Takk for livet og takk for turen!

[drømmesti]

Husker du når jeg lo av deg, fordi du leste blogger, forum og annet «skvip» som jeg kalte det for? Jeg husker at du forsøkte å skjule smilet bak en lett irritert tone, likevel klarte du ikke å bli helt sint, selv om jeg ertet deg ofte for at du syntes det var så gøy å lese. Jeg lovde deg og meg selv nokså uhøytidlig at jeg aldri skulle klikke meg inn på en slik side, ikke om det så var det siste jeg skulle gjøre. I dag når jeg åpnet Mac´en din for å lete etter bilde fra Kypros i fjor, var den sist besøkte siden kvinneguiden. Du klagde jo alltid over at jeg var så nysgjerrig, så da levde jeg det likesågodt helt ut. Jeg har lest noe av det du har lest, og jeg har lest noe av det du fortalte meg, når jeg latet som jeg ikke hørte etter. Fordi, jeg hørte nemlig etter.

Jeg vet ikke hvor du er nå, men jeg håper og tror du kan lese om alle favorittemaene dine, og at du kanskje kikker innom «vi som sørger» her på denne siden. Fordi dette brevet er til deg, og du skal vite at jeg sørger og savner deg hver eneste dag.

Husker du når vi møttes? Jeg glemmer aldri den tirsdagen. Du hadde på deg en Diesel jakke, som var blå, god gammeldags boblejakke. Med DIESEL trykt nedover hele armen. Du satt med ryggen til meg, jeg kune se deg i profil. Likevel tenkte jeg at du var den vakreste og søteste jeg noen gang hadde sett. Det tenker jeg enda. Det tror jeg nok du vet. Du spurte meg mange ganger hva det var som gjorde at jeg la merke til deg. Jeg vet ikke om jeg egentlig har gitt deg svar på det. Men det var håret ditt. Det lange lyset håret, som såvidt dekket siden av ansiktet ditt, slik at jeg måtte konsentrere meg ekstra om å få ett glimt av meg. Du verden som jeg konsentrerte meg, nesten slik at det ble påfallende. Jeg glemmer aldri når du reiste deg, kom bort til meg, og spurte hva jeg glodde på. Den følelsen av å bli tatt på fersken samtidig som jeg var helt i ekstase over at du pratet til meg.

Du så meg på en måte som jeg ikke har blitt sett på før, du lot meg være meg, og du var absolutt deg. I alt du gjorde og alt du sa, var du deg selv, noen ganger kostet det kanskje mye, men ikke mer enn at det var verdt det. Når jeg strevde som mest i livet, var du der for meg, du lot meg falle, men du gikk alltid tilbake til toppen med meg. Uansett hvor langt og tungt det var, gav du aldri opp. Du lot meg gjøre ting, selv om du nok mange ganger tenkte jeg aldri ville lykkes. Likevel håpet, heiet og bar du meg frem med glede og entusiasme, selv om du visste at fallhøyden var stor. At du aldri belærte meg, at du tok meg ved hånden og at du viste meg vei uten fordømmelse men med respekt og trygghet når livet gikk i mot. Heldigvis gikk livet mest med oss. Heldigvis var de lyse dagene det som var gjeldende. Husker du når du lurte meg til å ta karusellen på Lindströms Tivoli, selv om jeg sa jeg kom til å bli dårlig. Det går nok så bra sa du. Jeg stolte på deg. Og du vet, det gikk jo absolutt ikke bra. Men det var verdt det, selv om turen endte med at jeg sto bak ett fotballmål å kastet opp en time etterpå. Det var tidenes morsomte tivolitur, og selv om det ikke virket sånn der og da, hadde jeg det helt fantastisk. Fordi jeg var sammen med deg.

Det var du som bestemte at vi skulle kjøpe en gammel leilighet. Selv om jeg hadde veldig lyst til å kjøpe noe det sto nøkkelferdig på. Så fikk du viljen din. Vi manglet jo både nøkkel og i allefall ferdig i ordets rette forstand når vi flyttet inn dit. Men å bygge noe sammen. Å ta ned metervis med miljøstrie fordi det var feil mønster eller pusse på lister i timesvis fordi det måtte jo være helt bent, eller bli høy på oljemaling fordi vi glemte å lufte. Alt dette kunne jeg byttet bort det meste mot for å oppleve igjen. Å sitte på terrassen i solnedgangen, til soloppgangen kommer, det gjør jeg enda. Nå gjør jeg det alene. Men når jeg lukker øynene, kan jeg kjenne at du er her. Når jeg hviler hodet mot sofaputene i putekassene kan jeg lukte at du er her. Telysholderen står fortsatt på bordet. Og jeg har enda ikke rørt den fordi jeg vet det blir stygge fingermerker.

