Hvor langt ville du ha strukket deg for at eldre skal kunne bo hjemme?

[Vadolocos]

Sykt trist å lese hvor egoistiske mennesker det er her. Minr foreldre ville jeg ha hjulpet hverdag, til siste slutt.

Det er mine foreldre! Hadde eventuelt delt arbeidet med min søster, men og latt dem være alene er aldri et alternativ! Familie er det kjæreste og beste du har, og si at du * ikke er villig til å sette andre mennesker før dine egne behov* er så egostisk som det bare er. Det er din far ig mor, det kjæreste og fineste du har.

[AnonymBruker]

Sykt trist å lese hvor egoistiske mennesker det er her. Minr foreldre ville jeg ha hjulpet hverdag, til siste slutt.

Det er mine foreldre! Hadde eventuelt delt arbeidet med min søster, men og latt dem være alene er aldri et alternativ! Familie er det kjæreste og beste du har, og si at du * ikke er villig til å sette andre mennesker før dine egne behov* er så egostisk som det bare er. Det er din far ig mor, det kjæreste og fineste du har.

Fin tanke, men med mindre du faktisk har opplevd hva det vil si å ta seg av et meget pleietrengende menneske over flere år tar jeg deg ikke seriøst. Så kynisk er jeg.

Min bestemor lot oldemor bo hos seg i mange år. Hun var sterkt pleietrengende, og bestemor hadde også 4 små barn å ta seg av. Oldemor var senil, og kunne ikke bruke toalettet så du kan si det slik at gulvet, stoler og klærne måtte vaskes både titt og ofte.

På grunn av sine egne opplevelser med å ta seg av en eldre pleietrengende person er min bestemor fast bestemt på at hun selv skal på hjem når hun ikke klarer å ta vare på seg selv. Hun ønsker ikke å være en byrde for sine barn. Det gjør heller ikke jeg.

Så all ære til deg dersom du med vitende og vilje velger å ta på deg det arbeidet min bestemor gjorde, men ikke kritiser de som velger å faktisk sende de eldre på hjem for å få et pusterom i hverdagen.

Anonymous poster hash: 87e29...750

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt, TS, og synes ikke du er egoistisk.

Det er lett å sitte på utsiden og si at det riktige er å gjøre alt for dem, men jeg lurer på om pipa hadde fått en annen lyd om de hadde fått prøve å ha ansvaret, uke etter uke og år etter år?

Dette er også noe som bekymrer meg veldig da jeg er enebarn og alt vil falle på meg. Heldigvis er mine foreldre ennå spreke, men hvem vet hva som skjer om 5-10 år.
Anonymous poster hash: 1aa85...275

Det tenker jeg også mye på. Og jeg har i tillegg skilte foreldre med nye partnere, så det kan bli MYE jobb hvis alle skal pukke på retten til å bo hjemme lenge etter at det er forsvarlig.

Vi har hatt problemet i familien også, med en bestemor som vil bo hjemme og "klare seg selv" som hun sier. Men hun klarte seg jo ikke selv Det var moren min som driftet nesten alt, og hun var mildt sagt drittlei til tider. Mye falt på meg også, siden jeg er eldste jente-barnebarn (mine fettere har av en eller annen grunn ikke de samme forventningene på seg) og ikke bodde altfor langt unna.

Jeg vil aldri kreve at barna mine skal pålegges tungt arbeid for at jeg skal bo hjemme. Og jeg synes ikke de som sier at det blir for mye skal pålegges dårlig samvittighet. Man har ansvar for sine foreldre, og jeg synes alle bør strekke seg for at de skal ha det bra, men tungt omsorgsarbeid kan bli for mye for sønner/døtre i full jobb og med egen familie.

Anonymous poster hash: 497f1...f66

[Leo]

Dette har jeg tenkt en del på i det siste fordi min godt voksne mor p.t. ligger på sykehus etter en ulykke og høyst sannsynlig vil ha et relativt stort behov for pleie og omsorg når hun etter hvert kommer hjem.

Min konklusjon er at jeg, som er i 100% jobb og litt til, ikke har kapasitet til å bidra med noen form for daglig pleie og omsorg og ønsker heller ikke å gjøre det. Jeg skal selvfølgelig gjøre det som er nødvendig for å sørge for at hun får det hun trenger, men min oppgave som datter føler jeg er å bidra med noen lyspunkter i hverdagen. Som en tur, et restaurantbesøk, en prat over et glass vin eller noe annet. Dette vil jeg sannsynligvis ikke ha overskudd til hvis jeg i tillegg skulle ha hatt hånd om den daglige pleien/omsorgen.

