Bak fasaden

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva eller hvor jeg vil med dette, trenger bare å få det ut et sted hvor jeg er helt anonym. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, kanskje noen kan si noe som vil hjelpe.

For deg som ser meg utenfra er jeg hun jenta som har alt, og er alt, en jente kan ønske seg. Hun "perfekte". Ingen har nok noen gang lurt på om jeg har det bra. For det må jeg jo selvsagt ha. Og det gir jeg også uttrykk for at jeg har. Fasaden er komplett.

Sannheten er at jeg er grunnleggende ulykkelig, og jeg har vært det nærmest så lenge jeg kan huske. Siden jeg var 16 har jeg gått rundt med et trykk på brystet, en klump i halsen. Intensiteten har variert, men det har ligget der hele tiden.

Nå er jeg 23. Og jeg sliter fortsatt med de samme tankene som da jeg var 16. Jeg har ikke noe ønske om å våkne opp til en ny dag. Ikke misforstå: jeg ønsker ikke å begå selvmord. Men den eneste grunnen til det er at jeg ikke ønsker å påføre de rundt meg smerte. Og at skammen er for stor. Jeg vil dø som det bildet alle kjenner av meg, og det bildet ville raknet fullstendig dersom jeg tok livet av meg selv. Så vær så snill, ikke steng denne tråden. Jeg er ikke suicidal.

Tomheten jeg har følt på så lenge ble brått borte i vinter, da den første jeg egentlig noen gang har vært virkelig forelsket i ble min. Med ett hadde alt en mening: jeg skulle være den beste versjonen av meg selv for ham. Og det var jeg. Et lyspunkt i en ellers kjip vår, som han så fint kalte meg. Og så dro han. Og han har ikke sett seg tilbake siden.

Dermed bekreftet han min største frykt: at selv den beste versjonen av meg selv ikke er god nok for noe mer enn nettopp å være en kilde til glede, omsorg, støtte, bekreftelse - så lenge det trengs. Jeg fremkalte ikke noe behov hos ham for å være en kilde til det samme for meg.

Jeg kunne ikke gjort noe annerledes, jeg kunne ikke vært noe bedre. "Du er en fantastisk jente, og jeg vet egentlig at det er all grunn til å holde fast på deg." Bekreftelsen på at han ikke kan peke på hva det er som gjør at han ikke utviklet sterkere følelser for meg - på samme måte som at jeg selv ikke klarer å finne noe å endre på som kan gjøre meg bedre. Som kan gjøre meg til en som har en egenverdi utover det å være bidragsyter til andres lykke. Det er så fortvilende å ikke vite hva det er som mangler.

Så nå sitter jeg her igjen. Med det første sjokket kom tårene. Men de tørket fort. Deretter har det bare vært tomt. Apati. Jeg ser timene gå, dagene gå. Jeg tilbringer dem med venner, er "meg selv" - den meg de kjenner som selvsagt får det hun vil i livet. Fasaden er intakt. De tror meg uten å nøle når jeg fremfører mine løgner om at det går helt fint med meg, at det var synd at omstendighetene kom mellom oss slik de gjorde, men at jeg ikke tar det så tungt. Det var selvsagt omstendighetene, stemmer de i. Selvsagt kommer dere til å bli sammen i fremtiden, når omstendighetene er annerledes. Hvis du fortsatt vil det da. Hvis du ikke allerede har funnet noen bedre. Det har du garantert. Du er jo et ultimat catch. Da kan han bare angre.

Og jeg nikker og smiler, og vi skåler for det. Og jeg håper jeg vil bli påkjørt av en buss på vei hjem.

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

[Mrs Smith]

Flink pike syndromet. Gjør noe rampete som ingen forventer som du har lyst til!!

Så lenge du putter på deg en maske for andre så er det også den masken folk vil se. Hva er det du egentlig vil i livet?

[AnonymBruker]

Hei,

kan si jeg kjenner meg igjen i en del av dette. Føler at jeg lever livet mest for andre. Alle sier at jeg er "ville vært perfekt som kjæreste", men allikevel har jeg ingen dame. Ingen av de få jeg har datet har gitt meg annet en svada når jeg spør hva som "er feil". Jobber med å finne en løsning, og planen nå er rett å slett sette av tid til å løse problemet, men jeg har alltid planer, sier ikke nei om noen spør om hjelp eller vil finne på noe...

