Bonusbarn - jeg er helt fortvilt :(

[AnonymBruker]

Har to bonusbarn, hun minste på 8 år er en fantastisk skjønn frøken, alt vel.

Men hun på 12 derimot, jeg vet ikke min arme råd lenger. Barna er hos oss annen hver helg ognår hun kommer sitter det så fantastisk langt inne å si Hei til meg.

Spør jeg om noe får jeg enstavelsesord tilbake, dette har ført til at jeg har sluttet og vise min interesse for det hun er opptatt av, håndball, skole etc...

Og jeg kjenner nå at det tar på psyken min, den tiden hun er hos oss sier hun ikke et kløyva ord. Snakker kun med far og lillesøster. Vi skal på ferie sammen og jeg har vanskeligheter med se at det vil bli noe kjekk tur, mest lyst å holde meg hjemme.

Jeg kan ikke komme på at det er noe jeg har gjort som gjør at hun skal oppføre seg slik som hun gjør. Jeg har sagt til hennes far, min samboer at noe må gjøres for slik ønsker jeg ikke å ha det. Noen som har erfaring med dette og kan gi meg noen gode råd? Ser ikke noe lyst på fremtiden

Anonymous poster hash: 941e0...74c

[AnonymBruker]

Har ikke vært i din situasjon, men for å være 100% ærlig med deg tror jeg at jeg hadde gitt blaffen i å ta noe særlig kontakt med henne også. Bare unngått henne eller oversett henne. Ja, jeg vet at det ikke er "politisk korrekt" men jeg er ærlig. En 12-åring burde klare å oppføre seg og ha folkeskikk.

Faren hennes burde vel egentlig ta en prat med henne og be henne oppføre seg bedre!

Anonymous poster hash: 7bc8c...2c9

[AnonymBruker]

Har to bonusbarn, hun minste på 8 år er en fantastisk skjønn frøken, alt vel.

Men hun på 12 derimot, jeg vet ikke min arme råd lenger. Barna er hos oss annen hver helg ognår hun kommer sitter det så fantastisk langt inne å si Hei til meg.

Spør jeg om noe får jeg enstavelsesord tilbake, dette har ført til at jeg har sluttet og vise min interesse for det hun er opptatt av, håndball, skole etc...

Og jeg kjenner nå at det tar på psyken min, den tiden hun er hos oss sier hun ikke et kløyva ord. Snakker kun med far og lillesøster. Vi skal på ferie sammen og jeg har vanskeligheter med se at det vil bli noe kjekk tur, mest lyst å holde meg hjemme.

Jeg kan ikke komme på at det er noe jeg har gjort som gjør at hun skal oppføre seg slik som hun gjør. Jeg har sagt til hennes far, min samboer at noe må gjøres for slik ønsker jeg ikke å ha det. Noen som har erfaring med dette og kan gi meg noen gode råd? Ser ikke noe lyst på fremtiden

Anonymous poster hash: 941e0...74c

Hvor lenge er det siden hennes far skilte lag med hennes mor, og hvor lenge erdet siden du og han ble sammen? Det kan være helt naturlige reaksjoner på sorg over at foreldrene skiltes

Anonymous poster hash: 808cb...fc6

[charactouy]

Ikke sikkert det er noe annet enn at hun er 12 som er galt heller, de kan være ganske motbydelige i den alderen

[Sheltay Retrac]

Hvor lenge har du kjent dem?

[Ane Rikke]

Du er den voksne parten her. Ta ansvar! Vis (eller lat som) du er interessert! Det betaler seg i lengden. Og du kan ha verdens beste samvittighet.

[Infinite]

Har ikke vært i din situasjon, men for å være 100% ærlig med deg tror jeg at jeg hadde gitt blaffen i å ta noe særlig kontakt med henne også. Bare unngått henne eller oversett henne. Ja, jeg vet at det ikke er "politisk korrekt" men jeg er ærlig. En 12-åring burde klare å oppføre seg og ha folkeskikk.

Faren hennes burde vel egentlig ta en prat med henne og be henne oppføre seg bedre!

