Hva feiler det meg? Hjelp..

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 17 år. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Men det siste året har ikke vært så greit for meg. Jeg føler meg trist. Når jeg føler meg trist så går alt av negative tanker gjennom hodet mitt. Jeg ser ikke noe vits i livet og det virker som om det aldri kommer til å bli verdt å leve for ei som meg. Andre dager er jeg glad. Mest pga. kjæresten min som løfter meg opp humørmessig, men han bryter meg også langt ned. Jeg er et veldig godt og snilt menneske, og har en god familie, gode venner og en stort sett god kjæreste. Jeg føler at jeg går rundt å bærer på noe hele tiden. Jeg føler meg aldri helt glad og lykkelig. Jeg har så mange tanker i hodet jeg ikke klarer å sette på plass. Jeg har kraftige humørsvingninger, blir lett irritert/sint/lei meg, men når jeg først er glad så er jeg veldig glad. Jeg føler at jeg alltid sitter fast i det samme sporet og at jeg ikke kommer meg noe videre. Føler at alt alltid er det samme. Har det tungt i hverdagen og kan bli utslitt bare av å steke meg en pølse. Er oppgitt over menneskeheten og blir nesten redd når jeg ser hvor ille samfunnet har blitt. Jeg vil forandre verden, jeg vil bety noe for noen. Jeg har så mange ambisjoner og drømmer, men jeg føler at jeg er en person som ikke oppnår sånne ting. Jeg eier ikke ferdigheter innenfor noe som helst. Jeg har et grusomt dårlig selvbilde, men samtidig ganske så god selvtillit. Jeg er så lei av å bli straffet for å være er godt menneske. Livet ser slitsomt og langt ut. Jeg er svak. Jeg er avhengig av kjæresten min, og skulle ønske jeg ikke var det. Føler meg misforstått. Føler at jeg er dømt til å mislykkes. Vil helst bare være alene å enten sove eller drømme meg bort i en serie for å slippe omverdenen. Det her ble mye rart, men jeg trengte å få ut noen tanker. Toppen av isberget iallefall.

Anonymous poster hash: fff41...e77

[AnonymBruker]

Jeg synes det kan høres ut som om du sliter med en del depressive tanker, og kanskje er det snakk om en klinisk depresjon. Ta kontakt med fastlegen din eller helsesøster på skolen (regner med du går på vgs?) for å få videre hjelp.

Anonymous poster hash: a7474...221

[Gjest Evel]

Støtter forslaget over, få hjelp til psykolog for å få sortert tankene dine.

[AnonymBruker]

Jeg synes det kan høres ut som om du sliter med en del depressive tanker, og kanskje er det snakk om en klinisk depresjon. Ta kontakt med fastlegen din eller helsesøster på skolen (regner med du går på vgs?) for å få videre hjelp.

Anonymous poster hash: a7474...221

Har droppet ut av vgs.. Vet ikke hvordan jeg skal få hjelp og klarer heller ikke forstå hvordan det skal hjelpe.. Fastlegen min burde ikke vært lege for å si det på den måten, så tror ikke det er noe særlig med hjelp å få der..

