Gå til innhold

Nå har jeg ingen


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Min mor døde for litt over ett år siden. Døde av leukemi og mange uheldig omstendigheter.

For å være helt ærlig så er jeg ikke 100% sikker på dødsårsaken. Bare det får meg til å bli enda mer deprimert og sint på meg selv.

Jeg gjorde så mange feil mens min mor var syk, men i mitt forsatt så fikk jeg aldri forståelse for at ting var så ille som det var. Men det var tydelig mye verre enn jeg trodde siden resultatet ble slik det ble.

Det er så mange ting jeg ville gjort anderledes, ting jeg ville sagt og gjort for min mor. Det gnager på sjelen og klarer forsatt ikke gi slipp på tankene.

Jeg vet jo at det er for seint og det ikke er noe jeg kan gjøre med fortiden. Men det hjelper ikke, jeg tenker forsatt de samme tankene.

Min far døde for snart 10 år siden, når det skjedde så hadde jeg min mor å støtte meg til selv om jeg kanskje virket veldig apatisk under det hele.

Men nå som min mor er død så har jeg ingen, ingen søsken eller venner.

Før tenkte jeg at jeg lever pga min mor, men nå som hun er borte så ser jeg nesten ingen grunn til å holde fast i noe. Livet før var et slit og ting har ikke blitt stort bedre med psyken.

Jeg bor nå i barndomshjemmet mitt (mitt mors hus) og jeg det er forsatt ting her som får meg til å bare synke sammen (ikke bokstavelig talt). Det er så mange minner fra jeg var liten som kommer tilbake til tider og utider.

Jeg har nesten bare lyst å selge alt og komme meg vekk herfra. Men det er ikke så enkelt, føler hvertfall ikke det.

For det første så ville det være rart å ikke ha dette som et hjem lengre, det er jo her jeg har vokst opp og har alle minnene mine ifra (gode og vonde).

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg kom over et bilde av min mor på pcen. Må si at jeg savner henne veldig!

Jeg er så sliten, jeg kommer hjem fra jobb (9-10 timers vakt) og går rett utenfor huset og jobber videre. Alt for å slippe å sitte her med pcen og la tankene fly.

Jeg har ikke noe poeng med denne tråden. Følte det kanskje var litt greit å få det ut framfor å sitte inne med det.



Anonymous poster hash: f5740...8c8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Uff, vondt å lese din historie. Kondolerer så mye for tapet av din mor. Tror de fleste sitter igjen med en følelse av at ting kunne vært bedre/ting kunne blitt gjort annerledes da våre kjære levde. Jeg håper du finner ut av hva som er til det beste for deg. Ønsker deg det beste framover og at du kan møte noen som ikke får deg til å føle at du er alene*** Klem fra meg💙

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Tusen takk til dere begge to, koselig å høre :hug:



Anonymous poster hash: f5740...8c8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt sikker på at du har venner. Selv om du kanskje ikke vet om de, eller ikke har truffet de enda!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Så trist TS. Jeg har ikke mistet mine foreldre, men jeg har mistet flere nære slekninger. Og det var mange tanker som svirret i hodet mitt da de døde. Flere ting jeg hadde tenkt å gjøre, besøke osv, men så døde de, og siden jeg bor et stykke unna så var det lenge siden sist. Så rakk ikke det siste besøket. Og det var også andre ting jeg satt å "angrer" på jeg ikke gjorde. Så jeg skjønner tankene dine. Men det er ikke noe du kan gjøre med nå likevel. Og jeg er sikker på din mor forstod du var glad i henne.

Så du må jobbe med å ikke tenke på det du ikke gjorde osv, så kommer du deg videre etterhvert skal du se. Og huset du bor i blir et hus der du ser de gode minnene uten å føle en fryktelig sorg.

Sender deg en stor trøsteklem.



Anonymous poster hash: 0b257...89b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Kjære TS! :cry: Føler med deg, sorgen din er fersk og selvsagt veldig, veldig vond. Det er dessverre ikke noe man kan flykte fra. Mistet selv min mor for mange år siden, da var jeg i tenårene og det skjedde veldig brått- uten forvarsel. Da var mine foreldre skilt, og jeg har ingen søsken slik som deg. Forholdet vårt var fantastisk, men i ungdomsårene sier man og gjør så mye stygt mot foreldrene sine, hormonene er helt i ubalanse- og dessverre er det de man er hundre prosent sikker på aldri forkaster deg- som får gjennomgå når man har en dårlig dag... :frown: Det er utrolig vondt å vite man aldri fikk sagt det man har på hjertet, unnskyldt seg for de tingene man sa/aldri sa.. Og bare det at man aldri skal ses igjen i dette livet er en sannhet som er så fryktelig tøff å bære!

