Hvor langt ville du ha strukket deg for at eldre skal kunne bo hjemme?

[Gjest Whitestripes]

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Da min far ble gammel og pleietrengende, sørget jeg for hjemmesykepleie hver dag, vaskehjelp hver 14. dag, middagsmåltider levert på døren, jeg handlet for han når han trengte det, gjorde ærend, tok hånd om økonomien og var innom han eller ringte han hver dag. Jeg kunne ikke reise bort når det passet meg, uten å sørge for at noen andre kunne ta vare på han, og jeg planla rundt at han kunne bli syk/dø når som helst.

De tre siste årene han levde, gjorde jeg alt for at han skulle ha det bra og skulle kunne bo hjemme. Det klarte jeg også. Han døde i fjor sommer.

[AnonymBruker]

Sykt trist å lese hvor egoistiske mennesker det er her. Minr foreldre ville jeg ha hjulpet hverdag, til siste slutt.

Det er mine foreldre! Hadde eventuelt delt arbeidet med min søster, men og latt dem være alene er aldri et alternativ! Familie er det kjæreste og beste du har, og si at du * ikke er villig til å sette andre mennesker før dine egne behov* er så egostisk som det bare er. Det er din far ig mor, det kjæreste og fineste du har.

Tydelig du ikke aner hva du uttaler deg om. Den dagen din mor eller far blir dement, er det ikke lenger din mor eller far, og du må HVER DAG ofre de andre kjæreste du har: barn og ektefelle (pluss jobb, økonomi og venner). Barna dine har også behov, og du selv har behov for et liv. Er du enslig, utdannet deg til sykepleier og har anledning til å slutte i jobben i en femten års tid, er det ingen som hindrer deg. Men for oss andre som har forsøk å strekke oss ganske langt, så går det en grense ved daglig pleie.

Anonymous poster hash: 79a27...fd4

[AnonymBruker]

Jeg vil takke alle som har delt tanker og erfaringer i denne tråden.

Etter å ha lest alle svarene flere ganger, ser jeg at hvor greit det oppfattes å ha en eldre hjemme så lenge som mulig, avhenger av tilgjengelige ressurser i hjemmet.

Jeg tenker da på det som har blitt nevnt i tråden, som hjemmehjelp, hjemmesykepleier, tilkjøring av mat, hjelpemidler, og ikke minst avlastning.

For de av oss som ikke har slike ressurser tilgjengelig oppleves det som en større belastning å ha ansvaret for den eldre, enn for de som har det.

Og kanskje også de av oss som opplever personlighetsendringer hos den eldre, også opplever belastningen noe større, enn de som utelukkende har et fysisk omsorgsbehov?

Konklusjonen må bli at det må være opp til hver enkelt familie om hvordan de innretter seg, og at det ikke finnes noen fasit.

De fleste strekker seg langt for å oppfylle den eldres ønsker om å bo i hjemmet lengst mulig, men hvor lenge "lengst mulig er", avhenger som sagt av behov for, og tilgjengeligheten av, nødvendig hjelp og avlasting.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[Anglofil]

Jeg ville stilt opp så mye som mulig, spesielt ift handling, finne på aktiviteter og lignende, men jeg hadde ikke ofret livet mitt. Jeg hadde søkt hjelp og jeg ville ha dratt på ferier som normalt.

Jeg lever allerede i dag med en bestefar som er dement, og familien stiller mye opp for han, særlig mamma. Men hun lar ikke livet stå på vent for ham og tar seg gjerne en ferie hvis hun måtte trenge det. Og da må vi andre stille opp, noe jeg mener er riktig og viktig.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg vil takke alle som har delt tanker og erfaringer i denne tråden.

Etter å ha lest alle svarene flere ganger, ser jeg at hvor greit det oppfattes å ha en eldre hjemme så lenge som mulig, avhenger av tilgjengelige ressurser i hjemmet.

Jeg tenker da på det som har blitt nevnt i tråden, som hjemmehjelp, hjemmesykepleier, tilkjøring av mat, hjelpemidler, og ikke minst avlastning.

For de av oss som ikke har slike ressurser tilgjengelig oppleves det som en større belastning å ha ansvaret for den eldre, enn for de som har det.

