Er jeg utbrent?

[AnonymBruker]

Hei dere.

Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å sette diagnose på noen over et forum, men i det siste har jeg begynt å søke opp symptomene mine på nettet, og trenger rett og slett noen råd og ord. :frown:

Litt om meg:

22 år, jobber deltid i matbutikk og studerer fulltid (endelig sommerferie). Jeg har i løpet av studietiden jobbet ganske mye, ca 2-3 ganger i uken, og har vanskeligheter med å si nei til ekstra skift hvis de ringer. Har i det siste fått mer ansvar på jobb, og er kveldsansvarlig. Her delegerer jeg arbeid, er sjefens høyre hånd og har ansvar for at alt er tipp topp til neste dag. Jeg tar i mot telefoner fra kunder/leverandører, jeg veksler i kassene under høyt press og tempo, og er den de i kassa kontakter dersom det skjer noe spesielt.

Ellers hjelper jeg familien min ofte, kjøper inn matvarer med min hjemmeværende mor (selv om jeg har flyttet ut på hybel) og er med mine besteforeldre, tanter og onkler en del.

Jeg har et stort behov for bekreftelse, å vite at andre har det bra, jeg bryr meg om "svakere" mennesker (tenker mye på sorgenfriselgere, eldre og fattige) og jeg bryr meg svært mye om hva folk rundt meg synes om meg. Jeg bryr meg så mye at det går inn på meg. Jobber jeg bra nok? Er jeg en spennende nok venn? Er jeg flink nok? Hvordan er det å jobbe med meg på gruppearbeid? Ser jeg bra nok ut? Hva med når jeg jogger - bør jeg jogge kveld så folk slipper å se meg? osv. Har bare så utrolig dårlig selvtillitt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har ikke helt ord på hva som har skjedd med meg i det siste, som jeg forbinder med utbrenthet, men kan prøve å summere opp det i en liste:

JOBB

- Jeg gruer meg veldig til å dra på jobb. Tidligere (inntil for ca et halvt år siden) har jeg gledet meg til arbeid, og spesielt i fjor sommer hvor jeg fokuserte på å jobbe mest mulig.

- Jeg bruker mye tid og energi på å grue meg til å dra på jobb

- Jeg er lei av arbeidet allerede når jeg kommer dit. Er ikke like positiv mot kunder som før, og blir kjapt irritert og lei. Jeg jobber også svært sakte. Servicenivået mitt når i blant bunnen. Jeg skjemmes.

- Orker ikke yte 100 %. Demotivert, ser på klokka hele tiden. Tiden går svært sakte og jeg er irritert, stresset og rett og slett sur. Smalltalk med kolleger gidder jeg ikke lenger (feks i matpausen sitter jeg bare med telefonen, men før elsket jeg å prate med de andre)

- En enorm lettelse fyller meg i det jeg stempler ut. Det er som å ta av seg en ryggsekk full av betong.

ETTER JOBB

- Etter jobb er jeg så sliten mentalt at jeg bare går hjem og legger meg på sofaen. Orker ikke spise, vil bare sove.

- Jeg tar sjeldent kontakt med mine venninner fordi jeg føler meg helt oppbrukt, orker ikke mer sosial kontakt. (Lurer på om jeg er litt introvert også, men det vet jeg ikke om spiller noen rolle. Trenger lite sosial stimuli)

- Jeg har det bra med min kjæreste, men jeg merker at jeg klager mye til ham om hverdagen min, og sprer generelt negativ energi. Han er snill og god med meg, og vi har ingen problemer (unntatt klaginga mi..) og jeg skjemmes over å være så negativ. Men jeg kommer meg rett og slett ikke opp av gropa mi.

- Tidligere hadde jeg problemer med å sovne om kvelden, og trengte svært lite søvn for å bli opplagt neste dag. Nå er jeg trøtt hele døgnet, og sover rundt 10-12 timer for å bli opplagt.

- Er egentlig glad i å trene, og setter av tid til det i hverdagen min, men nå føles bare det å komme seg ut av huset som en enorm utfordring.

