Bekymret for psykisk syke som venter barn.

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på om det bare er jeg som er litt vel mye hønemor og unødvendig bekymret eller om det faktisk er riktig av meg.

Kort fortalt: Har ei venninne som hele oppveksten har slitt med angst og ulike panikkanfall. Hennes foreldre skilte seg og det var tøft miljø hos begge foreldrene. Hun har tatt flere ulike medisiner uten at det har hatt særlig effekt over tid, hun blir bedre og kaster/brenner medisinene straks hun føler seg bedre og faller ned i en ny bølgedal. I tillegg går hun til en psykolog/terapeut med jevne mellomrom, men sier at hun ikke får så mye ut av det. For fem år siden ble hun sammen med en som er ganske usosial og som jeg føler holder henne tilbake fra å bli frisk/bedre. Han er bipolar og humøret svinger voldsomt fra dag til dag. Hun nekter å gå fra han og hun vil gjøre alt for å hjelpe han. Som dere skjønner blir det en ganske tungvindt runddans mellom de to. I fjor giftet de seg og for knapt to uker siden fikk jeg beskjeden som gjør at det knyter seg i magen på meg: Hun er gravid.

Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan dette barnet vil få det med en mor som er deprimert, får panikkanfall av stressende og uforutsette situajoner, han som har store problemer med å kontrollere raseriutbrudd både privat og i sosiale sammenhenger og virker i det heletatt veldig unnvikende til hele henne og graviditeten.

Jeg er redd for å ta opp dette med de to, og spesielt dele bekymringene med våre felles venner, da disse to hele tiden har holdt fasaden om at de er det perfekte og lykkelige paret utad, selv om en god del av problemene dere har skinnt igjennom i løpet av årene. Alle andre virker overlykkelig og bagatelliserer de dårlige periodene etter at de fikk beskjeden. Jeg har kjent henne siden barneskolen (20 år++) og ser at hun gradvis bare har blitt verre.

Hvem og hvordan kan jeg ta opp dette med på en skånsom måte og bli tatt seriøst?? Føler at jeg bare fremstår som en sur kjerring som ikke unner noen lykke ved å bringe opp disse bekymringene.

Anonymous poster hash: 06182...9e0

[AnonymBruker]

Er begge to uføre pga psyken?

Anonymous poster hash: 7446e...820

[Stjernenatt]

Ut i fra det du beskriver høres dette ikke helt bra ut. Det er jo mulig å kontakte barnevernet.

[AnonymBruker]

Er begge to uføre pga psyken?

Anonymous poster hash: 7446e...820

Han jobber noe. Han får ikke kjøre tunge maskiner som deler av arbeidet hans går ut på, på grunn av medisiner. Hun jobber korte dager i en butikk ca. 2-3 dager i uka.

Anonymous poster hash: 06182...9e0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er ikke noe du bør blande deg opp i nå.

Hvis du ser at dette ikke fungerer er barnevernet riktig instans når barnet er født, men inntil det skjer noe som tilsier at de bør kontaktes, så bør du ikke ta alle bekymringene på forskudd.

Anonymous poster hash: f11a5...0b8

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er ikke noe du bør blande deg opp i nå.

Hvis du ser at dette ikke fungerer er barnevernet riktig instans når barnet er født, men inntil det skjer noe som tilsier at de bør kontaktes, så bør du ikke ta alle bekymringene på forskudd.

Anonymous poster hash: f11a5...0b8

Har du noen gang opplevd et bipolart menneske selv eller oppdratt barn?

Anonymous poster hash: 55425...180

[AnonymBruker]

Har du noen gang opplevd et bipolart menneske selv eller oppdratt barn?

Anonymous poster hash: 55425...180

Jeg har oppdratt barn, men jeg har ikke erfaring med bipolare mennesker.

Men hva mener du er riktig da?

Tvangsabortere?