Og kanskje også de av oss som opplever personlighetsendringer hos den eldre, også opplever belastningen noe større, enn de som utelukkende har et fysisk omsorgsbehov?

Konklusjonen må bli at det må være opp til hver enkelt familie om hvordan de innretter seg, og at det ikke finnes noen fasit.

De fleste strekker seg langt for å oppfylle den eldres ønsker om å bo i hjemmet lengst mulig, men hvor lenge "lengst mulig er", avhenger som sagt av behov for, og tilgjengeligheten av, nødvendig hjelp og avlasting.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Jeg tror du har kommet til "riktig konklusjon". Hva som ligger i daglig oppfølging/tilsyn og hvilke ressursser man har er jo veldig forskjellig. Enten det går på hjelp fra hjemmesykepleie, flere pårørende som deler på oppgavene, egen helse både fysisk og psykisk, disponibel tid.

Jeg tror dessverre at noen som strekker seg "lengst mulig" noen ganger kanskje strekker seg for langt og at det ikke er til det beste for noen. Det er vanskelig med forandringer når man blir eldre, men noen ganger så gir frykten for noe annerledes/nytt totalt sett mere uro og usikkerhet enn å endre situasjonen.

Personlighetsendringer kan også være veldig vanskelig å forholde seg til. Enten utagerende seksualitet - som kan være vanskelig både for barn å barnebarn, eller aggresjon, forvirring, angst, ...

Min far døde på sykehus, det var litt tilfeldig at han ikke var hjemme alene da han falt om pga hjertestans. Jeg anser at vi og han var heldige at han kunne bo hjemme, men jeg tror ikke det hadde gått mye lenger om han hadde levd videre flere år med den utviklingen han hadde i forhold til demens.

Han hadde sikkerhetsalarm som han ikke klarte/forstod å benytte, men da det skjedde så var moren min hjemme (med full jobb var det ingen selvfølge).

Før han mistet bevisstheten, så var han altså ikke alene. Han døde to dager etterpå og hele familien fikk en bedre avskjed enn det kunne blitt.

Min mor slapp å komme hjem og finne ham død på gulvet. Vi slapp å lure på hvor lenge han lå der og om han var redd før han mistet bevissthet og døde. Vi fikk se han, selv om vi ikke fikk kontakt.

Å kalle noen egoister fordi de ikke klarer følge opp pårørende på egen hånd (eller fordi de mener det er bedre for alle at de får offentlig hjelp/omsorgsbolig/pleieplass), er i mine øyne slemt. Jeg tror mange i slike situasjoner uansett valg sliter med samvittighet og lurer på om de valgte rett. Det er sjelden noen fasit, men avveininger som er vanskelige.

I noen tilfeller vet man at det er rett valg og slipper at det gnager, men kanskje man ser at valget kom for sent.

Anonymous poster hash: 674d2...113

[AnonymBruker]

Sykt trist å lese hvor egoistiske mennesker det er her. Minr foreldre ville jeg ha hjulpet hverdag, til siste slutt.

Det er mine foreldre! Hadde eventuelt delt arbeidet med min søster, men og latt dem være alene er aldri et alternativ! Familie er det kjæreste og beste du har, og si at du * ikke er villig til å sette andre mennesker før dine egne behov* er så egostisk som det bare er. Det er din far ig mor, det kjæreste og fineste du har.

Hvis søsteren din trekker seg unna da? Fordi hun "ikke er så flink med sånt som du er", eller kanskje har flyttet og stiftet familie langt borte, og ikke har mulighet til å avlaste deg særlig ofte? Hvis de blir for trengende både sosialt, fysisk og psykisk, til at hjemmesykepleie er nok, men for friske til å få noe annet enn korttidsplass en sjelden gang på sykehjem ...? Det kan bli snakk om å helt plutselig måtte reise fra jobb fordi en av dem har gått seg bort, eller bruke noen timer av arbeidsdagen din på å prate om alt fra politikk til nytt om kjente og kjære, rett og slett for å stille skravlesyka til forelderen. Hvis man har kontorjobb med fleksitid/mulighet for hjemmekontor og sånt går det sikkert greit, men det er jo ikke alle som har slike jobber. Uansett må det jo taes igjen, det som du ikke fikk gjort da du skulle. Du må kanskje spørre om lov til å reise bort til en veninne på kvelden(og dermed være utilgjengelig på hustelefonen den kvelden). De kan si at de spiser det ene og det andre, og er så gode og mette så, samtidig som at pilen på vekta går nedover og nedover ... Mat og drikke blir kastet i søpla/tømt ut i vasken når de tror ingen ser dem. Hvis de vet hvor maten skal kastes i det hele tatt, da. Min mor har funnet hardkokte egg i kjøkkenskapet, blant glass og fat ... Det så i alle fall ut som at det har vært et egg en gang i tiden, det var ikke akkurat eggehvitt lenger. Ikke "kan" du irettesette dem som du kan med femåringer heller, selv om de oppfører seg slik.

