Angrer bittert på flytting...

[AnonymBruker]

Har etter å diskutert og kranglet i nærmest 2 år med min mann vedrørende flytting til nabokommunen gjort det, å sitter med stor anger. Jeg har alltid i utgangspunktet sagt nei, dette siden barna og jeg trivdest så godt der vi bodde. Etter å ha gått med en sur og sint mann i perioder som absolutt ikke ville bo der vi bodde, ja da ga jeg det et forsøk å tenkte at det trengte da ikke å bli så ille som jeg forespeilet meg. 2 små barn inn i ny barnehage og 1 barn til ny skole. Så kom overtakelsesdagen å jeg hadde bare lyst å grave meg ned. Nå har vi vært her i kun 1 måned å jeg savner den gamle plassen noe så grusomt. Jeg trives absolutt ikke å bo så sentralt som jeg gjør nå ( Mannen ønsket nærhet til alt ) , jeg har opplevd en god del ting ved den nye barnehagen som absolutt ikke er bra, å igrunn mye mere. Her hvor vi bor nå er det innsyn ifra alle retninger samt en meget trafikkert vei rett utenfor huset. Noe som å preger er at mine to mindre barn savner vennene sine i den gamle barnehagen, å her hvor vi bor nå er det ikke så mange rundt omkring. Hoff! Nå sutrer jeg veldig føler jeg, men jeg føler direkte ubehag over hele plassen. Angrer bittert å føler at nå er løpet kjørt. Mannen stortrives selvsagt å jeg føler meg som en idiot som ble med på dette. Å gå i en heim å grine som en liten tusling var ikke akkurat det jeg så for meg. Savner byen jeg er oppvokst i, savner den fantastiske barnehagen jeg hadde til barna å nettverket til ungene. Den som har tatt dette best av alle er skoleeleven, som trives. Snakk om å sitte med dårlig samvittighet iforhold til barna! Nå har jeg meget lyst å flytte tilbake, men jeg tenker jo selvsagt på hva andre rundt oss tenker. Er så lei av å gå med denne forferdelige følelsen av mistrivsel, noe som preger familien. Må sies at min mann jobber på sjøen der han er mye hjemmefra. Dette ble nok ganske rotete og sutrete å setter så enormt pris på svar. Er det noen som har opplevd noe tilsvarende? Har noen av dere angret og flyttet tilbake til den forrige plassen? What to do

Anonymous poster hash: 04ec1...078

[Gjest constance90]

Alle savner vel det gode i gamle ting.

Gi det litt mer tid, prøv å se positive i nye ting og venn deg til tanken. Ungene får seg nye venner fort

[AnonymBruker]

Høres ut som mye dramatikk over en liten flytting....

Anonymous poster hash: a67d9...f56

[AnonymBruker]

Gjort er gjort. Det er alltid status quo som blir gjeldende når partene har ulike ønsker. Og siden du gikk med på å flytte, så blir dere der inntil mannen evt vil flytte tilbake.

Det er for øvrig veldig dårlig gjort overfor barna å vingle slik - dersom du hadde fått bestemme nå, så hadde de nok en gang måttet slutte i skole/bhg, og begynt på nytt. Det er slett ikke sikkert at de ville fått plass i samme klasse /bhg som før flyttingen.

Anonymous poster hash: 14230...a60

[AnonymBruker]

Jeg reagerer litt på at du skriver at mannen din jobber på sjøen og er mye borte...

I sånne situasjoner så bør vel dere som tilbringer all tiden hjemme ha mest å si ang bosted.

Det er hverdagen deres. Skole, barnehage, venner, miljø, ja alt... Så jeg syns det er trist at du føler deg presset til å flytte.

Men det går ann å forsøke et par tre måneder og så ta en samtale og si at nå har du prøvd å få dette til å fungere, men at du mistrives, og foreslå å flytte tilbake.

Husk: Det er ingen skam å snu!

Anonymous poster hash: 13b4a...dc2

[AnonymBruker]

Lett å være etterpåklok... Men jeg synes det er rart du har gitt etter for mannen, hvis du og ungene hadde det så bra der dere bodde, og han er lite hjemme.

Høres jo nesten ut som om dere har flyttet for at han hadde egoistiske ønsker og ikke tok hensyn til dere...

Men jeg tipper det var argumenter for og imot flytting, og at du ikke var så flink til å få han til å forstå hvorfor du mente det var best å bo der dere bodde.

Og om du er negativ til bilvei og innsyn og alt det der... Hvorfor satte du ikke krav om at det ikke var akseptabelt ved ny bolig, før dere valgte nytt bosted?

