Dere single:

[Cata]

Jeg trenger da ikke psykolog fordi jeg er singel? Å være alene går helt fint, selv om det kan være stusselig i helger og høytider når alle andre later til å ha noen.

Prøvde riktignok psykolog da jeg var langt nede etter et stygt brudd, men det førte ikke noe steds hen, så det sluttet jeg veldig fort med. Tiden var bedre hjelp enn psykologen, for å si det slik.

[Gjest Whitestripes]

Merkelig HI, synes jeg, men jeg antar at TS er temmelig ung, og ikke har opplevd så mye i livet enda. Når man har levd en stund og opplevd litt motstand og vanskeligheter av ulik art, ramler man ikke sammen selv om man skulle bli singel. Det handler om at man vet at man alltid klarer seg på egenhånd og at man har fått litt perspektiv.

Jeg ble separert fra eksmannen min og far til ungene mine omtrent samtidig som moren min fikk kreft og døde. Du kan trygt si at de fleste andre opplevelser jeg har hatt i ettertid, inkludert samlivsbrudd, har vært småtteri å takle i forhold.

Det er heller ikke det verste som kan hende en å være singel. Veldig rart at folk tror det.

[Inwe]

Kjærlighetssorg er forjævlig, men det har da ingenting med å være singel å gjøre. Jeg går da ikke med konstant kjærlighetssorg. Det var en tilvenningsprosses (jeg var helt ferdig med han før jeg dumpa han, så ikke mye sorg), nå er jeg ferdig med den og trives utrolig mye bedre enn i det dårlige forholdet jeg var i. Kunne faktisk ikke tenkt meg kjæreste nå. Har vært singel i halvannet år og trives med det.

[Vulpes]

Jeg ser helt annerledes på det enn deg, TS. Nyter det å være singel. Mye fritid og frihet, masse tid til alle venner og familie, må ikke tilpasse hverdagen etter noen andre.

For all del, det å være i et godt forhold er nok veldig bra det også, men her og nå koser jeg meg med singelfordelene mine og er ikke på desperat jakt etter noen. Finner mye trygghet og selvtillit i det å vite at jeg klarer meg helt fint alene, og at jeg har et stort og sterkt nettverk rundt meg av folk som bryr seg om meg, slik at jeg ikke står i fare for å bli en sånn person som er avhengig av kjæresten sin.

Folk er forskjellige, for all del, og det må man jo respektere. Men jeg må innrømme at jeg er veldig glad for at jeg er såpass selvstendig. Synes det er litt rart og stakkarslig med kjærestepar som ikke klarer å være borte fra hverandre uten at det blir litt krise, og som nesten aldri er sosiale med andre enn hverandre. Hva gjør man da hvis man merker at det går mot slutten? Tviholder på et dårlig forhold fordi man er redd for å stå alene?

Nå har jeg aldri vært noen romantiker da, det merkes kanskje

[grønt belte]

Ble singel etter å ha vært sammen med eksen i veldig mange år. Dette er 1 år siden nå. Jeg har brukt dette året på å bli glad i å være alene. Javisst er det skummelt. Man har jo vært to om alt, men plutselig skal man ta ansvaret for alt alene. Og i tillegg må man jobbe seg gjennom sorgen med at det man satset alt på ble mislykket. Jeg har ikke gått til psykolog, men har brukt nettverket rundt meg. Har heldigvis mange gode venner som har tålt mange timer med gråt og prat. Nå har jeg det bra med meg selv. Har innsett at det var til det beste at forholdet vårt endte. Jeg har veldig lyst å møte en ny mann med tida, men siden jeg ble sviktet grovt av eksen er jeg redd for at kanskje nestemann gjør det samme. Har møtt en som fungerer som min pulekompis. Vi er gode venner som kan prate om alt, og vi har fantastisk sex sammen. Det beste er uansett at jeg har lært meg at jeg klarer meg helt fint alene. Jeg trenger ingen for å fikse hverdagen. Jeg har det mye bedre nå enn jeg har hatt på lenge.