Det er også forskjell på å trekke seg helt unna og fraskrive seg alt ansvar, og å huske seg selv midt oppi alt som skal gjøres for sine foreldre. Min mor er så utslitt at i påskehelgen klarte hun ikke å gjøre stort annet enn å sove og spise! Likevel tas det for gitt at hun ordner opp og fikser alt for alle. Det er jo det flinke piker gjør ...?

Jeg siterte bare Vadolocos her, men jeg skriver like mye til alle andre som mener at man selvfølgelig stiller opp 100% for foreldrene sine, og at alle som så mye som nevner å ta vare på seg selv også er egoister. Husk hva de sier på flyet; "Ta på deg din egen maske før du hjelper andre". Du får ikke hjulpet mange med sine masker hvis du selv ikke får nok oksygen til å leve, gjør du vel?

Anonymous poster hash: 9040d...167

[AnonymBruker]

Det er nå engang sånn at vi alle blir gamle. Det er dessverre bare et kjedelig faktum. Livet kommer til å bli litt kjipere når man ikke lenger kan ta vare på seg selv. Det sier seg selv at forandringer vil skje, og at man ikke kan leve helt som før. Å tilbringe sine siste dager på et sykehjem i et i-land er ikke det verste.

Tidene har forandret seg. Folk lever lengre enn før, vi har flere gamlinger. Før i tida var det ofte sånn at når man først begynte å bli gammel og skral, så varte det ikke lenge før man var i jorda. Når helsen begynte å reduseres, så strøk man gjerne med av lungebetennelse ved neste kalde vinter. Idag er man gammel og trenger hjelp i mange år før man dør, siden man medisineres og behandles for alle aldersrelaterte sykdommer som tidligere ville tatt knekken på en. Det sier seg selv at det å ta vare på pleietrengende blir noe annet i dag.

Jeg elsker mine foreldre, og ønsker dem alt godt for alderdommen. Men jeg er ung, og skal leve mitt liv. Det har de sagt mange ganger at de ønsker selv også. Jeg kommer til å finne et godt sted for dem, besøke dem ofte, ta dem med ut på kjøretur, spille sjakk.. Gleder i hverdagen. Men jeg kommer ikke til å ha ansvar for deres liv og pleie. Jeg ønsker heller ikke at mine barn skal ha ansvar for min pleie når jeg blir gammel. Kan faktisk ikke tenke meg noe verre enn å se mine barn bruke sine beste år på å slite seg selv og familien ut med å pleie en gammel dame som tross alt har levd et langt og rikt liv og på mange måter vært heldig

Anonymous poster hash: f1f5b...167

[SmallTalk]

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig? Nei

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie) Nei

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter? En gang iblant, men ikke på fast basis

Handle? Det kunne jeg sikkert gjort

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming) Nei

Husarbeid og/eller matlaging? Nei

Økonomisk oversikt/kontroll? Nei

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Jeg hadde fint kunnet hjelpe til med en del ting, men jeg ville ikke hatt dette ansvaret på fast basis og jeg ville heller ikke hatt noe annet ansvar ovenfor denne personen.