Jeg overtok også huset vi bodde i, og noen av det beste jeg har gjort for meg selv er faktisk å flytte derfra. Det satt så mye sorg i veggene der, og jeg slet med å forandre på ting (pusse opp, kaste / fornye interiør, rommet hennes sto uforandret mange år etc) siden jeg ikke ønsket å "ødelegge" hjemmet hun hadde skapt.

Så vil anbefale deg sterkt å skape deg en ny start ved å flytte etter hvert som du føler deg sterk nok til det, eller eventuelt skape ditt eget hjem ut av det du bor i. Det er opprivende der og da- men kjennes som en renselse etterpå.

Husk å være tilstede i livet ditt på andre måter enn i sorgen, når det river som verst er det en god ide å treffe venner, sette på yndlingsserien som får deg til å le etc. Det kan selvsagt være godt med en liten minnestund der du henter frem bilder, ser på gamle opptak fra du var liten og minnes mamma. Men er så viktig å ikke grave seg ned i sorgen! Det gjorde jeg.

Fortsett å snakke til henne, fremkall et fint bilde av henne, (kanskje det du fant på pcen?) Og tenn lys for henne. Skrik og ras om det kjennes godt, alle følelser er tillatt og normale i denne sorgprosessen! Det er jo så forferdelig urettferdig!

Har du en god venn du kan ringe når du har det ekstra ille?

Endret av kluski
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Lurer selv på hvordan livet blir videre når min mor er død. Har ikke noe nettverk. Frykter ensomheten!



Anonymous poster hash: 531e6...2da
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Kjære TS! :cry: Føler med deg, sorgen din er fersk og selvsagt veldig, veldig vond. Det er dessverre ikke noe man kan flykte fra. Mistet selv min mor for mange år siden, da var jeg i tenårene og det skjedde veldig brått- uten forvarsel. Da var mine foreldre skilt, og jeg har ingen søsken slik som deg. Forholdet vårt var fantastisk, men i ungdomsårene sier man og gjør så mye stygt mot foreldrene sine, hormonene er helt i ubalanse- og dessverre er det de man er hundre prosent sikker på aldri forkaster deg- som får gjennomgå når man har en dårlig dag... :frown: Det er utrolig vondt å vite man aldri fikk sagt det man har på hjertet, unnskyldt seg for de tingene man sa/aldri sa.. Og bare det at man aldri skal ses igjen i dette livet er en sannhet som er så fryktelig tøff å bære!

Jeg overtok også huset vi bodde i, og noen av det beste jeg har gjort for meg selv er faktisk å flytte derfra. Det satt så mye sorg i veggene der, og jeg slet med å forandre på ting (pusse opp, kaste / fornye interiør, rommet hennes sto uforandret mange år etc) siden jeg ikke ønsket å "ødelegge" hjemmet hun hadde skapt.

Så vil anbefale deg sterkt å skape deg en ny start ved å flytte etter hvert som du føler deg sterk nok til det, eller eventuelt skape ditt eget hjem ut av det du bor i. Det er opprivende der og da- men kjennes som en renselse etterpå.

Husk å være tilstede i livet ditt på andre måter enn i sorgen, når det river som verst er det en god ide å treffe venner, sette på yndlingsserien som får deg til å le etc. Det kan selvsagt være godt med en liten minnestund der du henter frem bilder, ser på gamle opptak fra du var liten og minnes mamma. Men er så viktig å ikke grave seg ned i sorgen! Det gjorde jeg.

Fortsett å snakke til henne, fremkall et fint bilde av henne, (kanskje det du fant på pcen?) Og tenn lys for henne. Skrik og ras om det kjennes godt, alle følelser er tillatt og normale i denne sorgprosessen! Det er jo så forferdelig urettferdig!

Har du en god venn du kan ringe når du har det ekstra ille?

Jeg prøver å tenke at jeg ikke er en fullstendig fiasko av en sønn, som ikke har klart å stiftet noe familie eller gitt henne noen barnebarn.

Har ingen å snakke med om dette, så derfor tyr jeg til KG.

Tusen takk for mange gode råd :)

Lurer selv på hvordan livet blir videre når min mor er død. Har ikke noe nettverk. Frykter ensomheten!

