Redd barnevernet?

[AnonymBruker]

Kanskje det hadde noe med holdningene dine å gjøre?

Jeg har en venninne som ble anklaget for det samme (ikke drukket opp konfirmaspengene, men at hun var oppservert svært beruset i nærheten av barnet).

Min kusine er godt gift og ressurssterke foreldre, og det var ikke hold i anklagen i det hele tatt. De oppfattet BV som hyggelige og imøtekommende, og det ble selvsagt ikke noe mer enn det ene møtet.

Anonymous poster hash: 06bc6...b16

Nei, jeg drikker ikke, og har selvfølgelig ikke vært beruset i nærheten av barnet.

Det ble gjort for å ramme meg, og den som gjorde det hadde et nært forhold til barnets far.

Anonymous poster hash: d986e...30a

[AnonymBruker]

Jeg har også en bekjent som ble fratatt jenten sitt. Helt uten grunn selvsagt... Men hun er (var ihvertfall) ute på byn opp til flere ganger i uken. Ungen ble plassert hos tilfeldige hver gang. Moren skiftet veldig ofte omgangskrets, og barnevaktene var dermed gjerne nye personer hun knapt hadde snakket med, og som ungen ikke hadde sett før (alt dette fikk jeg vite senere, da det er ei som jeg i mange år ikke hadde kontakt med utover facebook). Hun snakket også senere om ting som kunne tyde på at hun hadde tunge psykiske problemer og "farlige" selvskadende tanker. Da barnevernsaken pågikk fikk hun veldig mye støtte om hvor fæle barnevernet var, men barnet hadde det nok ikke godt hjemme (og hos fremmende hele tiden) stakkar. Men medlidenheten og støtten strømte inn til moren!

Jeg sier ikke at barnevernet sikkert gjør alt riktig, men ofte virker det som om de bare gjør fæle ting pga at saken fremstilles slik av foreldrene.

Anonymous poster hash: 96947...e5a

Men hvem har egentlig kunnskapen til å si når omsorgssvikten er så ille at den skader dette unike barnet?

Jeg var ikke noen god mor de første årene, det har je innsett i ettertid. Jeg fikk barn alt for ung. Barnefaren og jeg hadde dårlig råd, bodde trangt og dårlig. Barnet hadde kun arvede klær og sko. Jeg var ikke så opptatt av om klærne var litt fillete heller. Barnet startet i barnehage 9 mnd gammelt, vi hadde det tidlig en hel helg i slengen hos besteforeldrene, og dette skjedde ganske ofte. Barnet hadde mange forskjellige barnevakter, og ikke alle kjente det like godt. Vi hadde fester hjemme mens barnet sov. Sambo hadde guttekvelder med fotball og pils, pleide å legge barnet i pausen. Jeg og sambo kunne krangle høylydt og lenge mens barnet hørte på. (Ikke i fylla, da var vi alltid venner)

Barnet var sent ute med språk, og kunne være slem mot andre i barnehagen.

Kort sagt, hadde barnevernet blitt oppmerksomme på oss, er det ikke godt å vite hvordan dette hadde endt.

Så, hvordan gikk dette uten BV? Vi ble mer voksne og etablerte etter hvert. Levde mer normalt, og mer ansvarlige. Barnet virker ikke som det har fått noen men. Flott og sporty ungdom, gode karakterer og gode venner. Godt forhold til oss foreldrene.

Så for meg er det mer tanken på hva BV egentlig driver med som skremmer.

Anonymous poster hash: 7eac6...33b

[AnonymBruker]

Mange får faktisk BV etter seg uten grunn. På ungdomskolen sendte læreren bekymringsmelding til BV kun fordi jeg ikke var sosial i klassen, så de var overbevist om at jeg ikke hadde det bra hjemme og undersøkte alt. Det de ikke fikk inn i huene sine var at jeg hadde ekstremt sosial angst og generelt liten lyst til å bli bestevenner med alle i klassen fordi de var forskjellige fra meg. Jeg har alltid vært guttejente, og alle i klassen var Barbie-kopier.

De var fast bestemt på at jeg ikke hadde det bra hjemme, og kom med alle tåpelige anklagelser. De brukte også grunnen til at min mor døde av overdose og at det var tegn på dårlig miljø. Min mor døde av KREFT, og å komme med slike anklagelser gjorde det ikke bra.

Hele styret med BV påvirket meg psykisk og jeg trivdes dårligere og dårligere på skolen siden de rapporterte inn alt. BV kom også på uanmeldt besøk, det var rett etter vi hadde flyttet inn i et nytt hus. Da skrev de at var tegn på omsorgssvikt siden mesteparten av tingene mine var i esker og det var skittent i huset etter at de forrige eierne stakk fra boligen og ikke gadd å vaske etter seg.