Anonymous poster hash: 7bc8c...2c9

Enig. Hadde jeg vært faren hennes, ville jeg gitt henne klar beskjed om at hun har med å oppføre seg. Når man er 12 år er det ikke lenger noen unnskyldning for slik barnslig oppførsel.

[AnonymBruker]

Dårlig samvittighet har jeg ikke, å spille skuespill er jeg elendig på.

Oppdragelsen hennes er lik 0 ifht. hennes lillesøster.

Jeg er kommet til et punkt der jeg har gitt opp, ønsker aller helst å flytte ut. Og jeg er lei meg for at jeg føler det slik som dette. Jeg har kjent dem i to år. Bodd sammen i ett, brudd mellom mor og far for tre år siden.

Anonymous poster hash: 941e0...74c

[AnonymBruker]

Innlegg over er Ts

Anonymous poster hash: 941e0...74c

[AnonymBruker]

Dårlig samvittighet har jeg ikke, å spille skuespill er jeg elendig på.

Oppdragelsen hennes er lik 0 ifht. hennes lillesøster.

Jeg er kommet til et punkt der jeg har gitt opp, ønsker aller helst å flytte ut. Og jeg er lei meg for at jeg føler det slik som dette. Jeg har kjent dem i to år. Bodd sammen i ett, brudd mellom mor og far for tre år siden.

Anonymous poster hash: 941e0...74c

Har hun vært slik hele tiden, eller kom det plutselig?

Har du diskutert det med hennes far?

Anonymous poster hash: 808cb...fc6

[AnonymBruker]

Jeg var skikkelig pyton da jeg var tolv - man er fremdeles et barn, men med en begynnende tenåring i seg - vanskelig alder! Jeg tenker at du er den voksne og må ta ansvar. Tenk langsiktig her! Hvis du kjører samme opplegg tilbake, hvordan vil det påvirke relasjonen deres positivt? Hvis du fortsetter å være interessert, blid og positiv (men uten å mase/smiske) tenker jeg at det på sikt vil ha best uttelling. Når hun er mutt og stille - legg det på tenåringskontoen for deg selv, og prøv å hev deg over det. Kanskje du til og med skulle spurt om hun hadde lyst til å finne på noe bare med deg en dag, en jentekveld med shopping og kino for eksempel?

Anonymous poster hash: c941b...958

[Aurora_Versailles]

Barn blir ikke slik i et vakum..

[Chizue]

Jeg hatet min stefar fra jeg var 7-16år o_o
Men han var mye strengere enn min mor...
Faren min hadde jeg jo ikke kontakt med da han forlot moren min,meg og broren min da vi var små.
Og mitt svar til nesten alle krangler "Jeg har ikke noen far, så slutt å oppfør deg som en"

Idag er jeg bare glad for at han er der..
Men som den introverten jeg er idag, så er det ikke bare bare å måtte bo hjemme for en bitteliten stund heller

[AnonymBruker]

Dårlig samvittighet har jeg ikke, å spille skuespill er jeg elendig på.

Oppdragelsen hennes er lik 0 ifht. hennes lillesøster.

Jeg er kommet til et punkt der jeg har gitt opp, ønsker aller helst å flytte ut. Og jeg er lei meg for at jeg føler det slik som dette. Jeg har kjent dem i to år. Bodd sammen i ett, brudd mellom mor og far for tre år siden.

Anonymous poster hash: 941e0...74c

Svaret har du nok her. Eldstedatter husker godt at mor og far bodde sammen, mens yngstedatter ikke husker mye av det. Og selv så urettferdig det høres ut, så har du tatt morens plass i eldstedatters øyne. I tillegg til at hun er i brytningen barn/ungdom, og har overdose hormoner som herjer i kroppen og kødder til hodet.

Anonymous poster hash: f06e5...81d

[jessica90]

Hun er et barn, så gi henne tid. Hun kommer nok til å prate med deg etter hvert. Det hjelper heller ikke at du som voksen, skal oppføre samme oppførsel.

ikke gi opp, jeg har troen på alt kommer til å gå bra, hun er i en alder også der puberteten vokser og blir tenåring snart.

