Svikefull pappa...... Hjelp????

[Gjest Far til 2]

"samvær med pappaen når dette er mulig" Definer mulig. Et samvær kan, hypotetisk, GJENNOMFØRES ved å plassere barnet i et rom sammen med en full person om så er ikke sant? Men det er ikke den typen "samvær" vi ønsker for et barn er det det? Tror vi BARNET ønsker det?

SAMVÆR, det må ligge kriterier i bunnen her, et av dem at det ikke er uheldig for barnet. DET er debatten her, ikke all slags usaklig kverulering rundt emnet.

Jeg mener at det ikke er uheldig for barnet i denne sammehengen å ha samvær med pappan sin. Det er ingen signaler om at han har ønsker om å skade barnet på noen som helst måte. Det er heller ingen signaler om at han drikker seg full eller andre ting som er til skade for barnet.

Det er med andre ord ingen signaler om at far er til skade for barnet på noe vis utenom at han har problemer med å følge avtaler. Og når jeg sier det slik er det ikke fordi jeg mener det er å regne som en bagatell at far ikke stiller opp som avtalt. Men det er altså ikke skadelig på noen måte å ha samvær med pappan sin. Det som er skadelig er Å NEKTE barnet samvær med papan sin.

Jeg har ikke oppfattet Metteflette dithen at hun vil nekte barnet samvær. Heller tvert i mot. Dette synes jeg er veldig bra.

Derimot sliter både hun og dattern med at faren ikke stiller opp slik avtale er. DET er et problem, både for barnet og Metteflette. Men det mener jeg altså kan løses ved at samvær avtales mellom foreldrene og ikke med barnet direkte.

"Det gir oss ingen rett til å ta fra barnet det samværet som det ønsker" - neivel? Barnet skal ikke fratas samvær uansett kvaliteten på samværet? For en uforsvarlig holdning! Fullstendig uten tanke for barnet! .

Hvor i all verden har det fremkommet informasjon om at samværet er "av dårlig kvalitet" ? INGENSTEDER. Det som er uforsvarlig er å "tenke seg en mulig skade" som barnet utsettes for ved samværet. I dette tilfellet ønsker barnet samvær. I dette tilfellet ønsker mor samvær (såfremt pappan stiller opp slik avtalen er ?). Hvordan i all verden kan du si at samværet da er uforsvarlig ???

"Et barns dømmekraft i så måte kan jo også diskuteres - et barn vil helt sikkert både ønske samvær og forsvare pappa så langt som bare det - UTEN at det er noen som helst indikasjon på at far er egnet - DEN bedømmelsen er ikke et barn i stand til å ta' date=' det er derfor vi som oppegående voksne må beskytte dem, DERSOM vi ser over tid at en voksenperson ikke ivaretar barnets beste.[/quote']

Har du ikke satt deg selv til talsperson for andres meninger nå ? Hvis ikke synes det som om det er du som utenforstående 3.dje person som vet best om DETTE barnet ikke bør ha samvær.

[Gjest Madam Felle]

Jeg ser jeg er uenig med noen av debatantene her inne og aksepterer det. Men fortsatt mener jeg det er feil å nekte et barn samvær med en oppegående forelder, - selv om det skulle gå flere år. Jeg har selv vært vitne til 2 tilfeller hvor barnet i det ene tilfellet ikke hadde truffet faren på 7 år (2-9 år) og i det andre tilfelle var det gått 11 år (1-12 år). I begge tilfellene har de som dengang var barn nå et kjempegodt forhold til fedrene.

Men ser som sagt at dere mener at barn ikke bør ha samvær i tilfeller der samvær har vært umulig/vanskliggjort av en av foreldrene. Jeg får akseptere denne uenigheten, og håper barna også aksepterer at de frem til de ble voksne er blitt fratatt muligheten til samvær med samværsforelder. Hvor mye glede barn har av å bli fratatt muligheten til samvær vet nok bare dere som er positiv til dette. Kansje dere har opplevd det og derfor ser det med andre øyne enn meg.

Far til 2

Hvor mye glede har et barn av en far som sårer det barnet gang på gang på gang? Men ahr forstått det nå at du ser faren i dette, og glemmer barnet.

