Endret dialekt, er det SÅ provoserende?

[Cosette]

Jeg er enig med vennene dine jeg. Knoting på en annen dialekt er ufattelig teit å høre på. Spesielt gjelder det nordlendinger som har flyttet til østlandet, det er noe av det verste jeg hører. På den annen side er det vel ikke til å unngå, for østlendinger er notorisk ute av stand til å forstå andre dialekter og man er nødt til å tilpasse seg for å kunne gjøre seg forstått.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Å adoptere ord er en naturlig ting, å legge helt om er teit. (Sier undertegnede som hadde til sammen fire dialekter som barn).

Dere må jo gjerne mene at knoting er teit, men det er faktisk slik at for en del av oss kommer dette av seg selv, uten at vi mener å distansere oss fra vår opprinnelige dialekt. Ofte har dette en sammenheng med hvor lett man tar til seg språk, såkalt språkøre. For noen kommer nye språk lett, hjernen tar denne informasjonen til seg rimelig raskt, og det samme hender med dialekter.

Selv har jeg bestandig vært slik. Jeg «imiterer» den jeg snakker med utrolig lett dialektmessig, uten å tenke over det. Min oppvekstdialekt er en veldig vakker vestlandsdialekt som jeg er glad i og gjerne ønsker å beholde, men jeg opplever stadig at folk påpeker hvor mye jeg knoter. Har jeg tilbragt en uke med en venninne fra Trondheim, kan jeg plutselig få et merkelig tonefall i noen setninger eller uttale ord annerledes, hvilket er ganske komisk og har bydd på mye latter. Snakker jeg med min mor, som snakker en annen vestlandsdialekt enn min egen, så legger jeg helt om til hennes dialekt. Det er helt, helt umulig å holde på dialekten min hele tiden, ihvertfall når jeg prater uanstrengt og naturlig!

[AnonymBruker]

Dere må jo gjerne mene at knoting er teit, men det er faktisk slik at for en del av oss kommer dette av seg selv, uten at vi mener å distansere oss fra vår opprinnelige dialekt. Ofte har dette en sammenheng med hvor lett man tar til seg språk, såkalt språkøre. For noen kommer nye språk lett, hjernen tar denne informasjonen til seg rimelig raskt, og det samme hender med dialekter.

Selv har jeg bestandig vært slik. Jeg «imiterer» den jeg snakker med utrolig lett dialektmessig, uten å tenke over det. Min oppvekstdialekt er en veldig vakker vestlandsdialekt som jeg er glad i og gjerne ønsker å beholde, men jeg opplever stadig at folk påpeker hvor mye jeg knoter. Har jeg tilbragt en uke med en venninne fra Trondheim, kan jeg plutselig få et merkelig tonefall i noen setninger eller uttale ord annerledes, hvilket er ganske komisk og har bydd på mye latter. Snakker jeg med min mor, som snakker en annen vestlandsdialekt enn min egen, så legger jeg helt om til hennes dialekt. Det er helt, helt umulig å holde på dialekten min hele tiden, ihvertfall når jeg prater uanstrengt og naturlig!

Da kan du heller kalle deg lettpåvirkelig. Å påstå at du har godt språkøre når du ufrivillig imiterer er litt vel søkt. En person med godt språkøre vil klare å kontrollere dette og tilpasse det til situasjonen.

Anonymous poster hash: 90224...f26

[AnonymBruker]

Jeg er enig med vennene dine jeg. Knoting på en annen dialekt er ufattelig teit å høre på. Spesielt gjelder det nordlendinger som har flyttet til østlandet, det er noe av det verste jeg hører. På den annen side er det vel ikke til å unngå, for østlendinger er notorisk ute av stand til å forstå andre dialekter og man er nødt til å tilpasse seg for å kunne gjøre seg forstått. Anonymous poster hash: 90224...f26

Nei.

Anonymous poster hash: f0b0c...731

[Avalon]

Dere må jo gjerne mene at knoting er teit, men det er faktisk slik at for en del av oss kommer dette av seg selv, uten at vi mener å distansere oss fra vår opprinnelige dialekt. Ofte har dette en sammenheng med hvor lett man tar til seg språk, såkalt språkøre. For noen kommer nye språk lett, hjernen tar denne informasjonen til seg rimelig raskt, og det samme hender med dialekter.

