angst, trenger litt hjelp

[AnonymBruker]

hei!

jeg har slitt med plutselig angst nå ganske lenge, men nå i det siste har jeg hatt store problemer med angst og "hva hvis"-tanker. akkurat nå er jeg på jobb og er på grensen til panikk fordi noe som helst kan skje med katten min som er alene hjemme. hva hvis jeg har glemt å låse døra? hva hvis noen bryter seg inn? hva hvis noen tar seg inn på verandaen min? hva hvis det begynner å brenne?

jeg har alltid hatt sånne tanker før, men har klart å skyve de vekk ganske fort. nå er det det eneste jeg klarer å tenke på, og jeg uroer meg for så mange flere ting enn før. jeg går til psykolog men dette begynte etter at hun gikk på ferie tidlig i juli, og jeg har ikke time før slutten av august. og jeg vet det er veldig irrasjonelt og dumt og at det mest sannsynligi kke kommer til å skje noe... men jeg klarer ikke å skyve det bort.

Anonymous poster hash: 76e40...80c

[AnonymBruker]

Prøv å tving deg til å tenke at "det er ikke så farlig". Hvis huset brenner ned mens du er på jobb, så vil det være fælt ja, men det er ikke slutten.

Anonymous poster hash: f3416...570

[Gjest miss_sara]

Virker som du kan ha tvangstanker også. Kanskje du burde oppsøke psykolog for hjelp.

[Duckie]

Prøv å tving deg til å tenke at "det er ikke så farlig". Hvis huset brenner ned mens du er på jobb, så vil det være fælt ja, men det er ikke slutten.

Anonymous poster hash: f3416...570

Hun er bekymret for katten, ikke huset.

Virker som du kan ha tvangstanker også. Kanskje du burde oppsøke psykolog for hjelp.

Hun går jo til psykolog, men psykologen har sommerferie.

Hva skjedde med å lese innlegget før man svarer?

On topic: Det er vanskelig å skyve sånne tanker unna når de først har satt seg. Få tak i bøkene til Ingvard Wilhelmsen! Han er en dyktig psykiater som har skrevet flere bøker om det å ha angst og andre psykiske plager, de er lettleste, til tider litt artige, og setter ting litt i perspektiv. Kongen anbefaler er fin. Kan også anbefale "The chimp paradox" av Steve Peters.

Ellers må du rett og slett bare prøve som best du kan å fortelle deg selv at det er irrasjonelt. Hver gang du tenker en irrasjonell tanke, f.eks. at du har glemt å låse døren. Hvor ofte har du noen gang glemt det, og hvor høy er sannsynligheten for at du ikke har gjort det? Sannsynligvis liten! Og hvis du skulle ha glemt det, hvor ofte opplever du at noen sjekker om døren din er ulåst? Hvor stor er sjansen for at akkurat den ene dagen du har glemt å låse døren, skulle det komme noen med uærlige hensikter som sjekker at akkurat din dør er ulåst? De vet jo ikke om du er der inne eller ikke...Og om de skulle komme seg inn, tror du de hadde brydd seg mye om katten din? Mest sannsynligvis hadde de skyndet seg inn på jakt etter verdisaker, og brydd seg lite om katten. Hvor mye tid er det fornuftig å bruke på å bekymre seg over dette? Kommer du frem til at det faktisk burde være en reell bekymring, sett av en tid (f.eks. to minutter) hvor du kan bekymre deg og få det ut av verden (forsøk på å ta kontroll). Du kan bekymre deg gul og blå, til syvende sist hjelper ikke den bekymringen deg noen ting. Den får ikke døren plutselig låst, den får ingen til å unngå leiligheten din akkurat i dag, den gjør ingenting til eller fra for pusen din. Det eneste bekymringen gjør, er å gi deg angst, og gjøre ting vanskeligere for deg selv.

Siden det her plutselig ble verre, har du gått igjennom endringer, stress eller noe sånt? Da kan det være at dette er utløseren, og at du må få orden på det som ligger bak først. Prøv å roe ned, lær deg meditering (for eksempel mindfulness), tren, gjerne yoga, vær sosial om det er noe som gir deg energi, snakk ut om problemer med en god venn eller familie. Ofte kan det å snakke om ting hjelpe, og kanskje den du snakker med kan hjelpe deg å sette ting i perspektiv eller komme med gode tips.

