Dårlig psykiatri i Norge

[AnonymBruker]

Jeg har ikke psykiske problemer selv. Men etter som jeg forstår, så er det mange i Norge som sliter med depresjoner osv.

Jeg oppfatter at psykiatrisk behandling i Norge er elendig. Er det riktig?

Feilbehandlinger, feildiagnoser ( se bare på Breivik, der psykiaterene i saken var uenig om hans diagnose).

ADHD, er det virkelig så mange barn som har det i dette landet? Veldig mange blir behandlet med medisiner mot adhd, men har dem det egentlig?

Siden psykiatrien er så dårlig i dette landet, er studiene gode nok?

Er psykologene for dårlige behandlere, og hvorfor?

Anonymous poster hash: 2a037...f20

[AnonymBruker]

Jeg har ikke psykiske problemer selv. Men etter som jeg forstår, så er det mange i Norge som sliter med depresjoner osv. Jeg oppfatter at psykiatrisk behandling i Norge er elendig. Er det riktig? Feilbehandlinger, feildiagnoser ( se bare på Breivik, der psykiaterene i saken var uenig om hans diagnose). ADHD, er det virkelig så mange barn som har det i dette landet? Veldig mange blir behandlet med medisiner mot adhd, men har dem det egentlig?Siden psykiatrien er så dårlig i dette landet, er studiene gode nok?Er psykologene for dårlige behandlere, og hvorfor? Anonymous poster hash: 2a037...f20

Du kan ikke trekke konklusjoner fra hva du leser i aviser og på nett. De aller fleste får veldig god hjelp. Noen vil sverte hele behandlingsapparatet fordi de ikke klarer å forsone seg med diagnosene sine og mangler litt kontakt med virkeligheten. Noen få får dårlig behandling eller feilbehandling.

Anonymous poster hash: 2c508...d84

[AnonymBruker]

At leger og psykologer er uenige om psykiatriske diagnoser er ikke et tegn på at psykiatrien er dårlig eller at behandlerne ikke er kvalifiserte. Psykiatri er så komplekst, og mange av diagnosekriteriene så vage at det ikke er i det minste rart at fagfolk er uenige.

Hva behandling innen psykiatrien i Norge angår, så må jeg si - som pasient - at den er helt elendig. Jeg opplever det som omtrent umulig å få adekvat hjelp for mine psykiske plager. Jeg har alvorlige diagnoser og et veldig lavt funksjonsnivå, og får likevel ikke den hjelpen jeg trenger. Dette har pågått i flere år, og jeg har prøvd alt jeg kan gjøre selv. Det er ikke enkelt å bli frisk fra alvorlig psykisk sykdom, og i alle fall ikke når systemet ikke fungerer og man ikke får den hjelpen man trenger. Man kan dessverre ikke bli frisk på egenhånd.

Anonymous poster hash: 932e8...84b

[AnonymBruker]

Jeg fikk tre forskjellige diagnoser (og har vært innlagt) før jeg endelig fikk riktig diagnose. Og selv om jeg har fått diagnoser og slitt helt siden jeg var under barnevernet så har jeg aldri fått noen hjelp med å komme ut av de psykiske problemene jeg har.

Jeg kan for all del bare ha vært uheldig. Men, samtidig, jeg ser andre som også bare blir overlatt til seg selv eller blir angrepet av helsepersonell fordi de sliter psykisk. Jeg vet til og med om en som var på krisepsykiatrisk, slet med schizofreni (hadde en verden i hodet med mange "små mennesker" som fortalte henne hva folk hun møtte og pratet med tenkte om henne og andre og hva de EGENTLIG mente når de pratet med henne), pratet med en lege og fortalte han om de tanker og ting som foregikk i hodet henne, denne verden hun "så" og alle de mennesker som pratet med henne der og som hun pratet med (gjennom tankene). Plutselig begynner denne legen (psykiatrikeren) å le. Hun ser rart på han, litt usikker. Så sier han til henne, "men hører du ikke hvor dumt det høres ut?! Hører du ikke hvor dumt det er?".