[Gjest Anonymous]

Nå gjenntar jeg meg selv veldig ofte ser jeg, men dere har altså ikke klart å overbevise meg om at et barn bør bli fratatt retten til samvær når:

a) faren har ingen ønsker om å skade barnet.

B) barnet ønsker selv samvær

c) mor ser positivt på samvær (når avtalene fungerer)

d) barnet viser sterke bånd til faren

e) far også ønsker samvær (men klarer ikke overholde avtalene)

Hovedproblemet kan altså løses ved avtaler som gjøres mellom foreldrene, men hvor bostedsforelder fungerer sum "buffer" og ikke nødvendigvis forteller om avtalene umidelbart slik at barnet evt kan beskyttes mot nedturen.

På sett og vis kan en si at det er avhengig om bostedsforelder orker den ekstra påkjenningen det er med å legge avtaler (som evt brytes).

Men problemet bør altså ikke tillegges barnet. Det er foreldrene som skal finne løsningen. I dette tilfellet blir det en påkjenning for mor, men jeg argumenterer altså utifra barnets ståsted, behov og rettigheter. Ikke utifra bostedsforelder. Dette kan sikkert være tungt for Metteflette og andre foreldre i tilsvarende situasjon å akseptere, men Metteflette har så langt jeg har sett ikke sagt seg uenig i de forslagene jeg har lagt fram. Det å overlate det meste til bostedsforelder vil altid være tungt å akseptere når far til barnet viser så liten forståelse.

Men igjen: Jeg argumenterer utifra barnets ståsted med forslag til hvordan foreldrene kan løse situasjonen for barnet.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Selvsagt, det er jo den situasjonen mange kvinner havner i uansett - være mamma for både barn og mann... Så hvorfor skal man bli kvitt DET problemet når man gjør det slutt? For en glimrende holdning.

Belastningen ved et samlivsbrudd rammer selvsagt alle involverte parter. Og for en mamma er selvsagt barnet viktigst uansett, det ser man fordi det synes BÅDE gjennom handlinger og ord, ikke bare ord.

Å rettferdiggjøre det faktum at mor skal ta hele belastningen med å sørge for at far beholder kontakten med barnet, blir rett og slett for dumt. Det går litt for langt i "rettferdigheten" for far når noen synes det er helt rimelig å skade forholdet mellom mor og barn på sikt bare fordi en sviktende far skal bæres på hendene - fordi HAN er udugelig i utgangspunktet.

Far fortsetter å svikte, og så skal mor også skuffe...? Jeg tror noen her har sett seg litt for blind på egen sak og enkeltstående skrekkeksempler til å klare å vurdere slikt lenger. Rett og slett. Det blir altfor lite nyansert.

Og når har man forlangt det samme av en far, at han tar støyten gang på gang hvis en mor svikter? Eller er han glorifisert i den grad at han skal være helt uangripelig i ethvert henseende? For en machiavellisk holdning. Skal vi skli inn i 2004?

Kjempebra at Metteflette ser verdien av at barnet skal ha et GODT samvær med far. Og ikke minst kjempebra at hun har vett til å stille spørsmål ved om det er verdt det på sikt, dersom det er nedbrytende for datteren. Noe det ER, med gjentatt avvisning.

[Gjest Turi]

Her var det masse synsing om en sak man ikke kjenner :o

Ville bare si at som barn av en far som stadig skuffet og ikke stilte opp som han skulle, som ikke holdt avtaler og som aldri initierte samvær, ville jeg hatt STORE problemer med å forholde meg til mamma i dag, dersom hun hadde gått til noen skritt for å HINDRE samvær med pappa.

Kanskje noe å tenke på.

[Gjest 2ne]

Som barn av samme type far er jeg glad for at mamma på et punkt HINDRET samvær, fordi jeg selvsagt ble knust hver gang han ikke dukket opp.. Jeg ville hatt store problemer me då forholde meg til mamma idag hvis hun hadde fortsatt å la seg manipulere og svikte, og jeg ville heller aldri lært at jeg som jente har lov til å respektere MEG SELV og mine behov, også som kvinne. Hadde ikke hatt mye respekt igjen for henne hvis hun ikke hadde kjempet for min skyld slik hun har gjort.

