Dere som har mistet en foreldre

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min brått og uventet for noen måneder siden. Hun ble bare 50år gammel. Hun gikk fra å være frisk den ene dagen, til å være livstruende syk i koma neste dag. Etter 5 dager i koma døde hun. Vi fikk altså aldri tatt farvel.

Vi hadde utrolig god kontakt, hun var en fantastisk mor som jeg snakket og var sammen med flere ganger i uken. Plutselig var hun borte vekk. Jeg fikk bare ha mamma til jeg var 22år gammel. Tiden etter dødsfallet har vært utrolig tung og "uvirkelig", noen dager kjenner jeg på sinne og urettferdighet og andre dager er jeg bare trist. Jeg må hver eneste dag bekrefte for meg selv at hu ikke er blant oss lenger. Jeg kan våkne mitt på natten og tenke "tenk at mammaen min er død", jeg skal aldri få høre stemmen hennes i virkeligheten, aldri få gi henne en klem, aldri få en bryllupstale...det er så mye vondt. Det er så mye mer jeg, pappaen min, søsken og resten av familien min ikke får dele med henne.

Ja, det har gått noen måneder nå..Jeg vet at mine nærmeste vet jeg er i sorg å respekterer og forstår. Men jeg kan jo ikke prate om henne hele tiden? Jeg merker jeg har et stort behov for å prate om henne. Føler du også for å prate mye om de/den du har mistet?

Oppi alt dette har jeg også sorgen over at mamma aldri fikk møte datteren min, det var jo så nære. Det er bittert. Hun gledet seg til å bli mormor, men fikk dessverre aldri møte sitt nye barnebarn. Den første barseltiden min gikk i minnestund, begravelse osv. Vanskelig med stor glede å sorg på en gang. Noen som har opplevd noe lignende? Det er uansett vondt å miste en foreldre som skulle blitt besteforeldre til dine barn eller som var besteforeldre for dine barn.

Sørger dere like mye enda? Hverdagen min har blitt lettere, men som lyn fra klar himmel kommer de vonde følelsene ofte.

Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt gode familiemedlemmer, venner og en fantastisk samboer som har støttet meg i den tunge tiden.

Anonymous poster hash: af8e6...a2c

[AnonymBruker]

Jeg var mye yngre enn deg da jeg mistet en forelder.

Men gå på graven. Si det du ikke har fått sagt, fortell der som er nytt, vær sint vær nær og snakk høyt da får du ut mye av det du bærer på inni deg.

Og lær datteren din om mormoren hennes, både med å gå på graven og med å se på bilder og å fortelle.

Etterhvert som tiden går, blir du mer vant til situasjonen, at hun ikke er her blant oss levende lenger. Sorgen blir annerledes etterhvert som tiden går, og etterhvert som du få pratet mest mulig om den døde. Jeg liker å tenke på at de døde sitter på en stjerne og passer på og følger med oss her nede. Om det er slik, vet jeg ikke.

Anonymous poster hash: cd37f...7b9

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg kjenner meg veldig igjen i dette, da jeg mistet mamma brått i en alder av 53. Hun havnet også i koma i tre uker, og jeg fikk aldri sagt farvel. Jeg kunne trykke på telefonen i etterkant for å ringe henne, for det hadde skjedd så brått at det ikke gikk ordentlig opp for meg.

De første månedene var faktisk greie, for jeg hadde ikke forstått det, men så kom alt for full kraft. For min del syntes jeg det var fint å kunne snakke med noen om det og jeg fikk henvisning fra fastlegen min for å snakke med psykiatrisk sykepleier. Jeg trengte ikke så mange timer, men det var fint å kunne snakke med noen om det. Jeg hadde jo familien min, men det er ikke så lett å snakke med dem om sorg bestandig.

Det blir et sjokk når man mister noen så brått. Det kommer nok til å være mange vonde stunder dessverre. Jeg kan fortsatt føle meg sint fordi jeg syntes det var så urettferdig. For min del gikk det et par år før jeg begynte å venne meg til det, men vi er alle forskjellige.

Har du noen du kan snakke med om dette? Kan det hjelpe å snakke med noen utenforstående? Ønsker deg alt godt og håper det vil bedre seg litt med tiden. God klem

Anonymous poster hash: 0d3c9...d59

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg mistet fire i familien min på to år. Selv om det ikke var foreldrene mine kjenner jeg igjen både det du skriver om en"uvirkelig"følelse.