Anonymous poster hash: f11a5...0b8

[AnonymBruker]

Jeg har oppdratt barn, men jeg har ikke erfaring med bipolare mennesker.

Men hva mener du er riktig da?

Tvangsabortere?

Anonymous poster hash: f11a5...0b8

Beklager, den ble litt stygg, men poenget mitt er at det er lite å gjøre før barnet er født, og derfor er det ikke så mye annet å gjøre enn å avvente.

Anonymous poster hash: f11a5...0b8

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at jordmor/fastlege vil observere nøye under svangerskapet. Når barnet er født sees de først av leger & sykepleiere på barsel, og skal deretter følges opp av helsestasjonen. Dersom de ikke fanges opp noe sted kan du jo henvende deg anonymt til barnevernet og drøfte saken med dem. Men det er ikke slik at psykisk sykdom gjør deg uskikket som foreldre. Det er den daglige situasjonen som betyr noe, og jeg skjønner at det er den du er bekymret for også... Det kan være at flere enn deg er obs på situasjonen, men jeg ville ikke ha drøyd så lenge etter en fødsel før jeg prøvde å finne ut hvordan de taklet foreldrerollen. Et spedbarn er tross alt helt hjelpeløst.

Anonymous poster hash: 7b2e6...86c

[AnonymBruker]

Han jobber noe. Han får ikke kjøre tunge maskiner som deler av arbeidet hans går ut på, på grunn av medisiner. Hun jobber korte dager i en butikk ca. 2-3 dager i uka.

Anonymous poster hash: 06182...9e0

Det er i hvert fall svært positivt at de jobber begge to. Forhåpentligvis fortsetter de med det.

Hun kan ikke noe for at hun sliter med psyken, men hun kan noe for at hun slutter på medisiner. Ikke bare ødelegger hun da for seg selv, men hun ødelegger også for ungen.

Når ungen er født bør du absolutt kontakte barnevernet dersom hun kaster/brenner medisinene sine.

Anonymous poster hash: 8037f...f4c

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at jordmor/fastlege vil observere nøye under svangerskapet. Når barnet er født sees de først av leger & sykepleiere på barsel, og skal deretter følges opp av helsestasjonen. Dersom de ikke fanges opp noe sted kan du jo henvende deg anonymt til barnevernet og drøfte saken med dem. Men det er ikke slik at psykisk sykdom gjør deg uskikket som foreldre. Det er den daglige situasjonen som betyr noe, og jeg skjønner at det er den du er bekymret for også... Det kan være at flere enn deg er obs på situasjonen, men jeg ville ikke ha drøyd så lenge etter en fødsel før jeg prøvde å finne ut hvordan de taklet foreldrerollen. Et spedbarn er tross alt helt hjelpeløst.

Anonymous poster hash: 7b2e6...86c

Og jeg vil legge til at målet selvfølgelig må være å hjelpe disse foreldrene til å være så gode foreldre som de kan. Det er mange hjelpetilbud og støttetiltak for nettopp slike situasjoner.

Anonymous poster hash: 7b2e6...86c

[CMHuser]

Kan ta meg selv som et utgangspunkt. Ville egentlig ikke blande meg inn i diskusjonen, men får prøve.

Jeg har opplevd MYE vondt i livet. Voldtekter, seksuelle overgrep samt utnyttelse, tap av alle venner, trafikkulykke som endte i hjerneslag og hjerneblødning, mamma døde fra meg i fjor(hun var ung, jeg er bare 23 år), jeg har lite kontakt med resten av familien, og bla bla blaaaaa. Mye vonde forferdelige ting, og ja, en blir preget av det. Jeg har ikke vært så flink til å prate etter ulykken, har vel heller ikke blitt forstått da det har vært utydelig, så jeg har blogget. Skrevet ut alle tankene mine bare for å få utløp for de. Tanker. Og når jeg da på bloggen nevner at jeg skal få barn med kjæresten(ja, utrolig nok har jeg en), satt det i gang et helvete. Jeg er en veldig åpen og ærlig person, og jeg har fått så utrolig mye dritt på bloggen. Folk reagerte som et helvete både der og på facebook, hørte også fra venninna mi; "Du burde passe på bloggingen din, barnevernet sjekker sånt" Altså, HALLO?