[AnonymBruker]

tusen takk for svar. det stemmer, psykologen min er borte til slutten av måneden, ellers ville jeg selvfølgelig tatt det opp med henne. og det er et problem som jeg har lagt merke til etter at hun gikk på ferie.

innlegget mitt var kanskje litt dumt formulert jeg er ikke kun redd for katten, men for alt som har en bitteliten ørliten knøttliten minisjanse for å skje. altså, hvis jeg f.eks. prøver å huske om jeg låste døren eller ikke, så utløser det masse andre tanker om alt annet som kan skje. når jeg kommer hjem igjen så er angsten borte, for da VET jeg og ser med mine egne øyne at alt sammen er ok og at ingenting har skjedd.

igår for eksempel ble jeg plutselig veldig redd for at jeg hadde glemt et batteri på stuebordet og at katten min skulle få tak i det, og at han skulle få batterisyre på potene eller andre plasser (av alle mulige dumme ting som går an å tenke på, altså hæ?)...

det er heller ingenting spesielt som har skjedd for å forårsake dette sånn plutselig. alt er som vanlig. men takk igjen for alle forslagene, jeg skal prøve å se etter de bøkene, det tror jeg kunne vært veldig interessant! når det gjelder å skyve vekk tankene og heller tvinge inn noe positivt så er det noe som blir veldig vanskelig når det kommer så plutselig og så mange på en gang.

ts

Anonymous poster hash: 76e40...80c

[Duckie]

Jeg kjenner til det! I begynnelsen var det kjempevanskelig å ta tak i tankemønstrene mine, for det var jo en eller annen katastrofetanke tilstede hele tiden. Yoga hjalp meg masse i den tiden. Da må man fokusere mye på teknikk og pust, og jeg er nødt til å tømme hodet for å konsentrere meg om det jeg driver med. Når man står i en posisjon som krever konsentrasjon og prøver å pushe seg selv enda litt videre er det MYE lettere å få vekk tanker enn om man sitter stille på en stol. Jeg ble også veldig sliten av øktene, både fysisk og psykisk, noe som roet tankeaktivitet, i tillegg til at trening frigjør endorfiner som også hjelper på. Jeg synes ikke f.eks. jogging gir samme effekt, ettersom jeg da fortsatt klarer å tenke og la tankene flyte (og dermed krisemaksimere).

Har du ikke fått teknikker hos psykologen du kjenner til fra før, og som du kan bruke nå?

Godt mulig de har bøkene til Wilhelmsen på biblioteket, da kan du jo stikke innom der i morgen. Han er veldig flink til å ta for seg typiske destruktive tankemønstre, vise på en enkel måte hvorfor det er tullete å tenke sånn (med litt humor), og gir enkle tips til hvordan man kan komme seg ut av det, hvordan man skal tenke. Det er ikke bøker man blir frisk av, men kan hjelpe på å få satt ting litt i perspektiv.

[Gjest Coolaid]

Jeg forstår hva du snakker om. Og forstår veldig godt hvordan du har det når du trenger en psykologtime nå, og det er leeeenge til man har time.

Du kan heldigvis gjør ting selv når du har bekymringsangst som kan dempe ting. Fysisk aktivitet hvor du får opp pulsen litt og tar deg selv ut er med på å roe kroppen. Forstår at du ikke kan trene på jobben osv men kanskje gjøre noe fysisk senere etter jobb ? Ellers må du prøve å være aktiv på det sosiale om du kan. Alt annet enn bekymringene dine hjelper deg. Har du en samboer eller en god venninne å snakke med ? Det er alltid bedre å prøve å få ting ut. Som nevnt i tråden så er bøkene til Ingvar Wilhelmsen også å anbefale. De har de i hvert fall på vårt bibliotek - du kan sjekke på nett om de har bøkene på ditt lokale bibliotek?

Syns du er kjempeflink som holder deg i jobb og oppe når du har det slik.

Klem til deg !

( Og forresten, det er ikke dumt eller teit det du skriver, eller tankene dine...)