Anonymous poster hash: a9e45...0f9

[Gjest chisandra]

Jeg reagerer på at den som er på sjøen, og dermed mye borte, er den som har fått presset viljen sin igjennom for en hel familie....

Men gjort er gjort. Gi det litt tid, og funker det ikke - ja, så er det ingen skam å snu.

Pass på å ikke overføre dine negative tanker til barna.

Lykke til, håper det går seg til!

[makkapakka]

dette ville du ikke og derfor blir det så ille. Så du får gå i deg selv og finne ut hva som kan bli positivt istedenfor den røra du går i.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer litt på at du skriver at mannen din jobber på sjøen og er mye borte...

I sånne situasjoner så bør vel dere som tilbringer all tiden hjemme ha mest å si ang bosted.

Det er hverdagen deres. Skole, barnehage, venner, miljø, ja alt... Så jeg syns det er trist at du føler deg presset til å flytte.

Men det går ann å forsøke et par tre måneder og så ta en samtale og si at nå har du prøvd å få dette til å fungere, men at du mistrives, og foreslå å flytte tilbake.

Husk: Det er ingen skam å snu!

Anonymous poster hash: 13b4a...dc2

Enig.

[AnonymBruker]

Har etter å diskutert og kranglet i nærmest 2 år med min mann vedrørende flytting til nabokommunen gjort det, å sitter med stor anger. Jeg har alltid i utgangspunktet sagt nei, dette siden barna og jeg trivdest så godt der vi bodde. Etter å ha gått med en sur og sint mann i perioder som absolutt ikke ville bo der vi bodde, ja da ga jeg det et forsøk å tenkte at det trengte da ikke å bli så ille som jeg forespeilet meg. 2 små barn inn i ny barnehage og 1 barn til ny skole. Så kom overtakelsesdagen å jeg hadde bare lyst å grave meg ned. Nå har vi vært her i kun 1 måned å jeg savner den gamle plassen noe så grusomt. Jeg trives absolutt ikke å bo så sentralt som jeg gjør nå ( Mannen ønsket nærhet til alt ) , jeg har opplevd en god del ting ved den nye barnehagen som absolutt ikke er bra, å igrunn mye mere. Her hvor vi bor nå er det innsyn ifra alle retninger samt en meget trafikkert vei rett utenfor huset. Noe som å preger er at mine to mindre barn savner vennene sine i den gamle barnehagen, å her hvor vi bor nå er det ikke så mange rundt omkring. Hoff! Nå sutrer jeg veldig føler jeg, men jeg føler direkte ubehag over hele plassen. Angrer bittert å føler at nå er løpet kjørt. Mannen stortrives selvsagt å jeg føler meg som en idiot som ble med på dette. Å gå i en heim å grine som en liten tusling var ikke akkurat det jeg så for meg. Savner byen jeg er oppvokst i, savner den fantastiske barnehagen jeg hadde til barna å nettverket til ungene. Den som har tatt dette best av alle er skoleeleven, som trives. Snakk om å sitte med dårlig samvittighet iforhold til barna! Nå har jeg meget lyst å flytte tilbake, men jeg tenker jo selvsagt på hva andre rundt oss tenker. Er så lei av å gå med denne forferdelige følelsen av mistrivsel, noe som preger familien. Må sies at min mann jobber på sjøen der han er mye hjemmefra. Dette ble nok ganske rotete og sutrete å setter så enormt pris på svar. Er det noen som har opplevd noe tilsvarende? Har noen av dere angret og flyttet tilbake til den forrige plassen? What to do

Anonymous poster hash: 04ec1...078

Gjort er gjort og sagt er sagt. Du kan ikke NÅ på nytt rote skoleeleven og de små opp og flytte igjen. Så du får se det an.

Men kanskje et samlivskurs/terapi/psykolog/familievernkontoret hadde vært tingen? En voksen mann som sutrer seg til viljen sin må slite mentalt på flere plan, tenker jeg, og barna blir preget både av det og av din sinsstemning. I tillegg er det selvsagt meget negativt å lære barna opp i at mor gir etter - det er ikke noe en vil at sine barn tar etter.

Voksne personer skal diskutere saklig og ordentlig. Og så finne et kompromiss. Og finner man det ikke så må en ta inn en proff part i forhandlingene (familievernkontor gjerne) og se om en da kan finne en enighet begge er enten middels fornøyd med eller middels misfornøyd med. At den ene part er fornøyd og den andre misfornøyd er mindre ok enn at begge synes dette er helt grusomt, faktisk. For sånn det er nå så har jo du og din mann fortalt hele verden at HAN er mye viktigere enn deg. Og for både deg og han så er han jo (selvsagt, det har dere jo etablert) det, men å sende det signalet til lille Anna på 3,5 og Pål på 6,5 ... vel. Det er ikke bra.

