Jeg vil leve blant de levende

[Gjest Anonymous 0 0]

MINNER

Barndommen min kom til meg i dag, med glede, og med sorg, med smil og med tårer, og savnet, det uendelige savnet

Smørblomstene var så mye høyere da, bergene større og slettene videre, veiene lengere

Sommeren var også lengere, og solen skinte oftere, vinden var ikke så sterk, skyene ikke så svarte

Ingen annen plass var himmelen så blå, gresset så grønt, sjøen så blank

Barndommens vidundelige følelser setter seg i alle mine sanser når jeg ser utover plassen jeg elsket, plassen hvor jeg følte meg trygg og sett

Glemte minner, blåbærplukking, våte føtter i fjæra, klatring i fjellet, sommerfugelvannet, hjemmelaget brus

Minnene er bare mine, for de jeg kunne dele dem med, de som var til stede, de er ikke mer

Borte på forskjellig vis

En vakker dag,

snart,

skal jeg vandre de samme veier som jeg gjorde den gang, prøve å finne barndommens ubekymrede følelse, gråte ut min sorg der jeg føler meg mest nær de som jeg savner slik at hjertet mitt ikke har plass til annet enn denne ene vonde følelsen

Jeg vil heles, jeg vil leve blant de levende

Bronce

[:-) anna 5 021 1 086]

Så vakkert skrevet.

Jeg deler ikke dine minner men du beskriver også mine. Fordi du snakker om følelser og gleder jeg kjenner meg igjen i.

Å bli sørget over er igrunn det fineste ettermælet noen kan få. En som blir sørget over har vært elsket og satt pris på. Tenk så trist å ha brukt sin tid på jorden slik at man ikke blir savnet av noen.

Men man har et ansvar for å minnes hverandre med smil. Med glede og takknemlighet for den tiden man fikk sammen.

[Gjest Anonymous 0 0]

Takk Anna,

jeg tror jeg er på tur i "kjelleren", må bare dit en tur før jeg kan komme opp til overflaten, og når jeg kommer dit, ja da skal jeg smile mens jeg minnes..

Men nå, nå skal jeg bare gråte, nå skal jeg gråte så hjertet brister, sørge slik jeg ikke har latt meg selv sørge fordi så mange andres behov skulle stilles før mine... Nå skal jeg møte sorgen, tenke ut tankene uten å bli stoppet av alle mine gjøremål...

Nå skal kjenne på disse intense, vonde, stikkende, nedbrytende følelsene som herjer i meg, nå skal jeg synes synd i meg selv

Jeg har gjemt på så mye smerte, så lenge, opplevd ting jeg burde fått bearbeidet tidligere og gjerne med profesjonelle

Jeg ligger nå, men skal finne en måte å reise meg på :cry:

bronce

[Usikker 11 124 37]

Vakkert - og gjenkjennende!

[:-) anna 5 021 1 086]

Sender deg en klem jeg. Så flott at du tar dine egne behov på alvor. Jeg tror det er viktig å akseptere at en sorgprosess tar den tiden og plassen den trenger, og er nødvendig for å gå videre.

Det høres ut som om du er et menneske som har måttet være sterk for andre. Du kan være stolt over å ha klart det. Kanskje er det "offeret" du har gjort, ved å legge din egen sorg litt til side, noe som hadde betydd mye for den/de som er borte. Men det høres ut som om det er tid for din sorg nå. Ikke vær redd for å si det, slik at andre får sjansen til å gi deg støtte tilbake. Enkelte blir så blindet sitt eget at de ikke greier å se andre. Da trenger de kanskje en tydelig beskjed.

Sorg kan dessuten komme til uttrykk på så mange måter. I dagens samfunn går alt så raskt og det er nesten ikke plass til å sørge. Men en sorg er en langvarig prosess.

Lykke til.

Du kommer til å komme deg gjennom dette.

[Fredslilja 513 3]

Utrolig vakkert skrevet

Klem fra lilja