Sosial angst

[AnonymBruker]

Når jeg jobbet med psykologen min før (gikk på cafe og jobbet litt med hvordan jeg kan takle ting på skolen) ble angsten mye bedre, men jeg sluttet hos psykologen av en eller annen grunn jeg ikke husker. Ting ble jo bedre fordi jeg utfordret meg på de tingene jeg er redd for, men på skolen ble det aldri bedre og derfor vet jeg at ny skole kommer til å bli styrt av angsten. Jeg har på en måte skjørt meg fast i at skolen ikke blir noe bedre, og jeg er livredd for å få anfall når jeg begynner igjen.

Jeg sliter også med depresjoner, og tiden på skolen går til å tenke på det og angsten og dermed får jeg ikke konsentrert meg om noe på skolen. Jeg stryker, har ekstremt mange annmerkninger og mye fravær pga det, og føler at det blir bare enda verre nå pga nye folk og sånn..

Er det noen som har erfaringer og tips om det her? Bare skjønner ikke hvordan det kan gå bra, og vil bare droppe ut av hele skolen. Mamma skjønner jo ikke helt at jeg gjør det så dårlig pga angsten, og hun sier jo bare at jeg må hoppe ut i det, men når jeg gjør det så blir det aldri bedre heller.

Anonymous poster hash: 889c5...f50

[AnonymBruker]

Hva slags ny skole?

Anonymous poster hash: 55823...378

[AnonymBruker]

Hva slags ny skole?

Anonymous poster hash: 55823...378

Vgs

Anonymous poster hash: 889c5...f50

[AnonymBruker]

Har du noen fritidsinteresser? vgs er herlig. Du møter endelig likesinnede personer:)

Anonymous poster hash: 55823...378

[AnonymBruker]

Angst er idiotisk, slutt å tro at du har det så går det over.

Anonymous poster hash: 73467...ca1

[dillyduzit]

Du høres ut som meg når jeg skulle begynne på VGS. Jeg var et nervevrak ved hele Uskolen, kunne ikke bestille meg en eneste ting i kantinen, jeg klarte nesten ingenting fordi jeg var så redd for hva andre skulle syntes om meg. Når jeg kom på VGS ble alt forandret. Det var noe som sa klikk og vips, der satt jeg, i "gjengen" med alle de "kule". Plutselig hadde noe skjedd, men jeg turte å være meg selv, lærte å gi faen.

Det skal sies at jeg forsatt sliter litt den dag i dag, tenker mye på hvordan andre oppfatter meg, føler meg som et neonskilt når jeg er ute å kjører men så er det også enkelte ganger hvor jeg tenker: fuck it, jeg er så mye bedre.

Jeg tror det handler litt om å tørre, bare gi en liten effort, og holde hodet hevet hele veien.

[anonyym321]

Angst er idiotisk, slutt å tro at du har det så går det over.

Anonymous poster hash: 73467...ca1

Jeg er diagnosert med det:))

[anonyym321]

Har du noen fritidsinteresser? vgs er herlig. Du møter endelig likesinnede personer:)

Anonymous poster hash: 55823...378

Trening, men drar aldri på treningstudioet mer.

[AnonymBruker]

Trening, men drar aldri på treningstudioet mer.

Herlig! Hva med å finne seg et kroppsideal og bygge god selvtillit utifra en veltrent kropp? Det kommer til å ta tid og dedikering, men det vil være verdt det.

Altså bygge på dine sterke sider Men som sagt du trenger ikke det når du starter på vgs heller. Du vil mest sannsynlig finne flyten der. Bare vent å se! Som sagt tidligere bare hev hodet de første dagene så er du plutselig omgitt av folk.

Anonymous poster hash: 55823...378

[AnonymBruker]

Jeg er diagnosert med det:))

Det er bare å si til legen at man har angst så får man diagnosen. Det er uansett ikke permanent. Tenk at du er helt normal og du blir det. Fake it till you make it….

Å være diagnosert gjør det ikke mer alvorlig og ekte. Lat som du ikke er diagnosert med det, da. Det er oppskriften!

Anonymous poster hash: f6f86...9a1

[AnonymBruker]

Det er bare å si til legen at man har angst så får man diagnosen. Det er uansett ikke permanent. Tenk at du er helt normal og du blir det. Fake it till you make it….

Å være diagnosert gjør det ikke mer alvorlig og ekte. Lat som du ikke er diagnosert med det, da. Det er oppskriften!

Anonymous poster hash: f6f86...9a1

Man kan jo ikke bare late som det ikke er der..

Anonymous poster hash: 889c5...f50

[AnonymBruker]

Man kan jo ikke bare late som det ikke er der..

Anonymous poster hash: 889c5...f50

Nei! Gå å føle på det. Da går det sikkert over av seg selv. Husk at du har ikke et dårlig liv. Bare en dårlig dag.

Anonymous poster hash: 55823...378

[AnonymBruker]

Det er bare å si til legen at man har angst så får man diagnosen. Det er uansett ikke permanent. Tenk at du er helt normal og du blir det. Fake it till you make it….

Å være diagnosert gjør det ikke mer alvorlig og ekte. Lat som du ikke er diagnosert med det, da. Det er oppskriften!

Anonymous poster hash: f6f86...9a1

øhh... Du har ikke hatt sosial angst, skjønner jeg?

Anonymous poster hash: ca613...f69

[AnonymBruker]

Du er kanskje for opptatt av hva andre tenker om deg og for lite nysgjerrig og raus overfor det som faktisk skjer i deg - ikke uvanlig om en har mye skam eller føler seg ussel eller uvesentlig langt inn i ryggmargen. Eksponering hjelper noe for angsten, og det kan redusere "skammen" - men ikke alltid. Dersom unngåelsen får overhånd mister du tilgang på aktiviteter og relasjoner som gjør deg godt. Og om selvkritikken får handle fritt trykker du deg ned i bakken. Depresjonene kan komme på løpende bånd om du ikke tar disse tingene på alvor. Erfaringsmessig er det lurt å fokusere på;

- være aktiv, ikke la skammen begrense deg (dette koster men er verdt det)

- øve på å kjenne igjen og stanse selvkritikk og øve på heller å være raus og vennlig

- jobbe mer med dette i et mindfulnessprogram eller en eller annen form for korttidspsykoterapi (kognitiv) eller innsiktsorientert psykoterapi (hvor en jobber mer med å også forstå de underliggende faktorene).

Anonymous poster hash: 624b5...ced

[Gjest thesledge]

Skole for meg ble litt bedre da jeg gikk på skolen så ofte som mulig, men sliter fremdeles veldig med å komme meg på skolen. Men å utsette seg for det man har angst for, hjelper så lenge man gjør det ofte og ikke slutter når det har blitt bedre!