Anonymous poster hash: 24af4...f5b

[AnonymBruker]

Jeg ga meg etter å ha hørt på en mann som mente at det ble så mye lettere for alle sammen. Jeg prøvde å si til han at vi stortrivdest der med et stort nettverk for ungene. Elsket plassen medtanke på at det var unna selve sentrum, men kun 5 min kjøring i bil til nærmeste kjøpesenter. En fantastisk barnehage og skole der hvor barna stortrivdest. Jeg sitter selvsagt med enormt stor samvittighet iforhold til barna mine, men så tenker jeg å nå at det burde jo være meg og våre barn som burde stå i fokus medtanke på trivsel. Nå har mannen fått alle sine rundt seg med gangavstand å kan slippe å kjøre når han skal gjøre noe sosialt med de ( Dette var noe han var lei av ifølge han selv ) Vi er ofte hjemme alene når han er ute på jobb, samt kurs etc... Jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle ta dette så ille må sies, å skjemmes av meg selv. Må sies medtanke på at det er så trafikkert her, så er det mannen som er herfra, å han sa dette var en rolig plass... Å Joda det er sånn sett rolig medtanke på naboene, siden de er eldre Nå er det nok ikke den veien som er den verste for meg, men savnet etter stedet jeg slo meg fast på i 7 år. Jeg gremmes over meg selv helt enkelt å angrer bittert på at jeg var med på dette. Men som sagt så gjort er gjort, å dette må jeg selvsagt stå for.

Anonymous poster hash: 04ec1...078

[AnonymBruker]

Jeg har nå i ettertid sett hvorfor mannen ønsket dette , da han hele tiden har ytret at det blir lettere for oss her. Dette siden familien hans er her. Men må sies at de hjelper sjeldent til med noe, å det passer aldri. Jeg satte kriterier for hele denne flyttingen, men de har ikke blitt fulgt opp. Barna skal IKKE bli berørt av dette å jeg prøver alt for å unngå dette. Her er vi på fritidsaktiviteter osv for at barna skal få nye kontakter.... Så jeg har funnet ut at jeg skal gi det noen måneder for barna, men blir det ingen endringer må det andre grep til. Har tross alt et barn som begynner skole til neste år. Vedrørende familievernskontor etc så nekter min mann dette, da dette var noe jeg ønsket for over 1 år siden da jeg føler at vi kommer til kort i mange situasjoner.

Anonymous poster hash: 04ec1...078

[AnonymBruker]

Jeg har nå i ettertid sett hvorfor mannen ønsket dette , da han hele tiden har ytret at det blir lettere for oss her. Dette siden familien hans er her. Men må sies at de hjelper sjeldent til med noe, å det passer aldri. Jeg satte kriterier for hele denne flyttingen, men de har ikke blitt fulgt opp. Barna skal IKKE bli berørt av dette å jeg prøver alt for å unngå dette. Her er vi på fritidsaktiviteter osv for at barna skal få nye kontakter.... Så jeg har funnet ut at jeg skal gi det noen måneder for barna, men blir det ingen endringer må det andre grep til. Har tross alt et barn som begynner skole til neste år. Vedrørende familievernskontor etc så nekter min mann dette, da dette var noe jeg ønsket for over 1 år siden da jeg føler at vi kommer til kort i mange situasjoner.

Anonymous poster hash: 04ec1...078

Hvis han får tydelig beskjed om at det er familievernkontor eller brudd, er han like uvillig da? Menn er rare. De er så redd for å ta imot hjelp. Få han til å forklare hvorfor han ikke vil dit. Og ikke dumme argumenter som "vi trenger ikke hjelp" eller "dette klarer vi selv", men konkret hvordan han mener det vil skade å gå dit.

Ellers er det sånn at du kan gå på familievernkontoret alene, så vidt jeg vet.

