Bonusbarn - jeg er helt fortvilt :(

[xinnia]

Og da er det liksom greit at barn er uhøflige og frekke mot andre? Jeg synes ikke denne type oppførsel er akseptabel fra hverken barn eller voksne, uavhengig av om den rettes mot biologiske slektninger eller ikke..

Anonymous poster hash: 0a5fd...16d

Nei, det er selvsagt ikke greit at barn oppfører seg uhøflig og er frekk, MEN det er enda mer uakseptabelt at VOKSNE oppfører seg sånn.

En jente på 12 år er som andre har nevnt full av hormoner, ikke at det egentlig er noen unnskyldning, men dere kan jo tenke litt selv.. er alle dere like hyggelige når dere er PMS? De fleste av oss klarer å skjerpe oss ute blant folk- mens familien får gjennomgå.. selv om vi selvfølgelig ikke mener det.. så er det bare sånn noen ganger.

å forlange at en 12 åring skal oppføre seg bedre enn en voksen blir i mine øyne helt feil!

[Hulderen]

Hvorfor kaller du dem bonusbarn når du ikke ser på dem som en bonus? Det er mye bedre at du da bruker ordet "stebarn".

[AnonymBruker]

Nei, det er selvsagt ikke greit at barn oppfører seg uhøflig og er frekk, MEN det er enda mer uakseptabelt at VOKSNE oppfører seg sånn.

En jente på 12 år er som andre har nevnt full av hormoner, ikke at det egentlig er noen unnskyldning, men dere kan jo tenke litt selv.. er alle dere like hyggelige når dere er PMS? De fleste av oss klarer å skjerpe oss ute blant folk- mens familien får gjennomgå.. selv om vi selvfølgelig ikke mener det.. så er det bare sånn noen ganger.

å forlange at en 12 åring skal oppføre seg bedre enn en voksen blir i mine øyne helt feil!

Kan du være så snill å vise meg hvor det står at TS oppfører seg slik, for jeg kan faktisk ikke se at det står noen steder at hun er uhøflig eller slem mot stedatteren - utenom det vanlige "stakkars barn - onde stemor" hylekoret fordi hun ikke synes dette er hyggelig og håper på råd her inne. Det må være lov å stille spørsmål ved barns oppførsel - selv når man ikke har født de selv.

Jeg selv har opplevd en bitter skilsmisse - hvor jeg var barnet - og jeg synes like fullt ikke dette er ok oppførsel. Hormoner eller ei - som jeg har aldri i livet brukt som "unnskyldning" for å behandle andre som dritt..

Anonymous poster hash: 0a5fd...16d

[Gjest Gjest_Piiiip]

Hallooooo?? Soon to be tenåring??? Har en på samme alder og h*n er et mareritt til tider. Alt er pyton og du vi snakker min egen unge her. Ikke gi opp ihvertfall! Barn på denne alderen kan være særdeles vanskelig. Husk og det er mye som skjer med kroppen på denne tiden. Vet det er innmari frustrerende, men du er ike alene og det er ikke bare fordi du er stemor heller.

[Gjest BræikingBæd]

Og da er det liksom greit at barn er uhøflige og frekke mot andre? Jeg synes ikke denne type oppførsel er akseptabel fra hverken barn eller voksne, uavhengig av om den rettes mot biologiske slektninger eller ikke..

Anonymous poster hash: 0a5fd...16d

Nei, men det kalles tenår.

Og da snakker man sammen fordi man selv ikke har samme sinnssyke hormonnivå som en tenåring.

Jeg tror hun som beskrev dette som å være "bare halvveis familiemedlem" treffer et punkt hos mange barn- og når de i tillegg møter så lite dialog og samarbeid som det kan virke som endel her i tråden fremviser så føler de seg vel knapt som det heller.

Og det igjen bidrar til dårlig oppførsel.

Jeg tror de færreste som føler seg oppriktig velkomne, akseptert- og møter rom for at dette ikke er optimalt for dem klarer og vil oppføre seg annerledes.