Selv har jeg bestandig vært slik. Jeg «imiterer» den jeg snakker med utrolig lett dialektmessig, uten å tenke over det. Min oppvekstdialekt er en veldig vakker vestlandsdialekt som jeg er glad i og gjerne ønsker å beholde, men jeg opplever stadig at folk påpeker hvor mye jeg knoter. Har jeg tilbragt en uke med en venninne fra Trondheim, kan jeg plutselig få et merkelig tonefall i noen setninger eller uttale ord annerledes, hvilket er ganske komisk og har bydd på mye latter. Snakker jeg med min mor, som snakker en annen vestlandsdialekt enn min egen, så legger jeg helt om til hennes dialekt. Det er helt, helt umulig å holde på dialekten min hele tiden, ihvertfall når jeg prater uanstrengt og naturlig!

Fryktelig enig med deg!

Jeg har alltid hatt lett for språk. Har bodd 10 år i Stavanger og knoter. Har en søster som har bodd omtrent 16 år i Oslo, hun knoter også.

[Gjest Evel]

Jeg for min del kan ikke bry meg mindre. Det viktigste er å bli forstått. Selv har jeg blandingsdialekt og det er uunngåelig uansett hvor en flytter. Så jeg syns at de som valgte å trykke deg ned pga dialekten din ikke er verdens beste venner, og kanskje du får det bedre uten dem.

[Cosette]

Da kan du heller kalle deg lettpåvirkelig. Å påstå at du har godt språkøre når du ufrivillig imiterer er litt vel søkt. En person med godt språkøre vil klare å kontrollere dette og tilpasse det til situasjonen.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Men det er jo nettopp dette å være lettpåvirkelig som utgjør et anlegg for språk! Det fester seg raskt etter å ha observert andre som snakker språket. Hva slikt skyldes er det gjort mye forskning på og er gjenstand for mye uenighet, men en av mange teorier er at det har en sammenheng med musikalitet. For øvrig lærer vi jo alle språket vårt gjennom muntlig imitasjon, hvordan tror du selv du lærte å prate i det hele tatt som barn?

Hvordan mener du at en person med godt språkøre skal å kontrollere dialektknoting som kommer frem i naturlig tale? Noe av det som kjennetegner naturlig språk er at det kommer naturlig, uten bevisst planlegging. Selvsagt kan jeg gå inn for å kontrollere min egen tale, men dette ville jo ikke vært naturlig tale, og det er det det snakkes om her - hvordan man snakker når man ikke tenker over hvordan man snakker, men bare lar det flyte.

[Gjest Knuse]

.

Endret 26. juli 2014 av Knuse

[AnonymBruker]

Men det er jo nettopp dette å være lettpåvirkelig som utgjør et anlegg for språk! Det fester seg raskt etter å ha observert andre som snakker språket. Hva slikt skyldes er det gjort mye forskning på og er gjenstand for mye uenighet, men en av mange teorier er at det har en sammenheng med musikalitet. For øvrig lærer vi jo alle språket vårt gjennom muntlig imitasjon, hvordan tror du selv du lærte å prate i det hele tatt som barn?

Hvordan mener du at en person med godt språkøre skal å kontrollere dialektknoting som kommer frem i naturlig tale? Noe av det som kjennetegner naturlig språk er at det kommer naturlig, uten bevisst planlegging. Selvsagt kan jeg gå inn for å kontrollere min egen tale, men dette ville jo ikke vært naturlig tale, og det er det det snakkes om her - hvordan man snakker når man ikke tenker over hvordan man snakker, men bare lar det flyte.

En person med godt språkøre klarer å slå om og tilpasse språket etter situasjonen. En person med godt språkøre vil være i full stand til å kontrollere sin egen dialekt og heller skifte der det passer seg. Denne vil ikke være i samtalepartnerens makt og svinge som en værhane etter hvilken person som snakker. Du trekker inn morsmål, tenk bare på flerspråklige barn som først snakker et språk som er en salig blanding av de språkene de er utsatt for, men som etterhvert får et klart skille mellom språkene og klarer å BEVISST endre språket etter hvem de prater med.