[AnonymBruker]

Hvorfor er det bare snakk om hvor langt de pårørende skal strekke seg? Hvorfor ikke et eneste ord i løpet av 3 sider med diskusjon om at de eldre faktisk må strekke seg også?

Anonymous poster hash: a8eba...e12

[AnonymBruker]

Hvorfor er det bare snakk om hvor langt de pårørende skal strekke seg? Hvorfor ikke et eneste ord i løpet av 3 sider med diskusjon om at de eldre faktisk må strekke seg også?

Anonymous poster hash: a8eba...e12

Godt poeng.

Anonymous poster hash: 87e29...750

[AnonymBruker]

Sykt trist å lese hvor egoistiske mennesker det er her. Minr foreldre ville jeg ha hjulpet hverdag, til siste slutt.

Det er mine foreldre! Hadde eventuelt delt arbeidet med min søster, men og latt dem være alene er aldri et alternativ! Familie er det kjæreste og beste du har, og si at du * ikke er villig til å sette andre mennesker før dine egne behov* er så egostisk som det bare er. Det er din far ig mor, det kjæreste og fineste du har.

"Ville jeg ha" er vel stikkordet her: Det er en fin tanke, men snakk med noen som har hatt eldre og pleietrengende hjemme hos seg noen år. Det er ikke bare snakk om å hjelpe dem daglig, men være ansvarlig døgnet rundt, både med tanke på det praktiske og sikkerhetsmessige. Si at du har en tøff jobb og egen familie. Hvordan skal du få tid til å være med dine foreldre 24/7? Skal man nedprioritere egne barn? Eller slutte i jobben slik at man hverken har økonomi til det man trenger selv eller til å støtte opp om den gamle?

Om du aldri sover selv fordi du må jobbe, ta vare på egne barn + gamle foreldre så går det raskt rett åt skogen, da ødelegges både din egen familie og dine foreldres forhold når man til slutt er så utmattet til at en selv risikerer å bli innlagt. Jeg har dessverre sett noen stygge historier når det gjelder folk som skal ta vare på sine til siste slutt, selv om de utsletter seg selv i samme slengen. Det handler ikke om å sette seg selv først hele tiden, men å erkjenne at om man aldri tar vare på seg selv så greier du til slutt heller ikke å ta vare på andre. Om man selv faller fra i livet og f. eks får slitasjeskader/sykdom med et kronisk forløp som følge av 24/7 ansvar for gamle slektninger/foreldre så er også ditt eget liv over når de faller fra. Man får ingen ny jobb og vil måtte leve med elendig økonomi resten av livet, kanskje også i den grad at man heller ikke greier å ta vare på sin egen familie. Jeg har sett det skje og det ender sjelden bra.

Anonymous poster hash: 1aa85...275

[AnonymBruker]

*snipp*

Anonymous poster hash: 1aa85...275

Og en ting til i forhold til dette: Dersom man tar på seg alt ansvaret selv er man også ansvarlig for sikkerheten til de(n) gamle. Om noe skjer når man f. eks er på jobb og man ikke rekker hjem i tide og vedkommende blir skadet eller i verste fall dør så står man selv med det moralske ansvaret. Det er en temmelig tung bør om man hadde muligheten til å få plass på et aldershjem der hjelp hadde vært mye enklere tilgjengelig.

Anonymous poster hash: 1aa85...275

[AnonymBruker]

Jeg er veldig delt. På den ene siden lar man ikke sine foreldre gå der for lut og kaldt vann, fordi "det er ikke mitt ansvar".

På den annen side ser jeg hvordan situasjonen er nå, med mine to gjenværende besteforeldre, og med min kjæres ene bestemor. Min mor og kjærestens mor er med største selvfølge(i følge sine søsken og foreldre) sine foreldres husslaver. Det sliter veldig på dem begge, selv om begge to er både enslige og ikke lenger har små barn å tenke på. Det føles heller ikke helt riktig, samme hvor "vanskelig og tidkrevende du har vært i oppveksten"(ref annen tråd om å stille opp for foreldre) ...

Min bestemor har nå langt framskreden Alzheimer. Bestefar har aldri vært noen huslig omsorgsperson, og tro som de er mot "menigheten"(indremisjon), er det min mor som har vært nødt til å ordne opp i alt fra å skifte på besta når hun hadde tisset på seg og ikke aner hva hun skal gjøre, til kontaktperson ifht hjemmesykepleien etc. (Mange kvinner i 40-60åra som kjenner til dette med å være "flink pike og stelle heimen"?) Besten har også vært lærer og rektor i mange år før han ble pensjonist, og er nok ikke helt vant til det enda, at han ikke lenger har oppmerksomhet og "forgudelse" på alle kanter i livet. Det var ingen støtte å få fra sine brødre, for de hadde tross alt nok å tenke på fra før. (Begge er barnløse, den ene er evig ungkar.) Mor er også selvstendig næringsdrivende, noe bestefar aldri har klart å ta seriøst. ("Jasså, her sitter du og leker deg?" hadde han hilst henne med en gang han besøkte henne på jobben ...) I tillegg har hun flere matallergier, og går på en streng diett. Å slenge i seg en burger i bilen hadde lenket henne til toalettskåla med bøtte i fanget i minst en uke ...