Så jeg vet jeg ikke er den eneste som har opplevd et helsevesen som ikke fungerer som det skal når det gjelder psykiatriske tjenester.

Anonymous poster hash: d2ca9...da5

[AnonymBruker]

At leger og psykologer er uenige om psykiatriske diagnoser er ikke et tegn på at psykiatrien er dårlig eller at behandlerne ikke er kvalifiserte. Psykiatri er så komplekst, og mange av diagnosekriteriene så vage at det ikke er i det minste rart at fagfolk er uenige.

Hva behandling innen psykiatrien i Norge angår, så må jeg si - som pasient - at den er helt elendig. Jeg opplever det som omtrent umulig å få adekvat hjelp for mine psykiske plager. Jeg har alvorlige diagnoser og et veldig lavt funksjonsnivå, og får likevel ikke den hjelpen jeg trenger. Dette har pågått i flere år, og jeg har prøvd alt jeg kan gjøre selv. Det er ikke enkelt å bli frisk fra alvorlig psykisk sykdom, og i alle fall ikke når systemet ikke fungerer og man ikke får den hjelpen man trenger. Man kan dessverre ikke bli frisk på egenhånd.

Anonymous poster hash: 932e8...84b

Det er trist at du ikke har fått den hjelpen som du trenger. Kan du si noe om hvilke diagnoser det er?

Anonymous poster hash: 36ecd...147

[AnonymBruker]

Det er trist at du ikke har fått den hjelpen som du trenger. Kan du si noe om hvilke diagnoser det er?

Anonymous poster hash: 36ecd...147

Posttraumatisk stresslidelse, anoreksia nervosa og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er mye plaget med depresjon og suicidaltanker i tillegg.

Anonymous poster hash: 932e8...84b

[Loner@heart]

Er det egentlig noe hjelp i å snakke med legen og muligens gå til psykolog om man sliter med en del problemer? Jeg hører bare negative ting om alt slik, fra alle jeg vet om som har problemer. Virker ikke som om de blir bedre.

Ikke at noen har spurt, men jeg har selv slitt med en del ting:

- Sosial angst fra jeg var kanskje 6 år gammel, men det lettet seg en del dette skoleåret. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg står nå på det, men tror faktisk jeg greide å komme meg over det meste av sosial angst dette året.

- Depresjon siden jeg var 6 år gammel. Det har gått opp og ned mye, men har aldri på noe punkt vært noe i nærheten av noe som kan beskrives som lykke. Jeg vet ikke når mine beste stunder er, enten når jeg ikke føler nesten noe som helst (som det er nå), eller når jeg føler intens sorg og fortapelse. Jeg vet ikke om det er bedre å ikke føle noe, eller å ha det vondt. Når du har det vondt føler du i alle fall noe.

- Selvmordstanker startet vel ikke før jeg var 7 eller 8 tror jeg, og de er ikke så sterke nå som de har vært før, men de er der fortsatt.

- Mindreverdskomplekser har vel også alltid vært der, fra veldig tidlig i første klasse. Jeg følte alltid jeg gjorde det dårligere enn de andre elevene, selv om det ikke stemte. Det verste var vel matte, hvor vi ble sendt opp til tavla i grupper på 4 og skulle løse oppgaver. Det verste var vel det med gange og deling når det kom, for der var jeg langt bak alle de andre, og var bare ydmykende å måtte stå fremfor klassen og ikke greie å gjøre noe som helst. Fikk ikke akkurat noe hjelp fra lærerne, følte meg ignorert når jeg prøvde å få hjelp med ting. Foreldrene mine jobbet alltid, så var ikke mye hjelp der heller.

Vet ikke hva annet jeg kanskje sliter med, om noe. Alt jeg vet er at jeg jobber med alle problemene mine for meg selv, og vet selv hva de mange grunnene til de forskjellige problemene er. Er det noe vits for min del å gå til en psykolog? Har på egenhånd gjort stor framgang med alle problemene mine, men er selvsagt mye igjen.