Alt som tidligere var en selvfølge, små enkle ting, har i dag blitt en kjempeutfordring. Å handle mat er vanskelig, jeg ønsker bare å komme meg hjem til senga.

STUDIENE

- I begynnelsen var jeg mye med faddergruppa og trivdes med å treffe dem i ny og ne. Jobbet ganske mye ved siden av, så ble mindre og mindre tid til fellesaktiviteter og gruppearbeid osv.

- Etter jul fikk jeg meg én venninne og holdt meg til henne. Ellers har jeg ikke så mye kontakt med andre på studiet og holder meg for meg selv/drar hjem.

- Har lyst på venner men orker samtidig ikke smalltalk/å bli kjent med noen/å la noen vite at jeg har gått alene så lenge... Er i en ekkel ond sirkel her.

- Jeg har lyst å begynne studiene på nytt for å få en ny start, men orker samtidig ikke å studere engang. Er bare så sliten at jeg ikke ser for meg å starte engang i august, selv om jeg elsker skolen min (faglig sett)

Det er rett og slett som om én del av meg ønsker å fullføre, bidra, oppfylle ønsker, yte, imponere, møte forventninger og bare...være normal.

Men en annen del av meg skriker ut at jeg må stoppe, bare for noen uker... bare noen dager, til og med. Jeg bytter bort vaktene mine på jobb, én etter én, og sier at jeg er invitert på bursdag eller skal på noe spesielt, men sannheten er at jeg ikke orker to dager på rad. Orker ikke to dager i uka engang...

Jeg har bestilt meg time til fastlege for å prate med henne, men det er litt ventetid nå i sommer, og jeg lurer på om dere har noen råd rett og slett.

Bør jeg si fra til sjefen min om hvordan jeg har det? Bør jeg si fra til noen i det hele tatt? Er dette flaut? Er jeg rett og slett svak?

Vil bare presisere at jeg vet at det er normalt å ikke glede seg til jobb, fordi alle vil jo ha fri osv... men denne gruinga, det stikker dypt, og jeg ønsker rett og slett ikke å dra noen plass i det hele tatt - verken jobb, trening, vennetreff, byen eller noe. Bare en skogtur i marka hjelper på humøret, men i det jeg kommer hjem igjen er jeg like nede som før.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette

Anonymous poster hash: 7e4bf...8d7

[Gjest iGirl]

Det kan virke for meg som om du er deprimert, eller på vei til å bli. Du er sliten og lei - men ut fra det du skriver her vil jeg ikke si du er "utbrent", men det er vel egentlig ikke så farlig?

Jeg vil anta at fastlegen din tenker at du har godt av en liten pause for å komme til hektene igjen, kanskje i form av en ukes sykemelding? Hvis du synes det blir lenge å vente på legetimen din kan du benytte deg av time-på-dagen, ring tidlig når legekontoret åpner og du kan få time samme dag (de aller fleste fastlegekontor har denne ordningen).

Endret 22. juni 2014 av iGirl

[AnonymBruker]

Det kan virke for meg som om du er deprimert, eller på vei til å bli. Du er sliten og lei - men ut fra det du skriver her vil jeg ikke si du er "utbrent", men det er vel egentlig ikke så farlig?

Jeg vil anta at fastlegen din tenker at du har godt av en liten pause for å komme til hektene igjen, kanskje i form av en ukes sykemelding? Hvis du synes det blir lenge å vente på legetimen din kan du benytte deg av time-på-dagen, ring tidlig når legekontoret åpner og du kan få time samme dag (de aller fleste fastlegekontor har denne ordningen).

Takk for svar - godt mulig du har rett. Men igjen føler jeg at depresjon er upåvirkelig av ytre inntrykk? Som å gå tur i skog og mark får meg i bedre humør, jeg føler meg lettere til sinns osv. Og jeg sover mye, og har ikke innsovingsproblemer som man ofte har ved depresjon... Jeg vet ikke altså. Alt bare føles så meningsløst

Anonymous poster hash: 7e4bf...8d7