Jeg skjønner deg så veldig godt og hvor vanskelig du må ha det. Daglig er jeg redd for å også miste foreldrene mine. Jeg tenker mye på døden også at jeg skal dø. Og selv om det nok er lenge til føles drt iblant som det ikke er det. Fordi døden plutselig er så tilstede og jeg tenker på det hver dag enda selv om det begynner å bli noen år siden jeg mistet min siste.

Det er fint at du har nære rundt deg og det du sktiver om de gjør at jeg skjønner at de støtter deg. Livet er på msnge måter ensomt men en kan ikke sette seg ned å filosofere hver dag heller. Har du kommet deg tilbake på jobb og hvordan har det gått? Vil sende drg en god klem, vi er flere som savner noen! Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket!

Anonymous poster hash: 8b78f...12b

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye. Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg (har ikke barn og er 10 år eldre enn deg), men mistet pappa helt plutselig for to år siden. Han var litt eldre enn din mamma, men alt for ung til å plutselig dø. Han fikk hjertestans etter å ha vært frisk og yrkesaktiv hele livet sitt. Ingen forvarsel i det hele tatt. Jeg var på jobb og fikk en telefon om at jeg måtte reise til sykehuset siden pappa hadde fått hjertestans. Da var han allerede død, men det visste ikke jeg. Ingen mulighet til å forberede meg eller ta farvel. Hele situasjonen oppleves enda noe uvirkelig, det var akkurat sånn som man ser på film. Jeg og mamma ble tildelt et lite rom på akuttmottaket og der satt vi til det kom to alvorlige personer inn i rommet etter kort tid. Får vondt i magen bare jeg tenker på den dagen altså, ingen av søsknene mine rakk frem til sykehuset før vi fikk beskjeden.

Tiden etterpå husker jeg lite av, vi søsken var mest opptatt av å ta vare på mamma. Hele det første året gikk egentlig med til det og vår sorg ble derfor skjøvet litt i bakgrunnen. Vi er jo voksne og har bodd hjemmefra i mange år og folk tenkte nok ikke så mye på hvordan dette påvirket og fremdeles påvirker oss. Husker enda den absurde følelsen av å sitte hos begravelsesbyrået og ta stilling til kiste, musikk osv. Vi hadde jo enda ikke forstått at pappa aldri kom tilbake. Jeg sliter veldig den dag i dag og holder nok ting inni meg, mens jeg opplever at alle andre, inkl mamma, har gått videre i livet. Jeg er i tillegg singel og har egentlig ingen å dele tankene med når jeg kommer hjem og setter meg i sofaen. Har nok derfor slitt unødvendig mye og klarer f.eks ikke å gå på graven til pappa enda. Var skikkelig pappajente og vi jobbet i tillegg sammen. Så jeg måtte takle kollegaer som mistet en annen kollega i tillegg til meg selv. Har derfor full forståelse for følelsene og sorgen din. Det blir bedre, man får ikke gjort noe med det som har skjedd, men det er tøft ja.

Anonymous poster hash: b9cc6...e48

[AnonymBruker]

Vi har tatt med datteren vår fra hun var nyfødt for å hilse på farmor ved graven. Vi forteller henne masse om farmor (min svigermor), som hun dessverre aldri fikk møtt. Vi forteller farmor hva vi har gjort i det siste, at vi har vært i dyreparken, at farmor må passe godt på pus i himmelen (pus ble påkjørt), at vesla har fått "kjæreste", og hun forteller om hvordan hun har det i barnehagen osv. Det syns jeg er veldig fint.

Vesla har en egen vegg på soverommet med bilder av alle som er glade i henne. Besteforeldre, foreldre, tanter og onkler, og selvfølgelig farmoren.

Skjønner godt at du har det utrolig vondt nå, og det må være utrolig rart å sørge over din mor og glede deg over din datter på samme tid. Ønsker deg alt godt, og sender en internett-klem♡

Anonymous poster hash: edd16...728

[AnonymBruker]

Trist å høre, TS. Kondolerer, og en klem fra meg.

Jeg mistet faren min brått og uventet i hjerteinfarkt for ett år siden. Han var blitt pensjonist, men var sprek som en fole og det er ingen hjerteproblemer i familien, så det kom som et stort sjokk på alle.