Idag har jeg kontakt med pappa - denne gangen på MINE premisser. Han er akkurat like udugelig som omsorgsperson betraktet, men nå kan det ikke skade meg lenger.

For øvrig er vel dette et forum for synsing, er det ikke? Og det vi synser om er de innleggene som kommer frem her - da er vi prisgitt å synse noe ut fra det som skrives, uavhengig av trådstarternes evne eller manglende evne til å formulere seg - og må selvsagt ta høyde for momenter som ikke nevnes i innlegget.

SELVSAGT er det synsing, og SELVSAGT er alle tilfeller mer sammensatt enn det som kommer frem.

[Gjest Far til 2]

Det er et uttrykk som heter "som far, så sønn" (eller noe liknende).

Dette kan sikkert også passe på kvinner.

Slik jeg oppfatter din situasjon 2ne så ble du "beskyttet" mot samvær med faren din. Nå mener du det er riktig å "beskytte" andre mot fedrene.

Et slikt standpunkt er naturlligvis forstålig ettersom du mener du hadde det best ved at mor forhindret samvær med en "udugelig omsorgsperson" (slik din mor så det).

Men er det ikke langt på vei foreldrenes egenrådige holdning vi må bort ifra om vi skal sikkre barn samvær med begge foreldrene, tiltross for at en av partene mener den andre er udugelig ?

Vi hører i ditt tilfelle om at barn ikke bør ha kontakt med fedre fordi mor mener han er udugelig. Vi hører i andre tilfeller om barna blir fratatt mulighet med svært oppegående fedre.

Situasjonen er med andre ord forholdsvis likt fordelt.

Men uansett fordelingen er det altså 66.000 barn (sekstiseks tusen) som har lite eller inget samvær med samværsforeldre. 66.000 barn i Norge vokser opp med sterket begrenset samvær med en forelder som svært ofte er oppegående. Jeg er sterkt tvilende til at 45.000 fedre (anslått med bakgrunn i 1,5 barn/husstand) i Norge er uegnet til samvær. I så tilfelle betyr det at nesten 25% av alle fedre i Norge er uegnet som omsorgsperson.

Jeg tror det er på tide med et oppgjør mht barns rett til samvær/omsorg fra begge foreldrene. Vi kan ikke fortsette å skyve så mange barn bort fra en pappa (eller mamma) som de er glad i.

Joplaya (som hadde et innlegg for 2 uker siden ?) satt også i den situasjonen at hun kan miste kontakten med dattern sin. Uten at hverken hun eller dattern har gjort noe galt. Hun skulle i utgangspunktet være rimlig oppegående som forelder ettersom hun er barnepedagog (eller noe liknende). Men hun risikerer altså også å miste kontakten med sin datter om barnefaren velger å bryte avtalen om felles omsorg og flytte så langt at samvær blir umuliggjort.

Naken hadde for en tid tilbake en historie hvor hun som barn beskrev savnet etter faren etter foreldrenes samlivsbrudd og hvordan hun nå som voksen tok et oppgjør med det som skjedde.

Vi har også lest om kvinner her inne, som etter at de vokste opp har kuttet enhver kontakt med sin mor pga skittkasting og negativ omtale av pappan som de som barn var veldig glad i, - men som de ble forhindret fra å få et forhold til i barndommen pga foreldrenes konflikt.

Metteflette sliter med et reelt problem som er vanskelig å løse. Men på et generelt grunnlag må vi få på plass et lovverk som sikrer barna omsorg fra begge foreldrene.

Det er ingen hemlighet at en del kvinner "eier" sine barn og mener de kan alt så mye bedre enn fedrene (inkl. hva de skal ha på seg, hva de skal spise, når de skal være inn/ute, etc, etc). Og mange kvinner ER flinke til dette. Men det betyr ikke at nesten 25% av fedrene er uegnet som omsorgsperson.

