AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #1 Skrevet 23. august 2014 jeg føler jeg har gitt opp. Har slitt med sosial angst og depresjon i flere år. Er under behandling, men føler jeg ikke blir noe bedre. Jeg har alltid vært feit, men nå orker jeg ikke å bry meg lengre. Føler jeg har gitt opp. Tenker "jeg kan spise denne sjokoladen, for jeg kommer ikke til å leve stort lengre allikevel"... Jeg vil rett og slett blir så stor og feit at jeg ikke kommer meg noen sted. Så tar jeg livet mitt og bli ferdig med det. Noen andre som har gitt opp, hvordan gikk det med deg? Føler jeg ikke har noen fremtid. Kan ikke jobbe fordi jeg er ubrukelig og idiot i hodet. Ikke får jeg meg mann og barn, fordi jeg er stygg og heslig. Anonymous poster hash: ffe57...402
AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #2 Skrevet 23. august 2014 Du er åpenbart deprimert, og det er sykdommen som snakker! Vær tålmodig med behandlingen, dette vil gå over! Det finnes utallige eksempler på folk som har blitt friske av angst og depresjon, men det ligger jo i sykdommens natur at det ser ut som om det "ikke er noen vei ut". Dette er løgn! Hold ut! Kjemp for ditt liv! Det er verdt det! Anonymous poster hash: a8abc...70d
Gjest SoccerPlayer Skrevet 23. august 2014 #3 Skrevet 23. august 2014 Trener du? Hvis ikke kan du jo prøve det. Hjemme hvis du ikke vil på treningstudio. Er den beste medisinen psykisk også Blir alltid gladere etter en treningsøkt.
AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #4 Skrevet 23. august 2014 Hadde en klok lærer for lenge siden som sa at "vi lever ikke for oss selv, vi lever for dem som er glad i oss". Viktig å huske på når man har det vanskelig. Hold ut for dem som er glad i deg! Det blir bedre etterhvert! Det er utrolig hvor mye vi mennesker er i stand til å klare! Anonymous poster hash: a8abc...70d 2
AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #5 Skrevet 23. august 2014 Hadde en klok lærer for lenge siden som sa at "vi lever ikke for oss selv, vi lever for dem som er glad i oss". Viktig å huske på når man har det vanskelig. Hold ut for dem som er glad i deg! Det blir bedre etterhvert! Det er utrolig hvor mye vi mennesker er i stand til å klare! Anonymous poster hash: a8abc...70d Familien min er ikke glad i meg, langt i fra. (lang historie) og har to venninner... that's it. Ingen hadde merket at jeg hadde forsvunnet en gang. Har som sagt slitt med depresjon i mange, mange, mange år. 10+ år! Er det virkelig så ille å dø?... TS Anonymous poster hash: ffe57...402
AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #6 Skrevet 23. august 2014 Du må få hjelp med selvmordtankene dine. Ingen her kan hjelpe deg, det er nok best å kontakte legen din. Ønsker deg lykke til og alt godt i livet, det er verdt å kjempe for. Anonymous poster hash: 2c4e9...e55
AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #7 Skrevet 23. august 2014 Du må få hjelp med selvmordtankene dine. Ingen her kan hjelpe deg, det er nok best å kontakte legen din. Ønsker deg lykke til og alt godt i livet, det er verdt å kjempe for. Anonymous poster hash: 2c4e9...e55 Enig, å tråden vil bli stengt så fort en moderator ser den. Anonymous poster hash: ad4c1...bd3
AnonymBruker Skrevet 23. august 2014 #8 Skrevet 23. august 2014 Familien min er ikke glad i meg, langt i fra. (lang historie) og har to venninner... that's it. Ingen hadde merket at jeg hadde forsvunnet en gang. Har som sagt slitt med depresjon i mange, mange, mange år. 10+ år! Er det virkelig så ille å dø?... TS Anonymous poster hash: ffe57...402 Ta kontakt med legen din så fort som mulig! Ja, du har mennesker som er glad i deg, og det vil knuse dem om du ikke lenger er her. Ofte er vi ikke så flinke til å si at vi er glade i hverandre, det sitter langt inne. Men vi er jo det! Selv om jeg krangler med familiemedlemmer, og skulle kutte kontakten, så er det noen bånd der, som ikke lar seg ødelegge. Anonymous poster hash: a8abc...70d
Valeria Skrevet 23. august 2014 #9 Skrevet 23. august 2014 Jeg sliter også med stor sosial angst og depresjon. Føler sånn selv hver gang jeg får et øyeblikk alene, men som en bruker over her sa, så hjelper det faktisk å trene... (fortsett å lese, så skal jeg forklare hvordan jeg opplevde det.) Da jeg ikke orket mer av livet, ikke hadde livsglede, mål eller drømmer begynte jeg tenke på familien. Selv har jeg to fantastiske brødre, og jeg begynte tenke på hvordan det hadde vært dersom en av dem tok livet av seg. Det hadde ødelagt meg fullstendig, og jeg vet jeg hadde ødelagt mine brødres liv dersom jeg hadde tatt mitt. Det vil jeg absolutt ikke. Så hva gjør man da? Man bare trasker rundt og føler man kunne lagt seg ned å sovet vekk hele livet. Medisiner gikk jeg på også (cipralex) og de gjorde livet bare enda mer mørkere og vanskeligere. Så begynte moren min å dra meg med på trening, og bare det å gjøre noe sånt med henne var hyggelig. Etterhvert som kroppen ble fysisk sterkere, og jeg begynte gå ned og se forskjeller kjente jeg meg litt gladere og. Ikke så mye av gangen, men nok til at man får tilbake litt livslyst. Nå idag kjenner jeg fortsatt litt redd og deprimert, og spesielt om jeg får lange øyeblikk alene. Men fysisk trening hjelper absolutt!! Pluss det at jeg kom fram til en fin måte å spise på også; Jeg krymper magesekken min litt. Ikke noe farlig, ingen sulting, du bare spiser litt mindre mengde mat av det du ellers pleier. Jeg stoppet når jeg ikke følte meg sulten lenger, aldri spiste meg stappmett. Etter en stund ble jeg mye fortere mett også, og jeg gikk ned flere kilo bare av det. Så du kan fortsatt spise de tingene du liker uten å gå sulten. Etter et halvt år føler meg allerede penere, slankere, sterkere og ikke minst lykkeligere. Du må bare ikke gi deg, for jeg vet hvor vanskelige og stygge de mørke tankene kan være. De kommer sikkert til å si ting som "Hva er vitsen? Du kommer alltid til å være stygg. Du klarer aldri gå ned i vekt." Det gjorde de til meg, og jeg måtte bare gi dem fingern, skrike i en pute og få treningen overstått. For vet du hva? Jeg ble vakrere, jeg ble slankere, og jeg ble sterkere. Så de mørke tankene kan bare gi faen!! Du strakte deg ut for hjelp her på forumet så det er tydelig du VIL bli bra igjen, og da er det ingen tvil om at du også KAN! Jeg kjente igjen mye av det du sa, og jeg VET at du kan klare det jeg gjorde!! Sånn hadde jeg det også for bare et halvt år siden. Det finnes ingen grenser, bare muligheter! *virituell klem*
Adhara Skrevet 24. august 2014 #10 Skrevet 24. august 2014 Kjære TS. Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av. Lykke til. Tråden stenges. Mvh Irrlys, mod.
Fremhevede innlegg