Jeg klarer fremdeles ikke akseptere det som har skjedd.

Det er nok også forsterket, da jeg befant meg bortreist på jobb da det skjedde og måtte bryte opp i hui og hast.

I tiden etter er all min energi gått med til å støtte og hjelpe min mor, slik at min egen sorg nok er skjøvet i bakgrunnen. Jeg har gått med en maske utenpå både der og på jobb for ikke å bekymre henne enda mer. Mens hjemme gråter jeg.

Har det fremdeles veldig tungt, går med en stor klump i magen, mens verden utenfor ikke helt ser ut til å ta min sorg alvorlig lenger. Det er nok veldig normalt - men jeg klarer ikke helt å finne ut av hvordan jeg skal reise meg igjen. Faren min var min beste venn.

Jeg er singel og barnløs, og kjenner meg også mye igjen i det Anonym #5 skriver. Det er fryktelig tomt og stille når man kommer hjem, og på jobb ble dette glemt etter bare noen dager. Ensomhetsfølelsen forsterker sorgen. Og det er ingen å snakke med, eller rett og slett bare fortelle at i dag er det litt tungt.

En ting som også sliter, er at flere jeg trodde var mine venner rett og slett distanserte seg da dette skjedde, og ikke ser ut til å ha interesse av meg lenger. Selv om jeg har signalisert behov for en venn. Virker som mange tror jeg som singel er så mye mer sterkere enn alle andre, siden jeg tilsynelatende står oppreist og har tatt ansvar i situasjonen. Ergo behøver jeg ikke hjelp. - Sannheten er at jeg har ikke hatt noe annet valg ...

Andre som har opplevd tilsvarende, at folk rundt snur ryggen til eller distanserer seg? Og hvordan håndterer man de vonde tankene rundt dette?

Anonymous poster hash: b241b...68c

Anonymous poster hash: b241b...68c

Anonymous poster hash: b241b...68c

[AnonymBruker]

Jeg mistet mammaen min brått og uventet for noen måneder siden. Hun ble bare 50år gammel. Hun gikk fra å være frisk den ene dagen, til å være livstruende syk i koma neste dag. Etter 5 dager i koma døde hun. Vi fikk altså aldri tatt farvel.

Vi hadde utrolig god kontakt, hun var en fantastisk mor som jeg snakket og var sammen med flere ganger i uken. Plutselig var hun borte vekk. Jeg fikk bare ha mamma til jeg var 22år gammel. Tiden etter dødsfallet har vært utrolig tung og "uvirkelig", noen dager kjenner jeg på sinne og urettferdighet og andre dager er jeg bare trist. Jeg må hver eneste dag bekrefte for meg selv at hu ikke er blant oss lenger. Jeg kan våkne mitt på natten og tenke "tenk at mammaen min er død", jeg skal aldri få høre stemmen hennes i virkeligheten, aldri få gi henne en klem, aldri få en bryllupstale...det er så mye vondt. Det er så mye mer jeg, pappaen min, søsken og resten av familien min ikke får dele med henne.

Ja, det har gått noen måneder nå..Jeg vet at mine nærmeste vet jeg er i sorg å respekterer og forstår. Men jeg kan jo ikke prate om henne hele tiden? Jeg merker jeg har et stort behov for å prate om henne. Føler du også for å prate mye om de/den du har mistet?

Oppi alt dette har jeg også sorgen over at mamma aldri fikk møte datteren min, det var jo så nære. Det er bittert. Hun gledet seg til å bli mormor, men fikk dessverre aldri møte sitt nye barnebarn. Den første barseltiden min gikk i minnestund, begravelse osv. Vanskelig med stor glede å sorg på en gang. Noen som har opplevd noe lignende? Det er uansett vondt å miste en foreldre som skulle blitt besteforeldre til dine barn eller som var besteforeldre for dine barn.

Sørger dere like mye enda? Hverdagen min har blitt lettere, men som lyn fra klar himmel kommer de vonde følelsene ofte.

Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt gode familiemedlemmer, venner og en fantastisk samboer som har støttet meg i den tunge tiden.

Anonymous poster hash: af8e6...a2c

Du har min medfølelse. Jeg mistet min far i hjertesvikt. Det var hardt og brutalt. Mye usnakket og ikke noe farvel.

