Hvor langt ville du ha strukket deg for at eldre skal kunne bo hjemme?

[AnonymBruker]

Om det er mine foreldre har jeg ingen grenser, jeg vil hjelpe dem så lenge de ønsker. Om det er andre strekker jeg meg ikke langt.

Anonymous poster hash: be4c3...f98

[AnonymBruker]

Jeg trekker opp denne for å få luftet litt frustrasjon igjen.

Mannen har nå funnet ut at vi to skal ta oss en helg borte, og at våre barn (18 og 19 år) skal passe den eldre.

Han har spurt den eldre om det var greit, og fikk til svar at så lenge huset ikke var tomt var det ikke noe problem.

Men JEG vet hvordan den eldre er når mannen er borte, hvor hjelpesløs hin er (eller gjør seg?), og JEG ser at dette ikke er et ansvar ungdommer bør pålegges.

Så nå er jeg den vanskelige.

Han har tidligere gitt uttrykk for at han så realiteten, men nå viser det seg at han tror at det lille han ser er slik det er.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[Ciara]

Svarer i sitatet for enkelhets skyld:

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig? Ja, hvis vi naboer. Ellers ikke.

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie) Hvis vi var naboer så ville jeg det store deler av året. Men aldri ferie? Uaktuelt.

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter? Kanskje greit, men ville vært avhengig om de var to ganger i uka eller hver dag.

Handle? Ja

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming) Lettere vedlikehold, ikke ting som tar ukesvis å fikse, det ville håndverkere måtte gjøre.

Husarbeid og/eller matlaging? Vaske en gang i uka er ok. Lage middag hver dag? Tja, hvis vi var naboer og jeg bare kunne stikke bort med en ekstra porsjon av vår middag.

Økonomisk oversikt/kontroll? Ja

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Jeg ville veid hensynet til forskjellige familiemedlemmer opp mot hverandre. Jeg forstår at man vil bo lenge, men jeg kunne aldri nektet barna mine ferie for det, for eksempel.

[AnonymBruker]

Jeg trekker opp denne for å få luftet litt frustrasjon igjen.

Mannen har nå funnet ut at vi to skal ta oss en helg borte, og at våre barn (18 og 19 år) skal passe den eldre.

Han har spurt den eldre om det var greit, og fikk til svar at så lenge huset ikke var tomt var det ikke noe problem.

Men JEG vet hvordan den eldre er når mannen er borte, hvor hjelpesløs hin er (eller gjør seg?), og JEG ser at dette ikke er et ansvar ungdommer bør pålegges.

Så nå er jeg den vanskelige.

Han har tidligere gitt uttrykk for at han så realiteten, men nå viser det seg at han tror at det lille han ser er slik det er.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Nettopp det å være borte i en helg kan gjøre at mannen får åpnet øynene.

Litt som noen menn som er late med husarbeid, og når kvinnen slutter å rydde opp/vaske klærne hans, blir mannen tvunget til å se det.

Anonymous poster hash: a8eba...e12

[AnonymBruker]

Nettopp det å være borte i en helg kan gjøre at mannen får åpnet øynene.

Litt som noen menn som er late med husarbeid, og når kvinnen slutter å rydde opp/vaske klærne hans, blir mannen tvunget til å se det.

Anonymous poster hash: a8eba...e12

Det er så, men han vil reise med Kiel-ferga, noe som betyr at vi er utilgjengelige mye av tiden, og vil ikke ha mulighet til en rask retur hvis noe skjer.

Som sagt er dette ikke et ansvar jeg har lyst til å pålegge barna.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

Det er så, men han vil reise med Kiel-ferga, noe som betyr at vi er utilgjengelige mye av tiden, og vil ikke ha mulighet til en rask retur hvis noe skjer.

Som sagt er dette ikke et ansvar jeg har lyst til å pålegge barna.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

De er 18 og 19 år!!! De er faktisk ikke barn lengre.

Dra på tur og kos deg. Det høres ut som du trenger en ferie.