Selvfølgelig har det jeg har opplevd preget meg enormt mye, tok meg i å gråte senest natten som var, da noen nye "venner" virkelig var slemme mot meg. Men vet du hva, jeg tror ingen kan måle seg med den gleden jeg viser og opplever daglig, jeg tror ingen kan gi like mye kjærlighet som jeg gjør til personer jeg bryr meg om. Jeg vet hva jeg har mistet, og jeg setter så utrolig stor pris det jeg får i hverdagene mine. Jeg vet hva livet har å by på av vonde ting, og dermed setter jeg så UTROLIG stor pris på det gode. Jeg blir så glad at jeg hopper rundt av glede, "hyler" ut ih, og det egentlig ut av ingenting. Gjorde det når jeg fikk en pakke levert på døra i stad. Så vet du hva - du skal ikke ser ned på oss som har opplevd mye vondt og reagert på den måten du har sett. Jeg kommer til å klare dette med barn helt perfekt, jeg klarer å vise sterk kjærlighet, jeg klarer å vise følelser, og ja, får jeg en tid hvor jeg er veldig deprimert, skal jeg fortelle barnet at nå er mamma veldig lei seg, men du er en stor glede i livet som gjør at mamma blir glad. Og blir det for ille, har jeg svigers og en pappa som kan hjelpe meg, og ikke minst en fantastisk kjæreste.

Så jeg synes det blir å gå alt for langt å antyde og gjøre det du skriver. Jeg vil ikke vise den gleden jeg har til andre enn kjæresten, nettopp fordi jeg vet hvor slemme folk kan være. De skal ikke få ta den i fra meg. Så gleden min, den holder jeg for meg selv! Også viser jeg utenforstående den vonde siden min, slik at jeg får de til å holde seg unna meg. Ja, det er patetisk, men det er sånn det har blitt. Og ja, kommer barnevernet på døra, skal jeg aldri i mitt liv snakke til den personen som "bekymret" de igjen, nettopp fordi personen selv er grunnen til at jeg er så lukket som jeg er, holder ting for seg selv. Så - think about it. Jeg forstår at du bryr deg, men ho venninna mi som nevnte det med bloggen som jeg ikke lenger har, har jeg lite kontakt med i dag. Jeg synes det er slemt av deg å skrive slik uten å faktisk vite. Knowledge is power!

[AnonymBruker]

Har du noen gang opplevd et bipolart menneske selv eller oppdratt barn?

Anonymous poster hash: 55425...180

Ja, moren min er bipolar. Hva er det du vil med dette innlegget?? Mener du at man ikke er egnet som mor ut i fra at man er bipolar? Kjenner DU noen nære som er det? For det høres ikke slik ut.

Anonymous poster hash: ed277...518

[Version 2.0]

Har du noen gang opplevd et bipolart menneske selv eller oppdratt barn?

Anonymous poster hash: 55425...180

Bipolare er like forskjellige som mennesker som ikke er bipolare. Finnes bipolare som ikke har maniske episoder som en del av sykdommen sin, for eksempel. Ellers er også depresjonene i ulike grader. Samme gjelder for mennesker med angst og depresjoner. Ikke alle er like syke, noen er veldig syke, andre er syke perioder eller er veldig funskjonelle til tross for psykiske vansker.

Hva med de med MS? Kreft? HIV/AIDS? Lammelser? Skal ikke de heller kunne ha barn? Med din logikk så bør ingen ha barn, da veldig mange lider av noe eller kommer til å gjøre det før eller siden.

[AnonymBruker]

Har du noen gang opplevd et bipolart menneske selv eller oppdratt barn?