Jeg leser ingenting i det du skriver som ikke jeg selv har opplevd/levd med/tenkt i sorgfasen. Det er 9 år siden pappan min gikk bort. Fortsatt besøker han meg ofte i tankene, som gode minner/opplevelser/jeg kan gjenkjenne meg selv i han i enkelte tanker jeg har eller ting jeg gjør og si at slik ville pappa ha tenkt/gort også Dette har jeg fra pappan min osv. Andre ganger kommer han som et enormt vemod med tanker om at ingenting ble som det skulle ha blitt.

Anonymous poster hash: 8a4e1...190

[life0008]

Takk for mangen gode råd, også fint å høre andre sine historier

[Gjest Whitestripes]

Kondolerer med moren din.

Jeg mistet mamma da hun var bare 61, kort sykeleie etter hissig kreftsykdom. Det var i seg selv grusomt, men midt oppe i det, var jeg nyseparert og alene med to små barn. Føler jeg aldri fikk mulighet til å sørge skikkelig, for jeg måtte ta vare på både barna mine og faren min. Han ble helt hjelpeløs etter at mamma døde. Det å miste mamma på en sånn måte har vært utrolig tungt, men sorgen blekner etter hvert. Nå er det 19 år siden hun døde, og det er mer sårt enn tungt.

Pappa døde for et år siden, og det var helt annerledes. Trist og tungt, selvfølgelig, men han var 80 år, og hadde vært syk lenge. Det var på en måte en slags lettelse for både han og oss andre at han fikk slippe å ha mer vondt. Det som er rart nå, er å ikke ha foreldre. Det er tomt. Tar meg ofte i å tenke at jeg føler meg litt fortapt, selv om jeg er godt voksen.

[AnonymBruker]

Jeg mistet en forelder når jeg var 6 år. Nå er jeg 25. Det er lenge siden, og jeg har lært meg å leve med det. Likevel så trenger jeg å innimellom kunne dele de få minnene jeg har, snakke om det jeg husker om vedkommende. Men jeg har veldig blandede følelser når det gjelder å snakke med folk om denne forelderen, så jeg gjør det ikke noe særlig. Har valgt å se på det som så at vedkommende er og blir borte. Det hjelper ikke å dvele ved det. Trist innimellom, og da lar jeg meg selv være trist litt, men så må vi gå videre. Vi er faktisk nødt å leve, enten vi vil eller ei.

Anonymous poster hash: 95c11...2a8

[AnonymBruker]

Du er ikke alene❤️

Det er 13 år siden Mamma døde i en alder av 48 år. Etter kort tid sykdom (kreft) mormor døde like etterpå. Jeg var da 24 år

Jeg hadde en baby og fikk ikke sørget ordentlig da jeg måtte ta meg av henne.

Jeg snakker med mine barn om mormor stadig. Barna har blit så store at de skjønner at mormor var en snill dame, og de skulle så gjerne ønsket å ha kjent henne.

Jeg kan gråte den dag i dag, Sorgen er der, men på en annen måte. Tenker mye på henne.

Anonymous poster hash: 45b33...201

[AnonymBruker]

Jeg mistet min far for 10 år siden. Han var da 44 år, og døde brått. Det var endel "drama" rundt dødsfallet, og det var en helt uvirkelig tid. Jeg husker bare bruddstykker fra de første mnd'ene etterpå.. Jeg slet lenge og tenkte på han og dødsfallet hver dag. Gikk gjennom alle følelser, sorg, sinne osv..

Etter 2 år flyttet jeg vekk for å gå på skole, og jeg bor fortsatt vekke den dag i dag. Jeg tror det gjør det lettere for meg å ikke bo i hjembygda. Da slipper jeg å bli påmint om at han er borte.

Det vil alltid være vondt, men det går mye bedre med meg nå.

Anonymous poster hash: c642f...167

[furks]

Desverre vil sorgen følge deg lenge. I begynnelsen var det vondt, vanskelig å forstå og jeg kunne bryte ut i krampegråt bare ved tanken på pappa.

