Foreldrene mine holder meg nede

[Gjest Trassen-ulogget]

Til info: jeg har ikke lest de andre svarene.

Vet du hva? Det der er akkurat som å høre meg selv. Sånn nesten. Litt annen situasjon, men dog samme psykiske terror. Den fikk holde på mens jeg bodde hjemme i 19 år. Så fortsatte den noen år med minimal kontakt. Og fortsatt foregår den, selv om jeg ikke har hatt noen kontakt med mitt opphav på 2 år. Opphavet sitter på skuldra og kritiserer alt.

Tyyypisk eksempel på helseskadelige foreldre. Dersom du ikke har lest den boka, så vil jeg anbefale deg å lese den. Kanskje vil du få noen ahaopplevelser underveis? Jeg hadde mye selvinnsikt og kunnskap fra før, men allikevel var det liksom ei vekkelsesbok for meg. Det var store deler som var totalt uaktuelle for meg, men jeg tok noe herfra og noe derfra.

Faktisk fant jeg mye av problemene til en venn av meg også i den boka. Problemer jeg så vidt visste om fra før som ble veldig tydelige med denne kunnskapen. Og denne vennen har nå satt seg inn i denne kunnskapen og jobber seg frem mot et bedre liv (med fortsatt kontakt med de helseskadelige).

[Gjest Anonymous]

obs obs. Ikke tillat at de får samme krav til din datter som de har til deg1 Det er iallefall ditt ansvar.

Troruansett hvilke krav de stiller til deg og du oppfyller dem, så blir de aldri fornøyd. sliter de selv med noen form for komplekser?

Dette er et "inngripen" i et voksent liv. Noe de ikke har noe med.

hva den dagen du finner en mann og vil bo sammen med+ tror du noen vil finne seg i at de bryr seg så til grader på en negativ måte. ringe i hytt og pine?

dette er jo veldig urolig å¨leve under.

vet ikke om noen på din alder som finner seg i en sånn " umyndiggjøring" som du har tillatt.

Vokne før det er forsent.

kan du spørre de hva som skal til før de er fornøyd?

Kontrollerende ringing er det de driver med. Kan du gå inn og si at om det er noe så kan du ringe?

Høres helt grusomt ut slik du har det.

[Gjest Anonymous]

Sett ned foten før det går for langt. Det blir ikke lettere hvis du utsetter å ta opp problemet. Jeg var alt for lenge "snill pike". Så lenge at jeg nesten mistet meg selv. Jeg bare eksisterte for å tilfredstille andres behov. Det smittet over både på jobb og parforhold. Jeg satte ikke grenser der heller fordi jeg var opplært til å "underkaste" meg og å strekke meg langt for at andre skulle være fornøyd og for å holde fasaden.

Da jeg begynte hos psykolog (av andre årsaker) ble det også stilt spørsmål ved min oppvekst. Først da forsto jeg og begynte å sette grenser. Da ble det faktisk så ille at min mor gjorde meg arveløs og truet med selvmord.

Vi har fortsatt kontakt, men mer på mine premisser. Når jeg får kritikk som oppleves urettferdig sier jeg ifra at jeg forlanger respekt. Det hjelper, men jeg har fortsatt ofte dårlig samvittighet. Får bla høre historier om andre døttre som tar med moren sin på ferie og er så flinke til å stille opp for sine mødre. Jeg orker ikke å kommentere det mer, men skulle ønske jeg slapp å høre det nesten hver gang vi prater sammen.

Håper det ordner seg for dere. Og husk at det er ditt ansvar å beskytte ditt barn slik at hun ikke blir utsatt for det samme. Hvis hun stadig hører kritikk av deg vil hun kanskje også få mindre respekt for deg som mor.

[babydoll]

Dere har så rett alle sammen. Tusen takk for tilbakemeldinger. Jeg var litt redd en stund for at det var jeg som var vanskelig - jeg ser jo nå at det ikke er det. Jeg må nok bli flinkere til å stole på meg selv.

