Å være surrogat

[Gjest Anonymous]

Jeg har nå begynt på den lange veien mot det å bli en surrogat mor.

Har hatt dette i bakhodet i mange år. Nå har jeg fått de barna jeg skal ha og jeg er klar for å hjelpe andre.

Jeg ser ikke for meg at dette skal bli en dans på roser, men jeg vet at gleden som kommer av det hele vil være verdt det. Jeg føler meg kallet, om jeg kan bruke det ordet, det er en av de tingene i mitt liv jeg har følt meg mest sikker på at jeg skal gjøre.

Surrogatsvangerskap er ulovlig i Norge, jeg skal til Usa for å sette inn egg og mest sannsynlig føde utenlands.

Barnet har ingen genetiske forbindelser til meg, bortsett fra at jeg låner det livmoren min.

Så, kjære kloke damer, kan jeg få deres mening? Hvordan ville dere reagert om naboen din hadde sagt; nei, babyen i magen er ikke min, jeg bærer kun frem barnet, for å hjelpe noen som ikke kan få. Jeg er nemlig i tvil om jeg skal flytte fra hjemstedet mitt de siste mnd i svangerskapet.

Jeg må innrømme at folks fordommer ikke er noe jeg har lyst å ha hengende over meg daglig.

[Cassandra]

Jeg synes det er flott det du gjør, så lenge du selv er sikker. Eneste ankepunktet må jo være dine egne barn. Hvordan vil DE takle at mamma skal ha baby som ikke skal bli søster/broren deres? Men jeg vet jo at barn takler det meste hvis vi er flinke til å forklare dem hva som skjer...

Jeg kan bare si: lykke til!! Håper det går som forventet!!

[Gjest Anonymous]

Kjære Surrgot wannabe. Hvis jeg kan kalle deg det.

Hva er det som får en kvinne til å å igjennom noe slikt, er det som slår meg først. Mange spørsmål følger...

Er det ønsket om å hjelpe andre, eller er det noe annet. Du sier at du har barn selv, hvor gamle er de. Skjønner de motivene dine, eller er de for unge til å forstå. tanken på at du har en baby i magen som du skal "gi bort" til en annen, er kanskje ikke så rar for deg som har tenkt igjennom saken, men hvordan vil det virke på et barn? Den babyen i magen til Mamma er en ordentlig baby, en liten del av familien ja, hvordan kan de tenke noe annet? Lever de i en verden der følelser er adskilt av praktiske hensyn, eller velger du bor tanken på hvordan dette vil oppleves av dem? Går ut i fra at barna være sammen med deg under graviditeten.

Hvilke kriterier setter du for dem som skal bli foreldre til dette barnet? Og sist men ikke minst, hvordan vet du at du bare kan gi fra deg barnet etter fødselen, eller vet du egentlig det?

Har hørt om kvinner som klarer alt dette, og jeg kan bare si at de forledre som til slutt ender opp med en baby som resultat er utrolig heldige.

Ønsker deg lykke til, men håper du forstår at andre syns det du gjør er uforståelig. I USA er surrogacy mer eller mindre aksepert nå. Men hvis du undersøker nærmere vil du finne at mye tragisk har oppstått i denne forbindelse. Tror egentlig at det er 50 50 om det blir vellykket for alle som er involvert eller ikke! Ta deg tid til å finne ut alt du kan om dette vanskelige temaet før du setter i gang!

Tenker på deg!

[Gjest Anonymous]

Heisann

Saken er vel gjennomtenkt.

Kriteriene er først og fremst et stabilt familieliv og et brennende ønske om å bli foreldre. Hvem er jeg til å dømme hvem som skal bli mor? Så lenge det er "normale" mennesker uten ekstreme former for barneoppdragelse og ingen tilknytning til "sekter" , ser jeg ikke de store hindringene.

Barna mine er så små at de ikke forstår en voksen tankegang.

En mulig forklaring er denne: det er som å bake en kake. Disse to (foreldrene) rører sammen mel og sukker og alt annet som skal i kaken og setter den i ovnen. Men så blir ovnen ødelagt. Så lager de en ny kake og så prøver de å finne en ovn de kan låne. Mammas mage er denne ovnen de skal få låne, uten at mamma lar kaken(babyen) vokse i magen sin, så blir det ingen bebis. Og det syns mamma er veldig trist. Så derfor vil mamma hjelpe NN å få en liten bebis, sånn at de kan være heldige å få barn de elsker, akkurat sånn som mamma elsker dere.