Anonymous poster hash: a8eba...e12

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at mange ikke ønsker å påta seg et rent pleieansvar for eldre (dusj, dobesøk, sårstell o.l.), men som ansatt i helsevesenet blir jeg faktisk litt overrasket over hvor mange som ikke ønsker å hjelpe sine foreldre med enkle gjøremål som handling en dag i uken/annenhver uke, kjøre til apoteket et par ganger i året, bytte lyspærer, lese av strømmen (små tall for mange) o.l. Snakker ikke om de som bor langt vekke, men ofte familie som bor i nærheten av hverandre. Opplever også ganske ofte at voksne barn ønsker bekreftelse for å kjøre sin gamle far fra legevakten til sykehus (i Bergen er det 3 km) eller fra sykehus og hjem, for å kreve penger refundert fra nav. Da er det aldri de som bor langt vekke som ber om dette, kun de som bor innen 10-15 km fra sykehuset. Syns helt ærlig det er rart at man ikke kan bry seg såpass om hverandre, og at de ikke syns det er flaut når hjemmesykepleien må komme for å bytte lyspære i den eldres taklampe eller kjøpe to liter melk, kaffe og brød for at de skal ha mat i uken. Her har vi helt klart noe å lære av andre kulturer.

Anonymous poster hash: fe9c0...2a1

[AnonymBruker]

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig?

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie)

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter?

Handle?

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming)

Husarbeid og/eller matlaging?

Økonomisk oversikt/kontroll?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Utfordringen idag er at vi begge er nødt til å jobbe 100% selv(i motsetning til før når eldre gjerne ble tatt hånd om av kvinnen i huset), og jeg personlig har hatt en såpass dårlig oppvekst at jeg ikke ønsker ofre mer av livet mitt for andre i den grad at jeg må forsake større ting.

Pleie tar mye tid, og jeg er ikke utdannet heller til det.

Jeg anser tilsyn av helsepersonell som mest forsvarlig den dagen vedkommende faktisk ikke klarer seg lengre.

Selv om jeg absolutt kunne stilt opp på kort varsel så tilrettelegger ikke nødvendigvis arbeidsgiver for dette, i tillegg til at man trenger bruke de dagene på sykdom hos barn.

Men det betyr ikke at vedkommende hadde sittet alene på eldrehjem dag inn og dag ut.

Anonymous poster hash: a80e9...635

[Mohair]

Enig med AB 20.22. Noen pårørende fraskriver seg alt ansvar. F.eks kunne ikke tante på 90 reise hjem til sin egen bolig etter sykehusoppholdet fordi det ikke var måket i oppkjørselen hennes.

Heldigvis er det mange i andre enden av skalaen også.

[AnonymBruker]

Enig med AB 20.22. Noen pårørende fraskriver seg alt ansvar. F.eks kunne ikke tante på 90 reise hjem til sin egen bolig etter sykehusoppholdet fordi det ikke var måket i oppkjørselen hennes.

Heldigvis er det mange i andre enden av skalaen også.

Ok, DET er drøyt.

Det gjør vi selvsagt. Men pleie og daglig stell er på en helt annen skala.

Anonymous poster hash: a80e9...635

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ansvar for en gammel foreldre. Syk selv og der med begrenset kapasitet.

Bottom line er at jeg skulle ønske, men jeg klarer ikke.

Hos oss gikk det litt på halv tolv. Jeg skulle så gjerne ha gjort mer, men den gamle var takknemlig uansett. Jeg sitter igjen med en sorg over hva jeg ikke klarte.

Anonymous poster hash: 991b1...fb4

[AnonymBruker]

Jeg hadde gjort alt for at personen skal få bo hjemme så lenge som de ønsker - men jeg hadde ikke flyttet inn eller tatt vedkommende inn i mitt hus.

Men jeg hadde stått på for å få den nødvendige hjelpen og når de ikke lenger kan bo hjemme så vil jeg hjelpe vedkommende med å få det beste sykehjemmet som kan oppdrives og som har ledig kapasitet. For meg er det viktig at eldre mennesker ikke bare blir stuet bort som en vare - men at de får noen gode år på slutten av livet.

Hva mener du med at de stues vekk som en vare?

Tror du ikke de har det bra på eks. sykehjem?