- Kort fortalt, før besta endelig var vel "installert" på sykehjem og hadde fått det hun trengte av klær og sånt, måtte mamma begynne på blodtrykksmedisiner pga alt presset. Bedriften var også farlig nær konkurs, fordi hun hele tiden har måttet korte ned/ut arbeidsdager til fordel for sine foreldre. Det var ingen hjelp å få fra brødrene hennes, for de "har jammen nok å slite med, må vite!". Mamma sa til meg en gang vi diskuterte besta; "Når det kommer så langt at jeg er i hennes situasjon: Vær så snill å sette meg på en institusjon! Ikke slit dere ut for min skyld, slik jeg har slitt for min mor!".

Min kjæres bestemor er klar i toppen enda. Men helsa har skrantet i sikkert tjue år, og utad lyver hun så hun tror det selv, om at alt er så fint og flott. Det er bare til sin datter(min kjæres mor) hun forteller hvordan tilstandene egentlig er. Og egentlig ikke alltid da heller, før det er så ille at det ikke kan skjules lenger. Og på mange måter oppfører hun seg som et lite barn. Men så lenge hun er klar i hodet, kan vi ikke behandle henne som et barn heller. Svigermor kan heller ikke ta seg en impulsiv tur til en veninne for et glass vin, uten å få høre dagen etter "Nåh, så du har vært på farten du ja ...!".

- Svigermor blir jo sliten av dette. Hun har mange ganger følt på at ingenting hun gjør, er noensinne bra nok, ikke engang greit nok. Likevel forventes det at hun er tilgjengelig 24/7 og ordner opp. Det kan umulig være noen god følelse? "Du gjør aldri noe riktig, men du skal være her og fikse det likevel!"

Jeg har flyttet bort fra min hjemby, til min kjæres hjemby. Så det vil være begrenset hvor mye jeg kan gjøre for min mor, med unntak av å flytte hjem til henne i perioder, kanskje. Men desto større anledning får vi jo til å hjelpe min kjæres mor når den tid kommer. Om jeg kjenner meg selv rett, ender jeg vel opp med å slite meg helt ut på å prøve å gjøre begge familier til lags, men ... Jeg ser i alle fall viktigheten av avlastning. Om ikke annet, så at søsknene(søskenbarna?) mellom er behjelpelige med å avlaste hverandre.

Anonymous poster hash: 9040d...167

[AnonymBruker]

De fleste som har svart her har et realistisk bilde av hvordan det er å ta seg av eldre foreldre/besteforeldre. De sier at de vil strekke seg langt for å sørge for at de får den hjelpen de behøver, og at de stiller opp så lenge det ikke går på bekostning av jobb, familie og egen helse.
Dette er etter min mening en edruelig holdning til problematikken.

Men så er det noen få som virker som om de har et veldig romantisert bilde av det å ha daglig omsorg for eldre foreldre eller besteforeldre der de koser seg sammen i "gode og onde dager".
Men erfaringen min er at det er langt i fra virkeligheten.

Mange eldre har en klar forestilling om hvordan de ønsker å ha det hjemme, uansett om hjemme er i egen bolig, eller om hjemme er i hjemmet til en pårørende.
De skal ha mat til visse klokkeslett, de skal sove middag kl XX, og da må alt være stille, og mange har en mening om alt, og da spesielt barneoppdragelse.

Mange vil heller ikke benytte seg av hjelpemidler til praktiske ting, selv om det fører til mye merarbeid for pårørende.


Selv de du kjenner som de snilleste og mest omgjengelige kan bli rene tyrannene når du har dem boende hjemme hos deg selv, og de ikke får det som de vil, eller de mener at du gjør noe på feil måte.

Men jeg vil prøve å snu litt på problemstillingen, og spørre:

Hvor mye vil dere at deres barns/barnebarns liv skal påvirkes av deres omsorgsbehov, og hvor mye vil dere at barn/barnebarn skal ta seg av for dere?

