Trist, flytter hjemmefra:(

[AnonymBruker]

Jeg er ferdig studert, og bodde da i en annen by enn familien min. Nå er jeg 28 år og har bodd hos foreldrene mine mens jeg har lett etter jobb. Det har virkelig vært koselig.

Nå har jeg fått meg jobb og leilighet i en annen by, og gruer meg til å flytte! Jeg er så glad i familien min, og vi er mye sammen.

Det er jo på tide å starte voksenlivet, men det blir så trist å flytte hjemmefra for alltid nå. Blir jo trist for foreldrene mine også å sitte igjen alene bare de to. De ble jo vant til det under studietiden, men de har likt å hatt meg hjemme nå i noen måneder.

Noen andre som følte det sånn?

Jeg er 28 år, burde ikke være sånn foreldredalt

Anonymous poster hash: 64a8f...93f

[sunSpring]

Minn deg selv på at overgangsfaser alltid oppleves stressende og man kan oppleve uro. En overgangsfase kan innebære noe så enkelt som å ha hatt besøk noen dager eller ha vært på besøk. Ny jobb, ny bolig er definitivt overgangsfaser. Men heldigvis senker stresset seg om ikke så lenge. Lykke til. Dette vil gå bra selv om det føles vanskelig. Det er helt normalt så din opplevelse og dine tanker er i alle fall ikke unormale.

[AnonymBruker]

Du blir sterkere!

Anonymous poster hash: c9843...b7a