Psykisk hjelp!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente som akkurat har fylt 18år og sliter mye psykisk

Jeg synes det er litt vanskelig å forklare situasjonen min men jeg prøver

Jeg flytter til Norge for 5 år siden og mistet da all kontakten med vennene mine og har ikke så mye kontakt med familien min heller. Det har vært vanskelig å få venner her og de vennene jeg har fått har ikke vært noe særlig gode venner, så alle forhold jeg har knyttet har endt dårlig. Derfor sliter jeg veldig med å bli kjent med folk og stiller da opp som en helt annen person når jeg prøver å knytte et forhold.

Oppi alt dette har jeg mistet ALL selvfølelse og selvtillit. Jeg virkelig hater meg selv og alt det jeg gjør, jeg bruker mesteparten av dagen på å tenke hvorfor jeg gjør ting som jeg gjør og hvorfor jeg iikke er annerledes enn det jeg er. Jeg blir veldig stresset når jeg kommer opp i situasjoner med mange personer hvor det er normalt å snakke og føre en samtale som feks, i lunsjen på jobb. Jeg har opplevd 1 angstanfall som jeg håper aldri skjer igjen, det skjedde når jeg viste folk hadde store forventninger til det jeg skulle gjøre.

Jeg gikk med en vond følelse inni meg i ca 2 år men skjønte ikke helt hva det var som var galt, hvorfor jeg var lei meg. En dag snakket jeg med en kollega og fortalte litt av det hvordan jeg følte meg, mest det med snakking fordi hun hadde merka hvor stille jeg var. Etter det har jeg skjønt det hvor dårlig jeg egentlig har det med meg selv, hvor langt det egentlig er gått. Hun anbefalte meg å gå til fastlegen min og forklare det til han, kanskje han kunne hjelpe meg eller sende meg videre til en psykolog. Jeg valgte å gå til legen, det var den dummeste avgjørelsen jeg har gjort! Legen skjønte ikke hva det var som var galt, sa at sånn er bare livet, vi blir kjent med folk og mister kontakten med de igjen, og nevnte noen venner han hadde hatt i Oslo. Og det at jeg synes det var vanskelig å snakke med andre var nok bare på grunn av usikkerhet i forhold til språket, det har det ingenting med å gjøre!

Etter dette legebesøk har alt bare blitt verre, jeg er kommet så langt at jeg tenker på hvorfor jeg lever, om det er verdt det eller skal jeg ende det nå?

Den eneste "vennen" jeg har ser ikke på meg som en venn, mer som en hun kjenner litt. Jeg dør inni meg hver gang hun snakker om en felleskjent som

Hun er god venn med, jeg tenker hvorfor er det ikke meg? Hva skal jeg gjøre for å bli bedre venn med henne?

Jeg har laget meg et bilde om at hvis jeg bare gjør alt de andre vil at jeg skal gjøre så liker de meg nok! Men nå skjønner jeg at sånn er det ikke, uansett om jeg sier ja til alt de spørr meg om så liker de meg ikke noe bedre.

Jeg har bare såå lyst til å bety noe for noen, at de faktisk bryr seg om meg og tenker på meg. Jeg skulle ønske at noen ble glade når de ser meg og har lyst til å gjøre ting med meg! Jeg vil at noen skal elske meg

Jeg er så redd for hva jeg kan finne på å gjøre når jeg er så mye alene

Jeg har 2 veldig sosiale jobber

Jeg vet ikke om dette forklarer noe av situasjonen min, men jeg håper dere skjønner noe av den, jeg kunne ha skrevet veldig mye mer.

Hvis du fortsatt leser nå, kan du være så snill å hjelpe meg! Er det noen som har en ide om noe som kan hjelpe? Jeg er veldig takknemlig for alle svar

Anonymous poster hash: 1ae70...a32

Anonymous poster hash: 818ad...47d

[Intiusjon]

Hei! Jeg er en jente som akkurat har fylt 18år og sliter mye psykisk

Jeg synes det er litt vanskelig å forklare situasjonen min men jeg prøver

Jeg flytter til Norge for 5 år siden og mistet da all kontakten med vennene mine og har ikke så mye kontakt med familien min heller. Det har vært vanskelig å få venner her og de vennene jeg har fått har ikke vært noe særlig gode venner, så alle forhold jeg har knyttet har endt dårlig. Derfor sliter jeg veldig med å bli kjent med folk og stiller da opp som en helt annen person når jeg prøver å knytte et forhold.

