Venn som er noe spesiell..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har ikke sansen for å diagnostisere mennesker på et forum, men jeg trenger å lufte noen tanker.

Det har seg slik at jeg har en "nettvenn" som jeg traff på et prateforum for 6 år siden. Da vi bor langt fra hverandre, og heller ikke har tenkt på å gå noe lengre i relasjonen, så har det aldri blitt til at vi har møttes. Men vi har delt stort og smått i 6 år på mail og msn, og jeg føler jo på èn måte at jeg kjenner han.

Han er en veldig snill og oppegående kar, og vi "prater" godt sammen. Det er dog en del særegenheter jeg har store problemer med å forstå. Jeg skriver de punkt for punkt, så det ikke blir så langt, og kanskje også mer oversiktlig.

1. Han er 36 år og jomfru. Han er slett ikke stygg å se på. Han sier han lengter etter å finne noen å dele livet med, og han leter da også aktivt på sjekkesteder på nett osv. Han har også møtt noen damer, men det blir aldri til noe mer. Han sier selv han har store problemer med sosial omgang med andre. På hvilken måte, vet jeg ikke, men han er svært selvbevisst (opptatt av å gjøre "det rette", si "det rette" osv). Han sier selv han bli klønete i sosiale settinger.

2. Han er svært opphengt i detaljer. Han skriver om "problemer" som jeg anser som små filleting, som om det var dødsens alvor. Et eks: Han knuste et drikkeglass i går kveld ved et uhell. I dag fikk jeg en mail hvor han skriver at han våknet med en dårlig følelse pga dette. Først, sier han, klarte han å tenke på at det kun var et glass, men så begynte han å tenke på om han nå fikk besøk, at han da hadde et glass mindre og om det kunne bli et problem osv. Og hvordan han kunne være så "lat" å ikke gå bort til oppvasken med det glasset med det samme han var ferdig å spise, for da hadde han ikke knust det. M.a.o en hel avhandling pga dette glasset!

3. Hvis jeg skriver noe til han på tull, så kan han ta det helt bokstavelig. Han er uhyre følsom for kritikk, og jeg kan f.eks ikke fleipe med hans "svakheter", for da blir det time opp og time ned der han skal ha forklaringer og utdypninger. Det samme motsatt vei, om jeg f.eks skriver at han er en godgutt , så henger han seg opp i det. Mulig det er selvtilliten som spiller inn her, men det er liksom så ekstremt. ETT ord, og da kan han henge seg helt fast i det.

4. Det virker som om han har problemer med å se det store bildet. Han kan selv f.eks komme med råd som er gode og gir perspektiver, men selv klarer han ikke å ta imot slike råd. Jeg kan si noe til han for å hjelpe ang. det drikkeglasset, og han sier "ja og ha", men jeg merker at det ikke egentlig går inn.

5. Han studerer enda, og har etter det jeg vet ikke hatt en fast varig jobb. Han har vært på utallige intervjuer, men blir aldri ansatt. I de vikariatene han har hatt, så skriver han at det har vært problemer med kolleger fordi han føler han ikke har klart å henge med tempomessig, og at han opplever det som om de blir irritert på han pga dette.

6. Han er uhyre intelligent på enkelte felt som f.eks språk, litteratur og historie. I studiene får han alltid toppkarakterer, og nøyer seg heller ikke med mindre. Det er krise om han får en 5. når han mener han burde klart en 6. Han stiller m.a.o også veldig høye krav til seg selv.

7. Han virker veldig lite fleksibel. Men her er jeg stikk motsatt, så det er kanskje meg som er unormal. Jeg kan f.eks sitte oppe se tv til 6 om morgenen en lørdag om det er det jeg har lyst til. For han derimot er det bortimot krise om han ikke legger seg i 23-tiden også i helger. Han kan f.eks skrive en melding søndag morgen om at han ikke la seg før bortimot 12 natten før (som om det var en stor ting, om dere skjønner?)

8. Det virker som om det ikke helt når inn til han at andre har stoore problemer å hanskes med. Jeg har f.eks kreft, og mye smerter. Han kan skrive ting som at det er så leit at jeg har det sånn, og at han tenker på meg, at han forstår osv. Men ikke lenge etter kommer "melkeglassproblematikken" opp igjen. Jeg sendte en melding til han da jeg lå på sykehuset og fikk cellegift og var veldig dårlig. Han sa han skulle sende meg gode tanker (og jeg tror virkelig han mener det!), og så føyde han til om jeg også kunne tenke på han fordi han hadde det vanskelig pga at låsen på bilen hans hadde frosset.

