Bipolar? Noen med erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig god venn som jeg i løpet av kort tid (noen måneder) har kommet veldig nær. Vi bor ikke på samme sted, men har snakket mye sammen og og besøkt hverandre.

Plutselig endret denne personen adferd og muligens personlighet totalt. Plutselig begynte han å unngå meg uten grunn, kontakted meg kun når han hadde begrenset med tid og gjerne via tekst i stedet for å ringe meg på skype eller telefon. Han kommuniserer gjerne med "visdomsord" og er fravikende på mange måter. Jeg spurte etter en tid om det var noe galt og han svarte at han var "nede" og deppa.

Nå har dette vart i en måned og ettersom jeg ikke bor i nærheten er det vanskelig å se om det er noen endringer i humøret f.eks. Jeg har stort sett latt ham være i fred, litt motvillig, ettersom jeg føler at jeg stresser og presser ham når vi snakker sammen. Jeg er ikke i tvil om at han faktisk har en depresjon, ettersom jeg var forberedt på det og pga ting han har sagt i det siste. Alt henger egentlig på greip.

Men jeg synes denne depresjonen virker litt for ekstrem og lurer på om han rett og slett er bipolar eller noe i samme gate. Jeg har ikke lyst til å spørre rett ut om det av forskjellige grunner, så jeg lurer på om noen her vet nok til å kunne si om dette kan være tilfellet og hvordan jeg bør forholde meg til det.

Den personen jeg ble kjent med er ekstremt positiv, utadvendt og engergisk. Har masse hobbier som han er nesten litt besatt av (på en morsom måte). Tusen jern i ilden hele tiden og står på i timesvis med både jobb og interesser. Ofte veldig implusiv og gjerne "høy på livet". Han tar ikke medikamenter eller stoff og drikker heller ikke ekstremt mye alkohol. Dette er rett og slett bare livet som gir ham et kick. Alt er fantastisk, supert og episk. Selv små opplevelser kan få ham til å juble. Han er også genuint opptatt av mennesker og er empatisk og snill, samt kreativ og snakkesalig. Han er også ekstremt strukturert mht jobb og er nesten besatt av lister over alt mulig.

Den personen han plustselig (over natten nesten) ble (og fortsatt er) er en helt annen. Han er aldri sint, men av og til småirritert. Han drikker mye og sover lite om natten, det er vanskelig å kommunisere med ham og ofte ender det med at ting stopper helt opp og det virker som han ikke "er der". Empatien er helt borte og han har blitt veldig selvfokusert. Selv om han innrømmer at han er deprimert, så nekter han å dele med andre (hans ord) og sier at han alltid har taklet disse periodene på egenhånd og at det bare er slik han er. Han er rett og slett helt motsatt av det han "pleier" å være, på nesten alle måter. Av og til har han noen "topper" der han er midlertidig høy på en opplevelse (jobb stort sett), men ramler fort tilbake.

Dette gjelder en voksen mann og jeg synes ikke det er på sin plass å belære ham om noe han tydeligvis har levd med i mange, mange år allerede. I stedet hadde det vært fint å vite hvordan jeg skal oppføre meg ovenfor ham. Det har skjedd mye i livet hans den siste tiden. Blant annet en skillsmisse, som han sier er udramatisk, for ca 6 mnd siden, påfølgende flytting og mye oppussing i forbindelse med dette. Han har tidligere vært veldig positiv til endringen, men han har også sagt at overgangen er tøff, noe som er logisk.

Kan dette høres ut som en bipolar lidelse? Eller noe annet? Eller er det bare jeg som bekymrer meg for mye? Forslag til hva jeg kan gjøre uten å stresse ham mht dette og evt hjelpe (på avstand)? Jeg vil hest ikke miste denne personen, til tross for at jeg ser at depresjonene kan gå hardt utover vennskapet om dette er noe som skjer ofte.

Alle tips og råd tas imot med takk!

Anonymous poster hash: c62a2...e03

[AnonymBruker]

Det kan være det, da har man jo store humørsvigninger. Det kan jo hørees litt slik ut. Men det med lister fikk meg til å tenke på tvangspregede personlighetstrekk (det kan være en personlighetsforstyrrelse om trekkene er sterke og mange nok). Personlige kriser forsterker de rigide trekkene.

Det er jo umulig å vite sikkert på et forum, da måtte han ha oppsøkt hjelpeapparatet. Det høres jo ut som det kunne ha vært et lurt trekk, om han ikke fungerer helt godt sosialt (men han har tydeligvis jobb, så helt på bunnen er han ikke). Godt han har en venn som deg, da.