Oppi alt dette har jeg mistet ALL selvfølelse og selvtillit. Jeg virkelig hater meg selv og alt det jeg gjør, jeg bruker mesteparten av dagen på å tenke hvorfor jeg gjør ting som jeg gjør og hvorfor jeg iikke er annerledes enn det jeg er. Jeg blir veldig stresset når jeg kommer opp i situasjoner med mange personer hvor det er normalt å snakke og føre en samtale som feks, i lunsjen på jobb. Jeg har opplevd 1 angstanfall som jeg håper aldri skjer igjen, det skjedde når jeg viste folk hadde store forventninger til det jeg skulle gjøre.

Jeg gikk med en vond følelse inni meg i ca 2 år men skjønte ikke helt hva det var som var galt, hvorfor jeg var lei meg. En dag snakket jeg med en kollega og fortalte litt av det hvordan jeg følte meg, mest det med snakking fordi hun hadde merka hvor stille jeg var. Etter det har jeg skjønt det hvor dårlig jeg egentlig har det med meg selv, hvor langt det egentlig er gått. Hun anbefalte meg å gå til fastlegen min og forklare det til han, kanskje han kunne hjelpe meg eller sende meg videre til en psykolog. Jeg valgte å gå til legen, det var den dummeste avgjørelsen jeg har gjort! Legen skjønte ikke hva det var som var galt, sa at sånn er bare livet, vi blir kjent med folk og mister kontakten med de igjen, og nevnte noen venner han hadde hatt i Oslo. Og det at jeg synes det var vanskelig å snakke med andre var nok bare på grunn av usikkerhet i forhold til språket, det har det ingenting med å gjøre!

Etter dette legebesøk har alt bare blitt verre, jeg er kommet så langt at jeg tenker på hvorfor jeg lever, om det er verdt det eller skal jeg ende det nå?

Den eneste "vennen" jeg har ser ikke på meg som en venn, mer som en hun kjenner litt. Jeg dør inni meg hver gang hun snakker om en felleskjent som

Hun er god venn med, jeg tenker hvorfor er det ikke meg? Hva skal jeg gjøre for å bli bedre venn med henne?

Jeg har laget meg et bilde om at hvis jeg bare gjør alt de andre vil at jeg skal gjøre så liker de meg nok! Men nå skjønner jeg at sånn er det ikke, uansett om jeg sier ja til alt de spørr meg om så liker de meg ikke noe bedre.

Jeg har bare såå lyst til å bety noe for noen, at de faktisk bryr seg om meg og tenker på meg. Jeg skulle ønske at noen ble glade når de ser meg og har lyst til å gjøre ting med meg! Jeg vil at noen skal elske meg

Jeg er så redd for hva jeg kan finne på å gjøre når jeg er så mye alene

Jeg har 2 veldig sosiale jobber

Jeg vet ikke om dette forklarer noe av situasjonen min, men jeg håper dere skjønner noe av den, jeg kunne ha skrevet veldig mye mer.

Hvis du fortsatt leser nå, kan du være så snill å hjelpe meg! Er det noen som har en ide om noe som kan hjelpe? Jeg er veldig takknemlig for alle svar

Anonymous poster hash: 1ae70...a32

Anonymous poster hash: 818ad...47d

Dette gjorde vondt å lese.

Utifra alt du skriver merker jeg at du er en snill og omsorgsfull person. Jeg vet selv hvordan angst,dårlig selvtillit og ensomhet er å leve med,men nå som jeg er i begynnelsen av tredve årene er jeg endelig blitt glad i meg selv.

Vil ikke at det skal gå så lang tid før du ser din egen verdi,så et tips jeg har er at du direkte kontakter en privat psykolog.Siden legen din er like lite forståelsesfull som de fleste leger er,tror jeg det er best for deg å kontakte psykolog selv. Det koster jo en del,men noen private psykologer er med i trygdeordninger og da vil du bare måtte betale egenandel.

Du må gjerne sende privat melding til meg her inne om du vil prate mer :-)

Hilsen jente 32

[AnonymBruker]

Hei!

I alle kommuner fins det en psykisk helsetjeneste, der jobber det flinke folk som er gode å snakke med og som har erfaring i å hjelpe og støtte mennesker som går gjennom en tøff periode av livet sitt. Du trenger ikke henvises av lege, men kan kontakte kommunen selv, så får du tildelt en kontaktperson. Denne personen kan hjelpe deg og evt støtte deg i å ville henvises videre til spesialisthelsetjenesten dersom det er nødvendig.

Forferdelig å lese at du vurderer om livet er verdt å leve, men det et dessverre slik at mange får disse tankene en eller annen gang i løpet av livet sitt.