Jeg er veldig glad i fyren (så glad en kan få blitt i noen pr. nett), og jeg har egentlig ikke noen problemer med å takle at han er som han er. Jeg har uansett ikke tenkt å gifte meg med han. Grunnen til at jeg trenger å lufte dette og kanskje få noen tilbakemeldinger, er at jeg synes disse tendensene hans har blitt "verre" de siste årene - og spes. det siste året. Det virker som om det tar mer og mer plass og hemmer han mer. Det gjør at jeg bekymrer meg for han. For han er en veldig fin fyr!

Anonymous poster hash: 6e663...ee0

[Gjest Whitestripes]

Slik du beskriver han, virker det som han har autistiske trekk, altså noe inne autismespekterforstyrrelse. Jeg har jobbet mye med mennesker med både autisme og asperger syndrom, og han minner en del om noen av dem.

[AnonymBruker]

Ville også tenkt asperger eller autisme.

Anonymous poster hash: 6d94b...f2a

[AnonymBruker]

Lyser asperger lang vei. Snakker av erfaring. Har du spurt om han har det? Hvis ikke er det på tide med en utredning.

Anonymous poster hash: 7703f...87d

[Honey Dew]

Slik du beskriver han, virker det som han har autistiske trekk, altså noe inne autismespekterforstyrrelse. Jeg har jobbet mye med mennesker med både autisme og asperger syndrom, og han minner en del om noen av dem.

Kanskje aspergers?

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk nevnt forsiktig Aspergers for han. Det fnyste han bare av uten å ville lese eller sjekke noe. Han ble rett og slett irritert og avfeide at det er noe som helst "unormalt" med han.. Han vil ikke "feile" noe..

TS

Anonymous poster hash: 6e663...ee0

[AnonymBruker]

Lukter kanskje litt asperges her, jeg har en veninne som er sånn som du beskriver det. Blir utrolig frustrert av henne noen ganger, men hu e grei og en god veninne

Anonymous poster hash: a93ea...6a0

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger og kjenner meg igjen i mye av dette. Jeg tror han bryr seg om deg og din sykdom, men at han ikke får formidlet det til deg på en måte du forstår. Mulig han tenker på det titt og ofte, men tenker ikke over at du sikkert hadde satt pris på å få vite det.

Mange vil ikke ha diagnose, fordi de tror det er noe galt med Aspergere (vi er bare litt forskjellige fra dere, og litt høyere stressnivå, han vet jo selv at han er smart. Det endrer seg ikke ved at han "får" Asperger. For det har han jo uansett hatt hele tiden). Aspergere trenger også tid til å fordøye ting. Han sier gjerne med en gang at det er helt feil. Men så plutselig når det har surret litt rundt i underbevisstheten hans, så setter han seg gjerne ned og gjør litt research, og kjenner seg igjen.

Anonymous poster hash: 0b019...c89

[Caelyn]

Jeg tenker også asperger eller tvangslidelse (tvangspreget personlighetsforstyrrelse f.eks)

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg tror nok det kunne ha hjulpet han å få en diagnose. For selv om han ofte har det veldig bra, så er det tydelig at han sliter en del også, spes. i perioder da disse tankene "tar overhånd". Det virker også som om han grubler en del og kjenner på denne "annerledesheten".

Problemet er at han kommer fra en familie der det er en del press på det med å skulle være vellykket, ha alt på stell, høy utdannelse, god jobb o.s.v. Nå vet jeg jo ikke sikkert om det er mest han selv som legger dette presset på seg, men det virker i alle fall som om han har en del sperrer mot det å skulle motta hjelp for en psykiatrisk diagnose.

Er det forresten vanlig for de med asperger at det går litt opp og ned hvor sterke "symptomene" er? Nå går det jo opp og ned for oss alle, men er det noe som kjennetegner diagnosen? Og hvordan har en med asperger det inni seg, spes. før en blir diagnostisert? Jeg mener, har han det vondt..?

Anonymous poster hash: 6e663...ee0

[AnonymBruker]

Jeg merker sterkere symptomer når jeg er stresset. Gjerne pga lite søvn, mye mas, lite alenetid og kanskje uforutsette hendelser som ødelegger planene mine.

Jeg har alltid tenkt at jeg var litt rar. Men fikk ved en tilfeldighet vite litt om Asperger, og fikk en aha-opplevelse. Det var en lettelse å få diagnosen min. Nå kan jeg lettere finne teknikker for å fungere bedre. Og jeg vet at utfordringene mine ikke er "min feil", ikke fordi jeg er lat, men pga at hjernen min fungerer annerledes, og at jeg må bruke tid og krefter på å kompensere for det.

Anonymous poster hash: 0b019...c89