innleggelse og skam

[AnonymBruker]

lang historie kort, så går det ikke så bra for tiden. jeg kjenner jeg sårt har behov for en pause fra alt, men innleggelse er ikke et alternativ for meg, føler jeg. jeg kommer ikke til å takle å få spørsmål fra familie og venner som spør hva som skjer, og heller ikke blikkene som tilhører. jeg føler at det kommer til å bli hengende over meg som en stor svart sky, både hjemme og på jobb, for ingen vet hvordan jeg egentlig er. at jeg er så sliten at jeg spyr og har lyst til å grine hver gang jeg våkner. jeg skjemmes, og kanskje det er det eneste som faktisk vil hjelpe meg.

noen som har solskinnshistorier?

Anonymous poster hash: e73ba...c80

[Froz1]

Har følt meg der du er noen ganger. Innleggelse frister egentlig veldig for rehabilitering og en pause. Men jeg vet ikke om jeg hadde klart med å ha "psykisk innleggelse" hengende over meg.

Jeg har ikke blitt innlagt, men det hadde sikkert gjort godt. Istedenfor har jeg gått til psykolog når jeg føler angsten tynger ned hverdagen, ellers har jeg tatt tiden til hjelp når jeg har "perioder" med ekstra mye angst. Som regel går det over.

Høres ut som du nå har en mørk periode. Istedenfor innleggelse kunne du tatt noen uker sykmelding fra jobb.
Det gjorde jeg da jeg var på gråtern hele tiden, og det hjalp masse. og 3 uker sykmelding iløpet av ett års tid er ikke ille. Jeg fikk sovet ut, snakket med legen, vært med familie og lest mange bøker.

[mandel92]

lang historie kort, så går det ikke så bra for tiden. jeg kjenner jeg sårt har behov for en pause fra alt, men innleggelse er ikke et alternativ for meg, føler jeg. jeg kommer ikke til å takle å få spørsmål fra familie og venner som spør hva som skjer, og heller ikke blikkene som tilhører. jeg føler at det kommer til å bli hengende over meg som en stor svart sky, både hjemme og på jobb, for ingen vet hvordan jeg egentlig er. at jeg er så sliten at jeg spyr og har lyst til å grine hver gang jeg våkner. jeg skjemmes, og kanskje det er det eneste som faktisk vil hjelpe meg.

noen som har solskinnshistorier?

Anonymous poster hash: e73ba...c80

Du trenger ikke fortelle noen at du er innlagt. Det er ingenting å skamme seg over, og det er mer normalt enn man skulle tro. Første gang jeg var innlagt var jeg innlagt på en åpen avdelig, og jeg ble faktisk sjokkert over hvor normale de andre pasientene var, jeg forventet bare alvorlige sinnslidelser.

Du velger selv hvor mye du ønsker å dele med venner, familie og kolleger, men min erfaring er at folk stort sett er veldig støttende, og jeg har aldri opplevd å få blikk eller ubehagelige spørsmål.

Mange sliter i perioder, og sjansen er stor for at flere du kjenner har slitt veldig og til og med har vært innlagt.

[AnonymBruker]

jeg velger ikke selv, ikke angående familie. jeg har en mor som krever å få vite alt, og deretter forteller det videre til alle hun kjenner. hun sliter også, så hun hadde forstått, til en viss grad men samtidig prøvd å få alle andre til å skjønne også.

angående sykemelding, så tviler jeg på at det hadde vært smertefritt. jeg har nettopp hatt ferie, og har en sjef som er veldig glad å ringe for å spørre hvorfor man er sykemeldt, og om man er helt, heeeelt, sikker på at man ikke kan være på jobb uansett, og deler ut bøttevis med skyldfølelse.

Anonymous poster hash: e73ba...c80

[mandel92]

jeg velger ikke selv, ikke angående familie. jeg har en mor som krever å få vite alt, og deretter forteller det videre til alle hun kjenner. hun sliter også, så hun hadde forstått, til en viss grad men samtidig prøvd å få alle andre til å skjønne også.

angående sykemelding, så tviler jeg på at det hadde vært smertefritt. jeg har nettopp hatt ferie, og har en sjef som er veldig glad å ringe for å spørre hvorfor man er sykemeldt, og om man er helt, heeeelt, sikker på at man ikke kan være på jobb uansett, og deler ut bøttevis med skyldfølelse.

Anonymous poster hash: e73ba...c80

Mamma er også sånn at hun informerer alt og alle. Og da jeg var sykemeldt og innlagt var sjefen min pliktig til å ringe meg en gang i blant. Derfor synes jeg det er lettere å ikke forsøke å skjule at jeg har vært innlagt. Og jeg har aldri opplevd at noen har dømt meg.

Uansett så bør du oppsøke hjelp. Bestill en time til fastlegen din og fortell om det som er vanskelig. Det er jo ikke sikkert at en innleggelse vil være det rette for deg, men la nå uansett ikke det at du skammer deg komme i veien for at du skal oppsøke hjelp, for det er virkelig ingenting å skamme seg for.

[Gjest]

Jeg har på 12 år vært innlagt mer enn 60 ganger, mange korte opphold og noen lengre opphold. Det blir et sjokk for venner og familie første gang, men jeg har opplevd at familien har fått forståelse etter hvert som de har fått vite mer om meg. I begynnelsen snakket de med noen gode naboer av de, men det gjør de ikke lenger... Kanskje de synes det er flaut... Jeg vet ikke. Mange spekulerer selvsagt: "Hvorfor ble hun innlagt?" og mange gjetter, men noe krav om svar har de ikke.

Ikke skam deg. Det er ikke verre å bli innlagt for det psykiske enn det somatiske. Det er best å ta tak i problemene dine tidlig, slik at de ikke forverres og det endes kanskje som tvangsinnleggelse på lukket avdeling. Kontakt fastlegen eller behandler (hvis du går til noen) og si at du ønsker å bli innlagt på en DPS-avdeling. Der er det åpent og de fleste der sliter med angst og depresjon - det er helt vanlige mennesker, som skrevet over. De med mer alvorlig sykdom, som utaggering, psykose osv. er på andre avdelinger.

[AnonymBruker]

tusen takk for gode svar. føler liksom at jeg alltid må være den sterke, alltid blid og fornøyd og "det går bra", og at jeg på død og liv må pasde på sånn at ingen får et annet inntrykk.

jeg skal holde ut til neste psykologtime, og ihvertfall nevne det jeg skriver her hvis jeg tør og får til.

Anonymous poster hash: e73ba...c80

[Gjest]

tusen takk for gode svar. føler liksom at jeg alltid må være den sterke, alltid blid og fornøyd og "det går bra", og at jeg på død og liv må pasde på sånn at ingen får et annet inntrykk.

jeg skal holde ut til neste psykologtime, og ihvertfall nevne det jeg skriver her hvis jeg tør og får til.

Anonymous poster hash: e73ba...c80

Hvis du synes det er vanskelig å si det til psykologen, kan du kanskje skrive og ta det med til timen. Det gjør jeg ofte og det fungerer utrolig bra. Da får jeg formulert meg slik jeg vil og jeg glemmer ingenting. Lykke til!