Jeg siterer Ciegus, som beskriver hvilket forhold jeg ønsker å ha til mine barn og barnebarn når jeg blir eldre:

Jeg vil heller ta vare på mamma og pappa ved å ha energi og lyst til å være sosial med dem, kunne besøke dem, invitere på middag, hjelpe dem med å få det de har rett på, i stedetfor å ha et personlig ansvarsforhold for dem.

Slik håper jeg mine barn og evt barnebarn også vil tenke.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

*snipp*

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

veldig enig i dette og har som skrevet sett noen kjedelige historier om dette opp gjennom årene. Sønner/døtre som stiller opp, gir 200% men som ikke får noen form for takknemlighet. Og det er ikke alltid fordi foreldrene av egen vilje blir til tyranner, men det kan være sykdommer/tilstander som påvirker psyken slik at man forandrer personlighet. Det kan være ganske tøft med en eller to gamle som alltid sørger for et høyt konfliktnivå i egen bolig, særlig om en har egne små barn og ta seg av i tillegg.

Anonymous poster hash: 1aa85...275

[AnonymBruker]

veldig enig i dette og har som skrevet sett noen kjedelige historier om dette opp gjennom årene. Sønner/døtre som stiller opp, gir 200% men som ikke får noen form for takknemlighet. Og det er ikke alltid fordi foreldrene av egen vilje blir til tyranner, men det kan være sykdommer/tilstander som påvirker psyken slik at man forandrer personlighet. Det kan være ganske tøft med en eller to gamle som alltid sørger for et høyt konfliktnivå i egen bolig, særlig om en har egne små barn og ta seg av i tillegg.

Anonymous poster hash: 1aa85...275

Dette er veldig viktig å få fram, takk for at du poengterte dette!

Jeg har som sagt hatt denne omsorgsoppgaven i 18 år nå, jeg var 27 år da jeg gikk inn i den.

Oppgaven har endret seg, to har blitt til en, men samtidig har det kommet til en del oppgaver jeg ikke hadde før mtp fysisk og psykisk sykdom.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

Dette er veldig viktig å få fram, takk for at du poengterte dette!

Jeg har som sagt hatt denne omsorgsoppgaven i 18 år nå, jeg var 27 år da jeg gikk inn i den.

Oppgaven har endret seg, to har blitt til en, men samtidig har det kommet til en del oppgaver jeg ikke hadde før mtp fysisk og psykisk sykdom.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Jeg kan legge til to episoder som er beskrivende for personlighetsendringene.

"Min" eldre vil ha middag kl 14, slik har det alltid vært, og slik skal det være.

At vi spiser middag etter arbeidstid er likegyldig, det er "feil", selv om den eldre selv har spist middag kl 17 hver dag de siste 40 årene.

Forespørselen "kan du gjøre dette for meg når du får tid? Det haster ikke" betyr: "gjør det i går, hvis ikke blir det ikke gjort raskt nok".

Forrige gang jeg utsatte en arbeidsoppgave litt for lenge (handle julegaver) fikk min mor en sinna telefon om at jeg ikke brydde meg om den eldre, og ikke gadd hjelpe... det var før 1. desember.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

Jeg kan legge til to episoder som er beskrivende for personlighetsendringene.

"Min" eldre vil ha middag kl 14, slik har det alltid vært, og slik skal det være.

At vi spiser middag etter arbeidstid er likegyldig, det er "feil", selv om den eldre selv har spist middag kl 17 hver dag de siste 40 årene.

Forespørselen "kan du gjøre dette for meg når du får tid? Det haster ikke" betyr: "gjør det i går, hvis ikke blir det ikke gjort raskt nok".

Forrige gang jeg utsatte en arbeidsoppgave litt for lenge (handle julegaver) fikk min mor en sinna telefon om at jeg ikke brydde meg om den eldre, og ikke gadd hjelpe... det var før 1. desember.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Mener den gamle på ramme alvor at du skal slutte i jobben din, slik at h*n kan spise middag kl 14.00 og ikke klokka 17.00??? Forstår ikke personen at hvis du skal slutte i jobben din så er det ikke penger til mat i det hele tatt?

Anonymous poster hash: a8eba...e12

[AnonymBruker]

Mener den gamle på ramme alvor at du skal slutte i jobben din, slik at h*n kan spise middag kl 14.00 og ikke klokka 17.00??? Forstår ikke personen at hvis du skal slutte i jobben din så er det ikke penger til mat i det hele tatt?

Anonymous poster hash: a8eba...e12

Jeg tenker nok heller at det er konsekvenstenkningen som ikke lenger er helt på plass.

Men daglige diskusjoner om middagstidspunkt er ikke uvanlig, og da er det at enten må en forhåndslaget middag spises alene kl 14, eller så spiser vi alle sammen kl 17.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker 42]

Hadde strukket meg så langt det lot seg gjøre!!!