Det er hvertfall er utgangspunkt. Flere spørsmål vil nok komme, men åpenhet til barna er viktig. Dessuten, barn har en egen evne til å godta, tror dette går bra jeg.

Når det gjelder prosentandel, så har jeg sjekket dette hos en del britiske og amerikanske byråer.

De fleste ligger på over 90% suksessfulle overleveringer.

Det er store psykologiske evalueringer man må gjennom før man får lov til å bli en surrogat.

Når det gjelder meg, så har jeg ikke følt noe særlig kjærlighet for barna mine før etter jeg har hatt de noen dager, morskjærligheten har bare økt deretter. Selvsagt, forventer å føle et tomrom, forventer dager med gråt og maktesløshet. Men det går over. Jeg kommer til å ha kontakt med foreldrene, får bilder og besøk innimellom. Det er ikke som om barnet forsvinner ut av livet mitt og jeg ikke aner hva som skjer.

Kontrakt vil skrives, der både foreldrene og mine tanker om fremtiden blir tatt hensyn til.

Jeg er medlem i flere utenlandske forum som omhandler surrogacy, der jeg chatter med de som har vært gjennom det, holder på og som meg, er ved begynnelsen av det.

ALT jeg leser, negativt og positivt gjør meg mer sikker. Dette vil jeg.

*surrogat gonnabe*

[Barbie]

Hvorfor kjenner ikke vi hverandre??

Du må være et utrolig flott menneske som vil gå igjennom en graviditet for andre.

Jeg kan ikke få barn selv og skulle gjerne møtt en som deg...

Det er trist at dette ikke er lov i Norge,det er så mange som skulle trengt en surrogatmor.

Du gjør en flott innsats,som det står stor respekt av!

Lykke til.

8) ismen 8)

[jbkaarud]

Jeg synes selvfølgelig det må være leit å ikke kunne få barn, men jeg forstår allikevel ikke ønsket ditt om å være surrogatmor.

En kommentar kanskje litt på sidelinjen, men hvis du ønsker å hjelpe andre, hvorfor ikke prøve å hjelpe en av de mange barna som allerede er født og som sterkt trenger en mor og far?

[Gjest mom gonna B]

Denne utrolige kvinnen som ved et mirakle kom inn i livet mitt, og skal gi meg den største gaven et menneske noen gang kan få, er en Engel.

Jeg takker høyere makter hver dag for at du gir meg sjansen til å få oppleve dette.

Jeg beundrer din viten , vilje og generøsitet. Og jeg håper at flere i min situasjon kan få møte sin Engel å få sine drømmer oppfylt.

Takk, surro gonna be, for at du valgte oss.

Mom Gonna B.

[Gjest Imponert]

Jeg vil bare si at jeg synes det er utrolig flott det du har valgt å gjøre! Nesten så jeg får tårer i øynene over din enorme medmennesklighet og hjelpsomhet ovenfor andre. Skulle jeg være i den situasjonen at jeg ikke kan få barn, hadde jeg vært overlykkelig over å treffe en som deg.

Synd det er ulovlig i Norge, for jeg tror kanskje det er mange som kunne tenke seg å hjelpe andre på denne måten. Kunne på mange måter tenke meg det selv også om jeg få barn, men hadde ikke tatt skrittet og dratt utenlands for å gjøre det.

Synes du skal være kjempestolt av valget ditt, for jeg er mektig imponert over at det finnes så flotte kvinner som deg!

[Gjest fialine]

hei,

jeg synes ikke at du skal fortelle dette til barna dine!! skjul det så lenge du kan og reis utelands.

Hvor mye penger er det å tjene på dette da? jeg spør fordi jeg er nysgjerrig......

[Gjest Anonymous]

Penger ja, det spørsmålet måtte jo komme.

Jeg får dekket de utgifter jeg har i forbindelse med svangerskapet; lege (går privat) reise og andre utgifter jeg måtte ha.

Når det gjelder kompensasjon; ikke så mye. De jeg skal bære barnet for har blitt lurt av uærlig surrogat før og har dermed ikke mange midler.

Dessuten, jeg syns ikke dette skal være noe man kan leve av.