Endret 10. august 2014 av Coolaid

[AnonymBruker]

til alle dere, er så godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn!

det som jo er litt av problemet er at det kommer på jobb. jeg sitter stille hele dagen ved et bord og kan ikke gå bort derifra annet enn når jeg har pause. jeg gjør jo det jeg skal, og det hjelper en liten stund, men allikevel så sniker det seg like fort innpå igjen. og som sagt så er alt OK når jeg kommer hjem, for da vet jeg at alt sammen er greit

sist gang jeg gjorde noe i sosial setting var faktisk for et år siden, så jeg har ingen å snakke med annet enn familie, som ikke forstår. jeg nevnte det med katten og batterisyra i går, og da fikk jeg tilbake "jaja, han har jo mer enn poter den katta, så tenk om han har fått det i ansiktet, eller i munnen, også er han dau når du kommer hjem. er vel ikke noe jeg kan gjøre med det!" og da ble det bare enda verre

angående psykologen så har jeg ikke hatt mange timer der, og det er så vanskelig for meg å snakke om nåværende ting. men nå som denne angsten er så kraftig og påvirker meg sånn så har jeg bestemt meg for at jeg SKAL nevne det. jeg kommer jo til å bli gal hvis det her fortsetter, og spesielt går utover jobben.

ts

Anonymous poster hash: 76e40...80c

[Duckie]

Det er dessverre ofte vanskelig å få folk til å forstå, om de ikke skjønner hvordan det er. Jeg har også prøvd å forklare en del av katastrofetenkingen min til familie og venner, men de skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn, hvorfor jeg ikke bare slutter, det er jo helt ulogisk. Og det hjelper ikke at de sier sånn, jeg er jo fullt klar over disse tingene, det er jo derfor jeg har et problem. Du må bare skrive mer i denne tråden om du har behov for å få noe ut, er mange her i samme situasjon som deg! Det her høres kanskje kjempeteit ut, men du kan også snakke med pusen. Dårlig med tilbakemeldinger, men du får satt ord på ting, får sagt det høyt, og øvd deg på å snakke om problemene dine. Jeg synes ihvertfall det kan hjelpe litt...

Trener du regelmessig? Hvis ikke, begynn (i dag!).

Det er ofte lett å bestemme seg for å gjøre noe, men ikke alltid like lett å faktisk gjøre det. Som jeg har nevnt i en del andre tråder, har jeg hatt suksess med å skrive ned ting. Da får jeg samlet tankene rundt akkurat det jeg skal si, og leverer arket til behandler. På den måten er det mye lettere å ikke feige ut (jeg begynner alltid å gråte når jeg skal utlevere meg selv på den måten), man begynner ikke å bagatellisere midt i, og det blir ikke så rotete forklart, så det blir også enklere for behandleren å se hva problemet faktisk er.

Har du en hyggelig og forståelsesfull sjef? Da kan det være greit å nevne at du har litt personlige problemer om dagen, slik at han/hun er obs på det. Om det kanksje kunne vært muligheter for å ta noen lynraske pauser litt oftere for å få samlet seg litt og trukket pusten dypt. Det med pusten er forresten noe jeg ofte også bruker, kjenner jeg at ting er i ferd med å ta overhånd, lukker jeg øynene, fokuserer på pusten mens jeg puster dypt og rolig, minst ti ganger. Skikkelig dype drag, så du kjenner hvordan brystkassen og magen senker og hever seg, kjenner hvordan pusten beveger seg inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Da klarer man ofte å stoppe tankerekken før den spinner helt ut av kontroll, ihvertfall for en liten periode. Og kanskje man klarer å få inn en fornuftig tanke eller to som gjør at det ikke tar helt av.

[AnonymBruker]

jeg har skrevet ned og gitt et brev til psykologen min, men tok meg selv i å pynte litt på sannheten til og med der. jeg tør ikke å skrive sannheten, ikke fordi jeg ikke tror hun kan hjelpe men fordi jeg ikke vil at noen som helst skal få vite hvordan det EGENTLIG er. jeg begynner også å grine hvis jeg må si ting rett ut

sjefen er grei, men kunne aldri i verden tenkt meg å innrømme noe sånt, spesielt ikke i jobbsetting

hjernen min fungerer så rart.

ts

Anonymous poster hash: 76e40...80c

[Duckie]

Du, det tok meg mange mange år å få fortalt noen om problemene mine (fortsatt ingen som vet alt). Men man må nesten. Når jeg endelig klarte å få frem hvor ille det var, så skjedde det ting! Jeg har fått riktig behandling for mine problemer, og jeg fungerer tilnærmet normalt i hverdagen. Jobber fullt, og har tenkt til å begynne å studere etterhvert. Men dessverre er hverken leger eller psykologer så flinke til å pushe og spørre om de faktisk har fått hele bildet, og så lenge de ikke vet hvordan det er, kan de heller ikke hjelpe deg på best mulig måte.

