Deprisjon? eller...?

[Trudemor10]

Jeg er 38 år gammel, har tre barn + to bonusbarn, verdens beste kjæreste og en herlig liten hund.

Så langt høres jo alt bra ut..

Men her er hverdagen min:

Når jeg er på jobb bruker jeg fryktelig mye energi på å "late som ingenting" Jeg setter på meg en maske, smiler og ler.. sannheten er at jeg er helt tom innvendig..

Jeg sliter med å konsentrere meg og jeg gjør en del feil, hører ting blir sagt, men klarer ikke å fokusere, så to minutter etterpå er beskjedene glemt.

Jeg er veldig mye lei meg, og gråter ofte, synes livet virker håpløst. Jeg klarer ikke lenger å finne glede i ting som tidligere gjorde meg glad.. føler ingen glede eller lykke...

Ikke klarer jeg å slappe av heller, tankene går helt i spinn og jeg blir bare sliten av å "sitte i sofan å "kose" meg"

Aner ikke hva jeg skal gjøre for å få igjen livsgnisten... noen som har/har hatt det på samme måten og har noen tips og råd?

Jeg er så fryktelig sliten..

[AnonymBruker]

Høres veldig ut som deperasjon ja, eller kanskje utbrenthet. Det er ikke bra å føle seg sånn, så du burde ta kontakt med fastlegen din for å få pratet med noen

Lykke til!

Anonymous poster hash: 06024...881

[AnonymBruker]

høres ut som depresjon, kanskje du skal snakke med legen din om det?

Anonymous poster hash: c25b8...10a

[Trudemor10]

Ja burde vel sikkert det

Jeg har liksom trodd at dette bare er noe forbigående... Har tenkt at ting går seg til.. men ser ut som om det bare blir verre... Jeg har en ex som gjør så godt han kan for å knekke meg, og nå ser det jo ut som om han har klart det

Takk for svar

[AnonymBruker]

Ville absolutt snakket med legen om det. Er jo ikke meningen at du skal gå rundt å ha det sånn.

Anonymous poster hash: accb8...a22

[Trudemor10]

Noen som vet hva slags hjelp det er mulig å få?

Har bare vært hos min lege 2 ganger så føler meg veldig usikker på å prate med henne om dette..

aner ikke hvordan hun er på det "psykiske". Orker ikke å ikke bli trodd, eller at hun evt skal bagatellisere det...

[AnonymBruker]

Deprisjon?

Det skrives depresjon!

Anonymous poster hash: d02d2...2ea

[AnonymBruker]

Deprisjon? Det skrives depresjon! Anonymous poster hash: d02d2...2ea

Men du skjønte helt sikkert hva TS mente! Slutt å hakk på andre!

Anonymous poster hash: 3d472...62c

[AnonymBruker]

Men du skjønte helt sikkert hva TS mente! Slutt å hakk på andre!

Anonymous poster hash: 3d472...62c

Selvsagt skjønte jeg det. Men jeg mener det må være greit å påpeke skrivefeil, slik at vedkommende kan lære av det. Om ingen sier i fra, vil folk bare fortsette å skrive feil.

Anonymous poster hash: d02d2...2ea

[AnonymBruker]

Selvsagt skjønte jeg det. Men jeg mener det må være greit å påpeke skrivefeil, slik at vedkommende kan lære av det. Om ingen sier i fra, vil folk bare fortsette å skrive feil.

Anonymous poster hash: d02d2...2ea

I innlegg nr. 2 er det en som skriver deperasjon, så det er visst et vanskelig ord for mange.

Anonymous poster hash: 743da...7f6

[AnonymBruker]

I innlegg nr. 2 er det en som skriver deperasjon, så det er visst et vanskelig ord for mange.

Anonymous poster hash: 743da...7f6

Haha, ja, jeg så det også. Folk kan jo ikke skrive skikkelig lenger.

Anonymous poster hash: d02d2...2ea

[Trudemor10]

Deprisjon?

Det skrives depresjon!

Anonymous poster hash: d02d2...2ea

Herregud...kan jo bli deprimert av mindre!

Hva er vitsen med å komme med sånne kommentarer??

Ingen her som er ute etter å bli lært opp av deg i norsk rettskrivning!