En surrogat i UK ba om 45 000 pund, det er helt SYKT!

Klart, hadde jeg gjort dette for noen som hadde mye penger mellom hendene, hadde jeg nok sikkert bedt om en høyere kompensasjon, men jeg ser ikke poenget i å ruinere mennesker i jakten på å få sitt eget barn.

jbkaarud: jeg har de barna jeg vil ha, det er ikke rom i mitt liv for flere barn, så det spørsmålet for du heller ta med de som er barnløse :-)

[jbkaarud]

Jeg provoserer nok litt her, men det er meningen også.

Tror du ikke dine egne barn vil stille spørsmål om hvorfor du gir bort deres bror/søster? De kan også komme til å savne denne ufødte babyen som de lett kan identifisere som sin bror/søster. De kommer sikkert også til å få spørsmål om de gleder seg til å få en bror/søster. Det kan bli vanskelig for dem å forklare at de ikke skal få en.

Jeg kan heller ikke forstå at du ønsker å gi fra deg "din" baby som du har båret i 9 måneder. Det må jo bli en utrolig tøff psykisk belastning. Selvfølgelig blir et annet foreldrepar svært glade, men tenk om de skiller seg etter et par år? Hva har du da gjort?

Synes ellers du er modig og har et godt hjerte overfor det barnløse foreldreparet (som da kanskje heller kunne ta seg av et av de alle barna som mangler foreldre).

[Gjest ikke innlogget Cassandra]

Etter som jeg forstod det så vil babyen ikke bli biologisk hennes. Ved å befrukte parets celler og plassere i en annen kvinne, vil jo den andre kvinnen bli som en "rugekasse".

For noen år siden leste jeg i VG om et norsk par som ønsket en surrogat mor. Etter fødselen ville paret bli nødt til å adoptere babyen. De måtte også til Danmark for å plassere det befruktede egget. Så det er jo ikke akkurat ULOVLIG. Ingen kommer i fengsel hvis de er surrogat mødre, men det er heller ikke lovlig. Hverken eller, virker det som...

[Thea]

Jeg synes du skal være stolt av det du har påtatt deg jeg.Så langt er det ikke mange mennesker som er beredt på å gå for andre.Og det du gjør har enorm betydning for foreldrene til barnet. :D

Jeg personlig hadde aldri i verden begitt meg ut på noe lignenede.Å gå gravid og knytte tette bånd med et barn i 9 mnd som du ikke får beholde og som ikke er "ditt" hadde jeg aldri taklet særlig bra.

Når jeg får barn så skal det barnet være mitt og ingen andres.

Som sagt,vært stolt av det du gjør :D

[Gjest Anonymous]

Hei!

Det er ikke vanlig kost å høre om surrogat mødre i Norge. Det er vel for oss her et uutforsket område på mange måter. Det å velge å være surrogatmor kan vel kalles et kall, vil jeg tro.

Dette er et vanskelig tema, og det er nok ingen som setter i gang med noe slikt uten å tenke seg godt om. Først og fremst vil jeg si at jeg synes at det du vil gjøre er flott!!

Jeg leste forleden om en engelsk kvinne som har vært surrogatmor 6 ganger og er i ferd med å gå i gang for 7 gang. Hun snakket om hvor viktig det har vært både for henne og barna hun har satt til verden å holde en form for kontakt.

Det var snakk om å sende bilder og få høre on barnets utvikling en gang i året eller så. Hun understreket også at det var viktig for barnas del og få vite hvor de kom fra og at familene til disse barna syntes det var positiv at de kunne få ha denne muligheten til forsatt kontakt.

Tror jeg tør si at de fleste her til lands er enige om at ethvert barn skal ha rett til å få vite om sin bakgrunn og opprinnelse, se bare på adotivbarn og barn som er født som resultat av sæd- og i seinere tid, også egg donasjon. Det er etterhvert blitt mye snakk om dette i andre land, fks England og Tyskland. Er dette noe som du har tenkt på, i såfall skulle vært interessant å høre dine tanker og meninger om dette.

Håper alt går bra for deg, og at du får den støtten og hjelpen du trenger underveis! Tror at om du har den rette innstillingen vil alt gå veldig bra!

Lykke til!

[Gjest *Perser*]

Jeg ville bare si LYKKE TIL, og jeg er så stolt av deg for du vil gjør dette her

STÅ PÅ

[Sandra]

----------------

[Melian]

Hei!