[AnonymBruker]

Jeg ble singel for ca 2 uker siden. Jeg vurderte å gjøre det slutt i lang tid, men det gode stundene vi hadde sammen stoppa meg. Jeg var for redd og pysete til å slå opp. Men vi ble enige om å gjøre det slutt nå, for 2 uker siden, og jeg må si jeg føler meg allerede som et nytt menneske. Det forholdet var ikke noe bra for meg i det hele tatt. Han undertrykte meg, var respektløs, brøt meg ned, var sur og grinete, og han var utro en gang. Jeg holdt ut bare pga de få gode stundene vi hadde sammen. Men det var altså mer negativt enn positivt.

Jeg hadde ikke så mye kjærlighetssorg fordi jeg mista mange av følelsene mine for han. Jeg har kanskje grått 2 ganger av noe som minte meg om han, eller noe jeg tenkte på. Men that's it. Jeg ser heller fremover, og ser lyst på ting. Og tenker at ingen skal få lov til å bryte meg ned sånn som han gjorde. Jeg følte meg som en liten dritt. Men nå, nå er jeg min egen helt.

Anonymous poster hash: 0e29f...464

[Gjest brutal_mann]

Da jeg ble singel siste gang var det ikke frivillig, og det kostet meg dyrt rent sjelelig. Men, jeg har lært på veien at jeg tåler utrolig mye mer enn hva jeg trodde. Joda, et liv sammen med rett person ville vært flott, men det er alt annet enn en nødvendighet.

[rosadilla]

Jeg hadde ingen aning når jeg var i forhold sist hvordan jeg skulle håndtere det om jeg ble singel, og når jeg ble singel taklet jeg det veldig bra.

[Worcy]

Hvordan klarer dere? Altså jeg skjønner jo at skjer det så skjer det, og at det da er helt forjævlig vondt. Jeg er sammen med den første store kjærligheten min, og vi har snart vært sammen i 4 år og har det veldig veldig bra sammen, om han feks en skulle miste følelsene for meg eller at det ble slutt på en annen måte vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, føler at jeg er hel når jeg er sammen med han, er så vant med å ha han med meg.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver her engang, siden jeg ikke er singel, men lurer bare på hvordan det har gått med dere som er blitt det, har det feks gått så langt at dere har oppsøkt psykolgo fordi dere har vært så nede?

Anonymous poster hash: 48061...277

Jeg var sammen med min ex i nesten 4 år og så ikke et liv uten ham. Så gjorde han det slutt, og det var vondt og uvant en stund - men så innså jeg jo faktisk at jeg har kan ha et liv uten han, og etter en stund fant jeg alle feilene med forholdet og hadde det mye bedre alene enn med - selvom jeg ikke så det på den tiden

[xeno]

Kan bare si, det er ikke enkelt i finne seg kjæreste i "ukjent" by. Hvor du ikke kjenner noe, og da blir det vanskelig få seg kjæreste.

[Jegern Puahate]

Det var et merkelig innlegg. Gå til psykolog fordi man er singel? Er du seriøs?

Incel rage er ikke bra for den mentale helsen.

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet av min "store kjærlighet" etter tre år som samboere. Det har gått ca. et halvt år og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal klare å leve resten av livet uten han. Har gått til psykolog, ikke fordi jeg er singel, men fordi det har brytt meg ned psykisk å bli forlatt av en jeg elsker så høyt.

Jeg tror ikke jeg kommer til å trives spesielt godt som singel når kjærlighetssorgen en dag går over.

Enig med dette - jeg gikk til psykolog ikke fordi jeg var singel, men nettopp fordi jeg ble forlatt av en jeg elsket og ville dele resten av livet med.

Kjærlighetssorg er forjævlig, men det har da ingenting med å være singel å gjøre.