Gårdagens eksempler: Beskjed om å lufte godt når jeg maler for å få bort malingslukta, og beskjed om å sette noe mat i kjøleskapet, evt i fryseren hvis jeg ikke skulle spise det med en gang. Hvorfor forteller hun meg slike ting? Jeg er da fullstendig klar over hva jeg skal gjøre, ALLE vet da sånt!

Jeg har også hatt problemer i forholdene mine ja, hele tiden vært underkuet på en måte. Noe som har satt meg et stykke tilbake på flere områder.

Jeg har vært usikker på om jeg skulle gå til psykolog eller ikke, særlig siden familien har ment at det er galskap, og jeg har trodd at jeg overdriver problemene. Nå gleder jeg meg veldig til å gå dit, til å få bukt med dette.

Jeg skal bli flinkere til å si ifra når foreldrene mine "oppdrar" meg, og jeg tror også jeg skal slutte å spørre dem om råd - de er uansett negative til alt.

Takk igjen, skal holde dere oppdatert. :-)

[Bridget Jones]

Hei først må jeg få si at du virker som en oppegående jente med bein i nesa.

Hvorfor ikke si ifra, kan de ikke gjøre annet en og si ting som sårer så kan de holde seg vekk. Og si det så det svir. :evil: .

Hadde jeg vært moren din hadde jeg vært kjempe stolt av deg, det er ikke mange som klarer seg så bra som deg.

STÅ PÅ.

[Gjest tusjen]

Jeg synes du er utrolig flink som greier å få til så mye selv om du er alene med barn..

Jeg flyttet langt vekk fra min familie, det ble redningen min tror jeg.. .. (Alt for lang historie, men kjenner meg igjen i mye av det du skriver).. Det var akkurat som å begynne på nytt.. Det tok litt tid før det føltes helt bra og jeg hadde dårlig samvittighet til å begynne med.. Men nå vet jeg at det var det rette for meg..

Lykke til...

tusjen

[Gjest Danielle 73]

Vet ikke helt hva det er, men får en følelse av at dine foreldre er sjalu på deg. Det oser av misunnelse og selv om jeg ikke vet bakgrunnen til dine foreldre, så virker det som om de er misunnelig fordi de aldri selv har klart seg så bra som deg. Hvorfor skal du når de ikke fikk ha det bra?

Kontroll er også et ord som det er kraft i, men som jeg syntes er passende i dette tilfellet. Å ha kontroll til enhver tid, mye av oppførselen deres kan også komme av at de rett og slett opplever at de har på mangen måter "mistet" deg. :-(

Men likvel syntes jeg ikke du skal finne deg i den oppførselen, men gi dem et ultimatum du syntes er passsende og som du kan leve med.

Det er tøft å bryte med sine foreldre, og selv har jeg opplevd å få det bedre og er mer tilfreds med meg selv. Så jeg angrer ingenting, uansett hvor tøfft det kan bli i perioder.

[Gjest Trulselinemor]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men du skal få en av meg. Det tror jeg du trenger.

[Jotunjenta]

Babydoll:

Har du fått noen nye utsagn fra dine foreldre siden sist? Har du blitt flinkere til å svare for deg? Håper det går bedre nå.

[Gjest k]

Bryt kontakten med dem en stund, og fortell dem hvorfor du gjør det! Det er i hvertfall mitt råd!

[Gjest Anki]

Hvis jeg ikke tar telefonen ringer de igjen senere. Da blir det bare spørsmål om hvorfor jeg ikke tok den. Hvis jeg ikke svarer, eller bare sier at jeg var opptatt, blir det kryssforhør.

Tusen takk dere som har svart så langt, jeg setter virkelig stor pris på det!

Stakkars deg, at det går an!

Når de spør hvorfor du ikke tok telefonen, får du si som sant er: Jeg orker ikke å høre mer totalt ufortjent kritikk fra dere!