TS

Anonymous poster hash: fff41...e77

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 17 år. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Men det siste året har ikke vært så greit for meg. Jeg føler meg trist. Når jeg føler meg trist så går alt av negative tanker gjennom hodet mitt. Jeg ser ikke noe vits i livet og det virker som om det aldri kommer til å bli verdt å leve for ei som meg. Andre dager er jeg glad. Mest pga. kjæresten min som løfter meg opp humørmessig, men han bryter meg også langt ned. Jeg er et veldig godt og snilt menneske, og har en god familie, gode venner og en stort sett god kjæreste. Jeg føler at jeg går rundt å bærer på noe hele tiden. Jeg føler meg aldri helt glad og lykkelig. Jeg har så mange tanker i hodet jeg ikke klarer å sette på plass. Jeg har kraftige humørsvingninger, blir lett irritert/sint/lei meg, men når jeg først er glad så er jeg veldig glad. Jeg føler at jeg alltid sitter fast i det samme sporet og at jeg ikke kommer meg noe videre. Føler at alt alltid er det samme. Har det tungt i hverdagen og kan bli utslitt bare av å steke meg en pølse. Er oppgitt over menneskeheten og blir nesten redd når jeg ser hvor ille samfunnet har blitt. Jeg vil forandre verden, jeg vil bety noe for noen. Jeg har så mange ambisjoner og drømmer, men jeg føler at jeg er en person som ikke oppnår sånne ting. Jeg eier ikke ferdigheter innenfor noe som helst. Jeg har et grusomt dårlig selvbilde, men samtidig ganske så god selvtillit. Jeg er så lei av å bli straffet for å være er godt menneske. Livet ser slitsomt og langt ut. Jeg er svak. Jeg er avhengig av kjæresten min, og skulle ønske jeg ikke var det. Føler meg misforstått. Føler at jeg er dømt til å mislykkes. Vil helst bare være alene å enten sove eller drømme meg bort i en serie for å slippe omverdenen. Det her ble mye rart, men jeg trengte å få ut noen tanker. Toppen av isberget iallefall.

Anonymous poster hash: fff41...e77

Oi, det var akkurat som å lese om meg selv. Jeg er 19 år da. Men ja, kjente meg igjen i absolutt alt her..

Anonymous poster hash: ed55d...edd

[AnonymBruker]

Har droppet ut av vgs.. Vet ikke hvordan jeg skal få hjelp og klarer heller ikke forstå hvordan det skal hjelpe.. Fastlegen min burde ikke vært lege for å si det på den måten, så tror ikke det er noe særlig med hjelp å få der..

TS

Anonymous poster hash: fff41...e77

Du trenger noen å snakke med om de vanskelige tankene dine. At du ikke tror det vil hjelpe, er helt vanlig - man tenker ofte sånn når man er deprimert.

Finnes det helsestasjon for ungdom der du bor? Kan du tenke deg å skifte fastlege til en som er flinkere? Eventuelt kan du be om en hastetime på legesenteret og håpe at det er en annen enn fastlegen din som jobber den dagen.

Anonymous poster hash: a7474...221

[bruker_K]

Be legen om å henvise deg til psykolog.
Hvis du er misfornøyd med din lege, BYTT...

[AnonymBruker]

Be legen om å henvise deg til psykolog.

Hvis du er misfornøyd med din lege, BYTT...

Har pratet med to psykologer, men følte at de ikke forstod meg i det heletatt og bare anså meg som et dumt barn. Har altså dårlig erfaring med det, men var til timer hos de av en helt annen grunn en det jeg skriver om her.

Jeg vet ikke hvordan jeg bytter lege, og har sagt ifra til mamma, men hun bryr seg ikke og tar det ikke på alvor når jeg ber om det.

TS

Anonymous poster hash: fff41...e77

[netpuppy]

Jeg er ei jente på 17 år. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Men det siste året har ikke vært så greit for meg. Jeg føler meg trist. Når jeg føler meg trist så går alt av negative tanker gjennom hodet mitt. Jeg ser ikke noe vits i livet og det virker som om det aldri kommer til å bli verdt å leve for ei som meg. Andre dager er jeg glad. Mest pga. kjæresten min som løfter meg opp humørmessig, men han bryter meg også langt ned. Jeg er et veldig godt og snilt menneske, og har en god familie, gode venner og en stort sett god kjæreste. Jeg føler at jeg går rundt å bærer på noe hele tiden. Jeg føler meg aldri helt glad og lykkelig. Jeg har så mange tanker i hodet jeg ikke klarer å sette på plass. Jeg har kraftige humørsvingninger, blir lett irritert/sint/lei meg, men når jeg først er glad så er jeg veldig glad. Jeg føler at jeg alltid sitter fast i det samme sporet og at jeg ikke kommer meg noe videre. Føler at alt alltid er det samme. Har det tungt i hverdagen og kan bli utslitt bare av å steke meg en pølse. Er oppgitt over menneskeheten og blir nesten redd når jeg ser hvor ille samfunnet har blitt. Jeg vil forandre verden, jeg vil bety noe for noen. Jeg har så mange ambisjoner og drømmer, men jeg føler at jeg er en person som ikke oppnår sånne ting. Jeg eier ikke ferdigheter innenfor noe som helst. Jeg har et grusomt dårlig selvbilde, men samtidig ganske så god selvtillit. Jeg er så lei av å bli straffet for å være er godt menneske. Livet ser slitsomt og langt ut. Jeg er svak. Jeg er avhengig av kjæresten min, og skulle ønske jeg ikke var det. Føler meg misforstått. Føler at jeg er dømt til å mislykkes. Vil helst bare være alene å enten sove eller drømme meg bort i en serie for å slippe omverdenen. Det her ble mye rart, men jeg trengte å få ut noen tanker. Toppen av isberget iallefall.

