Ufør pg.av angst og depresjon

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Er så redd for å bli tvunget ut i arbeid før jeg er klar for det.

Jeg stresser sånn med å bli frisk, at jeg blir sykere.

Føler angst og depresjon ikke er god nok grunn til å bli ufør. Det er jo min egen feil at jeg er slik, det er mitt hode som ødelegger alt. Og ingen ser at jeg er syk.

- ts

Anonymous poster hash: e10ad...4a2

Jeg slet med deprisjon å angst, dårlig selvtilitt og panikk angst fra jeg var 15-21 år- Jeg tok ett kort studiet å fullførte med glans. Jeg ble overrasket over meg selv. Startet med 50% stilling. Den beste terapien du kan gi deg selv er faktisk å bare hive deg ut i verden igjen. Skitt for skritt. Du sier du vil vente til du bli klar. Du vil aldri bli KLAR. Jeg har en tøff bakgrunn. Jeg syntes du skal prøve deg på studiet og evnt 50% jobb.

Eller mindre. Ikke la nav finne jobb til deg da ender du bare opp i en møkkajobb du mest sannsynelig bare blir med deprimert av.

Anonymous poster hash: 61b4d...5a5

[Gjest Blomst83]

Jeg tror nav har som en uskreven regel at man må ha hatt minst to arbeidsrettede forsøk (i tillegg til å ha forsøkt all godkjent behandling). Men om man har forsøkt flere ulike utdanninger sjennom 14 år, som Erica skriver, og kanskje i tillegg jobb, så har man jo hatt flere enn to forsøk.

Anonymous poster hash: 4e00a...b28

Det finnes unntak fra dette.Jeg har prøvd meg på et studie,og gått i behandling nesten hele livet.Har god del innleggelser og dokumentasjon herfra og derfra på at jeg ikke er arbeidsfør. Men det å bli erklært varig ufør er en prosses og det er ikke noe de tar lett på.

[Duckie]

Det finnes unntak fra dette.Jeg har prøvd meg på et studie,og gått i behandling nesten hele livet.Har god del innleggelser og dokumentasjon herfra og derfra på at jeg ikke er arbeidsfør. Men det å bli erklært varig ufør er en prosses og det er ikke noe de tar lett på.

Min erfaring er at det gjerne er annerledes med noen som har vært syke og under behandling store deler av livet, og de som plutselig dukker opp i systemet når de er i 18-22 års alderen. Jo lengre man har slitt med noe, jo verre prognoser får man jo ofte. Og er det allerede godt dokumentert over flere år, er det en lettere prosess enn hvis man starter helt fra scratch.

Er også stor forskjell på diagnoser, f.eks. mange psykiske lidelser kan man jo bli frisk av, mens andre ting er kronisk. Har en venn av familien med MS f.eks, hun er ganske dårlig, har ikke inntrykk av at hun har slitt så mye med å få innvilget uføretrygd som det man hører andre gjerne gjør.

[Gjest Blomst83]

Min erfaring er at det gjerne er annerledes med noen som har vært syke og under behandling store deler av livet, og de som plutselig dukker opp i systemet når de er i 18-22 års alderen. Jo lengre man har slitt med noe, jo verre prognoser får man jo ofte. Og er det allerede godt dokumentert over flere år, er det en lettere prosess enn hvis man starter helt fra scratch.

Er også stor forskjell på diagnoser, f.eks. mange psykiske lidelser kan man jo bli frisk av, mens andre ting er kronisk. Har en venn av familien med MS f.eks, hun er ganske dårlig, har ikke inntrykk av at hun har slitt så mye med å få innvilget uføretrygd som det man hører andre gjerne gjør.

Det har du nok rett i.Hvis man havner i systemet rundt den alderen du skriver så kreves det nok mer fra de med tanke på tiltak osv.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det gjerne er annerledes med noen som har vært syke og under behandling store deler av livet, og de som plutselig dukker opp i systemet når de er i 18-22 års alderen. Jo lengre man har slitt med noe, jo verre prognoser får man jo ofte. Og er det allerede godt dokumentert over flere år, er det en lettere prosess enn hvis man starter helt fra scratch.