[AnonymBruker]

Depresjon*. Unnskyld, det var ikke meningen, håper dere kan finne det i hjertene deres å tilgi meg for den aldeles alvorlige feilen jeg har gjort.

Anonymous poster hash: 06024...881

[minister-mio]

Haha, ja, jeg så det også. Folk kan jo ikke skrive skikkelig lenger. Anonymous poster hash: d02d2...2ea

det er ikke fantastisk setningsoppbygning på deg heller

[Trudemor10]

Da vet jeg jo det til neste gang.... ingen vits i å spørre om råd her, når folk skal hakke på den minste lille feilen man gjør..

Dette hjalp virkelig på humøret!

[Gjest snoopy_93]

Hei TS!
Jeg har hatt det likt som deg i mange år!
Gleden forsvant og lykke-følelsen forsvant. Jeg ble helt fjern og det er flere år av livet mitt jeg nesten ikke husker noe av. Jeg fikk ikke hjelp før jeg var 19år og hadde skadet meg selv slik at kjæresten tvang meg på legevakta for å få hjelp. (Drev med selvskading fra jeg var 15-17år og hadde selvmordstanker - jeg fortalte pappa og BUP ble kontaktet, men fikk avslag fordi jeg ikke hadde store nok problemer.)

Jeg snakket med psykolog i ca halv annet år og har smått begynt å "føle" glede igjen! Det er ikke sånn at jeg gleder meg helt sykt og ikke får sove, jeg kjenner heller ikke de sommerfuglene i magen enda - men jeg er på rett vei!

Derfor vil jeg anbefale deg å oppsøke legen, fortelle hvordan du har det inni deg og spørre om det er mulig å bli henvist til en psykolog.

Håper det ordner seg for deg og masse lykke til videre!

[pantora]

Noen som vet hva slags hjelp det er mulig å få?

Har bare vært hos min lege 2 ganger så føler meg veldig usikker på å prate med henne om dette..

aner ikke hvordan hun er på det "psykiske". Orker ikke å ikke bli trodd, eller at hun evt skal bagatellisere det...

Det vil uansett ikke være verre enn å gå rundt å ha det slik du har det, kjære deg... Bestill deg en legetime og prat med henne.

[Trudemor10]

Hei TS!

Jeg har hatt det likt som deg i mange år!

Gleden forsvant og lykke-følelsen forsvant. Jeg ble helt fjern og det er flere år av livet mitt jeg nesten ikke husker noe av. Jeg fikk ikke hjelp før jeg var 19år og hadde skadet meg selv slik at kjæresten tvang meg på legevakta for å få hjelp. (Drev med selvskading fra jeg var 15-17år og hadde selvmordstanker - jeg fortalte pappa og BUP ble kontaktet, men fikk avslag fordi jeg ikke hadde store nok problemer.)

Jeg snakket med psykolog i ca halv annet år og har smått begynt å "føle" glede igjen! Det er ikke sånn at jeg gleder meg helt sykt og ikke får sove, jeg kjenner heller ikke de sommerfuglene i magen enda - men jeg er på rett vei!

Derfor vil jeg anbefale deg å oppsøke legen, fortelle hvordan du har det inni deg og spørre om det er mulig å bli henvist til en psykolog.

Håper det ordner seg for deg og masse lykke til videre!

Tusen takk for svar og oppmuntrende ord

Godt å høre at det går bedre med deg.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig å ikke føle glede...føler meg helt nummen, ennå jeg vet jo at jeg har mye jeg burde glede meg over, om du skjønner hva jeg mener..

Får manne meg opp å ringe til legen.

[Trudemor10]

Det vil uansett ikke være verre enn å gå rundt å ha det slik du har det, kjære deg... Bestill deg en legetime og prat med henne.

Det er helt sikkert sant

[AnonymBruker]

Da vet jeg jo det til neste gang.... ingen vits i å spørre om råd her, når folk skal hakke på den minste lille feilen man gjør..

Dette hjalp virkelig på humøret!

Det var ikke ment som hakking, kun en liten korreksjon fra min side. I stedet for å bli så opprørt, burde du heller være glad for å bli korrigert, slik at du kan lære å skrive riktig neste gang.

Anonymous poster hash: d02d2...2ea