[-Missi-]

Som flere nevner hun er tenåring, i tilegg er det garantert fortsatt sårt at mor og far ikke er sammen og at far nå har en ny dame. Det tror jeg alltid vil være sårt for et barn. Ikke like mye med årene så klart men 3 år er ikke mye. Syns helt klart TS skal være den voksne her og sette seg inn i barnets situasjon, hun får oppføre seg voksent og riktig og ta vare på barnet så godt hun kan. Kansje med tiden får barnet tillit til henne. Sånne ting kan ta TID.

Har selv en stemor til mitt barn når han er hos far. Stemor nr 2 på 4 år vell og merke.. min sønn har vært veldig skeptisk til henne. Jeg liker denne nye bedre enn den forje damen da denne nye damen faktisk virker som hun bryr seg om min sønn når han er der. Denne nye damen har ikke barn selv, den forje damen hadde barn selv og det var et konstant drama. Min sønn er ikke så gammel kun 7 år men jeg tror nok alltid barn vil være litt skeptisk til nye mennesker i livet til foreldra sine. Selv har jeg hatt full fokus på mitt barn og ikke tatt nye menn inn i hans liv. Spesielt pga fars oppførsel og stadig nye damer i jrs liv. Nå håper jeg faktisk han beholder denne damen for nå har til og med vi to begynt å ha et slags samarbeid når far er på foretningsreiser og ting oppstår. Ting kan gå seg til med tiden

[AnonymBruker]

Mitt råd er: Ta henne til side og snakk med henne på tomannshånd. Fortell henne at måten hun oppfører seg på, gjør deg lei deg. Vær konkret og tydelig, men uten å bebreide. Det kan godt hende hun kommer til å svare deg frekt/kort eller ikke i det hele tatt, og det kan godt hende du vil føle at hun ikke lytter. Men hun kommer til å høre det du sier, og det kan gjøre en forskjell.

Du kan IKKE forvente at en tolvåring skal snu denne situasjonen, det må dere voksne gjøre.

Anonymous poster hash: 2ab12...b3c

[AnonymBruker]

Nei, men det kalles tenår.

Og da snakker man sammen fordi man selv ikke har samme sinnssyke hormonnivå som en tenåring.

Jeg tror hun som beskrev dette som å være "bare halvveis familiemedlem" treffer et punkt hos mange barn- og når de i tillegg møter så lite dialog og samarbeid som det kan virke som endel her i tråden fremviser så føler de seg vel knapt som det heller.

Og det igjen bidrar til dårlig oppførsel.

Jeg tror de færreste som føler seg oppriktig velkomne, akseptert- og møter rom for at dette ikke er optimalt for dem klarer og vil oppføre seg annerledes.

TS har jo et fint forhold til lillesøster og det tolker jeg som at hun i utgangspunktet har tatt jentene godt i mot. Men det er nok ikke heller så lett for TS å bygge et godt forhold til 12-åringen hvis hun blir stadig ignorert og får knapt svar når hun prøver å få til dialog. Selvom "de voksne har ansvaret" er ikke de heller noen tryllekunstnere.

Jeg tror uansett ikke løsningen ligger hos TS, men hos barnets foreldre, det er DE som har ansvar for at jenta får bearbeidet det hun sliter med. Jeg tror ikke TS er problemet her, men at jenta taklet ikke at foreldrene gikk fra hverandre og legger skylden rett på TS (forståelig nok, det gjør jo minst halvparten av de voksne som svarer i denne tråden også...) og det er noe foreldrene selv må jobbe med å reparere. Det er ikke noe TS kan ta ansvaret for - annet enn som støttespiller for far selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 0a5fd...16d

[Gjest BræikingBæd]

TS har jo et fint forhold til lillesøster og det tolker jeg som at hun i utgangspunktet har tatt jentene godt i mot. Men det er nok ikke heller så lett for TS å bygge et godt forhold til 12-åringen hvis hun blir stadig ignorert og får knapt svar når hun prøver å få til dialog. Selvom "de voksne har ansvaret" er ikke de heller noen tryllekunstnere.

