hjernen(hodepine pga anspenthet) før det går over i lungekreft(elendig kondis og røyker). Har hun vondt i ryggen er det nyrene, er hun slapp og snufsete er det aldri forkjølelse eller influensa, må være noe skikkelig skummelt. Men legen skal hun ikke til. Går heller og bekymrer seg og maser til alle hun kjenner om sykdom. Vi har flere ganger bare reist fra henne.

Har prøvd å virkelig snakke med henne og lytte flere ganger. Det er jo klart at hun har helseangst, og hun skjønner det av og til selv. Men det er som om hun har en indre trang til å måtte ha noe å bekymre seg over. Prøver å si at alle har litt vondt innimellom, at det er helt normalt. Har en alvorlig nyresvikt så vet du det, du har det ikke fordi noen få symptomer stemmer som er så diffuse at alle har dem innimellom. Det som er så synd er jo at den dagen hun faktisk er syk så vil ingen tro henne.

Jeg har igrunn ikke mye råd å komme med, har undersøkt litt, og hypokondri/helseangst skal kunne behandles slik som andre angsttyper, men det krever en psykolog som er god på det området og en pasient som erkjenner at det ligger et problem der.

Anonymous poster hash: 5ca3c...a3e

[AnonymBruker]

D-vitaminmangel kan jo gi en rekke symptomer. Men det er jo relativt lett å gjøre noe med.

Ellers kan det sikkert være psykisk betinget, kanskje helseangst eller depresjon.

Anonymous poster hash: b0c80...c1a

[Miss Indi]

Moren min har alltid vært veldig redd for sykdom og haster av sted til legevakten eller fastlegen så fort hun merker at noe er anderledes (slapp, vondt i halsen, litt feber osv.) Men det siste året (halvannet år) har det virkelig tatt av. Hver gang jeg møter henne er det sykdomsnakk og klaging over at hun er sååå syk. Hun har vært sykemeldt det siste året. Symptomene hennes er veldig diffuse og for meg høres det mer ut som angst. Plutselig høy puls, hjertebank, sure oppstøt, luft i magen, litt høyt BT og ødem i trakea (føler det er tett). Sistenevnte sannsynligvis som følge av allergi. Hun har vært til utallige undersøkelser (gastroskopi, MR, ekg, blodprøver ++, og betalt flere av disse av egen lomme) og konsultasjoner. Enda har ikke noen leger funnet noe annet enn D-vitaminmangel (hvilket hun tror gir en rekke symptomer) og muligens allergi. Jeg prøver å ta henne seriøst, men klarer ikke riktig det når hun uttrykker at hun er såå syk når hun kun har luft (press) i magen og høy puls. Noen som har vært i samme situasjon? Vet ikke riktig hva jeg skal gjøre eller si lenger...

Anonymous poster hash: ee649...b37

Høres ut som en "light" utgave av min mor.

[AnonymBruker]

Tenk så forferdelig vondt de har det, gå rundt å være redd hele tiden..prøv å sett dere inn i deres situasjon.de har det helt jævlig, og det er synd på dem..lytt til dem, og gi råd.og vær der så godt dere kan for dem!!!!

Anonymous poster hash: 68802...38a

[AnonymBruker]

Tenk så forferdelig vondt de har det, gå rundt å være redd hele tiden..prøv å sett dere inn i deres situasjon.de har det helt jævlig, og det er synd på dem..lytt til dem, og gi råd.og vær der så godt dere kan for dem!!!!

Anonymous poster hash: 68802...38a

Vet du, med mormor har det vært sånn i 40 år. Det finnes grenser for hvor mye forståelse vi kan ha etter hvert.

Anonymous poster hash: 9b7c7...a82

[Gjest paramount]

Tenk så forferdelig vondt de har det, gå rundt å være redd hele tiden..prøv å sett dere inn i deres situasjon.de har det helt jævlig, og det er synd på dem..lytt til dem, og gi råd.og vær der så godt dere kan for dem!!!!

Anonymous poster hash: 68802...38a

Å forstå folk ihjel...aldri smart det. Man orker til et visst punkt å forstå og være der for folk, men det finnes grenser for hvor mye man skal tåle også...

[AnonymBruker]

Kanskje gi henne boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre" av i. Wilhelmsen? <img title=":P" class="bbc_emoticon" data-cke-saved-src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/tongue0023.gif" src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/tongue0023.gif" />

Anonymous poster hash: 472ec...78f

[pantertante]

Tenk så forferdelig vondt de har det, gå rundt å være redd hele tiden..prøv å sett dere inn i deres situasjon.de har det helt jævlig, og det er synd på dem..lytt til dem, og gi råd.og vær der så godt dere kan for dem!!!!

Anonymous poster hash: 68802...38a

Enig i dette!

For å få litt mer forståelse for personer med denne lidelsen kan det kanskje være greit å lese litt her; http://www.sinnetshelse.no/artikler/hypokonder.htm

[Gjest Whitestripes]

Hypokondri er en reell sykdom. Den er psykisk betinget, og det finnes hjelp å få, men det er vanskelig, da pasienten vil føle at det er en skamfull diagnose å få. De vil som regel heller ikke forstå at dette er noe som er psykisk, og da er det vanskelig å få dem til å søke hjelp.

[AnonymBruker]

Kanskje gi henne boken "Det er ikke mer synd på deg enn andre" av i. Wilhelmsen? <img title=" :P" class="bbc_emoticon" data-cke-saved-src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/tongue0023.gif" src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/tongue0023.gif" />

Anonymous poster hash: 472ec...78f

Festlig.

Anonymous poster hash: 8db1c...739

[AnonymBruker]

Tenk så forferdelig vondt de har det, gå rundt å være redd hele tiden..prøv å sett dere inn i deres situasjon.de har det helt jævlig, og det er synd på dem..lytt til dem, og gi råd.og vær der så godt dere kan for dem!!!!

Anonymous poster hash: 68802...38a

TS her. Ja, jeg forstår det, men man blir ganske så frustrert som pårørende også skal jeg si deg. Nesten konstant sykdomssnakk og ofte klaging er ekstremt slitsomt i lengden. Jeg både lytter og gir råd, men det er grenser for hvor mange ganger man vil høre på det samme sykdomssnakket og gi råd som hun ikke tar til seg.

Anonymous poster hash: ee649...b37