Angst og depresjon

[AnonymBruker]

Hei

Jeg sliter en del med angst og depresjon som følge av mobbing gjennom hele barndommen.

Det hele begynte allerede fra ungdommen av. Gjennom alle skoleårene ble jeg alltid singlet ut som den svake, tynne 'rare' skikkelsen som aldri sa noe eller gjorde noe ut av meg. De andre barna tok full utnyttelse av min svakhet og jeg ble som følge av dette klassens offer.

Dette har ført til at jeg alltid lever med en usikkerhet som jeg ikke klarer å slå fra meg uansett hvor mye jeg prøver. Gjennom flere års terapi og bearbeiding klarer jeg å mestre de mest hverdagslige ting, men inni meg føler jeg meg fortsatt som den lille drittungen som alle hater.

I dag lever jeg alene. Jeg har en standard kontorjobb hvor jeg gjør mine oppgaver, går hjem, spiser, sover, og for det meste er for meg selv. Og slik går nå dagene.

Jeg føler meg helt alene, har ingen venner og mitt liv er for all mål og mening totalt meningsløst. Jeg tenker ofte at det hadde vært bedre om jeg bare døde.

Selvfølgelig drømmer jeg. Jeg drømmer om et liv med kjæreste, barn, fest og opplevelser. Men dette er blitt frarøvet meg gjennom et liv i ensomhet og elendighet.

Jeg har inget håp lenger. Jeg lever kun for dagene som går i håp om at ting vil bli bedre, selv om ting er verre enn aldri før.

Jeg er på bristepunktet. Leve eller dø.

Hvorfor skal jeg leve når det ikke er noen ting å leve for?

Hvorfor vil jeg dø når jeg klamrer meg til håpet om et bedre liv?

Jeg trenger å snakke, men hva er da ord uten en levende sjel?

Kjære forumet,

Om dere ikke har svar, kan dere gi meg et håp?

Hilsen en fortapt

Anonymous poster hash: ae494...f75

[Gjest Hyssingen]

psykolog.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg sliter en del med angst og depresjon som følge av mobbing gjennom hele barndommen.

Det hele begynte allerede fra ungdommen av. Gjennom alle skoleårene ble jeg alltid singlet ut som den svake, tynne 'rare' skikkelsen som aldri sa noe eller gjorde noe ut av meg. De andre barna tok full utnyttelse av min svakhet og jeg ble som følge av dette klassens offer.

Dette har ført til at jeg alltid lever med en usikkerhet som jeg ikke klarer å slå fra meg uansett hvor mye jeg prøver. Gjennom flere års terapi og bearbeiding klarer jeg å mestre de mest hverdagslige ting, men inni meg føler jeg meg fortsatt som den lille drittungen som alle hater.

I dag lever jeg alene. Jeg har en standard kontorjobb hvor jeg gjør mine oppgaver, går hjem, spiser, sover, og for det meste er for meg selv. Og slik går nå dagene.

Jeg føler meg helt alene, har ingen venner og mitt liv er for all mål og mening totalt meningsløst. Jeg tenker ofte at det hadde vært bedre om jeg bare døde.

Selvfølgelig drømmer jeg. Jeg drømmer om et liv med kjæreste, barn, fest og opplevelser. Men dette er blitt frarøvet meg gjennom et liv i ensomhet og elendighet.

Jeg har inget håp lenger. Jeg lever kun for dagene som går i håp om at ting vil bli bedre, selv om ting er verre enn aldri før.

Jeg er på bristepunktet. Leve eller dø.

Hvorfor skal jeg leve når det ikke er noen ting å leve for?

Hvorfor vil jeg dø når jeg klamrer meg til håpet om et bedre liv?

Jeg trenger å snakke, men hva er da ord uten en levende sjel?

Kjære forumet,

Om dere ikke har svar, kan dere gi meg et håp?

Hilsen en fortapt

Anonymous poster hash: ae494...f75

Kjære ts, jeg føler med deg.

Jeg har vært der du er nå. Alt føltes meningsløst og jeg spurte meg selv utallige ganger:"hva er vitsen?"

Tanken at jeg var så alene at jeg kom til å ende opp som en overskrift etter å ha bli funnet død etter flere uker eller måneder var ille.

Med angsten og depresjonen fulgte sosial angst også og selv om det føltes tryggere å sperre meg selv inne visste jeg at det i lengden ikke var verken sunt eller bra for meg.

Jeg ville ikke ha det slik. Jeg ville ut i livet igjen.

Jeg måtte snu døgnet på rett kjøl igjen. Deretter tok jeg joggeskoene på og gikk turer-korte først- men økte etterhvert som jeg kom i bedre form.

Det gjorde jeg grytidlig om morgenen da sjansen for å bli sett eller treffe noen var minimal.