Enig med de andre her, du må komme deg bort fra de, ikke flytte nærmere! Hvis du flytter må du i hvert fall gi dem klare regler på hva du går med på at de blander seg i, og hvis de ikke oppfører seg er det jo bare å la vær å ta telefonen konsekvent, og ikke slippe de inn hvis de ringer på døren!

Så flott at du er så resurssterk som du er, tror jeg hadde bukket under for lenge siden.

Kan ikke fatte at folk oppfører seg sånn mot sitt eget barn?? Blir forbanna også! :evil:

[babydoll]

Alt er snudd på hodet - jeg har funnet Mannen! Er forvirret, spent og lykkelig. Plutselig fant jeg ro og aksept. Jeg kan nesten ikke tro at det er sant! Virkelig - når man minst venter det... Han er for god til å være sann! Han bor i tillegg 3 mil fra foreldrene mine, og hvem vet - kanskje vi flytter dit om et halvt år istedet? Nei og nei, jeg skjønner ikke at det går an. At jeg skulle være så heldig? At ting kunne skje så fort? Er forvirret, men veldig glad.

[Scorpina]

Ja jeg har ikke i mine levedager hørt MAKAN til foreldre!! At det går ann....!!!! *ah puh..*

Men, hva sier DU til din mor/far når trompeten om "gjøre ditt/gjøre datt" begynner?! Sier du bare ja og ha til dem..?! Du må jo først og fremst begynne å si til dem at du faktisk takler og klarer hverdagen SELV - og det å være mor for ditt barn. Din utdannelse, dine mål etc taler jo krystallklart for seg sjøl. Hadde du bodd på pikerommet/sokkel-leilighet med sosial stønad kunne jeg forstått din mors/fars enerværende tilstedværelse (og mas!!) MEN - det er du jo vitterligen IKKE!!

Nei, jente - sett ned foten - lev DITT liv!!

Ønsker deg lykke til med jobb-jakten, nybil-kjøp og studier til høsten:)

klem fra meg

[Gjest Lille Solstråle]

At du ikke har eksplodert? Jeg ville slått i bordet, kjeftet på dem, bedt dem holde seg på avstand fra det de ikke har noe med. Dersom du stilletiende har latt dem ha den kontrollen de har over deg i så mange år, skjønner de kanskje ikke hva du egentlig tenker og føler om dem? Kanskje handler de i beste mening?

Nei, gjør opprør mot foreldrene dine, si fra hva du syns om måten de behandler deg på, som de fleste jeg kjenner gjorde i 14-årsalderen. Bedre sent enn aldri, og lykke til uansett hva som skjer!

[*Shira*]

Stakkars deg, høres ikke bra ut. Det er riktig av deg å søke psykolog time for da får du en bekreftelse på at det ikke er deg det er noe galt med, men dine foreldre.

Jeg leser en bok nå som heter "Ut av dine foreldres grep" av Susan Forward. Utgitt av Cappelen, denne burde du lese. Den har et eget kapittel som omhandler det du beskriver foreldre som ikke lar barna sine leve sitt eget liv. I boken under tittelen "Hvorfor kan de ikke la meg leve mitt eget liv?", - Foreldre som beholder sin kontroll.

Foreldrene som blir beskrevet i denne boken kalles for helsefarlige foreldre. Dette er foreldre som utnytter, manipulerer, sårer, slår, forgriper seg, idet hele tatt misslykker med å være normale foreldre.

Jeg synest du har kommet et godt stykke på vei. Ved å erkjenne at dette er et problem for deg, og som gjør at du ikke klarer å leve livet ditt.

Jeg føler du bør konfrontere dine foreldre med dine problemer, det kan jo hende at de forstår.

Jeg vil ivertfall råde deg til å kjøpe boken beskrevet ovenfor, og oppsøke en psykolog.

Lykke, lykke til :trøste: