Dagbok? Sure... why not...

[Loner@heart]

Faen ta alt sammen. Antar jeg kan skrive hva enn jeg vil her? Min "dagbok", så, eh, ja. Jeg er ikke flink til å holde meg på ett emne, så forvent at dette innlegget kommer til å fly over alt. Skriver alt som faller inn i hodet mitt, så får vi se hvor det ender.

Sitter nå her, og jeg vet ikke engang hva jeg føler.

Har lyst til å ha noen i livet mitt å bry meg om, og noen som vil bry seg om meg... men så har jeg nå både problemer med å stole på folk og vansker for å åpne meg. Selvmotsigende nok, så har jeg også for lett for å åpne meg og stole på folk.

Rart nok så har jeg ikke lyst på venner. Har aldri hatt lyst på venner. De få "vennene" jeg har, er en plage. Vel, dette forrige skoleåret var det en fyr i klassen min jeg kom jævla godt overens med da.

Meg og han var enige om så godt som alt. Vi var begge veldig forskjellig fra alle de andre... mer respektfulle enn de fleste på vår alder. Jeg ville gått så langt som å si at vi begge var mer ordentlige enn folk flest på vår alder, og det hører jeg ofte nok fra lærere og de eldre enn meg også, men dere kan tenke hva dere vil.

Faen heller, han er muligens den eneste personen jeg noen gang faktisk har likt å bruke tid sammen med, og vi gjorde aldri noe sammen på fritiden engang. Vi snakker litt om å flytte sammen til neste år, når han muligens skal starte på universitet i Kristiansand. Jeg bestemte meg for å gå 2 år i lære før jeg skulle ta påbygg og videre på universitet. Han hadde litt lyst til det han også, men han trengte vel ikke pengene, siden han driver ikke med de samme dyre fritidsprosjektene som jeg gjør. Og han har rike foreldre, det hjelper jo også. Eh, holder litt kontakt med han. Vi spiller noe spill innimellom, og etterhvert når jeg starter å lese på fysikk, matte, norsk, naturfag...osv...osv... for påbygg på fritiden, går jeg nok til han for hjelp om jeg setter meg fast noe sted.

Ja, meg og han var skoleflinke. Ville sagt at han er smartere enn meg, men følte vi var på et temmelig likt nivå... men så har jo jeg blitt satt litt tilbake pga. mye depresjon o.l. under barne- og ungdomsskolen. Jeg endte opp med 5 i snitt, han fikk vel en 5-er mindre enn meg, så han hadde litt lavere snitt. Jeg ga litt mer innsats enn han da, leste mer til prøver o.l., siden han hadde en naturlig god hukommelse.

Og i motsetning til folk flest, virket han ekte. Føler folk flest er falske, at de lever et form for skuespill, later som om de er noe de ikke er. Følte ikke det fra han.

hmm.... kanskje jeg har lyst på venner, bare at jeg ikke kommer så godt overens med folk flest? Eh... jaja.

Jeg kommer vel også ganske godt overens med halv-søsteren min. Håper ikke ho er her inne, for da hadde ho nok rimelig kjapt kunne kjent meg igjen fra det jeg kommer til å skrive lengre nede, men jaja. Ho er alltid grei. Av de menneskene som har betydd mest for meg gjennom livet, konkurrerer hun om førsteplassen med tanten min, på min mors side. Fant nylig ut at ho (søsteren min) aldri har kommet godt overens med moren min. Vi har forskjellig mor, skjønner du. Moren min har vist MOBBET søstra mi for at ho er feit. Ja, ho har alltid vært stor, men helt fra ho var 0 ÅR GAMMEL, har moren min MOBBET henne. FAEN I HELVETE ASSÅ! FUCK DEG! Jeg har aldri vært glad i moren min, men jeg har alltid ment at hun var en god person, men ikke det engang nei!!

Vurderer å flytte ut. Foreldrene mine har et dårlig forhold. De har det ikke bra, og den eneste grunnen til at faren min holder med ho er fordi han ikke vil at jeg skal gå gjennom noe av det samme som hans andre barn har gått gjennom (skilsmisse o.l.). Det har han sagt til søstra mi. Vel, noe lignende, iallfall. Faren min var aldri der for meg under barndommen, så, eh, kjenner han ikke engang. Vel, han var der, men han var der ikke. Han satt på kontoret sitt, jobbet, antar jeg. Og jeg satt alene på rommet mitt. År, etter år, etter år. De kjøpte lego og tv-spill til meg, men de gadd aldri å gjøre noe sammen med meg, ikke noe jeg hadde lyst til å gjøre iallfall. Jeg har faktisk bare ett par gode minner fra barndommen. Første gang jeg var på leir, jeg hadde hjemlengsel, og ei jente en del år eldre enn meg trøstet meg en stund... nei, jeg fikk ikke mye oppmerksomhet til vanlig, så jeg husker det... og det betydde jævla mye for meg. Det andre jeg husker, var en uka moren min tok seg tid til meg. Vi satt å spilte TV-spill sammen 2-3 ganger i løpet av en uke. Igjen, oppmerksomheten trengte jeg. Ville ikke kalt det et minne, men en tredje god ting var vel tanten min. De få gangene jeg var hos ho, fikk jeg hennes fulle oppmerksomheten HELE perioden jeg var der. Jeg kan ikke huske så mye av det, siden vi ikke var der veldig ofte, og de årene vi var der fra tid til tid,var jeg fortsatt veldig ung.

Tilbake til poenget mitt... jeg har ikke noe forhold til foreldrene mine, og nå som jeg er lærling og får betalt, kan jeg kanskje flytte hjemmefra snart. Jeg vil vekk fra de. Ja, de er glad i meg, men de var ikke der når jeg trengte de. Når trengte jeg de? Gjennom HELE DEN JÆVLA OPPVEKSTEN MIN! Men de satt meg bare på rommet mitt. Greit nok. Det hjalp ikke akkurat noe med depresjonen eller problemene med sosial angst. Følte meg ikke akkurat velkommen i mitt eget hus. Om jeg prøvde å snakke til foreldrene mine, ignorerte de meg aktivt. Til slutt sluttet jeg å snakke, for jeg fikk jo faen med ikke noen jævla respons!

Jeg syns ikke det er rart at jeg er ødelagt på innsiden. Jeg har jo brukt mesteparten av livet mitt inne i det samme rommet, helt alene. Føler at jeg har blitt nektet all form for oppmerksomhet, noe som har både gjort meg desperat og klengete når jeg først får kontakt med jenter, noe som bare ødelegger det igjen. Ble litt mobbet på skolen, men det varierte veldig fra år til år, og jeg orker ikke gå inn på det nå. Det verste med skolen var vel presset. Jeg var aldri god nok, og lærerne var ikke noe hjelp. Det jævligste var å konstant måtte opp og frem på tavla, og gjøre f.eks. matteoppgaver. Vel, fuck deg lærer, du har jo faenmed ikke lært meg dette faenskapet! Og nå drar du meg opp og ydmyker meg foran hele jævla klassen? Hvorfor...? Når jeg rekker opp hånda hele jævla timen, og du ikke hjelper engang... og når du ikke gjør det mulig å spørre om hjelp uten å bli ydmyket foran hele klassen, hva faen skal jeg gjøre? Og ikke tro at jeg er dum! Med en gang jeg fikk en ordentlig lærer, en lærer som prøvde å lære meg, så gikk det lett som bare det! Beste læreren jeg har hatt. Kan ikke huske hva han het, men han jobber på Søgne Videregående, hvor jeg tok VG1 og greide å ta igjen all matten jeg har ligget så langt bak med i alle år, i løpet av det ene året, uten noe problemer. eh.... likte han læreren.

Noen ganger, som nå, føler jeg det bare hadde vært bedre om jeg aldri var blitt født. Hadde lyst til å ordlegge det på en helt annen måte, men det er et regelbrudd på forumet, så jaja.

Jeg griner ofte faktisk... nesten hver natt nå for tiden. Jeg skammer meg over det, men er ikke noe jeg kan gjøre med det. Dagene går greit, jeg greier å finne noe som distraherer meg lenge nok til å komme meg gjennom dagen. Men når det begynner å bli sent, og det begynner å bli tid for å legge seg... så innser man hvor ensom man er, og hvor vondt man har det på innsiden. Siste halvåret av forrige skoleår var den beste perioden i mitt liv. Ble kvitt mye sosial angst, fikk opp selvtilliten, startet å trene, osv...Jeg var ikke på noen måte glad eller noe sånt, men jeg følte at hva andre tenkte ikke betydde noe særlig lengre. Men når slutten av skoleåret startet å nærme seg, og man var ferdig med eksamener og slikt, startet den sterkere depresjonen å komme tilbake.

En del måneder før skoleslutt var det ei jente jeg likte litt som ikke ville ha noe som helst med meg å gjøre, ikke engang bli bedre kjent. Det var nok starten på nedturen. Så var det ei jente som sa at jeg kunne si alt til ho, og om jeg trengte noen å snakke med så kunne jeg snakke til ho, og vi snakket en stund, men når jeg spurte om vi kunne møtes kuttet ho all kontakt...

