Hvor langt ville du ha strukket deg for at eldre skal kunne bo hjemme?

[Nordvesta]

Jeg har strukket meg ganske langt. Flyttet fra Oslo og inn hos farmor så hun kunne bo hjemme lengst mulig. Bodde med henne i 2 år, men da var det ikke lengre forsvarlig at hun var alene på dagtid mens jeg var på jobb. Nå bor hun i omsorgsbolig.

[lillbilly]

Det er en logisk tanke, men eldre er ikke alltid logiske. Eller samarbeidsvillige.

Noen eldre stoler kun på sine nærmeste, og ville ikke engang vurdert å slippe inn en fremmed fra kommunen, heller ikke godta dagpass. Ville du da avstått fra ferie i 15 - 20 år for den eldres skyld, eller ville du insistert på å reise på ferie likevel?

Anonymous poster hash: 87e29...750

Eldre er ikke logiske, det er rett, og skulle de være demente, ennå verre. Men jeg har søsken, og jeg håper det ville være mulig å innrette seg slik at det skulle kunne ordnes dersom jeg plutselig fikk behov for å dra bort.

[Gjest New_Girl]

Jeg hadde ikke strukket meg så langt at deres hverdag ble viktigere og mer tidkrevende enn min egen. Å være konstant tilgjengelig for noen andre hadde ikke gått an når jeg har egne barn som også trenger meg.

Hvis det er foreldrene mine vi snakker om så hadde de heller ikke ønsket det for meg, dersom de var ved sine fulle fem.

[lillbilly]

Og om du bare visste hvor mye kommunen lar falle på pårørende om de først tar litt ansvar. Det verste er om man har familiebolig. Jeg har sett folk slite seg ut, dag og natt, fordi kommunen ikke har "midler". Er det noen i dette landet som burde streike, så er det gratisarbeidende eldrehjelpere.

Mange plasser er jo det vanlig å bo i generasjonsbolig, og vi gjorde det selv når jeg var barn.

Ikke bare med 3 generasjoner, men på slutten av mine oldeforeldres liv så bodde de der også.

Vi som barn deltok i å ta vare på de gamle, og vi vet alle at vi gjorde det vi kunne.

De siste årene bodde oldemoren min på hjem siden hun ble sengeliggende. Den gangen var det ikke moderne hjelpemidler som heiser osv.

Min barndom ble beriket, mener jeg, av å bo i et slikt hushold. Min oppfatning av det å ta seg av gamle mennesker er nok påvirket av det også. Før oldemoren min flyttet på hjem var hun dement og hun trengte hjelp til det meste. Det å få være i et miljø hvor hun kjente folk rundt seg gjorde at hun følte seg trygg.

Bestemoren min bodde hjemme til 2 år før hun døde, og bestefaren min bodde hjemme til 1 mnd før han døde. Selvsagt er det slitsomt, men når de er borte så slipper man å tenke: "jeg burde ha..."

Jeg har for øvrig ingen vonde tanker om det når mennesker ikke makter å ta vare på sine, enten det nå er for at de er slitsomme, eller at livene deres ikke passer inn i et slikt system. Jeg jobber på sykehjem og jeg vet at de som bor hos oss har det bra i alle fall, og håper det stort sett er sånn for de fleste!

[AnonymBruker]

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig? JA

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig? Hjemmesykepleie

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie) Mulighet for å søke inn på avlasting

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter? Lege, frisør JA, Sosiale aktiviteter har kommunen tilbud om henting og bringing.

Handle?JA

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming) JA

Husarbeid og/eller matlaging? JA, mat bringes daglig, samt hjemmesykepleie hjelper med tørrmat.

Økonomisk oversikt/kontroll? JA Krever fullmakt på konto og legge inn alt på avtalegiro.

Anonymous poster hash: b06eb...99e

[Sylvari]

Mine foreldre har også gjort alt for meg i oppveksten .. verdens snilleste. Men jeg mener at ingen er tjent med at man "utsletter" seg selv for å hjelpe andre. Da er det ikke til noens beste. Hvem er tjent med at du sliter deg ut? Tror du virkelig at dine foreldre ville ønsket noe sånt?

Jeg vet med sikkerhet at mine foreldre ikke ønsker at å stelle dem som pleietrengende skal gå utover meg og mine barn. Det er utrolig slitsomt å være pårørende ... i tillegg å skulle ha dem boende hjemme kan være direkte ødeleggende.

Nå snakker jeg om at de har gjort mer enn å gi meg en koselig oppvekst. Uten at jeg skal gå i detaljer.