Jeg var 16 år, og fikk politi, psykiatri ambulanse og prest på døren til hybelen. Knappe 12 timer etter jeg snakket med pappa sist. Han var 55 år og døde av hjertesvikt. Jeg knakk sammen og lå i sjokk på gulvet, var som om jeg forlot kroppen min og sto å så på meg selv.
Jeg husker stort sett lite fra den dagen og de påfølgende ukene. Jeg fornektet, jeg var i sjokk. Jeg gråt hele tiden. Jeg droppet ut av skolen, isolerte meg. Sakte men sikkert kom jeg meg tilbake til livet. Jeg fokuserte på å ta en dag av gangen. Jeg har mange ganger slått inn nummeret hans for å ringe. Når jeg besto eksamen, når jeg fikk barna mine, når jeg tok sertifikatet.

Jeg er 22 nå, neste mnd er det 6 år siden han døde. Det er et savn, men det er ikke vondt lengre. Det er ikke den uutholdelige smerten. Jeg var redd husker jeg. For jeg var så ung. Han var jo grunnmuren i livet mitt,og den ble brutalt revet bort.

Men jeg klarte meg. Jeg er snart utdannet sykepleier, har to barn, eier hus, bil og lever et flott liv. Hadde noen sagt det til meg for 6 år siden, tror jeg at jeg hadde ledd av de. For pappa var den som hjalp meg med alt, og som var der for meg. Jeg liker å tenke at det har styrket meg. Og at han følger med meg

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og det mange andre har skrevet her. Mistet selv moren min rett etter jeg hadde fylt 20 år. Hun ble bare 48. Hun døde av hjerneblødning, og ble borte iløpet av et par sekunder. Skulle nesten ønske hun hadde havnet i koma eller lignende, som TS skriver, for da hadde jeg kanskje "nesten" kunne fått sagt farvel. Istedet våknet jeg opp en dag av et par prester som ringte på døra for å fortelle at min mor hadde gått bort, og at de beklaget. Når jeg tenker tilbake til det øyeblikket blir jeg kvalm, og føler meg både sint og ufattelig trist samtidig. Jeg hadde jo vært sammen med henne hele dagen før, og sagt hade om kvelden da hun slapp meg av ved hybelen min mens hun dro tilbake til campingplassen men venninen sin. Hun var helt frisk og rask, og absolutt ingenting feilet henne - ikke engang en allergi!

Det er nå snart 3 år siden, og for meg var dette dødsfallet såppass uventet og raskt at jeg fortsatt sliter veldig. Det går mye opp og ned, men i starten - rett etter dødsfallet - var jeg kanskje i sjokk, for jeg hadde det litt bedre da enn nå. Nå, sånn som TS også sier, hender det jeg kommer på at mamma er død, også mister jeg nesten pusten av sjokket. Det hele føles så ufattelig surrealistisk, at halvparten av tiden går jeg rundt og føler at dette bare er en rar drøm og at jeg kommer til å våkne opp snart, og leve "normalt" igjen, med mamma i livet mitt.

Jeg har en bok som jeg skriver i, som liksom er en bok for henne. Det jeg skriver der, skriver jeg som om hun kommer til å lese det. Jeg forteller henne om kjæresten min, utdanningen min, gården vår, resten av familien... Alt det hun gikk glipp av da hun døde så fort. Spesielt tanken på at jeg selv kommer til å få barn en dag (kanskje i relativt nær fremtid) er veldig vond og sår, da hun aldri får vite noe som helst om de barna. Jeg kommer til å fortelle barna mine om mormoren sin hele tiden, så de kommer definitivt til å få vite hvem hun var, men det verste er som sagt at hun aldri får oppleve det selv.

Så selv sørger jeg veldig fortsatt, etter 3 år. Tror jeg er i sjokk enda, og at jeg sliter med å akseptere det, selv om jeg vet at hun er borte... Så føles det bare så feil. Det hender jeg til slutt bare legger meg ned på senga, gjemmer meg helt under dyna, og bare gråter og gråter i evigheter pga savnet og sjokket jeg kjenner.

Men jeg tror det med sorg er veldig individuelt, og alle reagerer forskjellig. Det var noe av de første tingene jeg fikk høre etter dødsfallet: at ingen sorg er likedan, og noen kan gråte i flere år, mens andre klarer å komme seg tilbake til "normalen" etter kanskje 6-12 mnd. Ingen sorg er feil, og ingen sorg er korrekt. Om det blir så vanskelig at man begynner å slite med hverdagen derimot, anbefales det å oppsøke terapi for å få snakket om det og få jobbet deg gjennom det, uansett om det tar én mnd. eller 20 år!

