Jeg er sliten av alt.

[AnonymBruker]

Jeg begynner å bli veldig sliten, av ulike grunner. I flere år har jeg hatt veldig mye å bære på, og til tider har det vært veldig alvorlig. Jeg er overrasket over at jeg har kommet så langt rent psykisk som jeg har, for i flere år som yngre levde jeg under et mareritt. De som var vennene mine snudde ryggen sin mot meg, og etter dette har ingenting vært det samme. Likevel kan jeg vel si at jeg har det ganske bra med meg selv, sett bort i fra at jeg er veldig sliten om dagen. Jeg er fornøyd med den personen jeg har blitt, og jeg er en helt vanlig jente du går forbi på gaten.

Lurer på når ting skal bli ordentlig bra. Jeg sliter med å gjøre meg ferdig med vgs fordi jeg droppet ut, og jeg sliter med å få meg jobb. Vgs skal jeg nok endelig klare dette året, men med lite arbeidserfaring(ingen referanser..) og ikke noe vitnemål er det vanskelig å få jobb, selv om jeg trenger det. Jeg er veldig ambisiøs og har høye mål, og vet at jeg i utgangspunktet har de rette forutsetningene for å klare det. Men tankene om at jeg har brukt litt for lang tid på alt skuffer meg. Jeg har vanligvis ikke lett for å gråte, men når det kommer til egne prestasjoner gråter jeg så fort jeg nevner noe om det. Jeg klarer ikke engang å nevne en setning før jeg ser ut som et nervevrak. SÅ følsomt er dette for meg.

Var nylig hos psykolog for første gang(bare for å få ut ting) og lettet på hjertet, og tårene kom med en gang, klarte ikke engang å holde det inne. Jeg vet jeg fremdeles er ung, men når andre har begynt å studere, mens jeg sliter med vgs-fag(sliter ikke med læring/lesing/skriving), føler jeg på en enorm skuffelse, da jeg alltid var det smarte barnet. Det er forresten depresjon som har gjort at jeg henger etter. Ikke mye, men i mitt hode er det veldig mye. Jeg har hatt mange venner rundt meg de siste par årene og har fremdeles det, men merker at flere og flere bare blir der når de trenger deg. Når man har gjort sin nytte er det ikke så viktig lenger. Dette skjer hyppig. Etter et par mnd slutter de plutselig å snakke til meg, og det uten grunn. Jeg har en del gode kontakter og er kul å være med, og jeg vet de liker meg. Men plutselig er det slutt, og jeg aner ikke hvorfor. Har det med å dra på meg falske jenter. Kommer spesielt godt overens med gutter, men alle ender opp med å ville ha sex med meg, og det blir helt feil for meg.

Sover nesten ingenting, og har ingen rundt meg, ikke engang lege som tar meg seriøst. Jeg tror at mye hadde blitt bra om jeg hadde begynt å studere, få selvrealisert meg. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke kommer et steg videre, og at jeg bare eksisterer. Nå som jeg er litt trist igjen, blir jeg trist pga. alt, selv de minste ting. Som at alle søsknene mine har flyttet ut, meg inkludert, og mamma blir igjen alene. Hun er grunnen til at jeg har klart å holde meg oppe, og hun har et hjerte av gull. Jeg får så vondt, og innser at jeg vokser opp - og det i en rekordfart. Det gjør vondt, for jeg vet at hun savner oss, og vi savner henne. Vi sees, men jeg skulle ønske jeg så henne oftere.

Skriver bare masse løse tanker nå, kan heller ikke skrive særlig utfyllende om hele min historie uten at det blir for langt(noe det allerede er) og detaljert. Tror jeg bare trenger noen oppmuntrende, motiverende innlegg fra noen kloke hoder her inne:-(

Anonymous poster hash: f3def...5f5

[Knøttik]

Livet kan være vanskelig til tider, det virker som du har fått kjenne litt for godt på det i ung alder, men for meg virker det som du er i et stadie der ting endelig begynner å komme på plass og du får ryddet vekk fortiden før du kan starte ditt eget nye "voksenliv", det er en prosess, men du må igjennom denne også for å komme deg videre. Jeg er sikker på at du kommer til å klare skolen når du er klar for det, du er ung og har ikke dårlig tid, tenk alle årene du skal jobbe i løpet av livet! like greit å kose seg med studier når man kan:) du kommer til å klare deg veldig fint, du virker som en sterk person som vet hva du vil. Gjør det DU vil og glem hva andre måtte drive med eller mene, dette er ditt liv! Og jeg er sikker på at mammaen din er kjempestolt av deg:)

[Lucid]

Det er ikke så mye jeg kan si som hjelper deg rent praktisk, men jeg kan si at jeg føler med deg og kjenner på at jeg sitter med mye av de samme tankene og følelsene som det du gjør. Så du er ikke alene, og med tid og stunder blir det bedre.. sant? Håper i allefall det.

Hjelper det med en virtuell klem fra noen i nesten samme båt?