Jeg jobber selv i bolig for eldre, å tør påstå at vi gjør alt vi kan for at de siste årene deres blir gode. Ja det går t.o.m "rykter" på de andre lignende stedene i kommunen at vi skjemmer bort og duller for mye med de eldre. Vi gjør bare jobben vår, en jobb som vi liker, å vi synes ikke det er noe bry å yte litt ekstra for trivselen til de eldre.

Hilsen hjelpepleier.

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig?

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie)

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter?

Handle?

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming)

Husarbeid og/eller matlaging?

Økonomisk oversikt/kontroll?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Det som er uthevet må pårørende gjøre selv for de som bor på institusjon. Hvis det ikke er lege på huset da. Å hvis pårørende ikke har anledning, må de eldre selv betale noen for å være med til lege, tannlege, sykehus osv...

Anonymous poster hash: 48d82...ad5

[AnonymBruker]

Jeg trekker opp denne for å få luftet litt frustrasjon igjen.

Mannen har nå funnet ut at vi to skal ta oss en helg borte, og at våre barn (18 og 19 år) skal passe den eldre.

Han har spurt den eldre om det var greit, og fikk til svar at så lenge huset ikke var tomt var det ikke noe problem.

Men JEG vet hvordan den eldre er når mannen er borte, hvor hjelpesløs hin er (eller gjør seg?), og JEG ser at dette ikke er et ansvar ungdommer bør pålegges.

Så nå er jeg den vanskelige.

Han har tidligere gitt uttrykk for at han så realiteten, men nå viser det seg at han tror at det lille han ser er slik det er.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Bor dere sammen med den eldre? Som må passes hele tiden?

Hva med å få den eldre til å flytte til egnet bolig der det er døgnbemanning?

Anonymous poster hash: 48d82...ad5

[AnonymBruker]

Om det er mine foreldre har jeg ingen grenser, jeg vil hjelpe dem så lenge de ønsker. Om det er andre strekker jeg meg ikke langt.

Anonymous poster hash: be4c3...f98

Tanken er fin, men jeg tror ikke du vet så mye om eldre når du sier at du vil ta deg av dem så lenge de ønsker det. Hva med å omformulere det til så lenge det er mulig og forsvarlig?

Anonymous poster hash: 48d82...ad5

[AnonymBruker]

Det er så, men han vil reise med Kiel-ferga, noe som betyr at vi er utilgjengelige mye av tiden, og vil ikke ha mulighet til en rask retur hvis noe skjer.

Som sagt er dette ikke et ansvar jeg har lyst til å pålegge barna.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Hadde det ikke vært godt med en helg borte da?

Jeg er sikker på at barna dine kommer til å klare dette helt utmerket. De er da 18 og 19 år! Dere skal bort en helg med Kiel-ferga, ikke på jordomseiling.

Du kommer til å være utilgjengelig og du vil ikke kunne reise hjem igjen, men er ikke det litt deilig også? Det er uansett ingenting du får gjort fra ferga, så hvorfor ikke slappe helt av og prøv å glemme alt ansvar hjemme i noen dager. Du fortjener da en liten ferie med mannen din. Kos deg!

Anonymous poster hash: 4926b...145

[AnonymBruker]

For å være ærlig så hadde jeg ikke strukket meg særlig langt. Jeg bor på en annen kant av landet enn det mine foreldre gjør. Jeg kan ikke slutte i jobben min og flytte herfra med min familie for at de skal få bo hjemme lengre når de blir eldre. Min svigermor har jeg ikke noe til overs for, så hun bruker jeg minimalt med krefter på. Det gjør ikke mannen min heller, forresten. Svigerfar bor på samme kant av landet som oss. Han bor dessverre såpass langt unna oss at det hadde ikke fungert med noe daglig kontakt fysisk sett likevel da vi ikke har bil.

Men om ikke avstanden hadde vært noen utfordring for verken eller, så kunne jeg ha strukket meg til en viss grad for mine foreldre og for svigerfar. For min egen del så håper jeg at aktiv dødshjelp blir lovlig i Norge før jeg blir gammel og svak. Jeg kommer uansett til å forklare til mitt barn at jeg ikke forventer noe lignende dette fra han, men at det selvsagt hadde vært hyggelig med hjelp så lenge det ikke går utover hans egen livsgnist.

