Fødselsdepresjon eller lignende?

[AnonymBruker]

Jeg går hjemme med sønnen min som nå er 7 måneder. De siste par måneder har jeg slitt med bekkenet og de siste par ukene har det vært veldig ille - jeg tror egentlig jeg er veldig sliten. Har også slitt litt med angst de siste måneder, noe som kommer og går i perioder. Men det er aldri så jeg føler det begrenser meg, det er bare ubehagelig. Derfor går jeg ikke til behandling.

Fikk endelig besøkt legen p.g.a bekkenet for noen dager siden, og skal få behandling. Forhåpentlig så hjelper dette på situasjonen.

Den dagen jeg var hos legen skjedde det også noe med meg psykisk - det var som om en grå sky la seg i sinnet mitt. Jeg føler meg ute av meg selv, kjenner meg ikke igjen. Har ikke energi eller ork til å snakke noe særlig med kjæresten når han kommer hjem fra jobb - føler nesten jeg har resignert litt. Føler mitt ansikt er stivt og at alle kan se det på meg, på øynene mine og ansiktet mitt. At hun har det ikke bra.

Jeg fungerer ok, jeg prøver å ikke være så mye i ro, for da roter jeg bare rundt i tankene, dessuten får jeg vondt i bekkenet av å sitte. Men jeg føler meg på en måte som en zombie light - alt gjøres, men med en viss distanse og uten glede. Jeg tar lett til tårene, men kan godt gråte av fine ting som triste ting.

I dag gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før, jeg unngikk å gå på butikken. Jeg gikk tur, men orket ikke inn fordi humøret er så dårlig og jeg føler meg dritt.

Grunnen til at jeg skriver er at jeg er så redd for at dette skal utvikle seg og at jeg ikke kan ta meg av sønnen min, eller at han skal bli påvirket av det. Han er verdens gladeste baby og tanken på at jeg skulle påføre han smerte er utholdelig.

Men det har bare gått noen dager, hvor lenge skal jeg vente før jeg kontakter lege?

Anonymous poster hash: 3733d...979

[Livet er godt]

Barnet ditt tåler fint at du er nedfor en stund. Spesielt når han har andre voksne rundt seg deler av dagen. Så den bekymringen kan du trygt legge vekk.

Jeg lurer på hva som skjedde hos legen som utløste dette?

Var h*n varm og omsorgsfull, så du kunne slippe til vonde følelser du har fortrengt?

Eller motsatt, så det ble en vond opplevelse for deg?

Jeg ville ventet noen dager. Går det ikke over så gå tilbake til legen og fortell hvor vondt du har, hvor sliten du er og om angsten. Be om å få samtaletimer. Enten hos legen selv, eller en behandler.

For meg høres du ut som en veldig sterk, flink og flott person og mor. Det er veldig bra.

Men det kan gjøre at du ikke ber om hjelp i tide, og at du sliter deg ut.

De rundt deg tror kanskje at alt er mye lettere for deg enn det er fordi du tilsynelatende takler alt.

Si ifra, unn deg å gråte og være uperfekt.