Ja, jeg er en ganske uavhengig person og har alltid hatt mange hobbyer, venner, prosjekter osv. så singellivet er ikke det som plager meg, det er savnet etter den jeg elsket og dessverre fortsatt elsker. Det er fortsatt et tomrom der. Men i andre singelperioder har det ikke vaert noe problem, jeg har hatt det helt fint.

Anonymous poster hash: dbbe4...52e

[AnonymBruker]

Så mange som mistolker TS.

Om man leser mellom linjene hennes, mener hun ikke at hun ikke kan være singel, hun er redd for å bli forlatt av den hun elsker. Hun spør om man trenger psykolog for å komme seg i gjennom bruddet, ikke generelt om single trenger psykolog.

TS, kanskje du hadde trengt psykolog om han gikk fra deg? Alle takler brudd forskjellig. Å bli gått fra av en man elsker veldig høyt er noe av det vondeste man opplever. Man føler seg fortapt og alene, framtiden ble ødelagt (føles det som) og man vet ofte ikke hvordan man skal klare seg framover. Men vet du, alle kommer seg i gjennom det, med eller uten psykolog

Kjære deg, ikke gå å vær redd for å miste en du har! Du bruker opp tiden din på ting du ikke har kontroll på, bruker opp tid og energi på frykt som ikke er reell. Så lev det gode livet ditt, ta godt vare på kjæresten din om du har det fint med han, og om han er en veldig snill og god kjæreste, vis han at du setter pris på han, og respekter han

Blir det da uansett slutt mellom dere en dag, var dere ikke riktig for hverandre, og når du også ser det (det kan ta tid) vil du ha det fint som singel, og kanskje en vakker dag møte en ny du blir enda mer glad i? Om ikke, så kan du være lykkelig for at du en gang i livet opplevde kjærligheten med et annet menneske, ikke alle som er så heldig engang

Jeg synes terskelen for mange (inkludert meg selv) er for høy for å gå til psykolog. Alle trenger noen å snakke med innimellom når livet er vanskelig å løse, kanskje du hadde trengt det nå? Snakket med noen, så du ikke var så redd for det du er redd for? Man trenger ikke å være i en dyp depresjon, føle at hele livet er ødelagt før man går å snakker med noen. Det er bedre å gå til psykolog før man havner helt i kjelleren

Ta vare på deg selv TS, og lykke til med den fine kjæresten din! Tar dere godt vare på hverandre, kan det være dere holder sammen for all tid!

Anonymous poster hash: dc8a6...a8f

[AnonymBruker]

Man blir vant med det.

Når man innser at man kommer til å være alene resten av livet så takler man det litt bedre.

Anonymous poster hash: be0c0...19f

[MS.MR]

Hvordan klarer dere? Altså jeg skjønner jo at skjer det så skjer det, og at det da er helt forjævlig vondt. Jeg er sammen med den første store kjærligheten min, og vi har snart vært sammen i 4 år og har det veldig veldig bra sammen, om han feks en skulle miste følelsene for meg eller at det ble slutt på en annen måte vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, føler at jeg er hel når jeg er sammen med han, er så vant med å ha han med meg.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver her engang, siden jeg ikke er singel, men lurer bare på hvordan det har gått med dere som er blitt det, har det feks gått så langt at dere har oppsøkt psykolgo fordi dere har vært så nede?

Anonymous poster hash: 48061...277

Har aldri oppsøkt psykolog. Men er et par ganger jeg nok burde gjort det. Tiden leger jo alle sår. Venner og familie er uendelig viktig, men man ser fort ikke viktigheten før man står der med sjegget i postkassa og ei jente som har reist.

[Aurora_Versailles]

Wow.. snakk om å sette søkelyset på seg selv i en negativ vinkel.

Single mennesker er enten singel 'by choice' eller 'by chance'. Det burde ikke vært en connection mellom sivilstatus og selvverd.. dessverre er det mange i parforhold som ser ned på de single..