Anonymous poster hash: 90224...f26

[Gjest Sprettballen]

En person med godt språkøre klarer å slå om og tilpasse språket etter situasjonen. En person med godt språkøre vil være i full stand til å kontrollere sin egen dialekt og heller skifte der det passer seg. Denne vil ikke være i samtalepartnerens makt og svinge som en værhane etter hvilken person som snakker. Du trekker inn morsmål, tenk bare på flerspråklige barn som først snakker et språk som er en salig blanding av de språkene de er utsatt for, men som etterhvert får et klart skille mellom språkene og klarer å BEVISST endre språket etter hvem de prater med.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Her får jeg i alle fall bekreftet det jeg selv har sagt i alle år, at jeg til tross for musikalitet ikke eier språkøre.

Jeg har et stort ordforråd på ulike dialekter og språk, men tonefallet er det verre med.

(Beklager til alle språklærere som har slitt for å få meg til å snakke Oxford-engelsk, og som konstant rev seg i håret da det kom ut som irsk-engelsk, fordi det er mest likt mitt naturlige tonefall. Jeg klarte rett og slett ikke bedre)

Det oppfattes sikkert som knoting for mange, og det er sikkert stygt, men hva skal jeg gjøre med det?

Endret 15. juni 2014 av Sprettballen

[AnonymBruker]

En person med godt språkøre klarer å slå om og tilpasse språket etter situasjonen. En person med godt språkøre vil være i full stand til å kontrollere sin egen dialekt og heller skifte der det passer seg. Denne vil ikke være i samtalepartnerens makt og svinge som en værhane etter hvilken person som snakker. Du trekker inn morsmål, tenk bare på flerspråklige barn som først snakker et språk som er en salig blanding av de språkene de er utsatt for, men som etterhvert får et klart skille mellom språkene og klarer å BEVISST endre språket etter hvem de prater med.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Men det er da vitterlig nettopp det mange som blander dialekter gjør. Man snapper opp ting 9 tar dem i bruk selv.

Og jeg har heller ingen problemer med å skille mellom språk, jeg er ikke blant dem som blandet ulike språk når jeg snakker, til tross for at jeg snakker 3 språk flytende og et fjerde helt greit.

Anonymous poster hash: 807d3...4cf

[Chizue]

Jeg tror at det med å skifte over til dialekter skjer helt naturlig, uten at vi egentlig er klar over det selv.
Flytter vi til ett nytt sted så prøver vi ofte så godt vi kan å tilpasse oss det stedet slik at andre kan forstå deg.

Akkurat som om du drar alene til ett ukjent land uten andre som kan snakke språket ditt, eller engelsk, ett land hvor bare morsmålet blir brukt, det tar ikke lang tid før du forstår hva folk sier.
Samme om du adopterer ett barn fra ett annet land, det tar ikke lang tid før barnet lærer seg ditt språk.

Det handler mye om å tilpasse seg nytt miljø, noen klarer det, andre greier det ikke,
De som klarer å tilpasse seg det nye miljøet får det ofte mye lettere i hverdagen enn de som ikke tilpasser seg..

(beklager vanskelig forklart )

[Cosette]

En person med godt språkøre klarer å slå om og tilpasse språket etter situasjonen. En person med godt språkøre vil være i full stand til å kontrollere sin egen dialekt og heller skifte der det passer seg. Denne vil ikke være i samtalepartnerens makt og svinge som en værhane etter hvilken person som snakker. Du trekker inn morsmål, tenk bare på flerspråklige barn som først snakker et språk som er en salig blanding av de språkene de er utsatt for, men som etterhvert får et klart skille mellom språkene og klarer å BEVISST endre språket etter hvem de prater med.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Dette henger jo ikke på greip. Det er jo nettopp det å tilpasse seg de som blander dialekter gjør, de observerer og imiterer språket som snakkes rundt dem og tilpasser sitt eget språk ubevisst. De fleste ender opp med å endre dialekt i større eller mindre grad etter å ha bodd på et annet sted enn sitt opprinnelsessted, men for noen tar det kortere tid, og dette har å gjøre med såkalt språkøre. På samme vis som noen kan bosette seg i Italia i et år, og snakke temmelig flytende italiensk på den korte tiden, mens andre måtte ha bodd der mye lengre for at språket skulle ha sittet på samme måte.