Jeg skal si ifra om jeg noen gang får tid til å finne en løsning.

Anonymous poster hash: 331ca...eef

[AnonymBruker]

Snakk med noen om dette! Enten venner eller profesjonelle. Hvis du alltid har en såkalt perfekt fasade så kommer jo ingen til å bli ordentlig kjent med deg. De fleste foretrekker å omgi seg med mennesker med feil og mangler, som de selv. Dermed blir det "feil" å ha en perfekt venn eller kjæreste, tror jeg. Vær litt rampete, gjør feil, gå på trynet! Og så reiser du deg, med en erfaring rikere. Tørr å vær et menneske som ikke er perfekt Og begynn med å snakke om det. Klem til deg 😊

Anonymous poster hash: 63c90...789

[AnonymBruker]

Snakk med noen om dette! Enten venner eller profesjonelle. Hvis du alltid har en såkalt perfekt fasade så kommer jo ingen til å bli ordentlig kjent med deg. De fleste foretrekker å omgi seg med mennesker med feil og mangler, som de selv. Dermed blir det "feil" å ha en perfekt venn eller kjæreste, tror jeg. Vær litt rampete, gjør feil, gå på trynet! Og så reiser du deg, med en erfaring rikere. Tørr å vær et menneske som ikke er perfekt Og begynn med å snakke om det. Klem til deg

Anonymous poster hash: 63c90...789

Takk for klokt svar. Det høres så lett og fornuftig ut, men jeg aner ikke hvor jeg skal starte... En gang da jeg var 18 knakk jeg helt sammen foran noen av mine nærmeste venninner og ga uttrykk for hvor langt nede jeg følte meg, og jeg angret i lang tid etter det. Følte de så på meg med nye øyne, orket ikke medlidenheten. Snakket det etterhvert bort som en typisk overdramatisk fyllagreie. Knakk på nytt sammen foran noen andre venner da jeg var 21. Nektet da å forklare dem hva som var galt, og skyldte dagen etter på at jeg savnet eksen min. Jeg får helt angst av tanken på at noen skal kjenne mine svakheter og min smerte. Jeg vil så gjerne bare være hun som alle tror at jeg er :-( Men kanskje jeg burde prøve å snakke med en profesjonell i stedet. Det er kanskje mindre skummelt at en jeg ikke ellers trenger å forholde meg til får høre disse tingene. Men hvordan gå frem? Det er jo evigheter av ventetid for psykologer, er det ikke? Og jeg tror ikke det vil hjelpe med en "quick fix" som feks et par timer hos studentpsykologen...

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

[AnonymBruker]

Snakker du om problemene dine til nære venner?

Anonymous poster hash: c6b3f...f2b

[AnonymBruker]

Takk for klokt svar. Det høres så lett og fornuftig ut, men jeg aner ikke hvor jeg skal starte... En gang da jeg var 18 knakk jeg helt sammen foran noen av mine nærmeste venninner og ga uttrykk for hvor langt nede jeg følte meg, og jeg angret i lang tid etter det. Følte de så på meg med nye øyne, orket ikke medlidenheten. Snakket det etterhvert bort som en typisk overdramatisk fyllagreie. Knakk på nytt sammen foran noen andre venner da jeg var 21. Nektet da å forklare dem hva som var galt, og skyldte dagen etter på at jeg savnet eksen min. Jeg får helt angst av tanken på at noen skal kjenne mine svakheter og min smerte. Jeg vil så gjerne bare være hun som alle tror at jeg er :-( Men kanskje jeg burde prøve å snakke med en profesjonell i stedet. Det er kanskje mindre skummelt at en jeg ikke ellers trenger å forholde meg til får høre disse tingene. Men hvordan gå frem? Det er jo evigheter av ventetid for psykologer, er det ikke? Og jeg tror ikke det vil hjelpe med en "quick fix" som feks et par timer hos studentpsykologen...