De prøvde å sende meg i fosterhjem, det hele kom i retten. De tapte heldigvis enstemt, og det endte med at jeg måtte skaffe meg en hobby isteden. Så lot de meg være og unnskyldte alt.

Det er ikke ALLTID en grunn til at de hjemsøker familier, de er utspekulerte jævler.

Anonymous poster hash: f5962...be8

[emilia12]

Men hvem har egentlig kunnskapen til å si når omsorgssvikten er så ille at den skader dette unike barnet?

Jeg var ikke noen god mor de første årene, det har je innsett i ettertid. Jeg fikk barn alt for ung. Barnefaren og jeg hadde dårlig råd, bodde trangt og dårlig. Barnet hadde kun arvede klær og sko. Jeg var ikke så opptatt av om klærne var litt fillete heller. Barnet startet i barnehage 9 mnd gammelt, vi hadde det tidlig en hel helg i slengen hos besteforeldrene, og dette skjedde ganske ofte. Barnet hadde mange forskjellige barnevakter, og ikke alle kjente det like godt. Vi hadde fester hjemme mens barnet sov. Sambo hadde guttekvelder med fotball og pils, pleide å legge barnet i pausen. Jeg og sambo kunne krangle høylydt og lenge mens barnet hørte på. (Ikke i fylla, da var vi alltid venner)

Barnet var sent ute med språk, og kunne være slem mot andre i barnehagen.

Kort sagt, hadde barnevernet blitt oppmerksomme på oss, er det ikke godt å vite hvordan dette hadde endt.

Så, hvordan gikk dette uten BV? Vi ble mer voksne og etablerte etter hvert. Levde mer normalt, og mer ansvarlige. Barnet virker ikke som det har fått noen men. Flott og sporty ungdom, gode karakterer og gode venner. Godt forhold til oss foreldrene.

Så for meg er det mer tanken på hva BV egentlig driver med som skremmer.

Anonymous poster hash: 7eac6...33b

Selv om barnet deres har klart seg godt betyr det ikke att alle gjør det. Jeg kjenner ei som fikk barn som 17 åringen, de oppførte seg på samme måte som dere. Angrer på att jeg så på og aldri meldte. Nå er jenta 6 år og har mye problemer bup ikke finner noen grunn til. Altså hun har ingen tydelige diagnoser som passer. Selvfølgelig kan det være tilfeldig men leser man forskning så ser man hvor viktig de første leveårene og da særlig første leveår er for barnets utvikling. Mange får psykiske problemer senere i livet.

[AnonymBruker]

Men hvem har egentlig kunnskapen til å si når omsorgssvikten er så ille at den skader dette unike barnet?

Jeg var ikke noen god mor de første årene, det har je innsett i ettertid. Jeg fikk barn alt for ung. Barnefaren og jeg hadde dårlig råd, bodde trangt og dårlig. Barnet hadde kun arvede klær og sko. Jeg var ikke så opptatt av om klærne var litt fillete heller. Barnet startet i barnehage 9 mnd gammelt, vi hadde det tidlig en hel helg i slengen hos besteforeldrene, og dette skjedde ganske ofte. Barnet hadde mange forskjellige barnevakter, og ikke alle kjente det like godt. Vi hadde fester hjemme mens barnet sov. Sambo hadde guttekvelder med fotball og pils, pleide å legge barnet i pausen. Jeg og sambo kunne krangle høylydt og lenge mens barnet hørte på. (Ikke i fylla, da var vi alltid venner)

Barnet var sent ute med språk, og kunne være slem mot andre i barnehagen.

Kort sagt, hadde barnevernet blitt oppmerksomme på oss, er det ikke godt å vite hvordan dette hadde endt.

Så, hvordan gikk dette uten BV? Vi ble mer voksne og etablerte etter hvert. Levde mer normalt, og mer ansvarlige. Barnet virker ikke som det har fått noen men. Flott og sporty ungdom, gode karakterer og gode venner. Godt forhold til oss foreldrene.

Så for meg er det mer tanken på hva BV egentlig driver med som skremmer. Anonymous poster hash: 7eac6...33b

Beklager, men dette gir jo ikke mening med mindre du ønsker at barnevernet skal være foreldrevern. Hvis barnevernet mener det er grunn til bekymring synes jeg faktisk ikke de skal vente 5-10 år for å se om foreldrene skikker seg og blir gode omsorgsforeldre. Erfaringen viser at det som oftest ikke går som i ditt eksempel, men at barna tar skade av omsorgssvikten og disse skadene lar seg faktisk ikke alltid rett opp hvis det har gått for lang tid.

