Fantastiske foreldre & fine barndomsminner

[AnonymBruker]

Det er så mange fæle bardomsminner som blir delt på dette forumet, så nå synes jeg det er på plass med en tråd om fine barndomsminner.

Inspirert av avsporing fra en av trådene her, har du ett fint barndomsminne fra mor, far eller besteforeldre du vil dele med resten?

Anonymous poster hash: 9652e...e63

[Gjest Tekola]

Et av mine favorittbarndomsminner var siste sommeren med farfaren min. Vi var på hytta, han lærte meg å fiske, vi grillet fisken vi hadde fanget på stranda, og så satt vi og så utover sjøen og tordenværet og spiste smågodt. Det høres nok helt teit ut for andre, men for meg er det et av de beste barndomsminnene jeg har

[AnonymBruker]

Å, bestefedre altså:-) Jeg var med farmor og farfar en hel sommerferie på hytta ved djøen. Jeg og farfar gikk daglige turer, fisket, badet, fanget krabber, lekte gjemsel i skogen, grillet fisk på bål på en "øde øy" vi dro til. Der fant vi en tom sprayboks. Den kasta vi i bålet, og så løp vi til båten. Når vi var på vannet smalt det, og jeg hylte av fryd! På kvelden satt vi på terrassen på hytta og så på solnedgangen. Vi hadde hvert vårt teppe på, og spiste jordbær og iskrem til kveldsmat. Det er den fineste sommeren jeg har hatt :-) Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om ikke jeg kunne vært hos besteforeldrene mine i lange perioder når ting var for tøft hjemme.

Anonymous poster hash: 6aa07...177

[Ciara]

Jeg har mange gode minner med mange familiemedlemmer. Men jeg kan jo fortelle litt om pappa:

Verdens tryggeste pappa. En sjenert og reservert mann for alle andre, punktlig, skikkelig. En sånn som aldri har betalt en regning for sent, og som få har sett sint. Men han kan bli sint, selvfølgelig, først og fremst hvis noen gjør hans nærmeste noe. Da en urimelig nabo skjelte ut mamma på helt feil grunnlag var det pappa som eksploderte. Og en gang jeg var liten og ble slått av en gutt i klassen marsjerte pappa hjem til den familien og brølte at DETTE skulle han ikke måtte høre om flere ganger, og det gjorde han da heller ikke. Selv om få har sett ham sint og han som regel er spøkefull og blid har han et eller annet ved seg som gjør at folk ikke tør å tøye grensene hans.

Men altså, barndomsminner: Som jeg skrev i en annen tråd: Pappa elsker barn. Alle barn i alle aldre. Han holder babyer og pludrer med dem. Han liker sisten med treåringene. Han skravler med barn i alle aldre. Pappa synes mange ganger voksne og familieselskap er ekstremt kjedelig. Han kan si til mamma: "Må vi dra på disse greiene?" Han kan ikke fordra småpraten og det forutsigbare ved det. Så jeg tror han rett og slett synes unger er mye morsommere. Han ler godt av alt det sprø de sier, liker å høre hva de tenker, og han liker å tulle og leke. Leken, er han vel egentlig. Barn forguder ham tilbake. Han var søskenbarna mine sin helt da vi var små, og de synes jeg var kjempeheldig som hadde ham som pappa.

Han er også veldig kosete. Jeg kunne sitte i armkroken hans til jeg var stor. Jeg krøp sikkert opp i mamma og pappas seng på helgemorgenene til jeg var ti For meg er pappa det aller tryggeste, på alle måter. Både rent fysisk - store, sterke pappa - og som psykisk støtte. Er det noe jeg bekymrer meg for ringer jeg pappa. Og pappa sier de rette tingene så alt føles mye lettere etterpå. Han bebreider meg aldri.

Det jeg gruer meg aller mest til i livet er å oppleve at pappa dør. Nå er jeg jo voksen og klarer meg selv, men den vissheten om at pappa er i nærheten om det er noe er så god å ha.