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

Det høres veldig merkelig ut å ikke kunne snakke om problemer med nære venner. Jeg og mine venner lever stort sett lykkelige liv med komplette fasader, slik som deg, men som alle andre har man ting å stri med. Jeg opplever at jeg kan fortelle om problemer og bekymringer til venner, og det er som regel dem jeg kontakter når noe er vanskelig. De forteller også om sine problemer til meg. Å ikke dele problemer med vennegjengen virker isolerende og kaldt. Jeg tror de fleste forteller om problemer til nære venner…

Anonymous poster hash: c6b3f...f2b

[AnonymBruker]

Vet du, jeg er helt lik. Tør ikke å la noen se MEG. Kan smile og le og vitse selv om alt på innsiden er kaos. Det er ingen som vet hvordan jeg virkelig er, til og med ikke de nærmeste. Klarer ikke å få ordene ut, for jeg er redd for å dømmes, og lever kun for alle.

Men jeg knakk også sammen, etter hvert, som man gjerne gjør når ting blir for mye. Og heldigvis var det foran en person som tvang meg til å få legetime, for deretter å invitere seg selv med. Jeg var sint for det, så jævlig forbanna på meg selv at jeg lot det skje, men det er jeg veldig glad for nå. Legen min fikk vite, og jeg fikk vel psykolog omtrent en måned senere.

jeg klarer fortsatt ikke å snakke om hvordan ting er, men jobber sykt hardt for det er faktisk det eneste jeg kan gjøre for å ikke bli dritforbanna på grunn av at jeg våknet til en ny dag.

Anonymous poster hash: 24282...6cb

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Har heller aldri klart å snakke noe om det, fordi panikken for å være "svak" er for stor.

Anonymous poster hash: 7ec35...a2a

[AnonymBruker]

Det høres veldig merkelig ut å ikke kunne snakke om problemer med nære venner. Jeg og mine venner lever stort sett lykkelige liv med komplette fasader, slik som deg, men som alle andre har man ting å stri med. Jeg opplever at jeg kan fortelle om problemer og bekymringer til venner, og det er som regel dem jeg kontakter når noe er vanskelig. De forteller også om sine problemer til meg. Å ikke dele problemer med vennegjengen virker isolerende og kaldt. Jeg tror de fleste forteller om problemer til nære venner…

Anonymous poster hash: c6b3f...f2b

Jeg snakker med vennene mine om problemer, for all del. Men da er det snakk om mindre dyptgripende problemer, typisk venninnesnakk. "Hvorfor svarer han ikke på meldingen?", stresset for eksamen, osv. For eksempel når det gjelder dette nylige bruddet så har jeg jo som sagt fortalt at jeg synes det er trist at det er over og at han ikke er her lenger, men jeg har fokusert på de sidene ved bruddet som er objektive og ikke har noe med meg å gjøre (avstand, han har mye annet å forholde seg til nå, osv). Jeg klarer ikke å få meg til å si at jeg tar dette som selve nådestøtet på selvfølelsen min. Jeg klarer ikke få meg til å uttrykke at han faktisk bare ikke følte for meg som jeg følte for ham, for i mitt hode vil det "degradere" meg i deres øyne... Det er fælt å si, men jeg har som sagt et uendelig stort ønske om å faktisk være den personen alle tror jeg er. Alt som kan være med å bryte ned dette bildet får jeg automatisk et sterkt behov for å skjule.

Det som kanskje er litt ironisk oppi dette er at jeg i stor grad har rollen som psykolog i vennegjengen. Venninner kommer til meg og forteller om tøffe perioder, at de sliter med det ene og det andre, og opplever at jeg er en god person å snakke med i slike situasjoner. Det de ikke vet er at grunnen til at jeg forstår dem så godt og kan sette ord på følelsene deres er at jeg selv har følt på disse følelsene x 100 i flere år.

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

[AnonymBruker]

Vet du, jeg er helt lik. Tør ikke å la noen se MEG. Kan smile og le og vitse selv om alt på innsiden er kaos. Det er ingen som vet hvordan jeg virkelig er, til og med ikke de nærmeste. Klarer ikke å få ordene ut, for jeg er redd for å dømmes, og lever kun for alle.

Men jeg knakk også sammen, etter hvert, som man gjerne gjør når ting blir for mye. Og heldigvis var det foran en person som tvang meg til å få legetime, for deretter å invitere seg selv med. Jeg var sint for det, så jævlig forbanna på meg selv at jeg lot det skje, men det er jeg veldig glad for nå. Legen min fikk vite, og jeg fikk vel psykolog omtrent en måned senere.

jeg klarer fortsatt ikke å snakke om hvordan ting er, men jobber sykt hardt for det er faktisk det eneste jeg kan gjøre for å ikke bli dritforbanna på grunn av at jeg våknet til en ny dag.