Det er en ting jeg kan love deg: det blir bedre lenger fremme i tunnelen. Du trenger bare litt hjelp til å komme deg dit.

Stor klem til deg.

Anonymous poster hash: a9f37...e61

[AnonymBruker]

Ts skriver

Takk for 2 gode svar, det hjelper å se at noen leser dette

Når jeg var hos legen snakket vi litt om psykologer men han lo og sa han ikke trodde jeg var helt på det steget at jeg trengte hjelp av en psykolog, men jeg prøvde å forklare at jeg trodde det kunne hjelpe og lurte på om han ikke kunne fortelle meg litt om hvordan det funkerer. Han sa at hvis jeg skulle til psykolog så koster nok hver time fra 1500-2000 kroner, disse pengene har jeg ikke:( jeg er ganske sikker på at jeg ville ha ofret disse pengene hvis jeg hadde de. Er det riktig at det koster så mye?

Men jeg ser at det er noe jeg må gjøre for jeg føler meg veldig dårlig. Du vet den følelsen når du er veldig lei deg og det kjennes ut som du har en klump i halsen, rett før du gråter, den følelsen kjenner jeg mange ganger igjennom dagen og gråter meg i søvn nesten hver kveld. Jeg vil ikke at der skal høres sutrete ut men jeg er bare virkelig redd og lei meg

Anonymous poster hash: 818ad...47d

[AnonymBruker]

Dersom du blir henvist til psykolog eller annen behandler ved DPS betaler du bare en egenandel per time (litt over kroner 300). Når du har betalt 2105 kroner i løpet av et kalenderår får du frikort, og betaler ingenting resten av året.

Et annet alternativ kan være kommunens psykiatritjeneste. Dette finnes i alle kommuner, og er gratis. Det må sendes en søknad og innvilges vedtak, men dette er bare en formalitet og veldig enkelt.

Anonymous poster hash: 3b5aa...255

[Intiusjon]

Han sa at hvis jeg skulle til psykolog så koster nok hver time fra 1500-2000 kroner, disse pengene har jeg ikke:( jeg er ganske sikker på at jeg ville ha ofret disse pengene hvis jeg hadde de. Er det riktig at det koster så mye?

Anonymous poster hash: 818ad...47d

1500-2000 kr?? Nei,nei koster ikke så mye.

Skjønner ikke hvor han legen har det fra. Jeg betalte 700,- for en time da jeg hadde privat psykolog og dette er en av de beste psykologene her jeg bor.

[nantucket]

Ts skriver

Takk for 2 gode svar, det hjelper å se at noen leser dette

Når jeg var hos legen snakket vi litt om psykologer men han lo og sa han ikke trodde jeg var helt på det steget at jeg trengte hjelp av en psykolog, men jeg prøvde å forklare at jeg trodde det kunne hjelpe og lurte på om han ikke kunne fortelle meg litt om hvordan det funkerer. Han sa at hvis jeg skulle til psykolog så koster nok hver time fra 1500-2000 kroner, disse pengene har jeg ikke:( jeg er ganske sikker på at jeg ville ha ofret disse pengene hvis jeg hadde de. Er det riktig at det koster så mye?

Men jeg ser at det er noe jeg må gjøre for jeg føler meg veldig dårlig. Du vet den følelsen når du er veldig lei deg og det kjennes ut som du har en klump i halsen, rett før du gråter, den følelsen kjenner jeg mange ganger igjennom dagen og gråter meg i søvn nesten hver kveld. Jeg vil ikke at der skal høres sutrete ut men jeg er bare virkelig redd og lei meg Anonymous poster hash: 818ad...47d

Hei! Disse tankene skal du ikke gå med selv. Oppsøk hjelp i kommunen din og fortell det du har skrevet her. Jeg sliter med mange av de samme tankene som deg, og jeg har hatt veldig god nytte av psykolog og psykiater. Jeg betaler 900 per gang hos en kjempedyktig psykolog. Du kan også ringe mental helse hvis du vil prate med noen, de kan sikkert komme med råd til deg også du er ung og har alle muligheter til å få det bedre. Har du noen hobbyer eller interesser? Prøv å være snill med deg selv og gjør ting du liker! Du høres utrolig omsorgsfull og snill ut og dette er veldig gode egenskaper sålenge de ikke tar overhånd og fører til at du hele tiden setter andre foran deg selv. Du har en egenverdi som du må ta vare på du er ikke sutrete, sånne følelser som du beskriver er utrolig vonde å bære med seg. Ønsker deg virkelig lykke til, og du må gjerne sende pm her også. Du fortjener å ha det bra!