[AnonymBruker]

Det er en fin tanke å ville ta seg av eldre. Men jeg lurer på om enkelte her mangler litt innsikt i hvor redusert og hjelpetrengende et gammelt menneske faktisk kan bli, og ikke minst hvordan psyken deres kan ta skade. Den forelderen som var verdens snilleste da du var barn, er ikke nødvendigvis like snill og god som gammel. Jeg jobber på sykehjem og ser mye elendighet. Pasienter som er demente og griser med avføring. Pasienter som må bruke heis for å komme på do. Pasienter som er aggressive og seksuelt utagerende. Pasienter som er så forkrøplet av sykdom at de ikke klarer å bevege kroppen noe særlig. Mange krever at man er to i stell, og selv da er det tungt. Hjemmesykepleien tar seg jo av en del, men hva om noe skjer utenom de faste besøkstidene? Hvis din far finner ut at han skal dekorere rommet sitt med avføring (sett på jobben) eller din mor, som veier 80 kilo og ikke kan gå selv, faller i gulvet fem minutter etter at hjemmesykepleien gikk? Tenk litt på om du ville latt dine egne barn tatt hånd om deg i en sånn situasjon.

Anonymous poster hash: a735a...75f

[AnonymBruker]

Hadde huset mitt vært stort nok kunne jeg uten problem (og vist mannen min var enig i det da) latt foreldrene mine flytte inn om de ble for skrøpelige til å bo for seg selv, men for frisk for sykehjem. Uten tvil. Om det måtte trengs kunne jeg bygget ut huset for å få plass.

Hvorfor? Vel, de er foreldrene mine. De skal en gang dø før meg (mest sannsynlig), så hvorfor ikke bruke den siste tiden deres på å være hjelpsom og vise at jeg bryr meg? De har kanskje ikke vært rettferdig i alt de har gjort, men alle mennesker fortjener å føle seg elsket. De er tross alt foreldrene mine. Ville ikke gjort dette for andre ikke nære familiemedlemmer, men kunne gjort det for både svigerforeldre og søstre/brødre.

Jeg og mannen er utrolig glad i å reise, vi er på flere ferier i året, så det er det eneste som eventuelt kunne vært problematisk. Men jeg ville alliert meg med brødrene mine og bedt dem flytte inn i huset de ukene vi er på ferie. Vi hadde fortjent et avbrekk, og brødrene mine hadde måtte ta sin del av ansvaret. Tror nok de ville gått med på det.

Vi tar oss veldig mye av foreldrene mine den dag i dag, og siden begge allerede har en del sykdommer og problemer så regner jeg faktisk med at de blir enda mer avhengig av vår hjelp i fremtiden. Bl.a kjører vi de på handletur og til legen, administrerer medisiner, hjelper med husarbeid og delvis matlaging.

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig? - Ja, ingen problem.

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie) - Har skrevet opp dette over. Å være tilgjengelig generelt hadde ikke gjort noe. Er det i dag omtrent.

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter? - Ja, dette ville også vært helt greit å gjøre (gjør det til dels den dag i dag).

Handle? - Ingen problem, gjør det den dag i dag.

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming) - De måtte ha bodd hos meg tenker jeg, og jeg er villig til å bygge ut huset for å få plass.

Husarbeid og/eller matlaging? - Ingen problem, gjør det delvis den dag i dag.

Økonomisk oversikt/kontroll? - Null problem.

Anonymous poster hash: f4bac...99b

[AnonymBruker]

Hadde huset mitt vært stort nok kunne jeg uten problem (og vist mannen min var enig i det da) latt foreldrene mine flytte inn om de ble for skrøpelige til å bo for seg selv, men for frisk for sykehjem. Uten tvil. Om det måtte trengs kunne jeg bygget ut huset for å få plass.(...)

Anonymous poster hash: f4bac...99b

Jeg har forresten jobbet på sykehjem så jeg vet hvilken vei det kan gå og hvor mye krefter det tar, men jeg er likevel forberedt på å trå til på den måten jeg er forberedt på.

Anonymous poster hash: f4bac...99b

[Gjest BettyBoop]

Syns folk her er så uvitende om de tror at opphold på sykehjem er det verste. De har det jo tryggere der med pleiere rundt seg som er der like i naborommet både dag og natt. Hjemme faller de ofte og skader seg. Er bedre at de kommer på sykehjem før de faller på do hjemme og brekker lårhalsen. Dessverre er det ofte det at de skader seg hjemme som skal til for at de i det hele tatt får plass.