Personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Heisann!

Jeg er ei 18 år gammel jente som skriver her siden jeg er redd jeg har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse eller flere... Det er en eks av meg, som jeg fortsatt tilbringer mye tid med som fikk meg til å tenke mer på det. Nå som jeg skriver dette er jeg egentlig ganske sikker på at jeg ikke har det, men sånn innimellom så blir jeg usikker. Jeg er veldig usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hva jeg liker og ikke liker, hva jeg mener og blir også fort påvirket av folk rundt meg og hvordan kanskje folk helst liker å se meg være, oppføre og se ut. Jeg er veldig sjenert som regel, og har litt angst for å dra til venners hus, egentlig er det mest ille når det omhandler guttevenner eller kjærester, da synes jeg det er skummelt å dra til de, er redd for å bli dømt, synes det er kleint, vet ikke hvorfor men får helt sykt angst av det og vil helst unngå situasjonen. Uansett når jeg først møter situasjonen er det som regel ikke så ille, men likevel føles det like skummelt hver gang, med mindre jeg av en eller annen grunn er i et helt fantastisk strålende humør. Jeg endrer mening om folk veldig ofte, en dag kan jeg mene de er kjempemorsomme og hyggelige, mens om en uke kan jeg være skeptisk, mene de har en eller annen ond plan eller at de bare bruker meg. Det rareste er at jeg tenker slik om folk jeg på en måte bruker og, men jeg vil ikke si jeg bruker mange. Jeg har selv blitt såret av venner som har manipulert og behandlet meg dårlig, og da var jeg veldig ærlig og meg selv egentlig.. men så ble jeg litt forandret, og de var dårlig innflytelse. Jeg har alltid hatt problemer og sikkert muligens en personlighetsforstyrrelse deretter, men gjorde ikke ''slemme'' ting før etter å blitt kjent med sånne mennesker. Hun ene venninna mi snakket om å ha gutter rundt lillefingeren og manipulere folk til å gjøre ting for deg, hun andre sa hun aldri fikk dårlig samvittighet og hun brukte eksen hennes veldig mye, fikk han til å gjøre ting for henne osv.

Den tiden skjønte jeg at det var feil, og sånt skjønner jeg fortsatt, men jeg har gått inn i en egen rar fase nå de siste to årene etter jeg flyttet for meg selv (jeg hadde det ikke bra hjemme så fikk hjelp til å flytte) og jeg gjør dumme, gale ting uten og forstå det ordentlig. Jeg tror jeg har et problem med å lyve, for meg selv og for andre folk, mer indirekte. Jeg lurer meg selv. Jeg husker jeg ble såret av tre gutter i starten av mitt første år alene, og jeg tok det veldig til meg. likte ikke at jeg ble lyvd til, brukt og lignende... Så av en eller annen rar grunn ble jeg påvirket av hun ene venninnen min og begynte å tro at når man henger med gutter skjer det alltid noe seksuelt, uansett om det ikke ga mening. Jeg ble fingret av mange forskjellige gutter når jeg møtte de, og så på det som helt normal oppførsel. Helt til jeg skjønte og fikk beskjed at det var det ikke, skammet meg og stoppet med det. Så holdt jeg det heller til den jeg var samen med, holdt på med... men det ble ikke så mye bedre. Så når jeg ble sammen med en fyr som var hodestups forelsket i meg og jeg var ikke det samme i han, + jeg merket han var veldig sårbar og hadde litt psykiske problemer, så ble vi sammen og etter en stund så begynte jeg å kjede meg litt, og hang med en guttevenn av meg som var nedfor, så var jeg utro mot kjæresten min, og jeg fikk også tanker som at det var spennende, at jeg likte det og at jeg på en måte ville han skulle lukte en annen fyr fra sengen min, samtidig som jeg ikke ville det for det ble jo stress, drama og at han ble lei seg. Jeg slo opp med han istedet for å si det for å bli sammen med han andre, men vi ble ikke sammen likevel så jeg ville ikke være alene og ble sammen med han fyren som var forelska i meg igjen for andre gang. Jeg fortalte han etter tre mnd at jeg hadde vært utro og vi hadde en helt forferdelig tid, forståelig nok, og jeg var ikke så forståelsesfull som jeg burde vært, men sa jo hvor lei meg jeg var osv. for jeg vet jo det er nødvendig. Og jeg hadde jo dårlig samvittighet, og synes han fortjente bedre, samtidig som jeg likte å ha en person der for meg. Vi ble helt slutt etterhvert og han ville få kontakt med meg igjen og bedte om det, noe jeg likte siden jeg følte meg mektig og best, også sa jeg at jeg ikke ville snakke med han mer noensinne. Den eksen jeg omtalte som sa jeg kanskje har personlighetsforstyrreelse er ikke han her, det er en jeg møtte iløpet av dette året, ikke sist år.