Jeg forstår nå, etter å ha lest loggen på dataen din at du fant mye trøst i å lese blogger og forum på internett. Jeg forstår at det ikke bare var om klær og mote du leste, men også de mer alvorlige tingene i livet. Selv om det er vanskelig å akseptere, forstår jeg at du måtte si til meg at det var noe annet du gjorde, enn å leste om det vanskelige i livet. Du bar min sorg på dine skuldre. Du bar din egen sorg slik at jeg skulle takle det. Aldri sa du noe om at det var vondt. Selv etter 14 timer på sykehus uten at behandlingen hjalp. Selv etter netter med oppkast og smerte. Selv etter søvnløse dager og netter og dager igjen. Aldri sa du at du var lei, sliten eller at det var vondt. Du viste meg en styrke og mot, som jeg trodde fantes bare på TV. Når hånden din rørte ved min. Når jeg kunne kjenne hvor tynn og sliten kroppen din var. Det var som det ikke var til å holde ut. Men for at du var like sterk som jeg var svak, forsto jeg at denne kampen måtte vi stå i så lenge vi klarte. Når du forsto at kampen ikke kunne vinnes, når jeg forsto at kampen ikke kunne vinnes. Når du la hodet ditt inntil meg. Når du kom som du alltid har gjort, til meg, for å hvile. Når jeg kunne kjenne den varme pusten din inntil meg, og hjertet som slo. Når jeg kunne lukke øynene og kjenne på at alt var som før. Bare for en stakket stund. At det bare var meg og deg, ingenting annet. Da ble alt utholdelig, og jeg følte meg uovervinnelig. Fortsatt kan jeg kjenne pusten din og høre hjertet ditt slå.

Nå sitter jeg her. Vet ikke hvorfor jeg skriver her. Men tror det er avslutningen for meg. Jeg tror jeg måtte få det ut. Tror at jeg trenger å vise at jeg egentlig ikke mente noe vondt om disse sidene. Jeg er sikker på at du fant mye trøst og glede, latter og råd både på blogger og annet.

Jeg håper du leser min post uansett hvor du er. Du vet det nok, men for sikkerhetsskyld vil jeg du skal vite at vi har det bra. Både mini og jeg. Vi danser i regnet, selv om nabokjerringa synes vi er dumme. Vi jakter på brunsnegler, selv om du synes det er teit og inhumant. Vi fisker. Mister fortsatt flere sluker enn vi får fisk. Vi drar på fjellet og står på ski. For deg. Selv om vi egentlig ikke liker det. Vi spiser med hendene. Fordi du ikke er her.

Vi savner deg hver dag. Jeg elsker deg. Du er mitt hjerte. Takk for turen. Takk for livet.

[AnonymBruker]

Så vakre ord. Du har virkelig elsket.

Anonymous poster hash: cef99...4fe

[Molte]

Så vakkert skrevet. Kondolerer så mye.

[drømmesti]

Takk.

[AnonymBruker]

Dette var virkelig vakkert! Du har elsket noen 100% og du har blitt elsket tilbake. Kondolerer med ditt tap, du fortjener alt godt

Anonymous poster hash: 04037...9f9

[dillyduzit]

Kondolerer så mye til deg Drømmesti, du fortjener alt godt!

[LaLune]

Medfølelse....

[drømmesti]

Takk igjen. Og takk for at det finnes sider som dette. Jeg har surfet litt igjennom, og ser at min kjæreste nok har funnet veldig mye trøst, glede og lattermlig mye rart her inne.

[Blackbird]

Sterkt å lese!

Jeg er helt sikkert på at hun er rundt dere. "Sjekker innom" for å se til dere nå og da, og i situasjoner der hun gjerne skulle vært eller som dere trenger henne.

Sender deg mange varme klemmer

[AnonymBruker]

Nå klarte jeg ikke holde tårene tilbake, jeg kondolerer så mye.

Anonymous poster hash: 98d82...3de

[drømmesti]

Takk for det.

[Kaizerr]

Kondolerer og mange klemmer til deg!

[Silverfox32]

Hva skjedde? Kondolerer så mye. Sterkt å lese.

[drømmesti]

Hei Silverfox.

Først, takk igjen til alle som har kommentert. Det betyr mye, spesielt siden hun ofte leste her inne.

Hun ble veldig syk i november 2013, det var lenge veldig usikkert hva det var. Viste seg at det var en snikende, men aggresiv form for kreft. Dessverre så tapte vi kampen i jula samme året.

[Gjest Snuttepi]

Så fantastisk vakkert. Måtte holde tårene tilbake her nå.. Kondolerer så mye.

[Brunhilde]

Så nydelig skrevet og så heldige dere var som fikk elske hverandre. Om enn altfor kort...

Endret 5. august 2014 av Brunhilde

[AnonymBruker]

Så nydelig skrevet! Og så trist at du måtte miste henne så ung. Kan ikke forstå hvordan det føles, men det er min største skrekk i livet å miste min store kjærlighet. Virker som du prøver å skape et godt liv for deg og mini, så jeg er sikker på at du er en fantastisk person akkurat som din elskede!

Anonymous poster hash: 4f6a9...80a