deprimert og gravid

[AnonymBruker]

Ble gravid tidlig i forholdet, men vi gleder oss virkelig til babyen. Flyttet sammen for 1 mnd siden og ting fungerer fint. Vi elsker hverandre og er veldig opptatte av å ha en åpen og ærlig kommunikasjon. Nå er jeg 31 uker på vei.

Selve avgjørelsen,flyttingen er stressende, hormoner surrer rundt, man føler seg ikke helt i form osv. Hans familie var ikke så snill mot meg i begynnelsen, sånn at jeg tok det veldig tungt. Hele prossesen var jo veldig stressende.

Plutselig merker jeg at jeg klarer ikke å sove, klarer ikke å spise... det er bare negative tanker i hodet, får aldri nok oppmerksomhet osv. Han blir stresset pga mine humørsvinginger.Og det er ikke meg ! Jeg er vanligvis blid, positiv, liker å henge med venner.

Nå er han på jobbreise og jeg bare ligger i sengen og gråter. Orker ikke tanken på maten. Hvis jeg spiser noe så kommer det likevel ut.

Han skriver sms og ringer, men jeg er her alene med en haug av negative tanker.

Noen som har vært i lignende situasjon og hva skal jeg gjøre? Er dette tegn på depresjon? Fikk nesten kjeft av jordmor pga jeg ble gravid etter 6 mnd og hun synes at jeg burde tenke på stresset før. Kanskje jeg skal kontakte lege ?

Anonymous poster hash: daffc...86b

[Gjest Jørild]

Det høres ut som en depresjon. Kontakt lege. Og god bedring!

[bib_84]

Kontakt lege eller en annen jordmor. Det er viktig å ta tak i dette så tidlig så mulig for å hindre at det utvikler seg til en omfattende fødselsdepresjon. Med litt hjelp blir du nok helt fin igjen God bedring!

[minister-mio]

Høres ut som depresjon ja. Det er hjelp å få. Be on en annen jordmor

[Mafalda]

Det kan være en hormon-overreaksjon eller det kan være starten på en langvarig depresjon, det er vanskelig å vite. Synes uansett du bør legge dette frem for legen din og høre hva vedkommende synes. Han eller hun kan henvise videre ved behov.

At hormoner raser i svangerskapet og man bare ligger og griner trenger ikke være "farlig". Jeg har hatt det sånn i flere svangerskap selv og opplevd at det forsvinner nesten på magisk vis så fort barnet er født. Men svangerskapsdepresjoner kan også fortsette over i fødselsdepresjoner, og da kan det være en fordel å allerede være i en form for oppfølging eller behandling, enten gjennom fastlegen eller andre. Ta kontakt i dag, og lykke til!

[Mrs Smith]

Gå ut og finn på noe hver dag, gjerne med vennene dine. Det er viktigere enn man tror for å ha det bra.

[AnonymBruker]

Det kan være en hormon-overreaksjon eller det kan være starten på en langvarig depresjon, det er vanskelig å vite. Synes uansett du bør legge dette frem for legen din og høre hva vedkommende synes. Han eller hun kan henvise videre ved behov.

At hormoner raser i svangerskapet og man bare ligger og griner trenger ikke være "farlig". Jeg har hatt det sånn i flere svangerskap selv og opplevd at det forsvinner nesten på magisk vis så fort barnet er født. Men svangerskapsdepresjoner kan også fortsette over i fødselsdepresjoner, og da kan det være en fordel å allerede være i en form for oppfølging eller behandling, enten gjennom fastlegen eller andre. Ta kontakt i dag, og lykke til!

Enig med deg her.

For meg gikk skillet mellom "griner for alt" til når jeg ikke gråt noe særlig(eller fortsatt hele tiden) og oppriktig ikke syntes livet hadde noen mening lengre.

Førstnevnte er mer hormonelt og forbigående, sistnevnte bør man snakke med noen om tenker jeg.

Anonymous poster hash: f7caa...975

[Mafalda]

Enig med deg her.

For meg gikk skillet mellom "griner for alt" til når jeg ikke gråt noe særlig(eller fortsatt hele tiden) og oppriktig ikke syntes livet hadde noen mening lengre.

Førstnevnte er mer hormonelt og forbigående, sistnevnte bør man snakke med noen om tenker jeg.

Anonymous poster hash: f7caa...975

Ja, og i tillegg er det jo vanskelig å vite om det går over av seg selv eller ikke- så da er det nok lurere å være på den sikre siden. For min del vet jeg at det gjør det, og at det bare er å vente på at det går over, uansett hvor langt nede i kjelleren jeg er i gravid tilstand. Men det er jo ikke sikkert at det er sånn for alle, mener å ha lest at det er ganske vanlig at depresjon i graviditeten går over til depresjon etter fødsel, og da er jo alt mye vanskeligere å hanskes med (liten baby på slep, søvnmangel osv).