Jeg liker ikke å være ensom for jeg får en ekstrem frykt for å være alene for alltid. Og jeg liker ikke den personen jeg er for tiden, siden jeg har alltid vært snill og grei før og brydd meg ganske mye, så plutselig har jeg forandret helt meg selv. Eller så har jeg vel bare begynt å oppføre meg slik jeg vil, jeg aner ikke. Jeg har sovet med to gutter den siste tiden, min siste eks(som gjorde meg oppmerksom på dette) og en annen. Jeg har likt og hatt dem begge der, og jeg hadde sex og sov med eksen min samtidig som jeg var med han andre (og han visste ikke om det, bare eksen min visste at jeg sov med en til) så holdt jeg på med eksen min litt og fortalte det ikke til han andre før to dager før jeg bestemte meg for å ikke holde på med eksen min lenger for jeg ville gjøre mer som jeg vil. Jeg liker å ha muligheten til å velge mellom fler, og føle at jeg er nr. 1 i livet til flere for det styrker selvtilliten min, samtidig som jeg ikke liker at de vil ha noen andre enn meg, er med andre enn meg. Men jeg bestemmer ikke over de, eller sjefer, men føler meg dårlig innvendig over det, og deretter burde jeg forstå hvordan de føler det når jeg holder på sånn som jeg gjør, men jeg sliter med å faktisk innse det ordentlig. Jeg har lyvd til begge, men er mest ærlig mot eksen min, men en ting han ikke vet er at jeg nå har hatt sex med han andre og en gang. Jeg har hatt sex med tre jeg har vært i forhold med, og to utenfor. De andre seksuelle tingene som har skjedd med flere, har bare inkludert fingring, roting og sånt, og det var mange fler, men det har jeg stoppet med nå for det var bare flaut. Jeg vil være en ordentlig jente, men er som noe inni hodet mitt ikke tenker som alle andre gjør, siden jeg stadig går i samme spor som jeg egentlig ikke vil være i.

Jeg husker at min første kjæreste som jeg hadde sex med maste veldig mye, behandlet meg dårlig og respekterte meg ikke seksuelt overhodet. Første gangen jeg hadde sex var jeg sinnnsykt trang og det gjorde vondt, han ville ha mange forskjellige stillinger. Han likte også en annen enn meg samtidig, og jeg tror at de tingene jeg følte den tiden og senere har påvirket meg i den grad at jeg heller vil være den mektige, den som sårer, så jeg selv ikke blir såret mer, sånn at jeg har kontroll. Jeg slipper ikke folk ordentlig inn lenger, jeg stoler ikke ordentlig på folk og liker å ha dem nært, men nok på avstand til at jeg har det bra. Men skjønner ikke hvorfor jeg ikke bryr meg mer om at de har det bra? Mammaen og faren min er alkoholiker, mammaen min har psykiske problemer også og har sagt rare ting og såret meg mye under barndommen min, og gitt meg løfter hun ikke har holdt og surret utrolig mye med meg. Den ene tanten min liker jeg ikke, hun har vært narkoman og er nå alkoholiker. Dette er ingen unnskyldning for at jeg oppfører meg som jeg gjør, men kan være en pekepinn på at jeg kan ha fått disse idiotiske væremåtene mine fra et sted.

