Dere som er borderline

[AnonymBruker]

og som sliter med nære relasjoner.

Min terapaut ba meg holde meg unna forhold og nære relasjoner (det ender bare i selvskading, rusmisbruk, angst, depresjon, og egentlig hele symptomlista) og ba meg vurdere å bo for meg selv og ha løse forbindelser, dvs tilfeldig sex.

Så jeg bor for meg selv, og har det greit. Men jeg hadde en ONS, og det fungerte slettes ikke. Nå har jeg noia og føler meg slettes ikke bra, selv det ble for nært.

Greit at jeg ikke kan ha et forhold, men må jeg gi opp sex også?

Er jeg dømt til evig isolasjon?

Anonymous poster hash: c56de...9e9

[AnonymBruker]

Du burde bytte terapeut, til en som er interessert i å hjelpe deg i å bli bedre. For den du har nå bidrar til at du isolerer deg. Tilfeldig sex er heller ikke risikofritt. Selvsagt kan man ha nære relasjoner selv om man har borderline pf, men man bør få langvarig behandling hos en psykolog som kan mye om dette, og kanskje i kombinasjon med gruppeterapi. På de større sykehus og dps kan du finne et tilbud som passer.

Anonymous poster hash: be7f6...c6b

[AnonymBruker]

Du burde bytte terapeut, til en som er interessert i å hjelpe deg i å bli bedre. For den du har nå bidrar til at du isolerer deg. Tilfeldig sex er heller ikke risikofritt. Selvsagt kan man ha nære relasjoner selv om man har borderline pf, men man bør få langvarig behandling hos en psykolog som kan mye om dette, og kanskje i kombinasjon med gruppeterapi. På de større sykehus og dps kan du finne et tilbud som passer.

Anonymous poster hash: be7f6...c6b

Jeg syntes dette var så trist beskjed å få av han at jeg sluttet i terapi, og står på venteliste for en ny. Jeg håper ikke han/hun gir meg samme rådet.

Nå lever jeg hele livet mitt på internett, det holder jeg 100% symptomfri, men det er veldig stusslig i lengden. Jeg har også hjemmekontor, så jeg føler meg uendelig ensom.

Jeg håper jeg kan en gang i fremtiden "tåle" å være sammen med andre mennesker.

Anonymous poster hash: c56de...9e9

[AnonymBruker]

Jeg syntes dette var så trist beskjed å få av han at jeg sluttet i terapi, og står på venteliste for en ny. Jeg håper ikke han/hun gir meg samme rådet. Nå lever jeg hele livet mitt på internett, det holder jeg 100% symptomfri, men det er veldig stusslig i lengden. Jeg har også hjemmekontor, så jeg føler meg uendelig ensom. Jeg håper jeg kan en gang i fremtiden "tåle" å være sammen med andre mennesker. Anonymous poster hash: c56de...9e9

Ja, det tror jeg du gjorde rett i (å slutte og sette deg på venteliste for en ny). Man kan få hjelp til å takle nære relasjoner bedre og bli mer trygg på seg selv. Det er vel mentaliseringsbasert terapi som har vist seg å fungere mot emosjonelt ustabil pf (også borderline).

Anonymous poster hash: be7f6...c6b

[AnonymBruker]

Ja, det tror jeg du gjorde rett i (å slutte og sette deg på venteliste for en ny). Man kan få hjelp til å takle nære relasjoner bedre og bli mer trygg på seg selv. Det er vel mentaliseringsbasert terapi som har vist seg å fungere mot emosjonelt ustabil pf (også borderline).

Anonymous poster hash: be7f6...c6b

Takk, det var trøstende ord. Jeg få holde meg unna ONS og bare jobbe videre med meg selv til jeg kommer meg i terapi igjen.

Anonymous poster hash: c56de...9e9

[Gjest supernova_87]

Så bra at du har satt deg på venteliste for en ny terapeut. En terapeut skal hjelpe deg med mer enn å bli isolert fra verden (les: skal hjelpe deg med å faktisk ordne opp i problemene, ikke bare ignorere dem!)! Jeg håper at din nye terapeut vil passe deg bedre, og at du får hjelp til å få et rikere liv. Det er klart at du som har BPD kan få nære relasjoner uten at det fører til selvskading og rusmisbruk m.m., det er det som er målet i alle fall. Hvilket liv er det å leve, dersom man skal leve i troa på at man aldri skal kunne ha noen nære forhold, selv om man ønsker det? (Nei, du er ikke dømt til evig isolasjon!)

Kanskje et tips kan være at du ser for deg hvilket liv du kunne ønske deg, sånn at du allerede har tenkt igjennom hvilke mål du kan ha for terapien når den starter. Det er selvsagt ikke sånn at man automatisk får det man ønsker seg, eller det man håper på, men det å være bevisst på hvilket liv man ønsker seg tror jeg er bra. Og at du ser for deg hvordan du kan komme dit. Dette er selvsagt/forhåpentligvis noe du skal få hjelp til, men å aktivt tenke gjennom det selv kan også hjelpe på veien dit. Hvordan former for sosialisering har fungert tidligere? Arbeidsforhold, der man bare snakker om løst og fast? Treningskompiser, der sosialiseringen består av å gjøre en aktivitet i lag? Disse eksemplene er selvsagt ikke så optimalt, men kan jo hjelpe litt på ensomheten. Og hvordan fungerer det med nære relasjoner over nett, er de like utløsende?