Men så var det ei jente som lot meg komme til ho. Kan ikke huske helt når engang, men det var vel rett rundt slutten av skoleåret. 4 timer buss hver vei. brukte sikkert nærmere 500kr på buss begge gangene. Helt verdt det. Alt vi gjorde var å sitte/ligge inntil hverandre og se på film og prate... men det var det beste jeg har opplevd... det er så sjeldent jeg har fått noen form for nærhet fra noen... og det var så godt å bare ligge inntil henne... men ho har sitt eget liv, og tviler på at ho kommer til å ha noe mer plass til meg. Føler at ho gjør alt ho kan for å være hyggelig med alle, selv om ho har det vondt selv. Ho svarer alltid, men det er korte svar uten noe entusiasme eller mer enn akkurat det hun trenger å svare... aldri noe utdypende, aldri noe særlig åpenhet... ofte bare et "joda", eller "Mm". Ho sa en gang at det er fordi ho ikke liker å skrive (eller noe slikt), men jeg vet ikke hva jeg skal tro. Har ikke lyst til å plage ho, om ho ikke har noen interesse for å bruke tid med meg... men ho er den eneste jenta som noen gang har gjort noe mer enn å chatte med meg, og jeg har lyst til å kunne bruke mer tid med henne.... det å ligge inntil henne, og kjenne varmen fra kroppen hennes, er det beste jeg har opplevd...

Spurte ho for noen dager siden om ho hadde tid til at jeg kunne komme til ho i helga som kommer. Svaret hennes var "mulig". Jeg vet da faen hva jeg skal lese ut av det. Alt jeg ser ut av et så kort svar som det, er "samme det, har ingen interesse i å snakke med deg". Det jeg burde lese ut av det er "neste helg er lenge til, kan godt hende jeg har andre planer", ikke at det er mye bedre.

Vurderer nesten å sende ho linken til dette innlegget, men da ville jeg følt at eneste grunnen til at ho lar meg dra til ho er fordi ho syns synd på meg eller på et eller annet nivå føler at ho "må"... og jeg vil ikke det.... om ho ikke vil at jeg skal plage ho, så skal jeg ikke det... men jeg trenger den følelsen jeg hadde når jeg lå inntil henne sist...

og her sitter jeg... helt alene... gråter, men føler ikke at jeg fortjener sympati. Har det vondt, men tomme ord gjør det ikke bedre. Når jeg våkner i morgen, har jeg nok glemt alt dette, og når kvelden kommer igjen, starter tankene å vandre på nytt...

Livet fortsetter... får bare håpe at jeg før eller siden greier å virkelig komme meg forbi dette av depresjon... trodde virkelig det holdt på å forsvinne for ikke så alt for lenge siden... aldri få opp håpet, for da blir du bare knust igjen. Lurer på hvordan jeg kommer til å ha det de neste få ukene, kommer vel litt an på hva som skjer videre, men jeg tror ikke dette kommer til å være en bra periode av livet mitt...

Tror jeg har skrevet nok. Om jeg ikke stopper å skrive nå, stopper jeg aldri.

[knutknutsen]

Det var mye å lese... får ta det en annen gang

[Loner@heart]

Gud jeg føler meg dårlig etter jobben i dag. Føler at jeg har gjort så lite, men det var jo ikke flere arbeidsoppgaver å gjøre... jobber i en IT-avdeling. Litt brukerstøtte og slikt. De andre som har mer ekspertise har flere oppgaver. Jeg er bare en lærling og kan ikke gjøre deres oppgaver. Føler jeg har sittet og sløvet hele dagen

[Loner@heart]

Jenta nevnt i originalinnlegget sa at hun hadde andre planer tidligere i dag. Gjorde ingenting, skjønner at ho har andre ting hun har mer lyst til å gjøre enn å bruke tid med meg.

Kom i kontakt med ei annen jente på facebook. Følte vi hadde mye til felles, og håper på å bli bedre kjent med henne etterhvert.

Fortsatt, så er jeg igjen, jævlig deprimert, men i kveld skjønner jeg ikke hvorfor jeg er så jævla deprimert. Eh... ja, jeg er alene, som alltids, men burde ikke det at jeg har funnet noen med like interesser, som bor rett i nærheten av meg, gi meg et eller annet håp om at ting kan bli bedre? Tydeligvis ikke. Kanskje jeg bare har innsett at det ikke kommer til å bli noe av uansett, fordi det kommer til å gå galt uansett hva jeg prøver. Men man prøver fortsatt... bare ikke spør hvorfor, for jeg vet ikke.