Anonymous poster hash: 24282...6cb

Synes du det hjelper å snakke med psykologen? Forstår han/hun hva du mener?

Jeg skjønner bare ikke hvordan det skal være mulig å "snakke meg bort" fra dette problemet. Jeg føler heller at det er noe jeg må ta tak i med meg selv - noe jeg kan forbedre - som kan gjøre meg til en person som har mer en egenverdi enn jeg føler jeg har i dag... Jeg har lenge vært redd for at jeg er "bedre på avstand", og at når man først blir kjent med meg så ser man at ja, de elementene man gjerne ville skrevet på en liste over "drømmedama" er der, men det holder ikke. Det er noe som likevel mangler. Og min store kjærlighet bekreftet altså dette. Jeg vet ikke hva en psykolog kan si som kan endre på dette problemet.

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Er 21 år. Klem til deg. <3

Anonymous poster hash: f43bc...24a

[AnonymBruker]

Synes du det hjelper å snakke med psykologen? Forstår han/hun hva du mener?

Jeg skjønner bare ikke hvordan det skal være mulig å "snakke meg bort" fra dette problemet. Jeg føler heller at det er noe jeg må ta tak i med meg selv - noe jeg kan forbedre - som kan gjøre meg til en person som har mer en egenverdi enn jeg føler jeg har i dag... Jeg har lenge vært redd for at jeg er "bedre på avstand", og at når man først blir kjent med meg så ser man at ja, de elementene man gjerne ville skrevet på en liste over "drømmedama" er der, men det holder ikke. Det er noe som likevel mangler. Og min store kjærlighet bekreftet altså dette. Jeg vet ikke hva en psykolog kan si som kan endre på dette problemet.

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

Det hjelper, ja. Jeg har bare vært der noen få ganger og merker at jeg slipper litt taket for hver gang, men holder veldig tilbake enda. Jeg tror det eneste man kan gjøre er å fortsette å prøve, og ikke forvente at alt skal komme av seg selv med en gang, selv om det hadde vært veldig greit.

Tror du det er lettere å skrive ned tankene du har og kanskje gi det til fastlegen din?

Anonymous poster hash: 24282...6cb

[AnonymBruker]

Vekker liv i denne igjen fordi jeg håper det kanskje kan komme noen flere gode råd. Jeg gjorde den store feilen å ta opp igjen kontakten med min store kjærlighet nå i sommer, og har tilbragt mye tid sammen med ham i det siste fordi vi midlertidig har bodd samme sted igjen. Men nå skilles våre veier på nytt, og nok en gang har jeg måttet høre at han ikke vet hvorfor, for jeg er jo liksom så bra og vi går jo så godt sammen, men nei, han har fortsatt ikke de rette følelsene. Man kan jo spørre seg hvorfor man utsetter seg selv for noe slikt nok en gang, og jeg angrer veldig på at jeg gjorde det. Men gjort er gjort, og nå sitter jeg altså her igjen og lurer på hva det er som er galt med meg. Og hvordan jeg liksom skal fortsette å holde ut dag etter dag.

Men jeg har i alle fall bestemt meg for to ting:

1. Jeg skal tørre å fortelle mine nærmeste venninner sannheten om hvorfor det igjen er slutt mellom oss. Jeg skal ikke pakke det inn i "han er ikke klar for kjæreste nå, han har så mye å forholde seg til, han tror ikke på avstandsforhold". Jeg skal tørre å si, rett ut, at jeg rett og slett ikke var nok for ham, og jeg skal våge å innrømme at jeg tar det veldig personlig og veldig tungt.

2. Jeg skal få meg en time hos psykolog.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne posten, men jeg måtte bare få det ut. Og det føles også litt forpliktende når jeg nå har skrevet det her. Men jeg håper som sagt at det er noen der ute som leser dette som kjenner seg igjen og som kan komme med noen råd. Eller erfaringer. En "solskinnshistorie" hadde vært fint nå.

Anonymous poster hash: 985d2...f3d

[AnonymBruker]

Jeg var som deg i begynnelsen av 20-årene. Det blir bedre, jeg lover!

Anonymous poster hash: 72154...195