Det er flott at kvinner tar ansvar. Det er flott at også menn tar ansvar på samme måte. Men det er ikke bra at kvinner eller menn fratar barn retten til samvær med samværsforeldre. Da må vi gripe inn å sikre barnets rettigheter. Ikke frata det enda mer.

Far til 2

[Gjest 2ne]

Selvsagt måtte det snus rundt og brukes at jeg fortalte noe om meg selv, det passer fint til resten av profilen...

Masse statistikk er flott og fint.

Men å nærme seg dette forumet med holdningen at alle kvinner vil eie barna sine og alle fedre er oppegående martyrer, ofre for kvinners possessive omsorg, blir FOR DUMT. Fakta gjenstår - hvis barn er det viktigste, må vi ikke være redd for å kalle en spade for en spade bare for å beskytte voksnes ego. Det holder ikke å tviholde på de eksemplene hvor pappaene er ofre. Poenget er å finne løsninger der BARNA er ofre for sviktende omsorgsforeldre. Allverdens flisespikkeri og snu og vri på temaet-snakking endrer ikke på at det FINNES personer som ikke er bra for barna.

Og i motsetning til enkelte, har jeg faktisk nyanserte erfaringer (og utdanning...) UTENOM egen oppvekst som ligger til grunn for mine holdninger. Jeg synes ikke det å bryte kontakt med far bør være normen fordi det skjedde meg - jeg sier at jeg ser at det ikke alltid er feil! Prøv å være litt mer opptatt av det som FAKTISK blir sagt og litt mindre av å gi kvinner flest verbal juling, med opphav i en eller annen privat agenda.

[metteflette]

Hei alle sammen!

Tenkte bare jeg skulle oppdatere litt...

Jeg sendte i forrige uke et brev til min eks, hvor jeg forklarte at ting må endres fordi datteren vår sliter med dagens situasjon. Jeg endte brevet som var en side langt, med å si at jeg vil ta kontakt med advokat hvis vi ikke klarer å løse dette sammen.

Fikk en sms, hvor han sa at jeg kunne bare ta kontakt med advokat, det passet han fint etc. Så sendte jeg tilbake hvos jeg ba ham om å lese brevet nøye en gang til for å få med seg det viktige, nemlig vår datters beste. Det endte med at jeg fikk en mld om at han visste nå ikke hvor interessert han var i en avtale...

Dette får meg virkelig frustrert, så nå har jeg kontaktet advokat for å få en juridisk riktig avtale til min datters beste. Hun fortjener bedre enn slik hun har det nå.

Om en uke skal hun reise med pappaen sin på 14 dagers ferie til hans foreldre. Da har hun sett ham ett døgn siden jul. Er dette holdbart?? Hun snakker om ham hver dag. I tillegg har han nå anskaffet seg hund, veldig fint for ham. Bare et minus... Datteren vår er livredd hunder etter at hun ble bitt. Så nå er det virkelig motiverende å sende henne til far...

Vet ikke hvor sammenhengende dette var, men jeg er virkelig fortvilet. Føler jeg stanger hodet i veggen gang på gang...

[LilleBille]

Det er nok det greieste for deg å få alt inn i skikkelige avtaleformer. Forstår at det er utrolig fortvilet å se at datterens far skuffer gang på gang .. når datteren din vil ha kontakten. Det å tro på .. og så bli skuffet gang på gang er forferdelig sårt.

Ønsker deg lykke til metteflette.. Håper du klarer å få til en løsning som blir best mulig for datteren din ut fra de gitte forutsetninger, og jeg forstår absolutt frustrasjonen og fortvilelsen din - når det eneste du ønsker er det beste for datteren din...

[Gjest *Fiona*]

For det første, spar for all del på meldinger fra ham som omhandler barnet!!!

For det andre - denne fyren duger ikke. Alvorlig talt, har han hatt henne en natt siden jul? Håper for øvrig du tok en kopi av brevet du sendte ham...?

Her er det for sent med silkehansker, det er jo helt sikkert. Blir utrolig provosert av oppførselen hans, og er enig med deg at datteren din fortjener bedre! Fortsett å holde kontakten med foreldrene hans, du trenger dem i en eventuell rettssak hvis han setter seg på bakbena. Og datteren din trenger dem - det er flott at du ivaretar denne kontakten.