Sammenligningen med flerspråklige barn er jo helt poengløs. Selvsagt vil de ha et bevisst skille mellom hvem de snakker hvilket språk med, nettopp fordi de er språk, og det har tydelige praktiske konsekvenser å snakke feil språk til feil person. Kommunikasjonen ville ha stoppet opp eller slitt veldig, fordi man ikke ville forstått hverandre. Ulikhetene mellom norske dialekter er jo langt mer marginale, så man kan som regel kommunisere fint med hver sin dialekt og trenger ikke være bevisst noen skiller, men det foregår likefullt en ubevisst imitasjon (hvilket er sterkere hos enkelte) som over tid kan prege den naturlige talen. For øvrig knoter også flerspråklige barn, i form av at de tar med seg elementer fra det ene språket inn i det andre.

Tillegg: Man kan selvsagt prøve å gå inn for å snakke på et spesielt vis om man vil, men dette er tilgjort tale, ikke naturlig. Når det snakkes om naturlig tale, menes det slik man snakker når man snakker uanstrengt, for eksempel i en situasjon hvor det er sterke følelser involvert. Tenk deg hvordan du prater når du er veldig opprørt og det siste du tenker på er å prate på en spesiell måte, ordene bare strømmer ut av seg selv. Det språket man snakker naturlig er sammensatt av mye forskjellig, gjerne en oppvekstdialekt som er preget av flere andre ulike dialekter, alt etter hvor man har bodd, hva foreldrene prater, hvem man har tilbragt mye tid sammen med i det siste, og så videre.

Endret 15. juni 2014 av Cosette

[AnonymBruker]

På den annen side er det vel ikke til å unngå, for østlendinger er notorisk ute av stand til å forstå andre dialekter og man er nødt til å tilpasse seg for å kunne gjøre seg forstått.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Det er ikke bare på østlandet dette foregår. Samboeren min bodde i Stavanger et år, selv er han fra Sogn. Det var mange ganger han ble bedt om å "snakke norsk" fordi de ikke skjønte hva han sa. Han anstrengte seg da selvfølgelig for å svare på det bredeste "sognamaolet" han kunne prestere. En annen gang bodde jeg i et "kollektiv" sammen med to andre rogalendinger et par uker, jeg er møring selv. Selv de to rogalendingene måtte spørre om hva den andre sa når de snakket seg imellom! Og jeg og han ene av dem måtte av og til ty til bokmål

Jeg får også "kjeft" uansett hvor jeg er hen. Jeg klarer ikke alltid variere tonefallet etter hvor jeg er hen(det er det første som forandrer seg hos meg). Er jeg på Møre på besøk, er det galt at jeg har "lagt om" til sognemål. Er jeg i Sogn, får jeg beskjed om å "snakka sognamaol". Hvis jeg tviholder på møredialekten min nå, så kommer det til å være galt for sogningene. Legger jeg mer om mot sognemål(jeg får det ikke helt til, det blir så kunstig at kjæresten har bedt meg om å la være ), blir de hjemme "skuffet" fordi jeg ikke holder på identiteten min. Hadde jeg klart å balansere dialektene heeeelt perfekt, kan du banne på at det også hadde vært galt.

- Men det skal også sies at det er helst vennskapelig "mobbing", jeg har aldri hørt slik negativ baksnakking som det ts beskriver.

Jeg prøver å la det gå inn det ene øret og ut det andre. En fordel med å være lettpåvirkelig er jo f.eks. i forhold til andre språk. Og det kan da ikke være feil i en stadig mer internasjonal verden ...?