Jeg ofrer villig hele mitt liv for at de skal ha en god alderdom.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, jeg ser det er delte meninger om dette.

Vi bor i en generasjonsbolig, har i løpet av de siste 18 årene hatt gradvis økning av omsorgsarbeid, hvorav de siste 3 årene har vært som jeg har listet opp over + en del ting jeg ikke har nevnt.

Den eldre har ikke pleiebehov, men er mye syk, har stort omsorgsbehov, og behov for tilrettelegging i bolig er økende på grunn av økende grad av bevegelseshemming.

Avlastning er det ikke snakk om, fordi det finnes ingen øvrig familie, og den eldre selv nekter å bli "plassert" noe sted.

Vi hadde en person som ved noen anledninger kunne være noen dager hjemme hos den eldre, så vi kunne være borte noen dager, men etter forrige gang hun var her i 4 dager, ga hun beskjed om at det ble for slitsomt, og at hun ikke lenger kunne stille opp.

Etter så mange år med omsorgsarbeid er jeg sliten, og har lyst til at den eldre skal søke på omsorgsbolig, noe som ikke er særlig populært.

Jeg ville derfor høre hva andre mente, og om jeg ga opp for lett.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[strawberry]

Samfunnet er ikke bygd opp sånn som før, når det var helt vanlig å ta inn foreldre/besteforeldre når de ikke klarte seg selv. Nå jobber kvinnene utenfor hjemmet, og det er hjemmesykepleie/sykehjem osv som har jobben med å ta seg av dem. Hvis ikke vil det bli altfor mye for de som fra før av har full jobb.

[Gjest Hyssingen]

Jeg skal utdype spørsmålet litt.

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Ville du ha akseptert:

Daglig tilsyn, en eller flere ganger daglig?

Være tilgjengelig på kort varsel 24/7? (Ikke mulighet for å reise bort/ta ferie)

Hente/bringe mtp lege, behandling, sosiale aktiviteter?

Handle?

Vedlikehold av hus og hage? (Inkludert til rettelegging mtp bevegelseshemming)

Husarbeid og/eller matlaging?

Økonomisk oversikt/kontroll?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

ja

[LukaFrost]

_{Foreldrene mine bor for langt unna til at vi kan hjelpe dem på ukentlig basis. Svigers bor nærmere og er lettere å hjelpe. Jeg hadde ikke villet bo sammen med noe av dem. Hvis det trengs må kommunen ta over ansvaret.}

[Kittykat]

Jeg ville gjort alt for at personen skal få bo hjemme så lenge som mulig. Eventuelt latt personen bo sammen med oss. Jeg gruer meg til jeg blir gammel og jeg vil overhodet ikke bo på et gamlehjem når jeg er gammel. Jeg vil bli gammel og dø i mitt eget hjem. Min mormor bodde på gamlehjem og hun satt for det meste alene om dagene når vi ikke var på besøk. Jeg tenkte ikke mye over det da, men nå som voksen synes jeg det var utrolig trist og ikke minst nedverdigende.

Endret 10. juni 2014 av Kittykat

[AnonymBruker]

Dette er også noe som bekymrer meg veldig da jeg er enebarn og alt vil falle på meg. Heldigvis er mine foreldre ennå spreke, men hvem vet hva som skjer om 5-10 år. Har en jobb som er veldig arbeidskrevende i lange perioder (12 t om dagen samt jobbing i helger og ferier) og vet ikke helt hvordan jeg skal få til dette.

Anonymous poster hash: 1aa85...275

[AnonymBruker]

Jeg ville gjort alt for at personen skal få bo hjemme så lenge som mulig. Eventuelt latt personen bo sammen med oss. Jeg gruer meg til jeg blir gammel og jeg vil overhodet ikke bo på et gamlehjem når jeg er gammel. Jeg vil bli gammel og dø i mitt eget hjem. Min mormor bodde på gamlehjem og hun satt for det meste alene om dagene når vi ikke var på besøk. Jeg tenkte ikke mye over det da, men nå som voksen synes jeg det var utrolig trist og ikke minst nedverdigende.

Tja. Jeg selv ville nok heller bodd på et hjem med en viss mulighet for et sosialt liv. Selv om man bor i barnas eller annen families bolig så er jo ikke disse hjemme hele tiden, de har jo også egen liv med jobb, egne barn etc. Man kan raskt stå i en situasjon der det å bo på et bedre eldrehjem er et mer sosialt alternativ enn å bo hos familie, da man treffer andre i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 1aa85...275

[Gjest BettyBoop]

Hvor stor innskrenkning av din/familiens frihet hadde du akseptert for å oppfylle en eldre persons ønske om å bo hjemme så lenge som mulig?