Antar mekling er et tog som har gått...?

Datteren din vil utvilsomt ha mer vondt av å bli avvist gang på gang enn å leve uten ham. Nå er det jo en spesiell situasjon i og med at du faktisk har kontakt med foreldrene hans - jeg mener, de får vel også et forklaringsbehov etter hvert, på hvilken drittsekk faren er...

Men jeg synes du har lov til å tenke på datteren din jeg - sikre deg et videre godt samarbeid med besteforeldrene, kontakt advokat og sett i gang det du må. Det kan vel få to mulige utfall - at han ser at du mener dette, og at det kreves litt av ham også. Eller at han LAR SEG skvise helt ut, og da vet du at du gjør det rette.

Dersom datteren din ønsker kontakt senere i livet - da kan du egentlig bare støtte henne, og håpe han ikke er helt på bavian-stadiet - men hvis han er det, er hun da iallfall forhåpentligvis gammel nok til å se at det er hans ansvar og IKKE HENNES og ikke ditt, at han er som han er.

Uff, jeg forstår ikke hvordan han kan være slik engang, hva slags oppvekst har han hatt egentlig? Hvordan blir man så følelsesløs? Jeg føler med deg. Fortsett å være sterk, og bygg godt nettverk rundt datteren din ellers, så har hun en god og trygg plattform i sitt eget liv - det er viktigst av alt. Da kan man faktisk takle (bedre) å ha et manglende forhold til en forelder.

Så kan du jo bare håpe på at det går et lys eller to opp for ham...

[metteflette]

Det er ingen som forstår hvorfor han er slik, hverken hans egne foreldre eller noen andre... Det eneste logiske jeg har prøvd å forklare det med er at når jeg brøt ut av forholdet så syns han at det var så tøft å "miste" datteren at han kuttet heller helt ut.. Jeg tror ikke han hadde hatt kontakt i det hele tatt hadde det ikke vært for farmor. Hun synes dette er helt forferdelig, men i og med at de bor i nord og vi bor på vestlandet så er det vanskelig å holde kontakt utenom tlf og ferier.

Men jeg takker for massiv støtte, det hjelper å høre at jeg ikke er helt på jordet. Mitt nettverk synes jeg har vært for snill for lenge, men for meg er det viktig å kunne si til datteren min at jeg har virkelig prøvd.

Men de støtter heldigvis opp om datteren min, så hun er et åpent og tillitsfullt barn. Men de som kjenner henne godt merker også hvordan dette med faren sliter på henne. Så jeg gruer meg allerede til uken når hun kommer tilbake igjen, for da er det på den igjen med spørsmål om hvorfor pappa ikke vil være mer med henne, hvorfor bor han så langt borte osv.

Hun får også noen nedturer som ikke er så bra. Men vi vet jo alle om det på forhånd og prøver så godt vi kan og hjelpe. Men trass alt så er hun ei kjempeflott jente, og forhåpentligvis så ser hun at hun var ikke skyld i noe av dette når hun blir eldre...

[Carrot]

Uff da - stakkars lille vennen, jeg syns jenta di fortjener bedre jeg

Det er desverre ikke alle (hverken menn eller kvinner) som er gode foreldre, det kan være mange årsaker - men ofte er det ren egoisme.. Mange tenker først og fremst på seg selv - derfor syns jeg du har gjort alt i beste mening jeg når du har latt han ture frem og alikevel tilbudt han din leilighet for at jenta skal se sin far - du er et eksempel på en veldig omsorgsfull mor slik jeg tolker det.. :-)

Videre tror jeg nok ikke en advokat vil løse saken - men det er kanskje en start.. Man blir uansett ikke fradømt retten til sitt barn selv om man svikter på samværet - beklageligvis i noen tilfeller..

Jeg vet om fedre som har brukt hele samværshelgen på å skjelle ut mor i telefonen med barna i armkroken, men jeg vet også om mødre som har sittet med barna i armen hver eneste dag og vært nedsettende overfor far uten at de av den grunn har blitt karaktreisert som dårlige foreldre..