Stor klem til deg og alle andre som savner pappaen eller mammaen sin, for det vet jeg er en veldig vond, skremmende og uvirkelig følelse som kan virke som om den aldri skal ta slutt.

Anonymous poster hash: e8c97...95f

[AnonymBruker]

Jeg (gutt) mistet pappa for over 17 år siden, av kreft. Jeg var ikke kommet i tenåra engang.

Jeg mener at livet mitt ville blitt noe annet om han levde. Jeg har fått angst, ekstremt dårlig selvtillit, aldri kommet i ordentlig jobb, er dårlig på praktiske ting.

Sorgen går egentlig aldri over, men den avtar med åra. Men bitterheten over alle muligheter som ble tatt fra meg, forsvinner aldri.

Anonymous poster hash: 9dcd3...bf6

[Aule]

Det er nok bedre å miste en forelder i ung alder enn når man er i tenårene og snart voksen. Jeg mistet moren min når jeg gikk i barnehagen, og i løpet av de neste 5 årene døde alle besteforeldrene. Egentlig like greit istedenfor å at dette skjedde når man var 15-20. Det har vel ikke fått store konsekvenser for min del - det eneste er nok at den lille kontakten med familie i ung alder har jeg dratt med inn i voksen alder, da jeg aldri er i sosialt samvær med resterende familie.

Mulig jeg er litt kald, men døden er det mest naturlige og normale i verden. Vi skal alle samme vei. Så jeg ser ikke hensikten med lange sorgprosesser, og mener at man må komme seg videre i livet og bruke energien på de som er i live.

[life0008]

Takk for at dere deler deres historier med meg. Dere har min dypeste medfølelse...

Jeg tenker mye på alt mamma går glipp av, spesielt med tanke på barnebarn..det er så trist at hun ikke fikk oppleve mer som mormor. Å at barnebarna ikke fikk mer tid med mormoren sin som var så frisk å rask.

Å jeg savner det å ha en mor, en som elsker deg ubetinget å det spesielle båndet vi hadde. Jeg føler livet ikke kommer til å bli det samme igjen uten henne - livskvaliteten er ikke den samme..selvom jeg har en liten solstråle som lyser opp dagene jeg håper at jeg har feil, er fortsatt veldig ung..jeg håper at med tiden den vonde sorgen blekner litt å at livet blir lettere <3

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min for litt over et år siden, og det gjør vondt ennå, men ikke den uutholdelige smerten som noen nevner over her.

Mamma døde av hjertestopp, helt ut av det blå, bare 40 år gammel. Jeg var bare 19. Lillesøster 17.

Siden besteforeldrene mine bor så langt unna, så ble det jeg som måtte styre med begravelse. Kan ikke fatte at det ble noe av, for jeg var virkelig en zombie den forberedelsesuken. Men det gikk, og det ble en veldig fin begravelse.

Jeg gikk tilbake til 100% jobb siden jeg var i "sjokk", men møtte veggen etter to mnd. Det var tungt. Det var virkelig et nederlag. Men jeg jobbet meg gjennom det også.

En ting som har irritert meg i lang tid, er at folk rundt meg presterte å si at "tiden leger alle sår", men det kan jeg love deg er bullshit. Du lærer deg å akseptere hva som har skjedd og å leve med det. Tiden gjør ingenting med sorgen.

Jeg kondolerer til alle dere over meg. Det gjør virkelig vondt.

Anonymous poster hash: 7cab7...070

[Gjest J22]

Jeg mistet pappa for hjernesvulst i 2009.

Det føles ikke ut som at det er 6 år siden, tiden går ufattelig fort.

Den første tiden var et sjokk, jeg gråt, men hadde ikke helt skjønt at jeg aldri kom til å se han igjen. Deretter gjemte jeg bort følelsene mine, prøvde å stenge de ute ved å ikke tenke på han. Så aldri på bilder eller snakket om han. Så jeg føler at jeg ikke har kommet over det helt riktig enda.

Men savnet er ikke direkte vondt lengre. Det er bare rart.. Rart at noen du elsker plutselig ikke er her lengre.

Det er lov å sørge. Men man må tenke på de gode minnene man fikk, og alt skjer av en grunn.

Klemmer til dere alle ✨💗