Anonymous poster hash: e33bb...3dc

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg har lest litt på nett og fant også ut dette med tvangspregede personlighetstrekk. Men jeg tror faktisk at listene er noe han bruker for å holde styr på ting, ettersom han er veldig seriøs mht jobb og jobber i perioder, noe som gjøre det vanskelig å ha faste rutiner. Han kan fint legge fra seg listene i noen dager og koble av. Jeg har ikke sett noen andre tvangshandlinger de gangene vi har vært sammen og bodd under samme tak heller.

Og jeg vet det er umulig å si noe sikkert fra informasjon på et forum. Dessuten har jeg ikke kjent ham så veldig lenge og dette er første gang jeg opplever denne siden av ham, så jeg har ikke så mye å basere dette på. Og jeg vil nødig hinte til ham om at han psykisk syk heller. Fra hans side gjør disse depresjonene at han har mulighet til å være "fantastisk" resten av tiden. Noe som i og for seg er greit nok.. men vanskelig å forholde seg til.

Og han fungerer VELDIG godt sosialt. Men jeg er jo ikke sikker på om det er bare på avstand han er fravikende eller om han er slik med folk rundt seg også.

Anonymous poster hash: c62a2...e03

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som du er inne på noe i fht at han har depresjon og sikkert hypomani (skikkelige manier ville vørt enda mer ekstreme og kreve innleggelse). Om man er hypoman kan man bli veldig pratsom, intens og sosial en stund, før man synker ned i en depresjon. Det kan jo hende han selv vet at han kan ha en slik tilstand, særlig siden han virker såpass oppegående. Kanskje du får vite mer om du blir bedre kjent med han. Men det høres jo ut som en som klarer seg rimelig bra, til tross for mulige depresjoner.

Kanskje du kan reflektere litt rundt ditt behov for å hjelpe? For trenger han hjelp? Det er jo i utgangspunktet en god ting, men det kan jo også skyldes at man er vant med dette fra man er barn. At man må hjelpe sine foreldre osv.

Anonymous poster hash: e33bb...3dc

[AnonymBruker]

Egentlig tror jeg ikke at han trenger hjelp. Han er voksen og hevder dette er noe han har levd med "bestandig". Jeg trenger ikke å hjelpe ham, men kanskje mer å få hjelp til å forstå og vite hvordan jeg kan bevare vennskapet til tross for denne utfordringen. For det har faktisk vist seg å være en stor utfordring, ettersom jeg ikke forventet at det skulle bli så ekstremt eller vare så lenge.

Men takk for tips! Jeg tar gjerne i mot flere!

Anonymous poster hash: c62a2...e03

[AnonymBruker]

En ting til: Jeg er ganske så sikker på at han ikke er ekstremt bipolar (om det er det han er da), men kanskje en mildere variant. For eksempel gjør han ikke riksikable ting, bruker masse penger eller er utagerende seksuelt, slik som jeg har lest det er vanlig å være. Men han har veldig høye topper og føler seg nesten litt uovervinnelig har jeg inntrykk av. Dette er utelukkende positive ting og han bruker all denne energien til å glede andre mye av tiden (det har delvis med jobben hans å gjøre, men også privat).

Så i hovedsak ønsker jeg å vite hvordan jeg skal takle depresjonen. Han har sagt at jeg gjerne må ta kontakt med ham, men jeg merker at jeg vegrer meg, ettersom jeg ofte blir lei meg eller så frustrert at jeg blir litt sint når han er sånn.

Anonymous poster hash: c62a2...e03

[AnonymBruker]

En ting til: Jeg er ganske så sikker på at han ikke er ekstremt bipolar (om det er det han er da), men kanskje en mildere variant. For eksempel gjør han ikke riksikable ting, bruker masse penger eller er utagerende seksuelt, slik som jeg har lest det er vanlig å være. Men han har veldig høye topper og føler seg nesten litt uovervinnelig har jeg inntrykk av. Dette er utelukkende positive ting og han bruker all denne energien til å glede andre mye av tiden (det har delvis med jobben hans å gjøre, men også privat).

Så i hovedsak ønsker jeg å vite hvordan jeg skal takle depresjonen. Han har sagt at jeg gjerne må ta kontakt med ham, men jeg merker at jeg vegrer meg, ettersom jeg ofte blir lei meg eller så frustrert at jeg blir litt sint når han er sånn.

Anonymous poster hash: c62a2...e03

Jeg har datet en mann som er deprimert og kjenner meg veldig godt igjen i dette.