Anonymous poster hash: 6102e...13b

[AnonymBruker]

Barnevernet gjør utrolig mye bra, og jeg tror jeg har til gode å se en slik "skandalesak" om barnevernet som ikke i etterkant viser seg å være utmerket barnevernsarbeid. Som den videoen fra Ringerike (?) der politiet kom og hentet et barn, der det var helt åpenbart for enhver som så på at det var riktig å ta barnet ut av hjemmet. Barnevernet er ingen stor, stygg ulv, de er en organisasjon som gjør en av samfunnets mest utakknemlige jobber og attpåtil må hanskes med kanskje de vanskeligste "klientene" av alle. Selvsagt er ikke barnevernet helt perfekt, men jeg beundrer at de orker å fortsette å jobbe ut fra hvor mye jævelskap som skrives om dem av folk som helt åpenbart ikke burde få ha omsorg for barn.

Anonymous poster hash: f0a94...897

[AnonymBruker]

Jeg ble meldt til barnevernet av NAV da jeg dro for å få hjelp til å betale en strømregning jeg ikke hadde råd til. De henla saken etter en samtale.

Anonymous poster hash: 2fa94...e18

Generelt sett så anmelder ikke NAV deg til barnevernet fordi du trenger økonomisk hjelp. Så enten har du møtt en saksbehandler fra helvete eller så var det noe annet de reagerte på.

Jo de gjør. Opplevde det samme for et par år siden. Nav mente jeg var "lite villig til å forsørge barnet" og meldte meg til barnevernet. Der jobber det heldigvis flinke og hyggelige mennesker som sjekket at jeg jobber og betaler og bare trengte hjelp den ene gangen. Nav ble innkalt til bv med påminnelse om den plikten de har til å hjelpe barnefamilier. Fine barnevernet

Anonymous poster hash: 69780...836

[AnonymBruker]

Selv om barnet deres har klart seg godt betyr det ikke att alle gjør det. Jeg kjenner ei som fikk barn som 17 åringen, de oppførte seg på samme måte som dere. Angrer på att jeg så på og aldri meldte. Nå er jenta 6 år og har mye problemer bup ikke finner noen grunn til. Altså hun har ingen tydelige diagnoser som passer. Selvfølgelig kan det være tilfeldig men leser man forskning så ser man hvor viktig de første leveårene og da særlig første leveår er for barnets utvikling. Mange får psykiske problemer senere i livet.

Nei, alle som opplever omsorgssvikt klarer seg ikke bra. Men det er fryktelig mange som er under barnevernet som heller ikke klarer seg bra. Hvordan i alle dager er det mulig å vite hva som er rett?

Anonymous poster hash: 7eac6...33b

[AnonymBruker]

Nei, alle som opplever omsorgssvikt klarer seg ikke bra. Men det er fryktelig mange som er under barnevernet som heller ikke klarer seg bra. Hvordan i alle dager er det mulig å vite hva som er rett? Anonymous poster hash: 7eac6...33b

Når de havner "i barnevernet" er det jo ofte fordi de har opplevd mye fælt. Det er ikke sånn at livet blir en dans på roser bare fordi man havner i fosterhjem hhvis man f.eks. er blitt seksuelt misbrukt i mange år...

Anonymous poster hash: 6102e...13b

[emilia12]

Nei, alle som opplever omsorgssvikt klarer seg ikke bra. Men det er fryktelig mange som er under barnevernet som heller ikke klarer seg bra. Hvordan i alle dager er det mulig å vite hva som er rett?

Anonymous poster hash: 7eac6...33b

De som er under barnevernet har vell opplevd mye fælt som preger dem. Men uansett, det går ikke an å vente å se om ungen klarer seg av hensyn til de elendige foreldrene som kanskje en dag blir voksne. Tar ungen skade av omsorgssvikten som i det eksempelet jeg kom med er skaden gjort. En uopprettelig skade. Den sjansen kan man ikke ta

[AnonymBruker]

Når de havner "i barnevernet" er det jo ofte fordi de har opplevd mye fælt. Det er ikke sånn at livet blir en dans på roser bare fordi man havner i fosterhjem hhvis man f.eks. er blitt seksuelt misbrukt i mange år...

Anonymous poster hash: 6102e...13b

Nå snakket jeg ikke om seksuelt misbruk. Beklager, men for meg kommer alltid mye av det BV driver med til å virke som ødeleggelse av familier. Dette på grunn av min historie som forelder, og andre historier om folk som blir meldt eller fratatt barna for ting som dette. Hadde jeg kommet i søkelyset kunne altså sønnen min mistet familien sin. Og selv om jeg vet man aldri bryr seg om foreldrenes perspektiv, så føyer jeg likevel til at mitt liv ville vært ødelagt.

