ønskebarnet har ankommet! ♡

[Spiremor]

Kanskje hun har blitt en liten eventyrer, som skjønner at hun kommer til å få mindre oppmerksomhet når lille baby kommer? Hun kom tilbake sist, og gjør det denne gangen også

[Androide]

Pus kommer nok snart tilbake Hun er nok som Spiremor sier, en liten eventyrer. Selv føler jeg meg litt som Grumpy cat innimellom:

Skal krysse fingrene for rask hjemkomst!

[Gjest Tekola]

Hun kommer nok hjem igjen

[Mayami]

Hun kommer nok! Fristende med en tur nå på sommeren!

[Yesterday]

Ehhhh Spago har ekte italiensk pizza stekt i skikkelig ovn.

Nå har jeg aldri spist der, hadde jo aldri hørt om Spago. Jeg snakker om Peppes og Pizzabakeren, bruker kanskje steinovn de og for alt jeg vet, men smaken er ikke italiensk syns JEG Spiser hverken kebabpizza eller tacopizza fordi det er helt feil!

[Spiremor]

Ååå, tacopizza er jo helt fantastisk!!

[Teriyaki]

Italiensk pizza på Egon, italiensk pizzs på Egon!!!

[missdior]

Kanskje hun har blitt en liten eventyrer, som skjønner at hun kommer til å få mindre oppmerksomhet når lille baby kommer? Hun kom tilbake sist, og gjør det denne gangen også

Håper det... Føler på en måte at det er min skyld, siden jeg er gravid liksom

Pus kommer nok snart tilbake Hun er nok som Spiremor sier, en liten eventyrer. Selv føler jeg meg litt som Grumpy cat innimellom:

Skal krysse fingrene for rask hjemkomst!

Takk for kryssede fingre!

Hun kommer nok! Fristende med en tur nå på sommeren!

Dumme pusekatten!! Stikker av på den måten.. Drømte i stad at hun ble påkjørt av et tog!

[Teriyaki]

Uff, så slitsomt at hun er borte igen! Kanskje hun blir "forvirret" av å være regelmessig et annet sted? At det kanskje er lurest å ha henne innendørs når de passer henne?

[missdior]

Uff, så slitsomt at hun er borte igen! Kanskje hun blir "forvirret" av å være regelmessig et annet sted? At det kanskje er lurest å ha henne innendørs når de passer henne?

Det har aldri vært noe problem før, det er det som er. Hun bodde jo der sammen med meg fra hun var 12 uker til hun var nesten ett år. Og etter det så har vi hatt henne med oss dit hver gang vi er i hjemkommunen på besøk (en gang i måneden) og hver ferie er hun der. Hun har alltid elsket å være der, for det er masse skog og mark hun kan utforske. Men nå har pappa fått ny katt, så lurer på om det kanskje er derfor hun ikke vil være der? Uansett fryktelig trist når hun stikker av

[missdior]

Okei, nå skal jeg skrive om noe som er veldig vanskelig. Det er ikke lov til å dømme, for da må jeg bare legge meg i senga og gråte.

Jeg sliter med mange, mange vonde og mørke tanker om dagen. Om graviditeten. Har vi ødelagt for oss nå? Vi kommer jo aldri til å være alene igjen, noensinne. Det vil alltid være en som trenger oss, og den fine tiden alene som par vil snart være over. Er jeg klar for å få en baby? Kommer vi til å klare det? Angrer jeg på at jeg ble gravid?

Disse tankene har svirret rundt og rundt i hodet mitt i et par uker egentlig. Det er så vondt å tenke sånn. Har ikke turt å skrive noe om det, er så redd for å bli dømt. Jeg VET jo at vi er klare for dette, og at livet ikke er over selv om vi får et barn, men allikevel føles det så... ekte kanskje? Nå er vi forbi uke 12, og det er ingen vei "tilbake" på en måte, så realiteten har kicka skikkelig inn. Det er så rart, for jeg trodde kanskje det var mrdior som skulle få panikk, ikke jeg.

Har fått snakket litt med de finefine jentene i gruppa på fb, og det hjalp veldig. Turte også endelig og åpne meg for mannen, og vi snakket lenge om det. Han bare gleder seg han, har ikke tenkt tanken en gang, "for han er jo superklar". Jeg føler meg som verdens verste person, for vi har jo prøvd i lange tider, og vært så lei oss hver gang det ikke gikk, og nå føles alt mørkt og tungt, og jeg ER jo gravid... Vet ikke hvor jeg skal med dette, men det er så tungt å bære alene. In the end, så vil jeg jo mer enn alt fød et vakkert lite barn, som jeg skal passe på og elske til jeg dør, jeg vet jo det. Og jeg gleder meg innimellom. Venter egentlig bare på at disse vonde tankene skal passere. Tror kanskje det kommer av en blanding av at jeg er supersliten om dagen, ikke klarer å plassere tankene og trenger tid for meg selv. Det er så vondt..