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

lite. Noen eldre kan være demente og ikke vite sitt eget beste. Det kan være farlig å la de bo hjemme. Og man kan ikke slutte i jobben for å være hjemme med den eldre på heltid. Man får ikke noe økonomisk støtte for det

[Gjest BettyBoop]

Virkeligheten er jo at det er alt for mange som er tvunget til å bo hjemme for sykehjemmene har ikke plass

[AnonymBruker]

Jeg ville gjort alt for at personen skal få bo hjemme så lenge som mulig. Eventuelt latt personen bo sammen med oss. Jeg gruer meg til jeg blir gammel og jeg vil overhodet ikke bo på et gamlehjem når jeg er gammel. Jeg vil bli gammel og dø i mitt eget hjem. Min mormor bodde på gamlehjem og hun satt for det meste alene om dagene når vi ikke var på besøk. Jeg tenkte ikke mye over det da, men nå som voksen synes jeg det var utrolig trist og ikke minst nedverdigende.

Jeg forstår at du har de beste intensjonene, men hvis du ikke har tenkt å være hjemme på heltid, vil den eldre være like mye, eller mer sannsynlig, enda mer alene på dagtid hos deg, som i et bokollektiv for eldre.

I et bokollektiv (omsorgsbolig/trygdeleilighet) har de eldre en større mulighet for fellesskap under måltider, aktiviteter, eller samvær enn om de er alene hjemme på dagtid.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, jeg ser det er delte meninger om dette.

Vi bor i en generasjonsbolig, har i løpet av de siste 18 årene hatt gradvis økning av omsorgsarbeid, hvorav de siste 3 årene har vært som jeg har listet opp over + en del ting jeg ikke har nevnt.

Den eldre har ikke pleiebehov, men er mye syk, har stort omsorgsbehov, og behov for tilrettelegging i bolig er økende på grunn av økende grad av bevegelseshemming.

Avlastning er det ikke snakk om, fordi det finnes ingen øvrig familie, og den eldre selv nekter å bli "plassert" noe sted.

Vi hadde en person som ved noen anledninger kunne være noen dager hjemme hos den eldre, så vi kunne være borte noen dager, men etter forrige gang hun var her i 4 dager, ga hun beskjed om at det ble for slitsomt, og at hun ikke lenger kunne stille opp.

Etter så mange år med omsorgsarbeid er jeg sliten, og har lyst til at den eldre skal søke på omsorgsbolig, noe som ikke er særlig populært.

Jeg ville derfor høre hva andre mente, og om jeg ga opp for lett.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

Søk! Det er ikke engang sikkert dere får plass. Synes absolutt ikke du gir opp for lett.

Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med pleietrengende besteforeldre. Mye av ansvaret ble liggende på min mor, hun var hjemmeværende i mange år for å ta seg av familien. Nå er det lenge siden de døde, men min mor virker fortsatt bitter over dette, mangel på inntekt, karriere etc. Selv om de til tider hadde hjemmesykepleie og hjemmehjelp, var dette tjenester som stadig ble innskrenket. Besteforeldrene ble dårligere ettersom tiden gikk, det samme ble økonomien i kommunen, og mer ansvar ble lagt på mine foreldre. En del omsorgs- og pleiearbeid ble det også på oss barnebarna. I de verste periodene kunne vi knapt nok reise på butikken, fordi beste✳︎✳︎r trengte hjelp til alt. Det var nok vanskelig for besteforeldrene også. Det var tøft for dem å innse hvor dårlige de virkelig var. Å ta imot hjelp, spesielt utenfra, satt langt inne. Da den siste gjenlevende kom på sykehjem var vi så slitne (og lei) at vi knapt nok hadde overskudd til å besøke denne. Noe som igjen er svært tungt i dag da jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha stilt opp nok mot slutten.

Jeg har ikke egne barn nå, men om jeg har det innen mine egne (sviger)foreldre er pleietrengende, kommer det til å være uaktuelt å stille opp slik mine foreldre gjorde for sine. Det ønsker de heller ikke selv. Men stadig flere sykehjemsplasser forsvinner, bo- og servicesentre legges ned. Det blir flere og flere eldre. Hvis alternativet er at de ikke får hjelp, stiller jeg selvfølgelig opp. Kanskje man kunne hatt en au pair for eldre.

Anonymous poster hash: 4926b...145

[AnonymBruker]

Søk! Det er ikke engang sikkert dere får plass. Synes absolutt ikke du gir opp for lett.

Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med pleietrengende besteforeldre. Mye av ansvaret ble liggende på min mor, hun var hjemmeværende i mange år for å ta seg av familien. Nå er det lenge siden de døde, men min mor virker fortsatt bitter over dette, mangel på inntekt, karriere etc. Selv om de til tider hadde hjemmesykepleie og hjemmehjelp, var dette tjenester som stadig ble innskrenket. Besteforeldrene ble dårligere ettersom tiden gikk, det samme ble økonomien i kommunen, og mer ansvar ble lagt på mine foreldre. En del omsorgs- og pleiearbeid ble det også på oss barnebarna. I de verste periodene kunne vi knapt nok reise på butikken, fordi beste✳︎✳︎r trengte hjelp til alt. Det var nok vanskelig for besteforeldrene også. Det var tøft for dem å innse hvor dårlige de virkelig var. Å ta imot hjelp, spesielt utenfra, satt langt inne. Da den siste gjenlevende kom på sykehjem var vi så slitne (og lei) at vi knapt nok hadde overskudd til å besøke denne. Noe som igjen er svært tungt i dag da jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha stilt opp nok mot slutten.

Jeg har ikke egne barn nå, men om jeg har det innen mine egne (sviger)foreldre er pleietrengende, kommer det til å være uaktuelt å stille opp slik mine foreldre gjorde for sine. Det ønsker de heller ikke selv. Men stadig flere sykehjemsplasser forsvinner, bo- og servicesentre legges ned. Det blir flere og flere eldre. Hvis alternativet er at de ikke får hjelp, stiller jeg selvfølgelig opp. Kanskje man kunne hatt en au pair for eldre.

Anonymous poster hash: 4926b...145

Takk for råd.

Vi opplever at det er vanskelig å få hjelp her vi bor, så absolutt.

Så lenge hin i all hovedsak steller seg selv, ikke er pleietrengende, og har oss i samme hus, blir vi ikke prioritert mtp tiltak i hjemmet.

Anonymous poster hash: cd99c...ef7

[AnonymBruker]

Jeg slet meg helt ut pga min gamle mor.I ettertid ser jeg jo at jeg burde ha satt grenser for meg selv og involvert hjemmetjenesten mer.Men mor var en myndig dame og jeg hadde så respekt for sinnet hennes at jeg hoppet når hun sa hopp og prøvde å være der for henne hele tiden.Og etterhvert ble det bokstavelig talt hele tiden.

Jeg vasket for henne,handlet,fulgte til lege og var hennes øyne og ører.I og med at hun etterhvert hørte så dårlig så ble jeg hennes "tolk" og måtte stille opp uansett hva som skulle skje som involverte andre enn meg.Hun kunne ringe til meg kl 2 på natten og be meg komme fordi angsten tok overhånd,og jeg dro.

Det har ikke vært lett å være datteren til mor,men jeg angrer tross alt ikke.Selv om samboeren sa at jeg bruke 90 % på mor og resten på oss,så angrer jeg ikke.Mor var alt for meg,fortjent eller ei.

Fortsatt er ordet "må" noe av det verste jeg vet.

Nå "må" du komme,nå "må" jeg ha noe på apoteket..

I dag "må" jeg ikke lenger,men jeg savner henne tross alt.

Neste mnd er det 1 år siden hun døde og jeg strever med å ikke føle meg nødvendig lenger.Men det er en annen historie:)

Anonymous poster hash: f6a84...317

[Gjest Ciegus]

Min mor har alltid vært tydelig på at vi ikke må ha dårlig samvittighet for å "plassere" mamma og pappa på gamle/sykehjem om det blir nødvendig. Mamma har jobbet i sykepleien i mange år, og er fast bestemt på at ingen i familien noen gang skal ha et så stort ansvar for henne. Jeg har også jobbet på sykehjem en stund, og ser ikke problemet med å la foreldre bo der. Nå er det jo uansett slik at ingen havner på sykehjem eller omsorgsbolig før det er absolutt nødvendig, så man må jo stille opp på privaten en stund.

Jeg vil heller ta vare på mamma og pappa ved å ha energi og lyst til å være sosial med dem, kunne besøke dem, invitere på middag, hjelpe dem med å få det de har rett på, i stedetfor å ha et personlig ansvarsforhold for dem. Det tror jeg fungerer bedre på sikt, enn om jeg som jobber fulltid skulle ta ansvar for at de har det bra døgnet rundt, bare for at de skal kunne bo hjemme.