Mange barn føler det er de sin feil. Jeg synes du ikke bør overse henne. Gi henne en sjanser, så hun kan forandre meningen sin og etter sin tid vil hun forandre oppførsel.

Nei,barn blir slik hvis foreldre eller voksne ikke passer på dem og ta vare på ungene sine. Barn kommer først,alt det andre få være, så du er ekstra mamma gi henne tryggheten så vil hun like deg og ettervert vil hun ha tilliten din.

Men barn trenger masse tiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiid, noen er det 1 år andre kan det vare opptil 4 år før de har tillit og glemt situasjonen.

Endret 21. juni 2014 av jessica90

[John Galt]

Du er voksen og hun er et barn.

Det er på høy tid for deg å snu situasjonen, og slutte å oppføre deg som et barn du og.

Først og fremst må du vinne hennes respekt, gjennom og respektere henne og opptre ovenfor henne på en måte hun kan repektere.

Jeg leser en avsky for henne i ordene dine, og hun leser det samme i dine øyne.

Vær alltid blid og vennlig mot henne, men samtidig konsekvent og "streng" slik at hun lærer og forstår hvor hun har deg. Overse humørsvingninger, men fortell på en ærlig og oppriktig måte hvis hun sårer deg, uten å bli fornærmet eller sur selv.

"Lillemor, jeg forstår hva du sier og at det kan finnes en grunn for det, men jeg blir lei meg når jeg hører slike ord."

Gi av deg selv,,,,, ikke gaver, eller billige komplimenter, men omtanke og genuin interesse for hennes liv.

Du må gi noe som koster deg dyrt, en del av tiden din, når hun behøver det, uten å vente noe tilbake.

Eksempelvis:

Lær litt om håndball,,, Gå å se på henne spille, og gi henne ærlige komplimenter for det hun presterer.

Ta del i frustrasjonen hennes over det som hun er misfornøyd med, vær glad på hennes vegne når hun lykkes med det hun forsøker på.

Se etter oppgaver du kan hjelpe henne med, kanskje en fin håndball drakt som du også kan vaske / stryke for henne.

Litt etter litt blir dere bestevenner i livet, om du ønsker og har evnen / viljen til det.

En fantastisk gave, og berikelse for ditt eget liv også, om du vil gripe tak i den nå.

Barn er enkle og forutsigbare, men man kan ikke forvente å alltid få deres vennskap gratis.

[Gjest Ildergreier]

Overse barnet tilbake.

[AnonymBruker]

Du er den voksne her.

Om ikke du orker å forholde deg noe særlig til henne, si i det minste hei og god morgen. Ikke forsøk å holde samtaler med henne, men vis at du ser henne.

Lykke til.

12 åringer er pyton.

Anonymous poster hash: 3730b...a23

[Timza]

Enig. Hadde jeg vært faren hennes, ville jeg gitt henne klar beskjed om at hun har med å oppføre seg. Når man er 12 år er det ikke lenger noen unnskyldning for slik barnslig oppførsel.

Tull!

Dette er ei jente på 12 år som åpenbart hater at morra og faren hennes skilte seg. Selvfølgelig er TS her problemet (i hennes øyne), det er jo hun som er grunnen til situasjonen som er der nå. Det er TS som den voksne part som må tenke som en voksen og forstå tenåringen. Hun må gå frem og vise interesse selv om den er enveis. Hun må forklare at hun ikke er problemet, at far nå er mye lykkeligere nå (denne burde far og nye dama si sammen). Hun må bare ikke gi opp, og etterhvert vil 12 åringen se at situasjonen hadde hendt uansett om det var nå eller 5 år frem i tid.

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon som deg. Overse henne. Får hun ikke respons på oppførselen så gir hun seg med det.

I tillegg bør faren ta en prat med henne om det. Det kan det hende hun trenger. Få letta hjertet sitt. Det er også viktig at hun skjønner at du ikke er årsak til skillssmissen. At de ville gått fra hverandre uansett.

Anonymous poster hash: 5338d...356