Er også stor forskjell på diagnoser, f.eks. mange psykiske lidelser kan man jo bli frisk av, mens andre ting er kronisk. Har en venn av familien med MS f.eks, hun er ganske dårlig, har ikke inntrykk av at hun har slitt så mye med å få innvilget uføretrygd som det man hører andre gjerne gjør.

Der tror jeg du er inne på noe. Og det er litt urettferdig at de som har forsøkt (og kanskje blitt verre underveis) men mislyktes, risikerer at deres forsøk kan bli brukt i mot dem. Mens de som har vært i systemet hele tiden lettere får innvilget ufør (noen med veldig god grunn, andre fordi de ikke har "bevist" at de mestret jobb i noen få måneder). For jeg vet at dette skjer...

Anonymous poster hash: 4e00a...b28

[Gjest Blomst83]

Der tror jeg du er inne på noe. Og det er litt urettferdig at de som har forsøkt (og kanskje blitt verre underveis) men mislyktes, risikerer at deres forsøk kan bli brukt i mot dem. Mens de som har vært i systemet hele tiden lettere får innvilget ufør (noen med veldig god grunn, andre fordi de ikke har "bevist" at de mestret jobb i noen få måneder). For jeg vet at dette skjer...

Anonymous poster hash: 4e00a...b28

Det at får man får det "lettere" er fordi man har vært i systemet hele tiden fordi de har vært syke hele veien.Man er jo ikke i behandling,har innleggelser etc uten grunn.

[smalls]

Jeg slet med deprisjon å angst, dårlig selvtilitt og panikk angst fra jeg var 15-21 år- Jeg tok ett kort studiet å fullførte med glans. Jeg ble overrasket over meg selv. Startet med 50% stilling. Den beste terapien du kan gi deg selv er faktisk å bare hive deg ut i verden igjen. Skitt for skritt. Du sier du vil vente til du bli klar. Du vil aldri bli KLAR. Jeg har en tøff bakgrunn. Jeg syntes du skal prøve deg på studiet og evnt 50% jobb.

Eller mindre. Ikke la nav finne jobb til deg da ender du bare opp i en møkkajobb du mest sannsynelig bare blir med deprimert av.

Anonymous poster hash: 61b4d...5a5

Dette signerer jeg. Det beste er bare å hive seg ut i det enn å bare utsette og utsette. Tror du at du blir noe mer klar om 6 måneder til f.eks? Jeg kan si at det blir verre og verre jo lengre man venter. I mitt tilfelle i alle fall. Best å bare hive seg ut i det og komme i gang

[AnonymBruker]

Det at får man får det "lettere" er fordi man har vært i systemet hele tiden fordi de har vært syke hele veien.Man er jo ikke i behandling,har innleggelser etc uten grunn.

De jeg snakker om er ikke de som helt udiskutabelt er syke (innlagt, i intensiv behandling osv). De behøver vi ikke diskutere.Det er heller de som er i en gråsone. Der opplever jeg at det er to typer; de som forsøker jobb eller utdanning til tross for at de er syke, og de som ikke har vilje til å forsøke. Man behøver ikke å fornekte at de finnes. De er riktignok i systemet, men som kanskje burde forsøkt seg på utdanning eller jobb, nettopp for å avklare om de har arbeidsevne - og kanskje til og med blir bedre av å mestre jobb/utdanning. I det minste burde mange ha forsøkt.

Og paradokset her er at nav faktisk kan bruke mot folk at de har forsøkt. Mens de som ikke har forsøkt kan bruke det som argument for at de har vært syke hele veien (ja, noen har faktisk vært helt arbeidsuføre, men slett ikke alle). Det burde heller premieres at man faktisk hadde mot til å førsøke (men kanskje mislykkes), enn at man ikke forsøker i det hele tatt. Og som sagt, jeg snakker om de i gråsonen. For de er der.

Anonymous poster hash: 4e00a...b28