[tingeling]

Det er nå engang sånn at vi alle blir gamle. Det er dessverre bare et kjedelig faktum. Livet kommer til å bli litt kjipere når man ikke lenger kan ta vare på seg selv. Det sier seg selv at forandringer vil skje, og at man ikke kan leve helt som før. Å tilbringe sine siste dager på et sykehjem i et i-land er ikke det verste. Tidene har forandret seg. Folk lever lengre enn før, vi har flere gamlinger. Før i tida var det ofte sånn at når man først begynte å bli gammel og skral, så varte det ikke lenge før man var i jorda. Når helsen begynte å reduseres, så strøk man gjerne med av lungebetennelse ved neste kalde vinter. Idag er man gammel og trenger hjelp i mange år før man dør, siden man medisineres og behandles for alle aldersrelaterte sykdommer som tidligere ville tatt knekken på en. Det sier seg selv at det å ta vare på pleietrengende blir noe annet i dag. Jeg elsker mine foreldre, og ønsker dem alt godt for alderdommen. Men jeg er ung, og skal leve mitt liv. Det har de sagt mange ganger at de ønsker selv også. Jeg kommer til å finne et godt sted for dem, besøke dem ofte, ta dem med ut på kjøretur, spille sjakk.. Gleder i hverdagen. Men jeg kommer ikke til å ha ansvar for deres liv og pleie. Jeg ønsker heller ikke at mine barn skal ha ansvar for min pleie når jeg blir gammel. Kan faktisk ikke tenke meg noe verre enn å se mine barn bruke sine beste år på å slite seg selv og familien ut med å pleie en gammel dame som tross alt har levd et langt og rikt liv og på mange måter vært heldig Anonymous poster hash: f1f5b...167

Jeg tenker på samme måte. Dessuten har jeg foreldre som i liten grad har stilt opp for meg etter at jeg ble tennåring og som ikke bidrar praktisk nå som vi har små barn, de prioriterer egne liv. For min del tenker jeg at det er helt ok, men når de blir eldre så er mine barn voksne og har kanskje egne barn. Hvis jeg må prioritere vil jeg da heller hjelpe barna mine og være en tilstedeværende bestemor. Samtidig regner jeg med å ha en aktiv karriere da og det er en verdi mine egne foreldre har lært meg er viktig, fremfor det å ta vare på familien.

[AnonymBruker]

Ikke særlig langt. Jobber med eldre og jeg vet at det er mye tryggere og ofte bedre at de er andre steder enn hjemmet sitt

Anonymous poster hash: 279e9...2ea

[AnonymBruker]

Min mor gjør mye av dette for mine gamle besteforeldre, som fortsatt bor hjemme. De er imidlertid fire søsken. De handler, steller, gjør hagearbeid, måker snø, er innom hver dag og minst en av dem er i byen og tilgjengelig til enhver tid. De har i tillegg hjemmesykepleier og vaskehjelp. Jeg ville gjort det samme for mine foreldre, selv om jeg ser det er slitsomt.

Anonymous poster hash: e83fd...c7c

[Chia]

Hadde det vært snakk om mine foreldre hadde jeg gjort alt jeg kunne for at de kunne bo hjemme hvis det var det de ønsket.

de har gjort så mye for meg gjennom min oppvekst, så det skulle bare mangle at ikke jeg skal hjelpe dem også.

[AnonymBruker]

Tja, det kommer vel an på ens egen og foreldrens (livs)situasjon?

Jeg kan ta mine egne foreldre/gjenlevende besteforeldre som eksempel. Mine foreldre er skilt.

Min ene forelder har en mor i live, altså bestemoren min. Hun er alvorlig dement, med afasi. Hun kjenner ikke igjen sine egne barn lenger, og selvfølgelig ingen andre. Hun blir urolig av den minste forandring. Det ville vært uforsvarlig, og ikke til hverken glede eller nytte for noen at hun skulle bodd hos barnet sitt, som forøvrig bor i en trang rekkehusleilighet.

Min andre forelder har en far i live, altså bestefaren min. Han er svært gammel (snart 100 år), men klar i hodet, etter forholdene god til beins, og klarer det aller meste selv (handler, betaler regningene sine selv, pusler i hus og hage). Bestefar har fått noen helseproblemer som gjør at han trenger et visst tilsyn, men barna hans bodde flere timer unna. Derfor har han nå flyttet inn hos min forelder, som har stort hus og hage. Det er ikke bare rosenrødt, for de er sterke personligheter begge to, men i en slik situasjon ville jeg gjort akkurat det samme.

Anonymous poster hash: 45507...681

[AnonymBruker]

Som jeg sa er jeg sliten, og nå er jeg frustrert også, og bruker denne tråden til å få utløp for dette.