Anonymous poster hash: b8a39...e5c

[AnonymBruker]

Vi er i den situasjonen at vi de siste 2-3 årene har hatt mye ansvar for svigerforeldre som vil bo hjemme. Svigerfar havna på hjem for noen år siden da han hadde langtkommet Alzheimer. Det ble ikke oppdaget fordi svigermor "dekket" han.

Nå er svigermor også dement og kraftig benskjør. Vi handler ca en gang pr uke, og svogeren min har økonomiansvaret og kjører innimellom til lege og frisør. Hun har tilsyn 4 ganger pr dag og hjemmehjelp til husvask og dusj.

Svigermor ønsker å bo hjemme og forlanger at vi skal ordne alt hun trenger. Dvs komme innom hver dag helst, og handle, skifte lyspærer, ta ut søppel, være selskap osv.

MEN, vi har egen familie, og hun bor ca 20 min unna med bil. Det lar seg faktisk ikke praktisk gjøre å oppfylle hennes ønsker. Vi har også et ansvar for egne barn. De trenger oppfølging i forhold til skole og fritidsaktiviteter. I tillegg jobber vi begge 100% og har hus og hytte som trenger tilsyn og stell.

Så ja, det er lett å si at vi "bør" gjøre alt for de eldre, men det er ikke alltid like enkelt i virkeligheten. Nå håper vi at også svigermor får plass på samme hjem som svigerfar. Der har han det helt fantastisk, og vi kunne besøke begge to samtidig.

Anonymous poster hash: 039d4...853

[appelsinjuice]

Daglig tilsyn, opptil flere ganger daglig? Ja. Dersom vedkommende har behov for tilsyn flere ganger om dagen kan hjemmesykepleien stikke innom 2-3 ganger om dagen (ihht vurdering av behov) og sjekke at alt står bra til. Og så kan jeg stikke innom på ettermiddagene.

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig?

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie)

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter?

Handle?

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming)

Husarbeid og/eller matlaging?

Økonomisk oversikt/kontroll?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Daglig tilsyn, opptil flere ganger daglig? Ja. Dersom vedkommende har behov for det kan hjemmesykepleien stikke innom noen ganger daglig for å sjekke at alt er ok, også kan jeg komme innom på ettermiddagen.

Være tilgjengelig 24/7 og ikke ha mulighet til å ta ferie? Ja, i opptil ca. 1 år. Har selv vært i denne situasjonen tidligere, og en blir raskt lei.

Hente/bringe til lege og sosiale aktiviteter? Ja, absolutt. Har gjort dette med flere av mine eldre familiemedlemmer (opptil 3 på en gang)

Handle? Selvsagt.

Vedlikehold av hus og hage (inkl. tilrettelegging mtp bevegelseshemming)? Ja og nei. Jeg ville stilt opp for husvask og bidratt med tilrettelegging av bolig (bistår ikke kommunen med tilrettelegging?) og kanskje klippet gress en gang i blant (altså ikke hver uke, men når plenen begynner å se fryktelig ustelt ut) Jeg hadde derimot ikke giddet å plante blomster, luke eller lignende dersom vedkommende allerede var i behov for såpass mye bistand. Jeg har full jobb og familie i tillegg, og vil ikke risikere å slite meg helt ut bare fordi vedkommende absolutt vil bo i et hus med hage.

Husarbeid/og-eller matlaging? Ja, til en viss grad. Jeg kan vaske klær og dra ei fille over gulvet, samt lage litt mer mat når jeg lager mat til familien min, ellers ville det nok blitt fjordland/noe veldig enkelt de aller fleste dager. Litt støv i krokene måtte vedkommende ha funnet seg i, men helt ok renhold når nødvendig hadde jeg klart.

Økonomisk oversikt/kontroll? Ja.

[AnonymBruker]

Det er så, men han vil reise med Kiel-ferga, noe som betyr at vi er utilgjengelige mye av tiden, og vil ikke ha mulighet til en rask retur hvis noe skjer.

Som sagt er dette ikke et ansvar jeg har lyst til å pålegge barna.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Må dere dra så langt da? Er det en mulighet å reise maks 1-2 timer unna? Da har dere mulighet til å reise hjem hvis det skjer noe akutt.