Anonymous poster hash: 531e6...2da

Jeg var altfor introvert før min mor døde og ble enda mer det når hun døde.

Om du har venner nå så hold godt fast i de, for de er virkelig godt å ha når man kommer i slike situasjoner.

Anonymous poster hash: f5740...8c8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
AnonymBruker

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Har også mistet begge foreldre og har ingen søsken. Har noen slektninger, men ikke som jeg omgås.

Et knippe venner/kjente har jeg, som jeg av og til finner på ting med. Men ingen virkelige venner som jeg kan snakke med om alt.

Jeg ville nok flyttet om jeg var deg. Og kanskje begynt på et kurs/en aktivitet hvor du kan møte folk og bli kjent med noen.



Anonymous poster hash: 8bc6d...fd1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Har også mistet begge foreldre og har ingen søsken. Har noen slektninger, men ikke som jeg omgås.

Et knippe venner/kjente har jeg, som jeg av og til finner på ting med. Men ingen virkelige venner som jeg kan snakke med om alt.

Jeg ville nok flyttet om jeg var deg. Og kanskje begynt på et kurs/en aktivitet hvor du kan møte folk og bli kjent med noen.

Anonymous poster hash: 8bc6d...fd1

Jeg har ofte tenkt på det er enklere å bare flytte. Men i mitt tilfelle så vil det skape litt problemer med naboen, uten å gå dypt inn i det. Så vil det være enklere for h*n om jeg ble værende.

Har planer om å gjøre huset mer huslig og litt mer min stil. Så blir det kanskje litt koseligere.

Jeg har et liv hvor jeg ikke ofte kommer i kontakt med nye mennesker, kurs og alt det er jeg for dum til og styrer vekk ifra det.

Jeg savner også litt noen å kunne snakke med om det å miste foreldrene sine.

Anonymous poster hash: f5740...8c8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ofte tenkt på det er enklere å bare flytte. Men i mitt tilfelle så vil det skape litt problemer med naboen, uten å gå dypt inn i det. Så vil det være enklere for h*n om jeg ble værende.

Har planer om å gjøre huset mer huslig og litt mer min stil. Så blir det kanskje litt koseligere.

Jeg har et liv hvor jeg ikke ofte kommer i kontakt med nye mennesker, kurs og alt det er jeg for dum til og styrer vekk ifra det.

Jeg håper virkelig du tar et valg ut ifra dine ønsker og behov, i stedet for naboens.

Livet kan være skjørt.. Det gjelder å leve det mens man har det.

For dum til kurs er du ikke, kjære deg!

Hvor gammel er du? Har du noen hobbyer/interesser, som du kunne kommet sammen med andre å drevet med?

Anonymous poster hash: 11f27...493

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper virkelig du tar et valg ut ifra dine ønsker og behov, i stedet for naboens.

Livet kan være skjørt.. Det gjelder å leve det mens man har det.

For dum til kurs er du ikke, kjære deg!

Hvor gammel er du? Har du noen hobbyer/interesser, som du kunne kommet sammen med andre å drevet med?

Anonymous poster hash: 11f27...493

Det er litt mer innviklet, hun er den enste familien jeg har igjen og jeg vil ikke at hun måtte forholde seg til en ny og vanskelig nabo.

Jeg sleit med kraftig depresjon før min mor døde, tenkte ofte at jeg levde kun for henne og nå som hun er død så.. ja...

Men jeg prøvde å heller å gjøre huset litt mer "mitt" med å bytte ut møbler og gjøre huset litt mer personlig. Se om det hjelper.

Jeg er 30 årene.

Anonymous poster hash: f5740...8c8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg vil bare først si , du har min dypeste medfølelse...

Jeg ble også foreldreløs på våren i 2013, og har heller ingen søsken. Venner har jeg jo noen av, men jeg kjenner ingen som har opplevd det å ha mistet begge sine foreldre når de er i 30-årene. (Moren min døde av kreft da jeg var 20)

Så den der ensomhetsfølelsen er veldig dominerende. Og å føle at en er den eneste i sin krets som har vært igjennom dette.

Og så er det dette med nostalgi og barndomshjem da :/ Huset har stått tomt i over ett år nå, og jeg sliter med å finne ut av hva jeg skal gjøre med det. Så utrolig masse minner er knyttet til huset.

Vel, uansett, om du føler at du trenger å snakke med noen i en ganske lik situasjon så er det bare å sende en pm.

Klem og varme tanker fra meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...