Anonymous poster hash: 55425...180

Har du?

Jeg er bipolar og har barn. Er riktignok veldig stabil etter jeg ble voksen og var det mange år før jeg fikk barn. Men jeg tror nok du skal være forsiktig med å dømme. For mennesker er ulike og ser gjelder også da diagnoser.

Jeg har høyere utdannelse og har 100% jobb (noe jeg har hatt siden skoleslutt) Nå skal jeg straks søke på videreutdanning.

Viser normale mennesker vi også. Klatt vi har utfordringer andre kanskje ikke har. Men ikke tro at vi alle er like. Det finnes flere forskjellige birolle lidelser i tillegg, noen har en episode av livet.

Jeg kjenner flere "normale" mennesker som sliter med sånne ting som humørsvingninger og aggresjon og dette er selvfølgelig ikke heldig sammen med barn da det er ekstremt, men man må se personen og ikke diagnosen.

Bare så det er sagt så har jeg snakket med leger og psykologer lenge før jeg fikk barn om det å få barn var uansvarlig av meg, de mente ikke det i mitt tilfelle.jeg går heller ikke på medisiner og har ikke gjort på mange år. Ikke har jeg noen psykolog lenger eller andre jeg snakker med. Men selvfølgelig så er det ikke meg dere hører om da det er snakk om å være bipolar, det er menneskene som virkelig sliter. Det er disse som synes mest.

Det er ingen som vet at jeg er bipolar annet enn nærmeste familie og et par venner. Og de som har fått vite det etter å ha kjent meg en stund blir alltid veldig sjokkert og noen har ikke trodd meg.

Anonymous poster hash: 74f85...1a8

[Gjest Vevila]

Helsestasjon og jordmor følger nok opp, sannsynligvis litt ekstra ettersom de sliter med psyken. Jeg ville ikke gjort noe før barnet er født. Det at hun går i behandling er jo også veldig positivt, og graviditet og spedbarnstid er nok et tema der også.

[Gjest Iddy]

Man vet at disse diagnosene medfører en forhøyet riskofaktor for barnet. Nå er det nyanser her, men det blir naivt å hevde at en psykiatrisk diagnose ikke får konsekvenser for samspillet med barnet. Mange diagnoser utelukker responsivitet, forutsigbarhet, sensitivitet og andre viktige markører i samspillet med barnet. Spørsmålet er om det er graverende nok, og om man har nok andre beskyttelsesfaktorer.

Den ene skrev ovenfor at hvis hun var deprimert ville hun si ifra til barnet, men at barnet gjorde hun glad. Dette kalles parentifisering, og er slettes ikke bra. Barnet er verken ansvarlig for de voksnes lykke eller ulykke. Spørsmålet TS skal stille seg selv er om du er bekymret for ungen eller ikke? Verre er det ikke.

[AnonymBruker]

Syns ikke dette er noe du bør blande deg i. Ihvertfall ikke enda.
Har ikke erfaring med dette selv, men har forstått at mange som lider av angst og lignende plager blir bedre av å få barn da de slutter å bekymre seg like mye for seg selv.

Tror du skal avvente og se om de faktisk blir bedre og klarer dette her jeg. Utrolig grusomt om du lager problemer for de hvis det hadde gått helt fint.

Anonymous poster hash: 113bc...341

[Chevelle]

ligg unna.. du får da vente til barnet er født og du ser hvordan hun/de er, du har da ingen rett til å forhåndsdømme de. mulig du tar helt feil eller du kan ha rett, men du vet ingenting enda. du får følge godt med i stedet.

[altflyter]

Godt mulig barnevernet bør følge med dem, men husk at mange som er fullstendig sinnsfriske kan utvikle depresjoner og alvorlig psykisk sykdom i forbindelse med barn. Ikke få panikk før du har gitt dem en sjanse. Bekymring er helt ok, men ikke gi dem opp før de har fått lov til å prøve.