Jeg fikk akkurat vite at "min" eldre har begynt å manipulere menneskene rundt seg.

Overfor meg er hin hjelpesløs, og må ha hjelp til alt unntatt å stelle seg selv, overfor alle andre må hin klare seg selv, fordi jeg aldri har tid til å hjelpe med noe som helst, og at hin er glad hin er selvhjulpen, for hvis ikke hadde hin sultet ihjel, og grodd ned i møkk.

Dette fant jeg ut da jeg var inne hos den eldre for å gjøre mine "daglige oppgaver" i går kveld.

Jeg var på badet da mannen min kom innom for å gi en beskjed, og da fikk jeg selv høre hvor travel jeg var, og at jeg aldri hadde tid til å gjøre noe for hin.

Mannen min forsvarte meg, men stemningen er ikke den beste her i huset akkurat nå.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig?

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie)

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter?

Handle?

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming)

Husarbeid og/eller matlaging?

Økonomisk oversikt/kontroll?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Det hadde jeg kun gjort for et familiemedlem fordi h*n fortjener det. Jeg hadde sørget for at jeg fikk ferie på et eller annet vis.

Endret 13. juni 2014 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Som jeg sa er jeg sliten, og nå er jeg frustrert også, og bruker denne tråden til å få utløp for dette.

Jeg fikk akkurat vite at "min" eldre har begynt å manipulere menneskene rundt seg.

Overfor meg er hin hjelpesløs, og må ha hjelp til alt unntatt å stelle seg selv, overfor alle andre må hin klare seg selv, fordi jeg aldri har tid til å hjelpe med noe som helst, og at hin er glad hin er selvhjulpen, for hvis ikke hadde hin sultet ihjel, og grodd ned i møkk.

Dette fant jeg ut da jeg var inne hos den eldre for å gjøre mine "daglige oppgaver" i går kveld.

Jeg var på badet da mannen min kom innom for å gi en beskjed, og da fikk jeg selv høre hvor travel jeg var, og at jeg aldri hadde tid til å gjøre noe for hin.

Mannen min forsvarte meg, men stemningen er ikke den beste her i huset akkurat nå.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Finnes det noen mulighet for avlastning? Du sa at dere ikke får hjemmehjelp/hjemmesykepleie hvis jeg husker rett, men hva med dagplass på et sykehjem? Eller avlastning i en kortere periode? Kanskje den gamle har godt av å komme seg ut litt også. Det er ingen som er tjent med at du sliter deg ut eller går på veggen i frusterasjon over den gamle.

Anonymous poster hash: 4926b...145

[AnonymBruker]

AB 10:20:

Det er i hvert fall flott at mannen din forsvarte deg, så da er det i hvert fall én person som vet at den eldre du steller farer med vrøvl og pølsevev.

Håper du får til en ordning med avlastning; sånn kan du ikke ha det.

Anonymous poster hash: 87e29...750

[AnonymBruker]

Finnes det noen mulighet for avlastning? Du sa at dere ikke får hjemmehjelp/hjemmesykepleie hvis jeg husker rett, men hva med dagplass på et sykehjem? Eller avlastning i en kortere periode? Kanskje den gamle har godt av å komme seg ut litt også. Det er ingen som er tjent med at du sliter deg ut eller går på veggen i frusterasjon over den gamle.

Anonymous poster hash: 4926b...145

Avlastning hadde vi sist for 3 år siden. Min mor brukte å være hos den eldre 2-3 dager slik at familien kunne få en helgetur sammen en gang eller to i året, men hun klarer ikke belastningen lenger.

Ellers har vi vært i kontakt med kommunen om dagtilbud, men det er ikke så mye mer vi kan gjøre når den eldre nekter, og heller ikke vil reise bort på rekreasjon.

Den eldre har en svoger og svigerinne i tillegg til oss, men disse har helt kuttet kontakten på grunn av den eldres oppførsel ved siste møte, så de kan heller ikke avlaste.

Vi kunne leid hjelp, men det har vi ikke økonomi til.

Mannen min vet hvordan situasjonen er, og støtter og hjelper så godt han kan, men det er ikke til å unngå at mesteparten faller på meg, siden han ukependler.