Kan dere eventuelt få til en avtale med hjemmesykepleien? Da må dere få den eldre inn i systemet slik at hjemmesykepleien har journal på vedkommende. Hvis det oppstår noe akutt kan ungdommene ringe hjemmesykepleien.

Hvis den eldre ikke er alvorlig syk mener jeg at to 18-19 åringer fint kan klare den oppgaven. Min datter var bare litt eldre enn dem da hun tok ansvar for bestefaren sin om natten. Han var alvorlig syk, med O2-behandling og sug, og hun visste at han kunne dø når som helst. Hun hadde på vekkeklokke og sjekket han flere ganger om natten. Hun taklet det veldig bra. Han fikk bo hjemme helt til 2 dager før han døde. Han hadde hjemmesykepleie 3 ganger i døgnet, hjemmebesøk av lege ca en gang i uka, hjelpemidler fra sykehuset og hjelpemiddelsentralen og hjelp av moren min, meg og datteren min. Han var syk i 2 år, men hadde bare hjemmesykepleie de siste 2-3 månedene han levde, det var først da han ble pleietrengende. Moren min ville helst ikke ha hjemmesykepleie, hun ville at vi skulle hjelpe han, men jeg måtte sette ned foten og si at jeg ønsket noen å dele ansvaret med. Faren min syntes det var bra da hjemmesykepleien begynte å ta morgenstell, kveldsstell og tilsyn en gang om natten. Vi hadde et godt samarbeid med hjemmesykepleien, men det er klart at de har det travelt. Det var vanskelig for dem å komme mer enn 3 ganger i døgnet. Selv om faren min hadde hjemmesykepleie var det i praksis vi pårørende som hadde hovedansvaret, også når det gjaldt faglige vurderinger. Det var vi som kjente han best. Og egentlig er jeg glad for at de spurte oss om råd og lyttet til våre anbefalinger. Faren min fikk bo hjemme inntil to dager før han døde. Jeg var mye hos han de siste månedene han levde, og selv om jeg ofte var sliten er jeg veldig glad for at vi fikk så mye tid sammen i den perioden. Må også si at faren min var en meget god og behagelig og omgjengelig person også da han var alvorlig syk, og han var klar helt inntil noen minutter før han døde. Savner han.

Anonymous poster hash: dc4ca...c1b

[AnonymBruker]

Jeg sitter og leser denne gamle tråden som jeg skrev i fortvilelse.

Lite visste jeg da hva som ville skje fremover, alle opp- og nedturene vi ville oppleve i løpet av de neste årene, og det er jeg glad for, for uansett hvor fortvilet jeg var da, ville det vært enda verre om jeg hadde kjent fremtiden.

Jeg avsluttet tråden med at mannen ville reise på en 2-dagers tur til Kiel.  Vi dro, og det var absolutt nydelig med et par dagers ferie, og vi kom hjem til det absolutte kaos, men det var verd det, for plutselig så alle andre hva jeg hadde levd med i så mange år, og jeg fikk hjelp og avlastning.

Jeg hadde rett og slett vært for "flink", og på den måten kamuflert problemene, og gjort det vanskelig for de rette instansene å se det reelle hjelpebehovet.

En måned etter at vi søkte på omsorgsbolig fikk hin plass, og det var starten på en helt ny hverdag for den eldre.
Hin blomstret opp, fikk venner, ble aktiv, og fikk på mange måter det gamle livet sitt tilbake.
Det er rart å tenke på egentlig, at min dårlige samvittighet, og den eldres frykt for det ukjente, var det som hindret den eldre i å få det beste livet hin kunne ha.
Det ble ikke så mye lettere for oss pårørende når det kom til det praktiske, men det var utvilsomt det beste som kunne skjedd den eldre.

 

Nå i dag har situasjonen endret seg igjen, den eldre er sterkt redusert nå, både fysisk, psykisk og kognitivt, og det sliter på.
 Men denne gangen har jeg heldigvis lært!
Jeg gjør det som må gjøres, og hva som objektivt sett er til den eldres beste, selv om det strider mot den subjektive følelsen av at "vi kan prøve litt til".

 

Hilsen Trådstarter

Anonymkode: 8bde3...485