Jeg begynt å spise sunnere og la vekk antidepressiva.

Vet du ts, jeg har alltid ledd inn i meg av folk som trener som sier de får så mye energi. Jeg trodde ikke på dem.

Trening for meg var ensbetydende med å bli enda mer tappet for energi og jeg trengte det lille jeg hadde.

Vel, jeg tok feil.

Jeg tar daglige gåturer og nå tør jeg gå nårtid som helst på døgnet og selv om mitt sosiale liv er tilnærmet 0 vet jeg at det er større sjanse for at det endrer seg i takt med økt selvfølelse,selvtillit og kondis.

Jeg er stolt av meg selv, noe som er en uvant men deilig følelse. Jeg tok ansvar for mitt eget liv. Det var stunder der mine selvødleggende tanker presset seg frem "hva er vitsen? Dette er meningsløst, du vet livet ikke blir bedre"

Jeg klubbet slike tanker ihjel straks jeg ble bevisst på det for det var ikke annet enn min egen måte å sabotere min økte livslyst på.

Ennå sliter jeg og jeg går fremdeles til psykolog. Forskjellen nå er at jeg virkelig kjenner og føler at jeg er på rett vei og jeg takler motgang på en helt annen måte nå.

Min forandring har skjedd gradvis over 14 mnd. Det er mulig, ts. Du må finne din egen vei ut og første og vanskeligste steg er å komme deg ut døra.

Lykke til.

Anonymous poster hash: af8bf...95d

[AnonymBruker]

Takk

En mager trøst i disse tunge dager. Jeg henger mye utenfor døra, selv om det egentlig ikke er så mye å gjøre. Begrenset av mine lidelser lever jeg et liv vandrende rundt på måfå. Alt er, uten et bedre ord for det, bedritent. Hvor enn jeg går kaster jeg ingen skygge, for det er som om jeg aldri har eksistert. En annen del av meg plager meg, piner meg. For ting jeg har gjort, for ting jeg ikke har gjort enda, for ting jeg ikke tør å gjøre. Hvorfor er jeg så feig?

Jeg skal snakke med psykolog i dag... gruer meg. Tenk om han syntes at jeg er rar og merkelig, som så mange andre gjør? Hvor skal dette ende...

Anonymous poster hash: ae494...f75

[pantora]

Kjære TS, du skriver at du ikke har noe håp, men du skriver at du lever med et håp om at ting vil bli bedre, så du HAR jo faktisk håp! Husk at du kan ha et håp inni deg, selv om alt FØLES håpløst... Det er noe inni deg som vil leve, som vil ha et godt liv, og som ønsker å holde ut! Håper det blir et ok møte med psykolog i dag. Du kan jo fortelle her etterpå hvordan det var, om du vil?

Hold ut. Det BLIR bedre.. Helt sant.

[AnonymBruker]

Kjæreste og barn er ting man ikke alltid kan planlegge.. de kommer liksom når forholdene ligger til rette for det.

Jeg føler veldig med deg. Kan ikke relatere meg 100% til ditt tilfelle da jeg har kjæreste og venner. Men møtte veggen for noen år siden, og da følte jeg meg ekstremt alene likevel i depresjonsperioden.

Man føler seg ekstremt hjelpeløs og er også redd for seg selv. Hvertfall gjorde jeg det. Min vei ut var å ta tak i de tingene jeg KAN gjøre noe med. Det gir en viss følelse av kontroll. Jeg har hund og hadde ekstremt mye nytte av den i denne tiden. Det er et ansvar og en grunn til å stå opp om morgenen. Han blir glad når han ser meg, og enda gladere når jeg tar han med på tur. Kanskje ikke dette er løsningen for alle, men du kan jo finne tiltak selv.

Det ligger et ridesenter hvor jeg bor, siden jeg er tidligere hestejente så spurte jeg om jeg kunne komme der et par ettermiddager i uka og hjelpe til og stelle med hestene. Jeg meldte meg også til frivillighetssentralen og er på en bolig for psykisk utviklingshemmede av og til og finner på noe med beboerne.

Vet at røde kors også har tilbud for folk som sliter, foreksempel grupper med folk i din situasjon som treffes og gjør forskjellige veldedige formål.

Å hjelpe andre er utrolig meningsfyllt, og jeg vil anbefale deg å være ærlig når du oppsøker disse plassene sånn at de kan legge til rette og forstår hvorfor du er der.

Håper du klarer å finne noe som gir deg mening. Ofte er det første steget det tyngste. Og du vil se at folk er utrolig imøtekommende og forståelsesfulle enn det du tror på forhånd!

Ønsker deg virkelig lykke til, håper vi får en oppdatering på hvordan det går med deg. Eventuelt om du sender en PM

Anonymous poster hash: 09093...eb1