Jeg tror uansett ikke løsningen ligger hos TS, men hos barnets foreldre, det er DE som har ansvar for at jenta får bearbeidet det hun sliter med. Jeg tror ikke TS er problemet her, men at jenta taklet ikke at foreldrene gikk fra hverandre og legger skylden rett på TS (forståelig nok, det gjør jo minst halvparten av de voksne som svarer i denne tråden også...) og det er noe foreldrene selv må jobbe med å reparere. Det er ikke noe TS kan ta ansvaret for - annet enn som støttespiller for far selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 0a5fd...16d

Jeg har full forståelse for at dette også er utfordrende og leit for TS, og selv hadde selv synes en sånn situasjon var vanskelig å løse enkelt.

Men mener du virkelig at løsningen er å distansere seg?

Skal man leve sammen må man nesten kunne snakke sammen også. Det må jo være et minstekrav for å skulle bo med andre mennesker, biofamilie eller ikke.

Om ikke jenta er interessert i å møtes på halvveien så trenger de uansett snakke sammen åpent om dette og gi jenta anledning til å reflektere over egne ønsker og hva hun forsøker oppnå med oppførselen- spørre om hun selv synes at hun får ønskelig resultat(dårlig stemning og vonde følelser hos begge to).

Jeg ser ikke problemet med å legge tilrette for at barn kan reflektere fremfor å utelukkende møte kjeft/oppdragelse. Dattera er like mye menneske nå som hun er om 20 år, og jeg synes hun fortjener å bli behandlet deretter.

Det betyr ikke fri oppførsel, men det betyr at man føler seg verdt en real samtale og at hun føler seg sett og respektert(selv om hun ikke nødvendigvis får viljen sin).

Barn har ikke samme evne til refleksjon, og da trenger de tilrettelegging for det.

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor det skal være et problem og så trassete for voksne å bidra til.

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at dette også er utfordrende og leit for TS, og selv hadde selv synes en sånn situasjon var vanskelig å løse enkelt.

Men mener du virkelig at løsningen er å distansere seg?

Skal man leve sammen må man nesten kunne snakke sammen også. Det må jo være et minstekrav for å skulle bo med andre mennesker, biofamilie eller ikke.

Om ikke jenta er interessert i å møtes på halvveien så trenger de uansett snakke sammen åpent om dette og gi jenta anledning til å reflektere over egne ønsker og hva hun forsøker oppnå med oppførselen- spørre om hun selv synes at hun får ønskelig resultat(dårlig stemning og vonde følelser hos begge to).

Jeg ser ikke problemet med å legge tilrette for at barn kan reflektere fremfor å utelukkende møte kjeft/oppdragelse. Dattera er like mye menneske nå som hun er om 20 år, og jeg synes hun fortjener å bli behandlet deretter.

Det betyr ikke fri oppførsel, men det betyr at man føler seg verdt en real samtale og at hun føler seg sett og respektert(selv om hun ikke nødvendigvis får viljen sin).

Barn har ikke samme evne til refleksjon, og da trenger de tilrettelegging for det.

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor det skal være et problem og så trassete for voksne å bidra til.

Jeg sier ikke at TS skal distansere seg, men at foreldrene må på banen her. Når jeg sier at hun skal være støttespiller for far, mener jeg selvfølgelig ikke at hun skal kun forholde seg til far og ignorere datteren, hun må jo fortsatt forsøke å gjøre sitt beste. Men med mindre jenta får bearbeidet sine følelser rundt skilsmissen, vil situasjonen forbli slik uansett hva TS gjør og akkurat DET må foreldrene ta tak i.