Anonymous poster hash: a9e45...0f9

[AnonymBruker]

Har selv vært i kontakt med familievernskontoret, men det hjelper lite når ikke han er villig. Men får ta en ny runde omkring dette tror jeg nok, for nå makter jeg ikke mere helt enkelt. Slik jeg ser det er det på høy tid at jeg tenker på meg selv og barna, å jeg syns helt klart at det er feil at vi skal " ofre " for hans trivsel. Nå syns jeg personlig ikke det er ille til barna om resultatet blir at vi flytter tilbake til den gamle skolen og barnehagen. Da det hadde blitt verre å begynt på en helt ny plass igjen. Men det sliter som sagt på samvittigheten min det at jeg faktisk har begynt på ny plass med de å har det slik. Å samtidig føler jeg skam medtanke på å eventuelt flytte tilbake. Nå er det jeg og mine to mindre barn som sliter, men ikke skoleeleven og mannen. Barnet som er 3 er ofte lei seg og sliter med å få seg venner, så er det barnet som skal begynne skole om 1 år da som desperat prøver i den nye barnehagen, men har et stort savn etter bestevenninnen sin. Noe som jo selvsagt er helt vanlig i en slik situasjon. Jeg har jo prøvd å nå medtanke på fritidsaktiviteter som har startet opp, prøver å komme i kontakt med folk i barnehagen for ungene sin del, men det er murvegg tilbake. Nå er det jo faktisk ikke lengre enn 20 min kjøring til der vi bodde, så sånn sett er jo ikke avstanden noe å si på...

Anonymous poster hash: 04ec1...078

[Gjest Violetta]

Har du gitt den nye plassen en ordentlig sjanse? En måned eller veldig kort tid. Og er du sikker på at det ikke er din negative innstilling som gjør at barna dine mistrives?

[AnonymBruker]

Herlighet for noe sutring! Barna går i barnehagen og trenger litt tid til å bli vant til det nye. Det kan jo ikke være så gale. Mennesker flytter hele tiden og det er bare å tenke positivit og prøve å tilpasse seg. Alt tar tid og det er veldig viktig at skolebarnet trives. Du sier selv at barn nr 2 begynner på skole neste år. Da får hun treffe nye venner.

Anonymous poster hash: c0126...683

[AnonymBruker]

Jeg prøver alt i min makt at ikke barna skal lide under min mistrivsel. Men de merker det nok de å, selv om jeg smiler å sparer følelsesutbruddene til etter at de har sovnet. Barn merker jo fort ting. Nå er det jo en del negative ting i den nye barnehagen å da som nok er med på mistrivsel til barna. Å jeg prøver å være positiv og støttende, selv om jeg misliker hele dette stedet. Ja 1 måned er utrolig kort tid, noe jeg er helt enig i. Å jeg må jo prøve å se om ting blir bedre. Men så er det jo et faktum at jeg har en skoleelev om 1 år som skal begynne i 1 klasse, så for meg er det svært viktig at barnet får det trygt og godt rundt seg. Fy altså så lei jeg er å gå med disse tankene. Nå bruker jeg bevisst dagene på jobb, aktiviteter etterpå etc for å hjelpe på men når kvelden kommer føler jeg meg rett å slett forferdelig. Rart igrunn at man skal føle slikt så sterkt, da jeg aldri før har opplevd dette. Slår meg jo at dette skyldes det at jeg føler jeg er presset til dette samt min dårlige samvittighet. Nå har jo ikke mannen tvunget meg til å flytte hit sånn sett da, men det er nok mere at jeg ga opp. Enn hvor tafatt det høres ut

Anonymous poster hash: 04ec1...078

[Gjest Violetta]

Hva er det som er feil i barnehagen?

[AnonymBruker]

Ja det er sutring! Men samtidig så har trivsel MYE å si Hjelper ikke på at vi sliter økonomisk etter flyttingen hit. Noe som vil gå seg til etterhvert.

Anonymous poster hash: 04ec1...078

[Kittykat]

Jeg reagerer litt på at du skriver at mannen din jobber på sjøen og er mye borte...

I sånne situasjoner så bør vel dere som tilbringer all tiden hjemme ha mest å si ang bosted.

Det er hverdagen deres. Skole, barnehage, venner, miljø, ja alt... Så jeg syns det er trist at du føler deg presset til å flytte.

Men det går ann å forsøke et par tre måneder og så ta en samtale og si at nå har du prøvd å få dette til å fungere, men at du mistrives, og foreslå å flytte tilbake.

Husk: Det er ingen skam å snu!

Anonymous poster hash: 13b4a...dc2

Dette sier jeg meg enig i. Hvis han er mye borte, så burde det spille liten rolle hvor dere bor. Når man har samboer og barn, så må man gjerne inngå kompromiss. Men det skal ikke gå utover den andre parten, dvs at den ene parten mistrives voldsomt.

Hvis du fremdeles føler det på samme måten om 2-3 mnd, så kan du kanskje snakke med samboeren din. Da har du tross alt gitt han og det nye stedet en sjanse. Det er ikke alltid ting funker og sånn er livet.