For TS har jo også ting gått fort i svingene, og det har vært mye stress og sikkert en del vanskeligheter (med hans familie osv), det er jo også ting som lett kan vippe en skjør hormonbalanse i negativ favør, så og si, så jeg synes i alle fall hun burde lufte det med legen sin. Håper du gjør det, TS!

[AnonymBruker]

Ja, og i tillegg er det jo vanskelig å vite om det går over av seg selv eller ikke- så da er det nok lurere å være på den sikre siden. For min del vet jeg at det gjør det, og at det bare er å vente på at det går over, uansett hvor langt nede i kjelleren jeg er i gravid tilstand. Men det er jo ikke sikkert at det er sånn for alle, mener å ha lest at det er ganske vanlig at depresjon i graviditeten går over til depresjon etter fødsel, og da er jo alt mye vanskeligere å hanskes med (liten baby på slep, søvnmangel osv).

For TS har jo også ting gått fort i svingene, og det har vært mye stress og sikkert en del vanskeligheter (med hans familie osv), det er jo også ting som lett kan vippe en skjør hormonbalanse i negativ favør, så og si, så jeg synes i alle fall hun burde lufte det med legen sin. Håper du gjør det, TS!

Sant

Det er uansett tilfelle lurt å oppsøke samtaler fordi man vet det er langt høyere sjanse for fødselsdepresjon om man har hatt svangerskapsdepresjon.

Og som sagt, for meg var det iallefall en vesentlig forskjell på de vanlige "grinehormonene jeg er lei av alt" og på "jeg skjønner ikke hva som er poenget med at jeg skal leve" tanker.

Noen ganger hjelper kun tålmodighet, og andre ganger trenger man hjelp for at man ikke skal komme så langt ned at det er vanskelig å komme opp.

For meg ødela svangerskapsdepresjon for mye; amming/tiden etter fødsel, og selv nå endel måneder etter er det langt fra bra.

Utfordringen for meg iallefall var at jeg jo hadde plass på behandlingstilbud, men når babyen var født rakk jeg aldri "behandles" ordentlig både fordi dagene gikk i ett(baby som ikke sover særlig/ikke ligger rolig på timene/strev med mating enten ved amming eller mme+++, man får ikke konsentrert seg i behandlingstimene/hadde for dårlig form til å følge det ordentlig opp utover overfladisk snakking) - så jeg har ikke fått gå i behandling før jeg er ferdig med permisjon.

Og nettopp derfor er det lurt å komme igang tidligst mulig, det viser og all forskning

Er man i full jobb får man fri for å gå i behandling.

Anonymous poster hash: f7caa...975

[AnonymBruker]

Jeg også lurer på om jeg er deprimert. Startet svangerskapet med ekstrem kvalme og oppkast. Lå rett ut til uke 14, klarte ikke å få i meg noe mat, var sykt slapp og måtte på sykehuset for å få intravenøst. Kom meg ikke ut å fikk nesten ikke treffe folk på alle ukene. Var stort sett bare moren min og svigermor som var innom. Jeg er heldig som har samboeren min som kunne hjelpe meg!
Så kom bekkenløsningen sigende og delvis overlappet kvalmen. Kom meg ut av huset en gang i uken når jeg skulle til fysioterapeut og slik er det forsatt. Har bekkenløsning med gangvansker og klarer ikke å kjøre bil selv, så jeg er avhengig av at noen kan kjøre meg til fysioterapeuten. Er ikke så lenge siden jeg flyttet til denne plassen og kjenner nesten ingen på min alder her Sitter inne hele dagen og klarer ikke gjøre stort pga. bekkenet. Veksler mellom å sitte i en stol og ligge på sofaen. Bruker stort sett hele dagen på å se på tv, sitte ved pc'en og vente på at samboeren kommer hjem fra jobb så jeg får litt selskap.Er så utrulig lei! Har ca. 10 uker igjen av svangerskapet og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å få tiden til å gå! Når samboeren endelig kommer hjem så har jeg lett for å feil tolke ting og gråter for ingen ting. Er livredd for forholdet vårt siden graviditeten har forandre meg så mye... Vet ikke helt hvor jeg ville meg hele historien min, måtte bare lufte litt...

Ville bare si at du ikke er alene med å være deprimert! Heldigvis tror jeg ikke jeg kommer til å få fødsels-depresjon, for barnet i magen er så høy ønsket og høy elsket at jeg håper virkelig ikke det går.

Lykke til

Anonymous poster hash: 9fcb6...54d