Anonymous poster hash: fff41...e77

Kjære deg, det er ikke godt å gå rundt å kjenne det sånn. Det vet jeg for det der var som om jeg skulle skrevet det selv som 17-åring. Nå er jeg 26, det har ikke gått over, selv om det går i bølger, og jeg har først nå tatt tak i det og kommet meg til psykolog. Med meg er det iallefall depresjon.

Mitt råd til deg er å ta tak i det så fort som mulig. Jeg føler jeg har kastet bort så mange år på å ha det sånn og jeg angrer på at jeg ikke prøvde å gjøre noe med det tidligere.

Hvis du prater med fastlegen din om det skal han gi deg henvisning til psykolog. Du kan også dra til privat psykolog, men det er dyrt og du får ikke frikort.

Ønsker du å bytte fastlege gjør du det her:

https://tjenester.nav.no/minfastlege/innbygger/visloginside.do

Men jeg er usikker på om du kan gjøre det før du er 18.

Lykke til

Endret 11. juni 2014 av netpuppy

[bruker_K]

Har pratet med to psykologer, men følte at de ikke forstod meg i det heletatt og bare anså meg som et dumt barn. Har altså dårlig erfaring med det, men var til timer hos de av en helt annen grunn en det jeg skriver om her.

Jeg vet ikke hvordan jeg bytter lege, og har sagt ifra til mamma, men hun bryr seg ikke og tar det ikke på alvor når jeg ber om det.

TS

Anonymous poster hash: fff41...e77

alle psykologer er forskjellige. du må bare finne den som passer deg, og har en behandlingsmåte som du trivest med.

[Gjest Evel]

Så dumt at både legen og din mor virker uinteressert i å hjelpe deg! Har du noen andre familiemedlemmer eller voksne som du stoler på?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg anbefaler deg å bruke helsestasjonen som er tilgjengelig i nærområdet ditt.

De kan hjelpe deg å bytte lege.

Jeg synes det høres ut som du er lik lillesøsteren min. Hun fikk diagnosen ADD som 17.åring.

Anonymous poster hash: 269ad...e3f

[Gjest avocadoen]

Har droppet ut av vgs.. Vet ikke hvordan jeg skal få hjelp og klarer heller ikke forstå hvordan det skal hjelpe.. Fastlegen min burde ikke vært lege for å si det på den måten, så tror ikke det er noe særlig med hjelp å få der..

TS

Anonymous poster hash: fff41...e77

helsestasjon for ungdom.

[Gjest avocadoen]

alle psykologer er forskjellige. du må bare finne den som passer deg, og har en behandlingsmåte som du trivest med.

På en del helsestasjoner er det også psyk sykepleier eller psykolog. Om det finnes på ts som helsestasjo hadde det vært flott da den psykologen som jobber på helsestasjon jobber med ungdom hver dag. Det er i tillegg gratis. Men lege på helsestasjonen kan uansett henvise TS til psykolog om det ikke finnes på helsestasjonen.