Erfaringer med antidepressiva?

[AnonymBruker]

Har gått på cipralex en måneds tid nå. Skulle gå fast på 10 mg, men det hjalp meg lite, har trappet opp til 15 mg i to uker nå, synes fremdeles ikke det hjelper noe særlig. Når skal det egentlig begynne å hjelpe? Har jeg for lav dose kanskje? Det hjelper litt på humøret osv, men ikke særlig på angsten, den kommer når den vil. Jeg får jo mer ut av dagene, men sliter veldig med å sove etter jeg startet på cipralex. Før sov jeg døgnet rundt nesten, så sånn sett sover jeg normalt nå, men sliter veldig med å sovne. Ellers har jeg hatt lite bivirkninger, var litt i oppstart, kvalm, mistet matlyst osv. Har ikke topp matlyst enda, men det gjør ingenting. Lurer bare på om de virker optimalt eller om det kanskje ikke er rett medisin for meg? Har slitt lenge med kraftig angst og depresjoner, depresjonene er svætr moderate nå, og merker ikke noe særlig til det, men angsten er fremdeles her nesten hver dag!

Anonymous poster hash: a2707...af5

[Cambria]

Tusen takk for alle svar her inne. Bivirkningene dere nevner skremmer meg, men samtidig høres det helt fantastisk ut å føle seg litt bedre. Jeg snakket med legen min i dag, og har fått resept på cipralex 5 mg i første omgang. Skal begynne på dem i morgen, og er veldig spent på hvordan det vil bli framover. Håper at det hjelper litt. Jeg er bare lei meg for at det har gått så langt at jeg trenger medisiner for å kunne fungere normalt uten angst eller depresjon...Skulle vel egentlig ha begynt på dem for lenge siden. TS Anonymous poster hash: 03708...45d

Så bra at du har en så flink lege som vil hjelpe, jeg måtte til psykiater, for legen min skulle ikke ha noe med medisinering av meg å gjøre ihvertfall! (Har bytta lege etter dette). Antideppresiva forandra livet mitt, jeg ble en helt annen person som nå går Ann å være sammen med uten at jeg griner. Den største bivirkningen på meg er at humøret mitt forandrer seg veldig når jeg endrer dose (endrer utifra mørketiden, da jeg trenger mer når det er mørkere). Når jeg gjør det er jeg ustabil i humøret i 2-3 uker før det stabiliserer seg

Får håpe det går fort over for deg, slik at du ikke trenger å bruke det så lenge. Også får vi selvfølgelig håpe det er riktig medisin for deg

[AnonymBruker]

Jeg har elendige erfaringer med de såkalte "lykkepillene". Jeg har fått reaksjoner/bivirkner som kraftige angstannfall og verre, og føler meg enda ikke "normal" etter å ha sluttet på dem. Fortsatt anfall og panikk, som kommer i rykk og napp, og jeg hadde omtrent aldri slike anfall før jeg begynte. Hvertfall ikke i den grad som da jeg tok dem.

Både Cipramil og Zoloft.

De pillene er rett og slett ikke for alle. Jeg kommer aldri til å tørre og begynne igjen.

Anonymous poster hash: d079d...85e

[AnonymBruker]

Jeg elsker Cipralexen min. Føler meg mer likegyldig enn jeg gjorde før. Deilig å slippe å grine hele tida. Vil ikke gå på det resten av livet liksom, men hvordan vite når jeg skal slutte?

Anonymous poster hash: 315e2...5f8

[AnonymBruker]

Jeg har blandede erfaringer med Cipralex. Går nå på 10 mg, og det positive er at jeg ikke gråter så lett lenger, men det negative er at jeg har sluttet å bry meg om alt. Jeg tåler motgang (i form av de latterligste ting) svært dårlig, og har et stort isolasjonsbehov. Jeg er langt nede akkurat nå, får ikke sove, og klarer ikke spise, og har gjennomgående tanker om å ville skade meg selv. Jeg vil ikke leve, og vil heller ikke dø.

Anonymous poster hash: 4b324...bb7

[AnonymBruker]

En liten oppdatering fra meg, for alle som er interessert. Siden sist har jeg begynt på Cipralex 10 mg.
Er på den 6 uka nå tror jeg, og jeg har merket minimal forskjell. Jeg gråter ikke hver dag lenger, men de fleste dager er dårlige, og selv om jeg ikke gråter, så er jeg langt nede.

Av bivirkninger har jeg heldigvis ikke merket så mye. Jeg har hatt litt mareritt, og det har jeg ekstremt sjelden, så det er nok pga. medisinene, men det har ikke vært veldig plagsomt. Jeg føler meg veldig trøtt, hele tiden, og har ikke noe problem med å sove på dagen, men om kvelden sliter jeg med å sovne. Jeg vet ikke om dette er pga. medisinene eller depresjonen generelt.