[AnonymBruker]

Så bra at du har satt deg på venteliste for en ny terapeut. En terapeut skal hjelpe deg med mer enn å bli isolert fra verden (les: skal hjelpe deg med å faktisk ordne opp i problemene, ikke bare ignorere dem!)! Jeg håper at din nye terapeut vil passe deg bedre, og at du får hjelp til å få et rikere liv. Det er klart at du som har BPD kan få nære relasjoner uten at det fører til selvskading og rusmisbruk m.m., det er det som er målet i alle fall. Hvilket liv er det å leve, dersom man skal leve i troa på at man aldri skal kunne ha noen nære forhold, selv om man ønsker det? (Nei, du er ikke dømt til evig isolasjon!)

Kanskje et tips kan være at du ser for deg hvilket liv du kunne ønske deg, sånn at du allerede har tenkt igjennom hvilke mål du kan ha for terapien når den starter. Det er selvsagt ikke sånn at man automatisk får det man ønsker seg, eller det man håper på, men det å være bevisst på hvilket liv man ønsker seg tror jeg er bra. Og at du ser for deg hvordan du kan komme dit. Dette er selvsagt/forhåpentligvis noe du skal få hjelp til, men å aktivt tenke gjennom det selv kan også hjelpe på veien dit. Hvordan former for sosialisering har fungert tidligere? Arbeidsforhold, der man bare snakker om løst og fast? Treningskompiser, der sosialiseringen består av å gjøre en aktivitet i lag? Disse eksemplene er selvsagt ikke så optimalt, men kan jo hjelpe litt på ensomheten. Og hvordan fungerer det med nære relasjoner over nett, er de like utløsende?

Så fint svar, takk skal du ha.

Jeg har blitt en person mange ser opp til og respekterer, for jeg er uendelig flink i det jeg gjør. På en annen side kan jeg bli litt manisk og ta litt av. Men det kan se ut som folk har høy toleransegrense for opp- og nedturene mine, fordi jeg får ting gjort på en god måte, og de finner meg spennede. Andre igjen synes jeg er skummel og er redd meg. Og selvsagt, noen synes jeg blir slitsom for jeg vil så mye. Det er i jobbsammenheng.

På trening har jeg musikk på ørene og verken ser på folk eller prater med de.

På kvelden er jeg sammen med meg selv og de jeg prater med på internett. Det kan også være utløsende, om praten går bort fra konkrete tema og over på noe personlig, om meg. Da holder jeg meg unna vedkommende i 10 dager, til de er glemt meg, på en måte.

Jeg ønsker meg ei vennine eller to, som jeg kunne ha fortalt personlige ting til. Jeg skulle ønske at jeg hadde klart å være nær et annet menneske uten at jeg følte meg dårlig etterpå. Og jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste som var ok med at følelsene mine svinger sånn, og at jeg er som et 2 år gammelt barn. En som ikke tok det så tungt.

Det er litt slik: da jeg var ung hadde jeg venner og kjæreste, men det rev meg og de i rundt meg i fillebiter. Nå har jeg ingen, men er symptomfri.

Og jada, jeg er borderline. Selv dette har blitt enten eller, som også påpekt av min terapaut.

Jeg er snart 40 år, og blir mer og mer innstilt på å være bare meg, men jeg skal forsøke å gi det et siste forsøk.

Anonymous poster hash: c56de...9e9

[Lotopy]

Hei!

Jeg har selv fått noenlunde samme rådet, dog de har oppfordret meg til å jobbe og trene. Jeg levde 1 år uten noen særlig kontakt med andre mennesker annet enn min mamma. På den tiden hadde jeg en hund, noe som hjalp meg så utrolig masse! Jeg pushet meg selv hver dag fordi jeg var så glad i hunden min, jeg sov med han hver eneste natt og gikk turer, jogget eller syklet på rundt 1 mil hver dag. Jeg har blitt så satt ut hvordan synet her i Norge er på borderline når jeg har lest rundt på norske forum ift engelske sider. Jeg ville gjort absolutt ALT for hunden min, hadde jeg en dårlig dag så gikk jeg tur fordet. Så det å lese om at jeg ikke burde få barn, ikke burde være i et forhold(er i et samboerforhold nå) gjør meg virkelig lei meg.

LINKER TIL 2 DOKUMENTARER:

[Tassen123]

Hei Anonym bruker.

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver.

Hvordan har du det idag, har du kommet til en annen behandler som respekterer deg for hele deg og ikke bare ser din PF?

Det er utrolig vondt for oss som har denne diagnosen å være i relasjoner med andre, men samtidig uhorvelig vondt og ensomt å tenke tanken på at vi for alltid skal være alene.

Det kan jeg ikke godta, det må da finnes en terapiform som fungerer for oss, DBT har du hørt om den.