Jeg blir nok upopulær, men jeg mener at dette er uetisk av deg og alle andre som gjør det.

Jeg er lei av mennesker som vil ha egne barn for enhver pris. Det er så klart forståelig at folk synes synd i dem, og at det er derfor du gjør dette; men mener du virkelig at dette er det beste du kan gjøre for dem?

Alle får ikke alt, -slik er livet. Noen synes det er forferdelig urettferdig, men slik er livet.. og slik bør livet være. Vi lever i en verden og et samfunn som er så bortskjemt, at jeg ikke har ord for det. Hvor blir det av verdien i å leve slik livet blir gitt deg? Så klart hjelper vi de som er syke, eller de som trenger hjelp til å gå gjennom livet enten for å leve eller for å få livskvalitet.

Å hjelpe noen med livskvaliteten innebærer for meg ikke å hjelpe barnløse til å få deres egne barn, enten ved surrogatmødre, innseminering av en annens kjønnscelle, prøverør, og ikke minst den nye bresjen i USA; kloning. Ja, jeg er streng som ikke "tillater" noe som helst, men jeg kan ikke se noen annet enn at det er forferdelig egoistisk, lite verdiskapende og rett og slett fører dårlige gener videre. Det er to grunner til at man er barnløs; sykdom eller gentisk arv. Men når en først har blitt barnløs, vil en føre disse genene videre og dermed øke antall barnløse i neste generasjon osv. NEI, det betyr ikke at alle født av barnløse blir barnløse, men andelen blir større og formeringssjansene nedsatt. Spesielt surrogatmoødre-bedriften bidrar til dette.

Jeg synes det er en grunn til at man fra både naturens side og livets side bør godta ting slik det har blitt.

SÅ; det finnes så uendelig mange barn rundt om i verden som ikke har foreldre. Verden har blitt et så mye bedre sted om noen hadde hatt nestekjærilghet til å ta seg av noen av disse. Det finnes også barn som har foreldre men ikke tilregnlige; hvorfor kan ikke flere være fosterforeldre? Og ikke minst, om en ikke vil noen av delene; være barnevakt for alenemødre eller vanskeligstilte familier... og har man ikke interesse for å gi kjærlighet til noen av disse, så ... ?? Det er heller ingen synd i å leve "bare to" gjennom hele livet, og jeg elsker slike mennesker som er så modne som det. DE står i høy respekt hos meg.

Vil du gjøre noe som er prisverdig, så hjelp naboen når han er syk og ikke klarer dagens braser, vær der når barna i nabolaget mobber noen barn, vær der for den gamle damen som sitter inne i hjemmet sitt helt alene hver dag, eller gjør noe spesilet for ektefellen eller barna dine så de har en ekstra grunn til å smile denne dagen, så de har energi til å gi et smil til et annet menneske...

[Gjest Anonymous]

Hei Melian.

Selvfølgelig har du lov til å mene hva du vil uten at noen skal bli sure på deg av den grunn. I en sak som dette er det ikke riktig eller galt, men hva som føles rett eller galt for individet selv.

Jeg gjør dette like mye for mine IP`er som for meg selv. Jeg har lyst til å oppleve en graviditet igjen.

Min IM kan godt få barn selv, det er bare at hun kommer til å dø om hun forsøker. Altså ingen dårlige gener som ikke bør bringes videre. Det samme gjelder for alle de som har foretatt en delvishysterektomi og ikke lenger har livmor men godt fungerende eggstokker.

Ja, jeg hjelper naboen, ja, jeg får barna mine til å le.

Å adoptere eller være fostermor er uaktuelt pga min livssituasjon.

Vi kan forså vidt diskutere til vi blir *grønne* og likevel ikke blir enige.

Det jeg vil si er det at; dette er riktig for MEG.

Har du aldri hatt noe som du føler at du MÅ gjøre?

At om du dør før det er gjennomført, så vil ikke ditt livsverk være komplett?

Jeg kunne dratt andre temaer inn i dette, siden du sier at utviklingen og hva som går an, ikke nødvendigvis betyr at man skal. Sånn er det med mange områder innen medisinen.

Men for meg er ikke dette basert på et medisinsk grunnlag, det er basert på hva jeg som mennesker føler i hjertet mitt. Lenger unna medisinen kommer man ikke