Om jeg tok kontakt da han var på sitt "verste" (vet han er deprimert,men har minstenkt både bipolar 2 lidelse og personlighetsforstyrrelser) , kunne samtalene ende opp med at han sa mange slemme ting, fordi han vridde betydningen av ordene mine helt rundt. Det føltes som om han mente hele verden var i mot ham og at alle (inkludert meg) ville ham vondt. Etter flere slik episoder valgte jeg å trekke meg unna. Nå tar han selv kontakt når det passer ham, og det fungerer greit for oss. Jeg orker ikke sitte og bli lei meg og få dagen ødelagt av slikt, og det bør ikke du heller. Vent til han selv tar kontakt er mitt råd.

Anonymous poster hash: f82dc...e65

[AnonymBruker]

Han sier ikke slemme ting.. men det virker noen ganger som han snakker ned til meg eller over hodet på meg. Som jeg ikke får kontakt med ham. Han finnes ikke agressiv heller. Noen ganger hadde jeg faktisk ønsket at han klikket og fikk det ut, men han blir bare stille.

Men jeg tror nok at han får ta kontakt til han kommer ut av dette.

Anonymous poster hash: c62a2...e03

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som om han var hypoman og nå er i en depressiv fase, ja. Det beste du kan gjøre er kanskje å akseptere at dette er en person du i perioder vil ha mindre kontakt med, og som i disse periodene vil være mindre responsiv og annerledes enn i periodene han er hypoman og verken hypoman eller deprimert. Om du vil beholde vennskapet er det best å ikke ta dette personlig, vit at det ikke har med deg som person å gjøre og fokuser på deg selv og andre til senere. Ta kontakt iblant og sjekk hvordan det går med ham om du ønsker det, men gi ham rom. (Snakker fra erfaring med egne perioder som deprimert og som pårørende til andre psykisk syke.)

Anonymous poster hash: 73287...7e6

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig god venn som jeg i løpet av kort tid (noen måneder) har kommet veldig nær. Vi bor ikke på samme sted, men har snakket mye sammen og og besøkt hverandre.

Plutselig endret denne personen adferd og muligens personlighet totalt. Plutselig begynte han å unngå meg uten grunn, kontakted meg kun når han hadde begrenset med tid og gjerne via tekst i stedet for å ringe meg på skype eller telefon. Han kommuniserer gjerne med "visdomsord" og er fravikende på mange måter. Jeg spurte etter en tid om det var noe galt og han svarte at han var "nede" og deppa.

Nå har dette vart i en måned og ettersom jeg ikke bor i nærheten er det vanskelig å se om det er noen endringer i humøret f.eks. Jeg har stort sett latt ham være i fred, litt motvillig, ettersom jeg føler at jeg stresser og presser ham når vi snakker sammen. Jeg er ikke i tvil om at han faktisk har en depresjon, ettersom jeg var forberedt på det og pga ting han har sagt i det siste. Alt henger egentlig på greip.

Men jeg synes denne depresjonen virker litt for ekstrem og lurer på om han rett og slett er bipolar eller noe i samme gate. Jeg har ikke lyst til å spørre rett ut om det av forskjellige grunner, så jeg lurer på om noen her vet nok til å kunne si om dette kan være tilfellet og hvordan jeg bør forholde meg til det.

Den personen jeg ble kjent med er ekstremt positiv, utadvendt og engergisk. Har masse hobbier som han er nesten litt besatt av (på en morsom måte). Tusen jern i ilden hele tiden og står på i timesvis med både jobb og interesser. Ofte veldig implusiv og gjerne "høy på livet". Han tar ikke medikamenter eller stoff og drikker heller ikke ekstremt mye alkohol. Dette er rett og slett bare livet som gir ham et kick. Alt er fantastisk, supert og episk. Selv små opplevelser kan få ham til å juble. Han er også genuint opptatt av mennesker og er empatisk og snill, samt kreativ og snakkesalig. Han er også ekstremt strukturert mht jobb og er nesten besatt av lister over alt mulig.

Den personen han plustselig (over natten nesten) ble (og fortsatt er) er en helt annen. Han er aldri sint, men av og til småirritert. Han drikker mye og sover lite om natten, det er vanskelig å kommunisere med ham og ofte ender det med at ting stopper helt opp og det virker som han ikke "er der". Empatien er helt borte og han har blitt veldig selvfokusert. Selv om han innrømmer at han er deprimert, så nekter han å dele med andre (hans ord) og sier at han alltid har taklet disse periodene på egenhånd og at det bare er slik han er. Han er rett og slett helt motsatt av det han "pleier" å være, på nesten alle måter. Av og til har han noen "topper" der han er midlertidig høy på en opplevelse (jobb stort sett), men ramler fort tilbake.

