Har ligget med MAAANGE og fortalte det til mannen min.

[Gjest Anonymous]

Etter mange år sammen fortalte jeg mannen min sannheten om sex-livet mitt. Det begynte da jeg var 8 år, da mistet jeg jomfrudommen med et familiemedlem. Siden var det venner av broren min som lekte med meg før jeg mistet møydommen "ordentlig" på en fin måte da jeg var 15. Da jeg var 16 ble jeg voldtatt og etter det lå jeg med alt som kunne ligges med. Hadde noen forhold men det ble aldri det helt store. Var forlovet da jeg var 18 men han prøvde å rote med venninnene mine, slo meg og ikke minst voldtok meg analt en kveld. Etter et annet svært turbulent samboerskap da jeg var 19-20 tok det helt av, den sommeren lå jeg på rygg nesten hele tiden. Så ble jeg lei og erklærte at jeg var lesbisk. Og DA møtte jeg min nåværende mann. Han var snill og ting falt på plass. Nå har vi flere år og flere barn på samvittigheten og han trodde han visste mye om meg. Helt til jeg fortalte ham dette. Han tok det som en superhelt og bare puset med meg og var god med meg og sa han var enda mer glad i meg enn før. Men så..... i noen dager gikk alt veldig fint men nå har innholdet i det jeg fortalte ham begynt å innhente meg og jeg har store problemer med å ha sex med ham. Har hatt et ganske labert sexliv helt siden vi fikk den siste ungen, jeg har på en måte følt at nå har jeg lånt ut kroppen min til "gud og hvermann" i så mange år at når vil jeg ha fred for tunger og pikker og alt mulig som skal puttes inn i kroppen min. Jeg synes det er ekkelt, uten at det har noe med mannen min å gjøre. Jeg vil bare ha fred. Og nå er den følelsen forsterket. Familieterapi har blitt prøvd, men etter ett oppmøte uten utbytte kansellerte han to ganger og da ga jeg heller plassen til noen der begge var motivert.

Jeg har satt igang en prosess for å få psykolog for denne bakgrunnen sammen med en rekke tabber, utfordringer og tøffe tak senere har brutt meg helt ned til det punkt at jeg ikke kjører bil med mindre jeg må fordi jeg er redd jeg skal finne på å kjøre i fjellveggen.

Hvordan skal jeg takle dette? I natt lå han på sofaen etter at jeg ikke ville ha sex med ham. Jeg blir regelrett kvalm av å kjenne den stive pikken hans gni seg inntil meg, jeg ønsker meg langt bort. Jeg føler meg billig og verdiløs og forsøket jeg gjorde på å forklare det med det jeg har opplevd og gjort mislyktes tydeligvis når han fortsatt blir fornærmet for at jeg ikke vil ha sex med ham.

Jeg er bare helt rådvill, har lyst til å bare fordampe fra jorda og få opphevet hele min eksistens...

[Gjest Pjusk]

:trøste:

[Venus_venus]

Du har opplevd mye grenseoverskridende i ditt liv. Dette må jobbes med. Vil anbefale en sexolog fremfor en psykolog eller familieterapeut. Sexologer har tradisjoner for å jobbe med dette. Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Men hva gjør jeg? (Og hvor finner jeg sexologer i de store byene i Norge?)

Han sier at de siste to årene er det kun han som har tatt initiativet til sex, og de få gangene jeg har gjort det har jeg drukket. Og det stemmer. Fra å være bortimot nymfomane og ha sex opptil 6 ganger for dagen den første tiden vi var sammen har vi nå "han tømmer seg, jeg ligger pliktskyldigst rolig til han er ferdig"-sex en gang i måneden. Hvis jeg har drukket og tar initiativet har vi hemningsløs sex av alle varianter og har det veldig bra... men det hjelper ikke når vi kommer til hverdagen igjen og alle de "vanlige" følelsene mine kommer igjen.

Jeg har som sagt kontaktet psykolog (er ikke sexolog en dyr affære?). Men han henger seg opp i at for 3 mnd siden sa jeg at jeg trodde sexlysten sakte men sikkert kom tilbake igjen, men presiserte at det kom til å ta tid. Nå er det slutt på tålmodigheten hans og han er kjempefrustrert og føler jeg sa noe som ikke var sant. Han forstår heller ikke hvorfor jeg ikke greier å ha sex med ham, som jeg sier jeg er- og jeg er!- kjempeglad i. Han føler jeg synes det er ekkelt å ta på ham, men faktum er at jeg synes han er kjempegod, men hvis jeg begynner å ta på ham begynner han å ta på meg og det er ekkelt fordi jeg selv føler meg så ekkel at jeg ikke vil at han skal kjenne det. Han synes jeg er kjempesexy og kjempedeilig men jeg greier ikke tro mer på det enn det jeg selv mener.

Dette ble rotete. Litt selvhjelp i å sette ord på det også... er så fastkjørt! Det hjelper absolutt ikke at han forteller meg at han er utålmodig, jeg føler jeg må forte meg å få lyst på sex men det blir verre og verre jo mer jeg stresser. Om jeg ikke stresser synes jeg bare livet er behagelig uten sex så jeg vet ikke om det hjelper heller. Det er jo absolutt synd på mannen, for han betyr sex like mye nå som det gjorde for oss begge da vi møttes, og det var ikke lite.

[Gjest Anonymous]

Du kan gå til legen og få henvisning, slik at spesialist bli rimeligere. Prøv gule sider og ring litt rundt.

Sexolog er sikkert ok, men psykiater som jobbe rmed overgrep kan være like greit. Din situasjon har ikke bare med sex å gjøre.

[Gjest Madam Felle]

Jeg mener også at du har såpass alvorlige problemer, at en psykolog vil være det beste. Du må få bearbeidet alt som har hendt opp gjennom årene, og det tviler jeg på at en sexolog er kompetent til.

Ønsker deg lykke til, og håper ting bedrer seg etter hvert.

[Venus_venus]

Jeg mener også at du har såpass alvorlige problemer' date=' at en psykolog vil være det beste. Du må få bearbeidet alt som har hendt opp gjennom årene, og det tviler jeg på at en sexolog er kompetent til. [/quote']

Sexologi er et fagområde som omfatter medisin, psykologi, sosiologi, antropologi, filosofi, teologi. Til orientering.

[vimse dokka]

:trøste: Det du har opplevd krever masse jobbing med deg selv,å det er tøfft når dem man har rundt seg ikke klarer å sette seg inn i det man gjennom går.å spesielt menn.Noe menn er veldig flinke men andre lokker bare ørene uansett hva man sier.Jeg vet selv hva motgang er,men ikke i nerheten av det du har vert igjennom.Å sex lysten var det første som forsvant hos meg.noe jeg selv ikke klarte å styre selv.Det er ikke å bare skru på en bryter så kommer lysten.Jeg krysser fingrene for deg.Jeg leste en bok som hjalp meg veldig,husker ikke hva den heter nå for jeg har låndt den bort.Det er ikke bra å ikke ha det godt med seg selv.Men det er okså mye lettere å trøste enn å bli trøstet.Håper alt ordnert seg for deg. Klem