Anonymous poster hash: 0a5fd...16d

[AnonymBruker]

Hva jeg har lært på KG:

1. Er du stemor er du ALLTID den stygge ulven.

2. En stemor kan ikke forvente å bli behandlet med samme respekt som andre voksne av barn.

3. En stemor har ingen rett til å åpne munnen eller bli såret av stebarna når de oppfører seg fryktelig mot henne i hennes hjem. En stemor kan ikke forvente seg respekt i egenskap av å være voksen.

4. En stemor er kun gjest i sitt eget hjem, hun er gjesteskuespiller i livet til samboer.

5. Hun er en stum tjener for barna som skal finne seg i pryl uten å reagere, men alltid stille opp med kake, middag, kjøring og husarbeid.

6. En stemor forventes å ikke ha noe råderett over sitt eget hjem på livstid. Hun må forvente seg å komme hjem fra jobb med ett hus som er fyllt opp av barn og voksne som skal overnatte og oppvartes uten å få noen beskjed om dette i forkant. Selv om huset står 50% på henne har hun ingenting å si.

7. En stemor burde visst at hun ikke er like mye verdt som andre mennesker og aldri igjen har noen annen verdi enn som en møbel i det sekundet hun valgte å involvere seg med en mann med barn.

Jeg er overlykkelig for at jeg fant meg en barnløs mann og det er kanskje til det beste. Jeg hadde aldri funnet meg i å bli terrorisert i mitt eget hjem uansett hvem det var som var årsaken til det. Mitt hjem, mine regler, jeg hadde nok blitt stemoren "fra helvete" som hadde satt klare grenser.

Anonymous poster hash: 47496...62f

[Gjest BræikingBæd]

Hva jeg har lært på KG:

1. Er du stemor er du ALLTID den stygge ulven.

2. En stemor kan ikke forvente å bli behandlet med samme respekt som andre voksne av barn.

3. En stemor har ingen rett til å åpne munnen eller bli såret av stebarna når de oppfører seg fryktelig mot henne i hennes hjem. En stemor kan ikke forvente seg respekt i egenskap av å være voksen.

4. En stemor er kun gjest i sitt eget hjem, hun er gjesteskuespiller i livet til samboer.

5. Hun er en stum tjener for barna som skal finne seg i pryl uten å reagere, men alltid stille opp med kake, middag, kjøring og husarbeid.

6. En stemor forventes å ikke ha noe råderett over sitt eget hjem på livstid. Hun må forvente seg å komme hjem fra jobb med ett hus som er fyllt opp av barn og voksne som skal overnatte og oppvartes uten å få noen beskjed om dette i forkant. Selv om huset står 50% på henne har hun ingenting å si.

7. En stemor burde visst at hun ikke er like mye verdt som andre mennesker og aldri igjen har noen annen verdi enn som en møbel i det sekundet hun valgte å involvere seg med en mann med barn.

Jeg er overlykkelig for at jeg fant meg en barnløs mann og det er kanskje til det beste. Jeg hadde aldri funnet meg i å bli terrorisert i mitt eget hjem uansett hvem det var som var årsaken til det. Mitt hjem, mine regler, jeg hadde nok blitt stemoren "fra helvete" som hadde satt klare grenser.

Anonymous poster hash: 47496...62f

Terrorisert

Hallo. Vi snakker om en tilsynelatende sur ung tenåring her. Ikke en psykisk og/eller voldelig psykopat.

[AnonymBruker]

Terrorisert

Hallo. Vi snakker om en tilsynelatende sur ung tenåring her. Ikke en psykisk og/eller voldelig psykopat.

Enda større grunn til å lære tenåringen grunnleggende respekt for voksne. Barn er tryggere når de får grenser og konsekvenser å forholde seg til.

Anonymous poster hash: 47496...62f

[Gjest BræikingBæd]

Enda større grunn til å lære tenåringen grunnleggende respekt for voksne. Barn er tryggere når de får grenser og konsekvenser å forholde seg til.

Anonymous poster hash: 47496...62f

Det har ingen motsatt seg noensinne i noen tråder.