Da jeg endelig greide å ta mot til meg var det skikkelig ille, jeg klarte ikke å snakke for jeg bare hulket og hyperventilerte om hverandre. Snørr og tårer rant. Stakkars legen min så helt forfjamset ut, han som hadde vært skeptisk til at jeg skulle få medisiner skrev plutselig ut både det ene og det andre, og sendte hastemelding til dps, pluss at jeg fikk oppfølgingstime hos han jevnlig frem til jeg kom inn dit. Tro meg, alt blir så mye bedre om man kan klare å få frem hva problemene virkelig er!

[AnonymBruker]

jeg skulle jo egentlig ønske at hjernen forsto at når jeg er hos psykolog, så går det bra og da kan jeg bare bable i vei istedenfor å tenke på det jeg sir før jeg bestemmer meg om at dette er det greit å prate om. det er jo det hun jobber med, og hun har garantert sett mange som er mye, mye, mye verre enn meg. det sitter så igjen å bli fortalt at jeg må slutte å tulle, ta meg sammen eller vokse opp, dessverre.

men kanskje det hjelper å øve, ihvertfall i form av skriverier?

til deg forresten! håper du er dritstolt over alt du faktisk har fått til

ts

Anonymous poster hash: 76e40...80c

[Duckie]

Uff kjenner til den der ja. Jeg har alltid slitt eksra for jeg har tenkt at jeg må ta meg sammen. Har slitt hele livet (ihvertfall så langt jeg kan huske), og har vært så imponert over hvor flinke alle andre er til å ta seg sammen. Var ganske gammel før jeg fant ut at det ikke var vanlig å ha det sånn som jeg hadde det. Ja, jeg er stolt og glad over å ha kommet dit jeg er i dag. Jeg sliter fortsatt, og kommer alltid til å slite, men ikke i samme grad som før. Så om man får skikkelig hjelp, er det utrolig hva man kan få til! Jeg har fått diagnosen kronisk depresjon, så for min del var korrekt medisinering det som gjorde at jeg kom meg over kneika. Det var først da jeg klarte å jobbe med teknikker for å få snudd tankemønstre og rydde opp i destruktive tanker.

Øv deg på å skriv, det tror jeg både kan være terapautisk, og plutselig får du mot til å levere det til behandler. (Eller som jeg skrev, øv deg på å snakke med katten! De er fantastiske til å lytte ). Første runden jeg hadde med psykolog, var det ikke måte på hvor bra jeg hadde det. Jeg fatter ikke at hun skjønte det var noe alvorlig galt, hun hadde sikkert aldri hørt om noen som hadde det så fint og flott som meg. Der ble behandlingen avsluttet før jeg fikk nevnt noe om hvordan jeg egentlig hadde det. Ikke la det gå så langt for deg, at du ikke benytter sjansen du har nå til psykolog (det kan være vanskelig å komme innenfor igjen!). Hvis du stoler mer på fastlegen, kan du evt snakke med/gi brev til denne, og høre om han eller hun kan snakke med psykologen din?

[AnonymBruker]

jeg er veldig flink til å prate om ting som plager meg bare litt, så litt vet hun iallefall, og hun er klar over at jeg har store problemer med å åpne meg. det fikk jeg sagt allerede første timen, og har aldri følt meg så stolt før haha, jeg skal prøve å øve meg på katten, iallefall til jeg ikke synes så synd på han lengre for at han må sitte å høre på meg! neida, men iallefall forsøke å skrive, uten å tenke så mye over det også får vi se om jeg tør å levere det fra meg...

du er så snill og du aner ikke hvor mye jeg setter pris på at du i det hele tatt gidder å svare jeg håper du har det mye bedre i dag og at det bare fortsetter å gå oppover for deg!

ts

Anonymous poster hash: 76e40...80c

[Duckie]

Er ikke så lenge siden jeg var der selv, så føler med deg. Og jeg vet nå at det går an å komme seg ut av den verste hengemyra (føler meg litt sånn nyfrelst til tider ).

Øv deg på katten (bare prøv, den tåler og høre det meste ) og på å skrive, så kanskje det kommer lettere etterhvert! Bra du har fått sagt i fra om at du sliter med åpenhet ihvertfall. Og om det skulle være noe, må du bare sende meg en pm også. Og som sagt, bøkene til Wilhelmsen er gull verdt, det samme er trening. Og øv deg på å takle stress og katastrofetenkning, når du kommer tilbake til psykologen får du sikkert litt øvelser, men prøv det jeg har nevnt nå, selv om det er vanskelig. Ligger også en del ressurser ute på nett om du googler litt.