Man kan jo undres da hva som skal til - jeg mener siden barnets beste burde komme først i alle samværsavtaler...

Nå tror jeg at din datter en dag vil si "nei" når hennes far ringer, si nei til å dra på besøk og ha kontakt - da vil han nok skjønne hvordan han feilet - men da er det nok for sent..

En god venn av meg opplever nå at hennes sønn sier nei til sin far, han sier rett ut at han vil heller være hos mamma og pappa, det er der han hører til og de har alltid tid til å bry seg. Faren syns dette er vondt, beskylder mor for å sette sønnen opp mot ham og lager masse bråk. Han vil ikke "ha på seg" at hans sønn ikke vil vite av ham.. Det ble truet med rettsak, men havnet til megling, til barnets beste som de sier - sønnen måtte "vitne", mot sin far.

På bakgrunn av det gutten uttalte til de oppnevnte sakkyndige (psykologer) får han selv være med å bestemme, far kan ikke "tvinge" seg til samvær uten at sønnen ønsker det - mor må oppmuntre til samvær men ut over det fastsette ikke samværsavtalen noe mer på grunnlag av guttens reflekterte holdning som det het...

Det er for ille - at en gutt på 12 år er mer voksen og reflektert enn sin far, men desverre er det livet. Men det er også ille at far mister en sønn som er 12 år, for det er jo det som skjer når "den nye" familien til gutten er den han vil ha..

Jeg har ikke noen gode råd å gi deg - ville bare prøve gi deg et bilde av at noen sliter med det samme, noen har det verre - og at du ikke skal fortvile..

Når din datter spør hvorfor far ikke vil ha henne - si da at det vil han nok, men at han ikke tenker og handler slik dere gjør, at han alikevel nok er en god person og at du er der for henne og elsker henne fordi hun er verdens viktigste for deg.. Gi henne styrke og tenk alle fæle tanker om faren når hun ikke er der - fortell han at han er en dritt som gjør dette mot et barn og si at du ikke finner deg i det lengre. Be han komme med et forslag til samvær, la han sette opp en avtale som han mener er god - og kjør så hardt på den.. Det var jo hans forslag!!

Advokater kan ofte gjøre ting verre - det blir så mye "krig" av å gå til sak - og barna skjønner mer enn vi tror...

Jeg håper du finner en løsning og at datteren din vokser av seg fars holdninger til samværet eller at far "tar til vett" som det heter..

Lykke til.

[Gjest *Fiona*]

Han sier at det var så fælt å miste henne så han kutter henne ut av den grunn...?

Jeg har ikke ord for hvor latterlig, umodent, sykt, idiotisk - åjo, hadde visst NOEN ord likevel...

Det er bortimot det forjævlig dummeste jeg har hørt i hele mitt liv - HAN har det tøft, så det skal gå utover ungen?? Syking. Hvem er det som tenker på barnet da..?

Dette blir for dumt. Enig med Carrot, fortsett å støtte henne, og ALDRI ha skyldfølelse - du gjør ditt beste, og mer kan ingen forlange av deg i denne situasjonen. Datteren din vil forstå når hun vokser opp hvem som var der og hvem som svikter. La handlingene hans tale for seg selv du.

[Gjest Anonymous]

Vil bare si at en far ikke kan dømmes til samvær. Han har ingen plikter til samvær. Men han kan dømmes til mindre samvær hvis en samværsavtale ikke fungerer som avtalt. Dette blir i så fall opp til mor å bevise. Ofte blir det ord mot ord. Min eks serverte mange løgner for dommeren og fikk det likevel som han ønsket. Mer enn "vanlig" samvær. Samværsavtalen fungerer slett ikke men han betaler likevel mindre bidrag. Det var han som gikk til sak. Jeg burde tatt opp saken, men orker ikke. En rettsak sliter både på voksne og barn.

[metteflette]

Dere misforstår litt.. Jeg har ingen planer om å bringe ham inn for retten, men vil ha en advokat som rådgiver, så jeg ikke skriver under på noen avtaler som kan slå tilbake negativt. Jeg vil bare at ting skal være ordentlig.