Jeg er klar over at det ikke er lykkepiller dette er snakk om, men jeg skulle ønske at det ikke tok så lang tid før ting ble "levbart". Jeg føler meg så utrolig sliten, og orker ingenting lenger. Har ofte angst for å gå ut og føler at kroppen er helt slapp. At bena ikke vil bære meg framover og at jeg har mistet all muskelkraft.

Har fått henvisning til DPS, så jeg håper at det kanskje vil hjelpe. Problemet er at jeg ikke vet hva som er problemet, eller hvorfor jeg er deprimert. Vet ikke helt hvordan jeg skulle lagt fram tankene mine..

TS

Anonymous poster hash: 03708...45d

[AnonymBruker]

Jeg ser at det er mange her inne som har erfaringer med antidepressiva. Jeg vurderer å kontakte psykolog for medisinering, men har aldri vært hos psykolog før og er usikker på om psykolog/medisiner vil være til noe hjelp.

Jeg er veldig redd for å kaste vekk tiden til både meg selv og psykologen, og å benytte meg av ett tilbud som andre trenger mer enn meg. Jeg er redd for at medisiner vil gjøre meg verre eller "ødelegge" hjernen min permanent, og jeg er redd for at mine kognitive og kreative egenskaper (omtrent det eneste positive jeg har) vil bli svekket av det. Psykologbesøk kan også få konsekvenser for meg i henhold til forsikring etc.

Mine problemer går på angst og tvangstanker/selvskading. Jeg er min egen verste fiende, og ønsker meg ofte vondt/hevner meg på meg selv. Jeg har ikke skadet meg (alvorlig) etter at jeg ble voksen, men jeg føler en trang til det nesten hver dag. Jeg føler at jeg fortjener straff, og at jeg ikke finner ro før jeg har fått det. Jeg skulle ønske at noen bare slo meg, så jeg slipper å gjøre det selv.

I perioder blir jeg lettere deperimert og isolerer meg i dagesvis mens jeg forakter alle og planlegger å forsvinne. Jeg bruker mye av tiden min på å tenke og lese om alt som er fælt i verden. Jeg ligger våken om nettene, og tenker på alt jeg er redd for. I perioder misliker jeg alt og alle (inkludert meg selv) og tenker at jeg ikke vil leve. Forakten jeg føler for meg selv overføres på alle som får til like lite eller mindre, og jeg blir en generelt lite omgjengelig person. Jeg mister kontakten med vennene mine i disse periodene. I andre perioder føler jeg meg ekstra glad og sosial. Av og til har jeg store, brå vekslinger mellom disse fasene, og kan gå fra å være skjeleglad til å bryte ut i gråt/sinne som lyn fra klar himmel. Av og til føler jeg meg frakoblet fra verden, som om jeg er i en illusjon, bare at det er ekte. Det er litt vankelig å forklare, men jeg tviler på mine egne sanseinntrykk, og velger av og til å "overse" ting som skjer, fordi jeg rett og slett tror at hjernen spiller meg ett puss. Det går av og til opp for meg i ettertid at jeg har oppført meg rart, og at jeg burde ha hørt på sansene.

Tilstanden min er problematisk fordi det gjør det vanskelig å sove, og å komme seg opp om morgenen. Jeg er ofte i giddesløst humør, og kommer ofte for sent til ting, fordi jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre noe. Jeg er svært ueffektiv i alt jeg gjør. På den annen side er det ikke situasjonen min så alvorlig at jeg ikke kommer meg på jobber eller stryker i fag. Jeg klarer meg jo, enn så lenge.

Anonymous poster hash: 2213a...757

[AnonymBruker]

Jeg har elendige erfaringer med de såkalte "lykkepillene". Jeg har fått reaksjoner/bivirkner som kraftige angstannfall og verre, og føler meg enda ikke "normal" etter å ha sluttet på dem. Fortsatt anfall og panikk, som kommer i rykk og napp, og jeg hadde omtrent aldri slike anfall før jeg begynte. Hvertfall ikke i den grad som da jeg tok dem.

Både Cipramil og Zoloft.

De pillene er rett og slett ikke for alle. Jeg kommer aldri til å tørre og begynne igjen.

Anonymous poster hash: d079d...85e

Har omtrent samme erfaring. SSRI er djevelens verk. Skjønner ikke at folk tør å tukle med kropp og sinn ved å stå på dette i årevis. Moderne kjemisk lobotomering, er hva jeg vil kalle det.

Anonymous poster hash: f7b28...50f

[Sofie_22]

Jeg har generelt vært ganske negativ til å prøve antidepressiva, men jeg kom til et punkt hvor jeg hadde prøvd alt og slitt i mange år, så jeg tankte jeg ikke hadde noe å tape på det. Angrer på at jeg ikke sa ja til dette igjen før og tidligere brukte det over en lengre periode (stoppet tidligere pga. bivirkninger). Wellbutrin i kombinasjon med terapi har virkelig hjulpet meg Men husk at alle reagerer ulikt, både i forhold til medikament og dose.