Og alt dette fullstendig unødvendig, for det har faktisk gått veldig bra med barnet.

Anonymous poster hash: 7eac6...33b

[emilia12]

Nå snakket jeg ikke om seksuelt misbruk. Beklager, men for meg kommer alltid mye av det BV driver med til å virke som ødeleggelse av familier. Dette på grunn av min historie som forelder, og andre historier om folk som blir meldt eller fratatt barna for ting som dette. Hadde jeg kommet i søkelyset kunne altså sønnen min mistet familien sin. Og selv om jeg vet man aldri bryr seg om foreldrenes perspektiv, så føyer jeg likevel til at mitt liv ville vært ødelagt.

Og alt dette fullstendig unødvendig, for det har faktisk gått veldig bra med barnet.

Anonymous poster hash: 7eac6...33b

Skjønner du ikke att det vet man aldri på forhånd? Att ditt liv hadde blitt ødelagt skulle du jo tenkt på da og tatt deg i nakken!

[AnonymBruker]

Nå snakket jeg ikke om seksuelt misbruk. Beklager, men for meg kommer alltid mye av det BV driver med til å virke som ødeleggelse av familier. Dette på grunn av min historie som forelder, og andre historier om folk som blir meldt eller fratatt barna for ting som dette. Hadde jeg kommet i søkelyset kunne altså sønnen min mistet familien sin. Og selv om jeg vet man aldri bryr seg om foreldrenes perspektiv, så føyer jeg likevel til at mitt liv ville vært ødelagt.

Og alt dette fullstendig unødvendig, for det har faktisk gått veldig bra med barnet. Anonymous poster hash: 7eac6...33b

Beklager, men for meg blir dette litt for mye "før i tiden røykte gravide kvinner og ingen barn brukte bilbelte og det ble da folk av oss også", uten tanke på alle de som det ikke gikk så bra med. Og for din ene unge som det gikk bra med mot alle odds så finnes det nok mange hundre som skulle ønske de fikk hjelp tidligere.

Anonymous poster hash: 6102e...13b

[AnonymBruker]

Jeg er selv livredd for bv. Ikke fordi jeg har noe å frykte, men hva om noen andre ikke synes jeg er skikket som mor? jeg har god jobb, pene og rene barn, flinke er de på skolen, jeg møter opp der det er behov og stiller opp på sport og arrangemang, Men føler meg av og til utilstrekkelig. Når barna løper ut uten jakke fordi de ikke vil ha den på, når de hyler og tramper i gulv fordi de ikke blir enige om tv program, når de slår seg vrang på butikken fordi de krangler om hvem som skal stå på vogna osv. osv. Når de ikke vil finner rette klær å ha på om morgen og ender opp med å gå ut uten t-skjorte under genseren..

noen vil kanskje kalle det bagateller.. men jeg er redd for at naboer skal synes de bråker for mye, at læreren skal synes de har for lite klær (selv om de har ekstra klær på skolen)

Det har hvert så mange historier om feil- dømming at jeg er blitt redd for å ikke strekke til..

Jeg er alene mor i tillegg og henger kanskje litt igjenn med den tiden når akkurat det var sett ned på. Barnefar er ikke inne i bildet lengere da han plutselig bestemte seg for å begynne et nytt liv en annen plass.

Skjønner godt din bekymring.

Men kanskje man bare må godta at man er slik man er og at man kun kan gjøre det beste man kan?

Jeg er veldig skjør person så om noen sier at jeg ikke strekker til der jeg yter mitt ytterste blir jeg lei meg. Viser det ikke utad da jeg forekommer som meget sterk, men selvtilitten er dårlig.

Anonymous poster hash: 25282...188

[AnonymBruker]

Jeg er pissredd barneværnet. Har ikke barn selv ennå, men har funnet han jeg vil ha barn med. Og for å gjøre en LANG historie kort så er det mye "barneværntull" i slekta hans. Mye fordi de krangler og melder hverandre til bv.. Er enkelte i slekten som også har blitt fratatt sine barn.

Jeg har som sagt funnet han jeg vil ha barn med, han har heldihvis lite kontakt med de "værste" men jeg er fortsatt VELDIG redd vi også skal få med bv å gjøre om vi får barn...dette er noe jeg tenker på nesten daglig faktisk.. "Skal ikke jeg få barn med den jeg elsker pga slekten hans...?"

Anonymous poster hash: 11b3b...831