Akkurat nå så tenker jeg på en måte at jeg er frisk, at jeg bare trenger mer positive venner, være strengere med meg selv når det kommer til hvordan jeg behandler gutter, men jeg tror ikke det er saken. Kanskje jeg har et problem. Jeg har ofte seksuelle tanker, om hvordan det er å ha sex med folk, hvordan de ser ut nakne, at de har sex med hverandre osv, til og med folk jeg ikke synes er fine eller vil ha sex med i det hele tatt. Jeg vil så mange som mulig skal like meg, synes jeg er pen, ville ha sex med meg, men vil at de skal respektere meg og sånne ting. Jeg liker å tenke at jeg endrer meg bare jeg finner den rette, men jeg er redd jeg bare kommer til å såre den personen. Jeg jobber ingenting for fremtidsplanene mine siden jeg føler meg for dårlig til å gjøre det, at jeg ikke er verdig, at jeg ikke er pen nok, samtidig som jeg også ikke jobber siden jeg tar det som det kommer og tenker det går nok bra senere siden jeg er helt fenomenal uten å måtte øve og at jeg er helt fantastisk vakker. Jeg har så mange forskjellige tanker at jeg ikke vet hva jeg mener. Jeg slet mye med å være suicidal før, det har blitt bedre nå. Før var det slik at jeg planla selvmord og ville prøve, mens nå er det slik at jeg får selvmordstanker men jeg tenker at jeg vet jeg heller vil leve, er bare å vente på de bedre dager. Jeg er ofte deprimert, ligger i senga og orker ikke gjøre noe. Derfor blir det rotete, støvete osv, litt sånn som mamma har det, bare ikke halvparten så ille og at jeg faktisk vasker, det er mest rotet som er et problem. Når jeg ligger i en seng med en gutt uansett om jeg liker en annen, siden jeg ikke liker å sove alene, og jeg da er i en seng med noen vil jeg flørte, og alt sånt. Det er liksom som jeg føler det er nødvendig, samtidig som jeg vet det er galt. Jeg vet jeg hadde følt meg bedre om jeg var mer ærlig osv.

Jeg går til psykolog, men hun vet ikke det her siden jeg holder unna slik informasjon fordi jeg vet det er galt mye av det, og jeg vil ikke at hun skal dømme meg. Jeg liker å bli sett på som intelligent, fornuftig og ordentlig, så jeg vil fortsatt ha det slik. Jeg liker ikke tanken på at hun skal vite hvordan jeg holder på til tider, for jeg vet at når jeg sier det skjønner jeg selv hvor galt det er. Jeg liker ikke å få høre kritikk på handlingene mine uansett om det er galt.. Jeg er liksom livredd for det! Jeg har sikkert mye mer å skrive, men tror jeg lar det ligge her. Dere kan bare spørre meg spørsmål om dere vil?

Anonymous poster hash: 4cfff...9fb

[AnonymBruker]

Om su vil ha skikkelig hjelp, så viser du dette innlegget til psykologen. Det er sannsynlig at du lider av personlihetproblematikk og relasjoner. Akkurat hva slags lidelse, får hun vurdere.mdu må ikke holde det som virkelig er viktig tilbake, ikke bare sitt og småprat med paykologen. Det er jo dette du burde snakke om, essensen, det som virkelig gjelder. Smalltalke kan du gjøre med frisøren.

Anonymous poster hash: dda3a...b90

[AnonymBruker]

Takk for svaret! Jeg skal prøve å tørre det...

Anonymous poster hash: 4cfff...9fb

[Gjest Riskjeks]

Jeg synes det meste av dette høres ut som normale "oppstartsvansker" når man går fra å være barn til å bli ungdom og etterhvert voksen. Alle er usikre på seg selv i blant, og spesielt tenåringer!

[AnonymBruker]

Kjære deg, du er 18 :-) . Man kan ikke forvente at en 18-åring skal ha samme livserfaring og klokskap som en 40-åring, så tror du skal legge diagnostiseringen til side ;-) . Men du bør uansett vise det du har skrevet her til psykologen, du vil ikke at hun skal dømme deg, men hun er psykolog og da må hun jo nesten få litt informasjon om ditt private liv om hun skal kunne hjelpe deg :-) . Psykologer er utdannet i menneskelig atferd og psykiske prosesser og møter veldig mange forskjellige personer i løpet av sin arbeidsdag, du må nesten ( utifra det jeg leser her) være blant de mest " normale" pasientene hun har, for jeg reagerte ikke på det du skrev, tenkte bare at dette er typisk " nesten-voksen" oppførsel og tanker :-) .

Anonymous poster hash: c2eaa...bb2

[AnonymBruker]

Dette høres ut som ummoden tenåringsoppførsel. Jeg tror at vil du ha endring, må du ta deg selv i nakkeskinnet og gjøre et oppgjør med deg selv. Personlighetsforstyrrelse skal ikke settes i så ung alder.

Anonymous poster hash: 0198c...bc5

[AnonymBruker]

Dette høres ut som ummoden tenåringsoppførsel. Jeg tror at vil du ha endring, må du ta deg selv i nakkeskinnet og gjøre et oppgjør med deg selv. Personlighetsforstyrrelse skal ikke settes i så ung alder.Anonymous poster hash: 0198c...bc5

Det kan settes fra man er 18 år. Men er enig i at man skal være forsiktig med å diagnostisere det minste problem. Men det høres ut som TS sliter mer enn det som er vanlig. En psykolog kan uansett hjelpe med å finne ut av problemstillingen.

Anonymous poster hash: dda3a...b90