Jeg har heldigvis 192 dager på meg til å bli kvitt tankene, og selv om alt er mørkt nå, så tror jeg at det kommer til å løse seg. Nå gleder jeg meg veldig til å få garn fra nøstebarn i posten, som jeg skal sende til FruN, som skal strikke teppe til lille bebisen. DET blir bra tror jeg..

[FruN]

[FruN]

Ofte synes jeg det hjelper å få satt ord på vanskelige ting, håper det gjelder for deg og

Og det er utrolig sterkt av deg å sette ord på tankene, både skriftlig og verbalt!!

[Teriyaki]

Vet du, at dette er HELT normalt!!

Jeg hadde det også sånn med første, og jeg kunne ligge og tenke sånn selv da jeg var 40 uker på vei. Til og med da jeg hadde gutten i armene mine. Du skal ikke føle deg fæl, for det er du ikke. Dette er tanker som er veldig typiske, og det er selvsagt ingen som dømmer deg!

Jeg har til og med hatt et par sånne tanker i dette svangerskapet også, men da går det mer ut på å skulle rokke opp i tilværelsen som endelig har blitt stabil...Men ja...Bare la deg selv tenke disse tankene, for det er ikke noe galt i det. Bare husk å tenke på det positive også, slik at det overskygger det som er litt vanskelig

[Favole]

Det er nok helt normalt med slike tanker! Selv etter to år med prøving og en veldig etterlengtet graviditet tenkte jeg ofte "hva faen har vi gjort nå.. dette kommer ALDRI til å gå". Jeg slet veldig med det gjennom graviditeten fordi jeg forventet ikke i det hele tatt å skulle se negativt på graviditeten, så liksom for meg at alt kom til å være lykke og velstand hele veien Nåhnei. Og innimellom nå når jeg er dødssliten og ikke vet bak-frem på meg selv fatter jeg ikke hva jeg har begitt meg ut på, men så smiler han det søteste blidfissmilet sitt til meg og jeg smelter helt. Og selv om det har vært en påkjenning for forholdet, så har jeg aldri vært så forelska i mannen før som det jeg er nå, jeg elsker å se han sammen med J, og jeg elsker ihvertfall hvordan J lyser opp og blir spinnvill når han ser pappaen sin.

Tviler sterkt for at noen her vil finne på å dømme deg, vedkommende har isåfall aldri vært gravid selv og kjent på de voldsomme følelsene det innebærer. Selv om det føles mørkt og fælt til tider, så er det helt og fullstendig lov til å kjenne på de følelsene, det er en del av det. Livet er ikke alltid rosa fluff. Det er en helt enorm overgang, livet vil aldri bli det samme. Men det betyr ikke nødvendigvis at det vil bli til det verre

[Spiremor]

Du er flink til å sette ord på tankene, og det er nok lurt. Da kanskje det er lettere å sortere dem litt? Du skriver jo selv at du vet at du ønsker deg dette, men samtidig så er det jo plutselig veldig ekte, nå som du er over 12 uker. Du VET at ting kommer til å forandre seg. Og det er slitsomt i starten, men det er så mye å få tilbake i den samme perioden også. Jeg håper du kan få snakket med noen om dette, om det så er noen på helsestasjonen eller hos jordmor/lege. Det er viktig for både deg, mrdior og baby at du ikke glir over i svangerskapsdepresjon Vi vil alle ditt beste, og håper at du klarer å tenke på alt det fantastiske du har i vente med å kjenne babyspark, få vite kjønn, "bygge rede", pakke fødebagen full av forventninger og det å få holde nurket for første gang

Pass på deg selv! Helsa først, foran ALT annet! (Og hvis du er som meg, er sjokolade din beste venn, kanskje den hjelper når ting er litt tunge? )

[Severus]

Saraby, skal vi fortsatt ha en babyshower for vår kjære når tiden er moden?

[kisskissbangbang]

Søte deg, det er helt normalt! Jeg hadde sånne tanker med både nr én og nummer to. Men klar var jeg, elsker dem gjør jeg, og ville ikke bytta livet mitt mot noe i hele verden!

[Saraby]

Saraby, skal vi fortsatt ha en babyshower for vår kjære når tiden er moden?

Må bare komme meg nordover!

[Severus]

Må bare komme meg nordover!

Det går både fly,tog og båt. Går sikkert buss også