Døende pasient - kastet nesten opp

[AnonymBruker]

Det skjønner nok bare de som ikke vet hvordan det er å bry seg om noen.

Jeg synes det er veldig mye rare svar her i tråden. Håper ikke TS tar det til seg.

Hva mener du?

Anonymous poster hash: 73225...b22

[Gjest PTR]

Hva mener du?

Anonymous poster hash: 73225...b22

Det samme som deg omtrent, ordla meg kanskje litt klønete.

[melatonin]

Jeg jobber på sykehjem som sykepleier og mye av tiden går med å stelle døende og døde mennesker, og ja da gamle mennesker. Jeg har ofte med meg studenter og assistenter som aldri har vært med på noe lignende. Først snakker vi litt på hva vi gjør og hvordan vi ter oss, jeg sier også at dersom det er noe som gjør dem uvell bare gi meg en nikk og gå stille ut. Jeg synes det er givende å gi de døende godt stell til slutten, da gjelder også smertestillende, en varm hånd å holde i og en rolig myk stemme som trøster. Når de endelig er ferdig med plagene og er blitt hentet over synes jeg at det siste stellet gir meg ro, og så lenge det blir gjort verdig og med respekt for den avdøde så er det faktisk veldig fint. Den dagen du ikke føler et eneste snev av ømhet eller at du blir rørt på noen måter så kan du finne et nytt yrke leste et sted her at når du har gjor det en stund så bryr du deg ikke. Aldri slutt å bry deg, det du gjør er så viktig!! Mitt poeng er at du reagerte normalt, og at du vil etterhvert klare å styre de voldsomme følelsene, men sant skal sies at vi er kunn mennesker, man vil allitd ha pasienter man har ekstra god kjemi med, når disse er døende er det vondt! Og helsearbeidere har lov å tørke litt tårer for de som vandrer. Lykke til!

[slemgutt81]

Den dagen du ikke føler et eneste snev av ømhet eller at du blir rørt på noen måter så kan du finne et nytt yrke

Eller ikke...

[Suss81]

Det er nok helt normalt TS. Jeg jobber ikke selv i helsevesenet, men mannen min gjør det. De første gangene han var med døende så reagerte han temmelig likt som deg og brukte lang tid på å bearbeide erfaringen. Nå er det ikke slikt lenger

[Gjest]

Innlegg som bryter med norsk lov er slettet!

Ann Christin

- MOD -

[Mrs Smith]

Jeg jobber på sykehjem som sykepleier og mye av tiden går med å stelle døende og døde mennesker, og ja da gamle mennesker. Jeg har ofte med meg studenter og assistenter som aldri har vært med på noe lignende. Først snakker vi litt på hva vi gjør og hvordan vi ter oss, jeg sier også at dersom det er noe som gjør dem uvell bare gi meg en nikk og gå stille ut. Jeg synes det er givende å gi de døende godt stell til slutten, da gjelder også smertestillende, en varm hånd å holde i og en rolig myk stemme som trøster. Når de endelig er ferdig med plagene og er blitt hentet over synes jeg at det siste stellet gir meg ro, og så lenge det blir gjort verdig og med respekt for den avdøde så er det faktisk veldig fint. Den dagen du ikke føler et eneste snev av ømhet eller at du blir rørt på noen måter så kan du finne et nytt yrke leste et sted her at når du har gjor det en stund så bryr du deg ikke. Aldri slutt å bry deg, det du gjør er så viktig!! Mitt poeng er at du reagerte normalt, og at du vil etterhvert klare å styre de voldsomme følelsene, men sant skal sies at vi er kunn mennesker, man vil allitd ha pasienter man har ekstra god kjemi med, når disse er døende er det vondt! Og helsearbeidere har lov å tørke litt tårer for de som vandrer. Lykke til!

Skulle ønske det var flere som deg i helsevesenet. Har selv jobbet som assistent og blitt "hivd" inn i situasjoner med døende uten noen som helst form for veiledning. Har selv ikke reagert med å bli kvalm eller sånt, men kjente heller ikke spesielt til pasientene/brukerne på forhånd. Men ubehagelig, absolutt! Hvordan ter man seg? Hva skal man si hvis den døende spør om noe? man har jo tusen spørsmål ofte. Veldig viktig med profesjonelle ansatte som passer på å undervise og veilede assistentene skikkelig!

[AloeVera-Helene]

Mennesker reagerer forskjellig på slike inntrykk. Jeg jobber i helsevesenet selv å opplever dette ofte. Det kan hjelpe å møte slike situasjoner så ofte du kan, da kan intrykkene bli lettere å håndtere. Sett deg ned med pasienten, prat med han/henne om det er mulig. Det kan hjelpe å sette seg ned om du blir litt svimmel og uvell. Folk reagerer slik du gjør bare under et stell eller ved et sårskift.

Når jeg går inn til en pasient som er terminal så fokuserer jeg veldig på at jeg kan være det siste pasienten ser eller hører. Jeg prater ofte med pasienten selv om jeg ikke får noe svar fordi jeg har hørt at hørselen er det siste som forsvinner, dette kan også hjelpe deg :-)