Har vel glemt å nevne at han en ny kjæreste, de har vel vært sammen et år. Etter at hun kom inn i boldet, så er det ikke lengre mulig å snakke sammen med ham på telefon. Og det er vel helst hun som ikke vil bo i min leilighet, og ikke vil la ham bo her alene heller.

Jeg forstår jo henne til en viss grad, men at han lar henne komme foran sin egen datter skjønner jeg ikke. Er det noe mannen i mitt liv må godta, så er det at min datters ve og vel vil alltid komme først.

Det verste var vel siste gang han hadde henne, så bodde de alle tre på hotell. Og når jeg avleverte henne, så snakket hverken eksen min eller den nye damen til meg. Hun hilste ikke en gang på meg.

Jeg ble så paff, normal høflighet er jo å hilse på moren til det barnet du skal tilbringe tid med???

Men hun ser nå i det minste normal ut og datteren min syns hun er trivelig, og ingenting er jo bedre enn et.

[Gjest 2ne]

Hilste ikke på deg...?

For et opplegg...

Enig med Carrot og Fiona, fortsett å bygge opp datteren din og ivareta hennes interesser, du er jammen den eneste av dere som skjønnerhva det innebærer. Ikke så overraskende at en pappa lar unegn går for lut og kaldt vann så fort han får seg dame, men ikke mindre absurd for det.

Tror uansett det er lurt å få inn folk som er objektive, som kan hjelpe deg hvis situasjonen skulle tilspisses. SOm du sier, hvis datteren din liker den nya dama så oppfører de seg vel iallfall sivilisert DEN tida - men i det store og hele er dette et opplegg som virkelig stinker - tenk at voksne kan oppføre seg sånn mot et barn.. :evil:

[Varja]

Kanskje et lite sidespor, men at barn er redd for hunder skal man ta på alvor. Kanskje kan det hjelpe en som er redd å bli kjent med en hund. _Men_ det må skje i en situasjon som hun er helt trygg på og føler at hun mestrer. Håper faren klarer å forstå det og sørger for at datteren din ikke blir mere skremt ved at hunden for eksempel hopper opp for å snuse eller bjeffer mot henne når hun kommer? Er det noen måte du kan formidle til ham hvor viktig dette er? Hvis du ikke er 100% sikker på at han har forstått det så ville jeg ikke overlate datteren min til ham alene.

[metteflette]

Tror ikke han helt har skjønt dette med hunden nei.... Men vi får se hvordan det går.

Snakket med advokat igår, har avtale på tirsdag. Vi skal sette opp forslag til avtale og forhandle fram en som kan funke. Få denne stemplet hos fylkesmannen, slik at det er konsekvenser hvis den blir brutt, for begge parter.

Vet det er et drastisk skritt, men ser på dette som en nødvendighet!!

Takk igjen for utrolig gode råd og oppbakking!!!

[metteflette]

Det var jeg som engang startet denne tråden her, og jeg må få ut litt "damp" igjen.

Har fremdeles ikke samværsavtale skrevet og undertegnet, til tross for mange forsøk fra min side.

I juni sluttet plutselig bidraget å komme, fordi han hadde ikke penger... Så jeg gikk bort ifra selvbestemt avtale og tilbake til innkrevingssentralen sitt system.

Nå kommer han plutselig idag pr telefon og krever meg for penger for reisen i desember!!!

Han var her i 2 dager, som han spurte om det var greit han kom og hadde datteren vår hos seg to netter.

Og nå skal han ha reisepenger av meg!!! Fordi han også har rettigheter!!

Så får jeg sms om at han skal slette nummeret mitt fordi han er drittlei, så jeg sa bare at det må han jo bare, men jeg unnskylder ham ikke overfor ungen imorgen. Det ga han F***N i, fordi han var drittlei...

Jeg er så LEI av de barnslige utspillene hans. Og det går utover mitt humør også. Jeg måtte bare få ut litt, før samboeren min ringer (borte i jula....) så slipper han å få all dritten ihvertfall.

Har dere lyst til å komme med innspill så takker jeg for det på forhånd!

God jul til dere alle sammen:)