Dette gjelder en voksen mann og jeg synes ikke det er på sin plass å belære ham om noe han tydeligvis har levd med i mange, mange år allerede. I stedet hadde det vært fint å vite hvordan jeg skal oppføre meg ovenfor ham. Det har skjedd mye i livet hans den siste tiden. Blant annet en skillsmisse, som han sier er udramatisk, for ca 6 mnd siden, påfølgende flytting og mye oppussing i forbindelse med dette. Han har tidligere vært veldig positiv til endringen, men han har også sagt at overgangen er tøff, noe som er logisk.

Kan dette høres ut som en bipolar lidelse? Eller noe annet? Eller er det bare jeg som bekymrer meg for mye? Forslag til hva jeg kan gjøre uten å stresse ham mht dette og evt hjelpe (på avstand)? Jeg vil hest ikke miste denne personen, til tross for at jeg ser at depresjonene kan gå hardt utover vennskapet om dette er noe som skjer ofte.

Alle tips og råd tas imot med takk!

Anonymous poster hash: c62a2...e03

Han høres prikk lik som en slektning av meg. Det er også snakk om en voksen mann. Han har heller aldri søkt behandling for dette, noe jeg forstår er ganske vanlig. Mange vil ikke søke behandling fordi de da er redde for å gå glipp av de periodene der de er på topp.

Slike folk kan slite deg helt ut, spesielt om de ikke gjør noe med problemene, så vært obs.

Anonymous poster hash: a67da...984

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som om han var hypoman og nå er i en depressiv fase, ja. Det beste du kan gjøre er kanskje å akseptere at dette er en person du i perioder vil ha mindre kontakt med, og som i disse periodene vil være mindre responsiv og annerledes enn i periodene han er hypoman og verken hypoman eller deprimert. Om du vil beholde vennskapet er det best å ikke ta dette personlig, vit at det ikke har med deg som person å gjøre og fokuser på deg selv og andre til senere. Ta kontakt iblant og sjekk hvordan det går med ham om du ønsker det, men gi ham rom. (Snakker fra erfaring med egne perioder som deprimert og som pårørende til andre psykisk syke.)

Anonymous poster hash: 73287...7e6

Jeg tok det hele veldig personlig i starten og konfronterte ham med dette. Fikk til svar at alt blir skjøvet til side når han er "sånn". Absolutt alt.

Han høres prikk lik som en slektning av meg. Det er også snakk om en voksen mann. Han har heller aldri søkt behandling for dette, noe jeg forstår er ganske vanlig. Mange vil ikke søke behandling fordi de da er redde for å gå glipp av de periodene der de er på topp.

Slike folk kan slite deg helt ut, spesielt om de ikke gjør noe med problemene, så vært obs.

Anonymous poster hash: a67da...984

Helt i orden om han ikke vil søke hjelp. Og disse toppene er nok viktige for ham, selv om han var enig da jeg spurte om han ikke kunne prøve en litt mer overkommelig topp

Vi omgås jo ikke til daglig, ettersom vi bor langt fra hverandre, så det går nok ikke så mye utover meg, annet enn at det er tomt å ikke snakke med ham når han trekker seg unna. Jeg skulle selvfølgelig ønske at han ville åpne seg mer for meg og dele litt av dette, men det er tydeligvis ikke et alternativ.

Takk for svar!

Anonymous poster hash: c62a2...e03

[AnonymBruker]

Mannen min har bipolar 1. Dette lignet veldig på hvordan han er. Men jeg kan ikke si det med sikkerhet. Det er veldig vanskelig å forholde seg til for meg. Vil tipse deg om sidetmedord.no - god side.

Anonymous poster hash: d3d9d...aa1

[AnonymBruker]

Mannen min har bipolar 1. Dette lignet veldig på hvordan han er. Men jeg kan ikke si det med sikkerhet. Det er veldig vanskelig å forholde seg til for meg. Vil tipse deg om sidetmedord.no - god side.

Anonymous poster hash: d3d9d...aa1

Jeg tror nok at det er vanskelig å forholde seg til både bipolar og depresjoner generelt, både for pårørende og personen selv. Men for meg hjelper det å forstå og kanskje få et hint om hva som er rett og feil å gjøre. Har oppfattet av det ikke er særlig nyttig at jeg hisser meg opp av frustrasjon i alle fall

Takk for link. Jeg skal ta en titt på den!

Anonymous poster hash: c62a2...e03