Tidligere kunne jeg svare på enten engelsk eller svensk helt automatisk, hvis jeg ble snakket til på nevnte språk. Og nei, det er ikke Petter Solberg-engelsk(Fysj!) eller svenske ord med norsk tonefall.

Men med amerikansk tonefall hvis jeg snakket med en amerikaner, og britisk med britene. Svensken min heller mest mot sørlige del av Sverige. En stoppet til og med midt i en samtale for å spørre om jeg virkelig var svensk.

Likevel; litt prøver jeg å holde på dialekten min. Dels fordi jeg ikke får teken på den "ao"-greia, men også fordi jeg jo tross alt er møring. De som har et problem med det, får bare ha det så godt.

Anonymous poster hash: b9154...2d0

[AnonymBruker]

Da kan du heller kalle deg lettpåvirkelig. Å påstå at du har godt språkøre når du ufrivillig imiterer er litt vel søkt. En person med godt språkøre vil klare å kontrollere dette og tilpasse det til situasjonen.

Anonymous poster hash: 90224...f26

Øhm, nei.

Anonymous poster hash: 2a015...1ce

[AnonymBruker]

Wow, imponerende diskusjonsferdigheter!

Anonymous poster hash: 90224...f26

[AnonymBruker]

Øhm, nei.

Anonymous poster hash: 2a015...1ce

ehhh... jo

Anonymous poster hash: 2b7b1...9ce

[AnonymBruker]

Har et familiemedlem fra Østlandet som har flyttet til Rogaland og bodd der i 20 år snart. Med kone og barn og hele sulamitten. Han har en utrolig morsom dialet nå. Snakker østlandsk med Rogalandsk tonefall. Synes bare det er morsomt jeg. Og helt forståelig at han blir påvirket og endrer sånne ting uten at han tenker over det. Han hører det ikke selv.

Har også noen venninner fra Østlandet som har studert i Stavanger, og de kommer jo hjem med kjekt og løye og litt underlig tonefall. Er da ikke noe å reagere på det.

Anonymous poster hash: 5505d...59f

[AnonymBruker]

Jeg synes det er utrolig rart å bytte dialekt. Dette gjelder også "naturlig" dialektskifte, jeg klarer ikke venne meg til det. To av mine bestevenninner har byttet fra hhv. "eg" og "æ" til "jeg" de siste årene og jeg synes det er utrolig rart å snakke med dem. Vi har vokst opp sammen med å være æer. Vi sa "jeg" da vi var små og lekte pene damer fra Oslo og gjorde narr av dem, så det er veldig rart når de plutselig sier det blodseriøst nå.

Anonymous poster hash: c8056...c5a

[Gjest Sprettballen]

Jeg får også "kjeft" uansett hvor jeg er hen. Jeg klarer ikke alltid variere tonefallet etter hvor jeg er hen(det er det første som forandrer seg hos meg). Er jeg på Møre på besøk, er det galt at jeg har "lagt om" til sognemål. Er jeg i Sogn, får jeg beskjed om å "snakka sognamaol". Hvis jeg tviholder på møredialekten min nå, så kommer det til å være galt for sogningene. Legger jeg mer om mot sognemål(jeg får det ikke helt til, det blir så kunstig at kjæresten har bedt meg om å la være ), blir de hjemme "skuffet" fordi jeg ikke holder på identiteten min. Hadde jeg klart å balansere dialektene heeeelt perfekt, kan du banne på at det også hadde vært galt.

- Men det skal også sies at det er helst vennskapelig "mobbing", jeg har aldri hørt slik negativ baksnakking som det ts beskriver.

Anonymous poster hash: b9154...2d0

Det er slik jeg også opplever det, selv om jeg ikke oppfatter det som vennskaplig "mobbing", for meg har det etterhvert blitt irriterende kverulering.

Redigert: det ble for langt utenfor tema.

Endret 15. juni 2014 av Sprettballen

[Sylvari]

Jeg snakker en salig blanding av ganske mye rart. Har bodd flere stedet i Norge, men også Danmark og Sverige. Jeg tenker ikke over det, snakker ikke som jeg gjør bevisst, det har bare blitt slik. Om folk ikke liker det kan de bare drite i å snakke til meg :D