Men i desperasjon ringte jeg kommunen på nytt igjen nå, og avtalte samtale med ergoterapeut til høsten for å vise hvor dårlig tilrettelagt leiligheten er for bevegelseshemming, og håper at det kan bidra til at vi får mer hjelp.

I tillegg skal jeg snakke med en rådgiver på kommunen, og håper at vi da kan komme fram til en ordning.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

Avlastning hadde vi sist for 3 år siden. Min mor brukte å være hos den eldre 2-3 dager slik at familien kunne få en helgetur sammen en gang eller to i året, men hun klarer ikke belastningen lenger.

Ellers har vi vært i kontakt med kommunen om dagtilbud, men det er ikke så mye mer vi kan gjøre når den eldre nekter, og heller ikke vil reise bort på rekreasjon.

Den eldre har en svoger og svigerinne i tillegg til oss, men disse har helt kuttet kontakten på grunn av den eldres oppførsel ved siste møte, så de kan heller ikke avlaste.

Vi kunne leid hjelp, men det har vi ikke økonomi til.

Mannen min vet hvordan situasjonen er, og støtter og hjelper så godt han kan, men det er ikke til å unngå at mesteparten faller på meg, siden han ukependler.

Men i desperasjon ringte jeg kommunen på nytt igjen nå, og avtalte samtale med ergoterapeut til høsten for å vise hvor dårlig tilrettelagt leiligheten er for bevegelseshemming, og håper at det kan bidra til at vi får mer hjelp.

I tillegg skal jeg snakke med en rådgiver på kommunen, og håper at vi da kan komme fram til en ordning.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Så bra at du har tatt kontakt med kommunen igjen! Jeg skulle ønske jeg kunne si noe oppmuntrende, gitt deg en klem, eller en medalje. Jeg håper virkelig det ordner seg for dere. Vår familie var i en lignende situasjon for noen år siden, denne tråden bringer opp mange minner. Vår eldre hadde både hjemmehjelp og hjemmesykepleie, og ble til slutt overtalt til noen uker på avlastning. Likevel var ikke hjelpa tilstrekkelig den gang, og det frustrerende å se at eldreomsorgen blir dårligere og dårligere samtidig som flere trenger hjelp.

PS. Er det noen som vet om forskning eller litteratur om pårørende som tar seg av eldre hjemme? Det jeg har sett er kun rettet mot pårørende til personer med demens.

Anonymous poster hash: 4926b...145

[AnonymBruker]

Så bra at du har tatt kontakt med kommunen igjen! Jeg skulle ønske jeg kunne si noe oppmuntrende, gitt deg en klem, eller en medalje. Jeg håper virkelig det ordner seg for dere. Vår familie var i en lignende situasjon for noen år siden, denne tråden bringer opp mange minner. Vår eldre hadde både hjemmehjelp og hjemmesykepleie, og ble til slutt overtalt til noen uker på avlastning. Likevel var ikke hjelpa tilstrekkelig den gang, og det frustrerende å se at eldreomsorgen blir dårligere og dårligere samtidig som flere trenger hjelp.

PS. Er det noen som vet om forskning eller litteratur om pårørende som tar seg av eldre hjemme? Det jeg har sett er kun rettet mot pårørende til personer med demens.

Anonymous poster hash: 4926b...145

Takk for hyggelige ord!

Jeg er glad jeg tok kontakt med kommunen, selv om det var i desperasjon. Da får jeg i alle fall muligheten til å legge fram at jeg ikke lenger klarer alt alene, med støtte fra mannen min.

Jeg trenger ikke noen medalje, men gode ord tar jeg i mot med takk!

Spesielt i dag!

Den eldre har vært så sinna i hele dag, og har funnet på unødvendige arbeidsoppgaver til mannen min, bare på trass.

Mannen min har hatt en del andre ting han har måttet prioritere, så når jeg har gjort det han fikk beskjed om å gjøre, har jeg fått kjeft, for det var han som skulle gjøre det.

(De som har hatt trassige 3-åringer, der det er dager hvor pappa er den eneste som er bra nok - pappa skal lage maten, og pappa skal legge, og pappa skal gjøre alt, mens mamma er bare dum og helst burde holdt seg unna, ville nok kjent igjen dagen min!)

Så nå er jeg glad at dagen går mot slutten, så håper jeg den eldre er i bedre humør i morgen.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7